Når bilen dør....

Ja... hva skal man si? I dag tok bilen kvelden, midt i ingenmannsland, på E6. Kunne bare prise meg lykkelig for at det skjedde der, og ikke 5 minutter før, midt i ei rundkjøring!

Etter å ha prøvd å starte bilen i går morres, uten at den gjorde livstegn, stod batteriet på lading hele natta. Frakoblet resten av bilen. Så i morres kobla jeg batteriet til... og da starta bilen "at ones". Så jeg kjørte en tur, for å prøve å lade batteriet en smule til. Gikk fint i ca 10 minutter, men så kom et "flachback" fra -80 tallet, alle lampene på dachbordet blinket som bare det. Diskolys, midt på blanke dagen! Jippi! Men jeg tenkte dette var bare et forbigående virus, og kjørte videre... Lurt? Neppe! Men "skap-blond" som jeg er, stoppa jeg selvsagt ikke frivillig, og fortsatte ferden.

Men bilen mente at nok var nok, og orka verken mere diskolys eller å vise mere kjørevilje, så den slo av absolutt alt! Ja, ja... det var bare en ting å gjøre; ringe FALK. Så måtte jeg ut av bilen og få satt opp en av disse nymotens varsel-trekantene, ja, dere vet; disse som er flatpakka og skal monteres. DET skulle søren ikke vært lov, men jeg fikk nå montert beingrinna og satt den opp!

Selvsagt stoppa, så og si, alle bilene som kjørte forbi. Inkl. de 70% som satt og snakka i mobiltelefonen bak rattet! I tillegg stoppa en brannbil (av den typen som ikke har slokkeutstyr og sånn - vet ikke helt hva de brukes til, men det er irrelevant i denne sammenhengen), vel mannen var ikke nevneverdig blid, og sa jeg måtte sette på nødblinken. Jeg svarte så mildt som mulig, at det desverre ikke gikk, for det fungerte ikke - og at den stod på... uten at det blinket noen steder. "Nei, vel!" fikk jeg til svar, og så kjørte han videre. Joda, er ikke så greit å være service-innstilt og hyggelig til en hver tid!

Et par minutter senere våknet nødblinken så vidt til liv... så vidt... hvis man la velviljen til kunne man skimte så vidt i noe rød blinking rundt omkring på bilen. Prima bil! Kanskje det er mulig å starte den nå, tenkte jeg. Ja, sånn siden den viste litt velvilje? Men nei, den nekta blankt!

Etter en halv times tid dukka FALK reddningsbil opp. Fikk lasta den hvite "kludunsen" på lasteplanet og kjørt den til doktoren. Siste kommentaren fra den mannen var; "Hadde jeg hatt den bilen, hadde jeg innsett at jeg ikke hadde noen bil!" Humorist! Men sannheten er; jeg har ingen bil! For doktoren kunne fortelle at bilen trengte omfattende kirurgi, og som kjent i disse venteliste-tider, kom den ikke til å bli operert denne uka. BOMBE! Han kom med en masse lite forståelige ord om hva som feilte bilen, sansyneligvis på gresk, og jeg konstaterte atter en gang at jeg ikke har peiling på bil.

Jeg måtte bare si at jeg ikke hadde bruk for en død bil, så hvis de ville gjøre et kirurgisk inngrep måtte de ringe min kjære. Man kan si det sånn at min kjære er så forbanna på den bilen, og har vært det en god stund - men han lovet meg, når den ble kjøpt, at vi skulle ha den til det ikke var noe mer igjen av den - vel, det er ikke noe mer igjen av den. Lang og bred erfaring har slitt den ut, den trenger hvile - kanskje litt kirurgi og kanskje nye tolmodige eiere?

Jeg undres; er den lei av oss? Her har vi vært kjempesnille med den hele denne vinteren, den har fått stått i garasjen - hver dag. Den har fått ekstra varme - hver gang det har vært kaldt. Vi har ikke plaget vinduene med skraping når det har vært is, for i garasjen blir det jo ikke is på vinduene. Men jeg tror kanskje bilen er blitt mørk-redd på sine gamle dager, og derfor ikke vil leve sammen med oss lengre... meget mulig...

Jeg håper alle sammen får en fortsatt kjørbar dag!