Innhøstingen av skogens skatter er begynt!

I dag kom jeg meg ut for å skulle sjekke forholdene for multer, blåbær, piggsopp og kantarell. Det blir helt tydelig kantarell og piggsopp i år også. Jeg valgte å bare ta med meg noen få av de jeg fant, siden de ennå er så små. Men det er nå kjekt å vite at de er der ute i skogen i år også!

I tillegg til å sondere terenget for sopp, kom jeg over en myr med store fine multer. Det resulterte i 1 kg gule, fine bær! Om noen dager er det nok mulig å plukke like mye på samme sted. Blåbærene lot jeg være, selv om de begynner å bli gode nå. Jeg har mitt personlige blåbærsted, så jeg blir nok å dra dit å plukke bær. Og så har jeg jo funnet store mengder både piggsopp og kantarell der i fjor...

Det ser med andre ord ut til å bli et godt innhøstingsår i år også! ;)

Det gledest!!!



Tenk; dette er en cache!!!

 Jeg er nå midt i en rekke av 3 arbeidsnetter, før jeg tar nye tre uker ferie. Jeg må medgi at det er godt! Jeg har så fryktelig lyst til å dra på en Kystriksveien-cache-loffen! Å ta med guttene er rimelig utelukket; kjøre bil og gå rundt i skogen og lete etter tuppevarebokser er ikke helt riktig det de har lyst til å bruke dagene til... Hmmf! Ungdommen nå til dags... Men nå er det nå en gang sånn at hvis-om-og-men, så får jeg en 2-3 dagerstur, på noe vis! ;)

Sånn helt plutselig, og sånn helt uten videre, oppdaget jeg at det var salg på Gunn's design! Oh, lykke. Da ble det øyeblikkelig et høst-antrekk derfra. Ok, så har jeg vel strengt tatt nok klær; mine 5 korghyller er ganske fulle. På den andre siden vet jeg at når jeg har neste hovedopprydding i dem, så blir det plass; noe er veldig slitt, men blir bevart fordi det er gode klær. Jo, jeg har 5 korghyller med klær. Ingen skap med hyller opp ned og i mente, kun de 5 korgene! Noen andre damer som slår den?!?!

Vel, uansett; jeg endte opp med å bestille denne kreasjonen. Samme type som min kjole 2 til bryllupet, som ble avglemt.... (annen historie), men denne er litt lengre i ermene, kanskje litt enklere dekorert - men Åhhh for en flott høstkreasjon! Jeg liker salg hos norske designere!!!

Vel, det var en liten oppdatering herfra!

Kan tenkes jeg kan komme meg på en liten cachejakt når jeg står opp i dag?!?! Det kunne også vært noe det kunne gledest til!!! ;)

Vi trenger ting å glede oss til, folkens!

Livet surrer videre, en oppdatering fra oss i Villa Galskap!

Blomster som vokser 3500 moh.

Etter ei helg på Klippen Resort, hvor stampen til slutt kom i drift, er vi nå tilbake i Villa Galskap. Og med all galskapen som foregår i dette landet, som fyller nyhetssendingene, er det kanskje greit å begynne å fokusere på at livet går videre.

To av de 4 snøfrie månedene her i nord er over. Soppen og bærene begynner å poppe opp av jorda. Til neste helg er det kanskje mulig å begynne å høste av disse godene. Må medgi at jeg håper det blir mulig å finne noe mer multer enn det jeg har klart å observere til nå, ellers blir det "skrale" greier. Jeg har heldigvis noen flere steder jeg kan sjekke. Sopp ser det derimot ut som om det kan bli mye av. I år blir det sopptur med ny, stor korg, og soppbok. Må klare å utvide med noen typer. Men det finnes betydelige mengder både piggsopp og kantarell i år også. Hadde vært greit å kunne lære seg steinsopp også. Så vi får se!

Blåbær må også plukkes litt av, sånn at jeg får laget noen store, fine blåbærmuffins. Og så må jeg sende Harald på jakt, sånn at vi kan få i allefall et rypemåltid. Sist års fangst kunne ikke "brødfø" en hel familie, men det ble da et godt måltid i godt selskap!

Etter å ha vært på Klippen Resort i helga, innså vi at vi har en god del arbeide som må gjøres før vinteren. Vi har ennå ikke fått opp takrennene etter den store restaureringen vi gjorde for 4 år siden... Ikke har vi fått ferdig raftekassebordene heller... I tillegg har vi en veranda som burde vært laget, vi har noen store bjørketrær som må sages ned. Og vi må rydde småskog langs veien og forran hytta, for ellers gror veien igjen - og vi mister totalt utsikten fra hytta! I tillegg burde det vært vasket rundt, og kanskje burde panelen på stua vært beisa hvit, sånn at det ikke blir så mørkt der inne. Lista er lang. Ergo må nok de neste helgene tilbringes på hytta. Ikke at det er noen katastrofe. Koselig der. Stille og fredelig.

Og som om ikke det er nok, er det publisert 30-40 nye cacher i Rana den siste 1,5 mnd... og de skulle jo helt klart vært gravd fram!!!

Håper alle sammen har en så fin søndag som det er mulig å ha, selv om vi har landesorg i Norge!

Litt mer Gran Canaria!

Dette er et skilt vi så mye av på Gran Canaria. Direkte oversatt står det; Forbudt sirkulasjon i tilfelle regn.... hva nå enn det måtte bety?!?!

Innimellom tenkte jeg på at alle veiskilt burde hatt en engelsk oversettelse, selv om vi for det meste klarte forstå hva de betydde og hva som stod. Men dette måtte jeg sjekke når jeg kom hjem; for slik jeg forstod det var det ikke lov å kjøre her når det regnet?!?! Men hvorfor? Selv om veiene var svingete, var de av langt bedre standard enn E6 her oppe hos oss. Etter å ha oversatt teksten er jeg ikke blitt veldig mye klokere... Noen som vet?

Her er jeg og Harald på elvevandring. Ja, vi går nede i elva... tørt og fint, funka fjell i sandaler (med sokker inni på grunn av gnagsår og plaster). Helstøpt elv med fine steinheller å gå på. Til tross for at jeg har vært på denne øya så mange ganger som jeg har vært, så har jeg aldri sett vann i elvene på sørkysten. Vi spurte en tyrker som hadde bodd her nede i ca 10 år om det noengang var vann i elvene, og det kunne han fortelle at det var, årets to første måneder kunne det være betydelig mye vann her, i og med at det regnet godt i fjellene. Hmmm... har da vært her nede både i januar og mars, men aldri sett vann. Kanskje har jeg bare ikke lagt merke til det? Skal jo liksom være vann i elver!

Palmeral Noruega. Den norske palmelunden på Plaza de Noruega, Norskeplassen. Egentlig så forstår jeg godt at den norske kollonien på Kanariholmen har sitt eget piknikksted oppe i fjellet. Når man er der nede over lang tid, er det helt sikkert kjempekjekt å gå opp hit for å snakke morsmålet sitt innimellom. Den kvelden vi var her, kom det to spreke damer opp fra øverst i dalen over Puerto Rico, og på vei ned traff vi først en mann som kunne si "Hei!" og så en dame som ble litt paff da vi sa "Hei!", men det var ingen tvil om morsmålet hennes heller når hun smilende svarte med et ekte norsk "Hei!" hun også!

Vi var et par-tre ganger i ørkenen og surret. 3 cacher skulle logges. To vanlige og en EartCache. Den ene av dem er øyas mest besøkte cache. Vi ble nummer 1308 som logget denne. Er ikke det ganske fantastisk? Over 1300 team har vært her ute og logget denne cachen/loggboka! Og alle de andre tusenvis av menneskene som virrer rundt i ørkenen med eller uten klær, aner ikke om at den finnes, selv om mange sikkert surrer forbi dette stedet også.

Og ja, uten klær! Går man i ørkenen eller langs stranden må man bare godta at folk er nakne. Dette er nudistområde av stor klasse, og selv om overvekten av folkene er godt voksne menn, var det da både unge damer og menn som lå godt utbretta på stranda. Jeg har ingenting imot nudister i det hele tatt, men hvor mye jeg har behov for å føle at jeg er gynekolog når jeg går forbi er en helt annen sak. Greit man har et naturlig forhold til kroppen sin og ikke er redd for å vise den fram, men... trenger du omtrent vise frem innsia av kroppen?!?! he, he...

Til slutt må jeg ta med et bilde fra cachejakten i Norge. Ser du cachen? Jeg lar bare bildet snakke for seg selv, så kan du være på cachejakt her på bloggen til du ser den!!! Happy hunting!!! ;)

Håper alle har en flott dag!

Bryllupsreisen vår!

Ganske ordinær frokost!

Vi var aldri i tvil om hvor vi ville reise, hvor vi ville bo eller hvor lenge vi ville være borte. Denne reisen får vi ikke en gang til, selv om vi nok vil dra på mange flere reiser. Og vi hadde en super tur, og fikk se og oppleve alt vi hadde lyst til – og ennå litt mer.

Vi dro hjemmefra torsdag 23. juni. Bilen var full av saker både til turen sørover mot flyplassen, selve Kanariholmen turen og til turen nordover. Flyet fra Gardermoen gikk tidlig lørdag morgen, så vi overnattet på et hotell i nærheten – hvor vi også fikk trygg parkering av bilen mens vi var borte. På turen sørover logget vi 24 cacher langs E6, over Dovrefjell. Heldigvis var skydekket der ikke alt for ille, så vi fikk sett Snøhettatoppene. Men vi hadde ikke tid til å gå opp på dem denne gangen…

På Gran Canaria hadde vi 6 rolige dager i flotte omgivelser. God mat og drikke, små utflukter og ørlite cachejakt. 1. juli tok vi bussen via Las Palmas til Agaete. Videre med Fred Olsen Lines over havet til Tenerife, Santa Cruce. Gjett om jeg var dårlig på den overfarten?!?! Huff! Resten av Teide-opplevelsen kan du lese om ved å trykke på linken!

Vel tilbake på Kanariholmen leide vi bil i 3 dager. Jeg var litt skrekkslagen de første hundre meterne jeg kjørte, men man skjønte fort systemet. Alle har sagt det ikke er noe problem å kjøre der nede, men jeg har vært tvilende; men dere; det er ikke noe problem å kjøre der nede! ;)



Her er en rasteplass, med skogvokterbil!!!

 Vi kjørte kysten fra Maspalomas, via Puerto Mogan og videre til Agaete. Utsikten langs veistrekningen var utrolig. Flere stopp; cachestopp selvsagt! (Nå er ofte cachene på fine stoppesteder!) I Agaete tok vi av og kjørte opp i fjellene. Landskapet endret seg, ble frodig og vakkert. Vi var veldig overrasket. Rasteplassene var store og hadde mange (veldig mange) benker, bord og murte steingriller. Her var do og rennende vann. Imponerende! En mann vi snakket med fortalte at de pleide dra på piknikk oppe i fjellene. Vi hadde også piknikk på en av disse stedene.

Vi besøkte Roque Nublo og Gran Canarias høyeste punkt. Vi var innom små landsbyer i fjellene, og besøkte et vannreservoar som var veldig likt et norsk fjellvann. Det var veier overalt, de snirklet seg oppover og nedover fjellsidene. Ikke en eneste millimeter vei uten svinger. Harald klarte å bli bilsyk, selv om han selv satt bak rattet.

Vi gikk opp til Norskeplassen, et område oppe i fjellet ovenfor Puerto Rico som myndighetene på Kanariholmen har donert til den norske kolonien der oppe, fordi nordmenn er så glade i fjellet! Det sies at hvis du går mer enn en time inn/opp i fjellene, da kan du bytte "Hola!" og "Hello!" ut med et helt norsk "Hei!" Man går gjerne på tur, men kun nordmenn går så lenge og så langt!!! ;)

Det kommer sikkert små drypp til fra turen etter hvert... men akkurat nå er det geocachinga som drar all oppmerksomheten. Harald har brukt opp ferien sin og flytta inn på jobb... jeg reparerer på hytta og leter etter tuppevare i skogen!!! :)

Rendalen Powertrail

Joda, selvsagt er det mulig at vi brukte siste delen av bryllupsreisen vår på geocaching og det som pr i dag er Norges lengste Powertrail.  I løpet av bryllupsreisen har vi logget ca 260 geocacher. 161 av disse er Rendalen Powertrail.

Vi våkna friske og opplagte på Comfort Runway hotell ved Gardermoen torsdag 14. juli, og satte oss i bilen med kurs Elverum og videre mot Koppang og Rendalen. Etter å ha bunkret mat, drikke og drivstoff, kunne vi starte jakten på de 161 cachene.

Vi kjørte som anbefalt inn ved cache nr 17, og kjørte tilbake til ”start”; cache nummer 1. Midt inne i den nydelige skogen, med furutrær og reinlav, kunne vi logge den første cachen kl 16:00.  Så gikk det slag i slag med bokser og logginger med +/- 200 meters mellomrom. Før vi hadde nådd tilbake til cache nr 17, skjønte jeg hvorfor hansker var anbefalt… og de eneste hanskene vi hadde var selvsagt fingerløse sykkelhansker…. Grrr… Vi hadde også logget en cache i en stubbe, hvor cachen lå i ett hull, og en bitte-liten fugl hadde lagt 2 bitte-små egg i et annet! Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt når jeg runda stubben, men fuglen fløy og jeg fikk så vidt sett eggene før jeg trakk meg unna og logget cachen.

Ferden gikk videre langs veien, og ved cache nr 30 traff vi til vår store skrekk på en cache som var borte!!! OMG!!! Jeg fant stedet hvor cachen skulle henge, men en bonde holdt på å lufte høy, så han hadde nok lufta cachen også… Vi fortsatte logginga frem til nr 39, men da var vi enige om at det var for ille å ikke få logga nr 30, så jeg sendte en sms til eieren av trailen. Svaret kom før cache 40… erstattningscache skulle dukke opp i løpet av kvelden! Snakk og serviceinnstilt kar!

Så var det cache nr 40… SKREKK OG GRU! Denne ble fort omdøpt til hoggormcachen… fy f… de er stygge!!! Jeg leta etter cachen og ante fred og ingen fare. ”Rasle-rasle”… WRÆL!!! Jeg hadde en meter klaring (sånn omtrent) fra bakken på et øyeblikk og landa på veien… Harald styrta til og trodde ikke sine egne øyne, ”rasle, rasle”, det ufattelig stygge ormedyret lå helt i ro. Harald fikk summa seg og henta ”Store-Nikon” for å få foreviget vesenet. Jeg kommer bare ikke over hvor stygg den var! Men; vårt første møte med hoggorm, ingen av oss hadde sett en før. En positiv ting med NordNorge; ingen hoggorm!!! Når skrekk og panikk hadde lagt seg, fikk vi logga cachen og fortsatte ferden.

Mye god trim ut og inn av bilen, frem til cache nr 50. Vi hadde på dette tidspunktet laget oss et samarbeidssystem, Harald kjørte, jeg sa stopp på rette koordinater, hoppet ut av bilen for å lete, og så satt Harald klar til å logge funnet på GPS’en når jeg hadde funnet den – samt søke frem neste cache. Men her fant jeg ikke cachen. Så Harald også kom ut og lette. Det skal sies at etter å ha sett den ulidelig stygge hoggormen, fristet det ikke veldig å stappe hendene inn i hull i trestammer m.m., men det fikk briste eller bære; å dra på cachejakt her og være skrekkslagen med tanke på hoggorm ville være en umulig utfordring. Men sukk, ingen cache var å oppdrive.

Vi fortsatte loggingen videre, jeg sendte ny sms til traileieren, selv om Harald mente jeg skulle slutte å mase på han… Noen cacher senere ringte eieren til oss mens jeg var nede i skogen og leta; han skulle komme å møte oss. Imponerende service! Ved cache nr 72 dukket han opp. Etter en lang prat ble han med oss tilbake til cache 50, og han var ikke mye redd for å stikke fingrene inn noen steder; VIPS! Så hadde han funnet frem cachen… Vi var veldig takknemmelige! At hele trailen skulle stå og falle på en cache, ville vært fullstendig tragedie!!! Jeg fikk også lov å logge cache nr 30 her, siden den helt opplagt var borte. Vi takket så mye for hjelpen, og fortsatte hver vår vei. På dette tidspunktet hadde klokka gått så fort at vi måtte finne et sted å overnatte.

Campingplasser er vår store skrekk, ”hotellet” var fullt (noe festival-greier i bygda). Så vi fant ut at vi fikk få oss noen timer søvn i bilen… noe som ikke akkurat er vanskelig i vår bil. Telt var 100% utelukket på grunn av; ja, nettopp; stygg hoggorm!

Dagen etter våkna vi friske og uthvilte kl 08:30 og starta på ny frisk. Først logga vi en annen cache, så dro vi for å finne nr 72, som vi hadde vært rett ved siden av kvelden før. Videre logga vi slag i slag frem til nr 116, her tok vi en avstikker for å finne en annen cache litt oppe i skogen, vi trengte rett og slett å gå litt! Og så fantastisk å finne en helt vanlig skogscache… det kan ikke beskrives. Smerten i tommelen var virkelig begynt å gjøre seg gjeldende etter alle boksene som skulle åpnes.

Videre var det ”smokk-smokk” frem til nr 127, hvor jeg til min store skrekk oppdager at vi mangler koordinater fra cache nr 137-161… Er det sånn sagaen skal ende? Jeg sa til Harald at det var helt greit… sorg og fortvilelse… men nei, trailen skulle logges om det så skulle ta hele natta. Vi var så nødt til å kjøre tilbake til mer siviliserte strøk; hvorpå vi traff traileieren nede i veien… hmmmm… jo, det hadde seg sånn at bestemora hans hadde observert noen mulige cacheloggere… he, he… siden alle vi traff på vår vei i bygda både smilte og hilste, så hadde vi regna med at de fleste skjønte ærendet vårt. Og tro meg; dette må være noe med det blideste folkeslaget vi noensinne har møtt. ALLE vi traff var smilende!!! Unikt!

Etter hvert fant vi et sted med 3G nett, og stoppa i innkjørsla til en mann. Jeg fikk overført noen cacher, før nettet ble borte igjen. Vi fikk en lang og hyggelig prat med denne mannen også, veldig koselig. Så beveget vi oss en km til, fikk på nytt kontakt med 3G nettet og fikk overført de resterende cachene. Så bar det oppover dalen igjen hvor alle cachene var greie å logge. Men ved cache nr 141 var det noe som skurret; Skrekk og gru! Vi hadde hoppet over nr 140. Tilbake igjen, finne, logge.

Videre gikk alt som smurt frem til cache nr 159. OMG! Som vi leta. Etter hvert måtte jeg bare innse at her var det ”Hultgren-metoden” som måtte brukes. (”Hultgren-metoden” er et kjent begrep blant goecachere her i Rana; man går systematisk til verks og leter seg fremover og utover i terrenget/området.) Da ble det funn etter ytterligere 5 minutters leting! Phu!!!

Cache nummer 161, kl 18:30. FINALY!!! Vi hadde super utsikt, befant oss i et vakkert område – savnet bare en benk å kunne innta en bedre middag på… Etter å ha logget og byttet en geocoin med en annen, satte vi kursen tilbake til veien som skulle ta oss tilbake til hjemtraktene! Harald ringte traileier og takket så mye for både trailen og hjelpen. ”kassimaja” har virkelig lagt ned en fantastisk jobb med ”Rendalen Powertrail”. Tusen takk!!!

Og om noen av mine lesere en gang skal ta denne trailen, vil jeg komme med en oppfordring; betal bompengene! Vi får lov å kjøre på private veier for å utøve sporten vår.

Og ikke minst; vis eieren av powertrailen den respekten at dere ikke bare legger små papirlapper i cacheboksene. Han har lagt ned en enorm jobb for at vi skal ha det gøy; respekter det med å i det minste gi dere tid til å signere loggarket! Som dere sikkert leser mellom linjene; vi anbefaler trailen på det aller sterkeste. Den var litt av en utfordring, men også en opplevelse vi vil huske lenge!


P.S! Vi brukte 2 dager; totalt ca 15 timer minus 2 timer for matpauser og ”klodrik” på grunn av manglende koordinater. Da hadde vi i snitt 5 minutter mellom hver logging…

Tilbake i nord etter en fantastisk reise!

Ja, nå er reisen vår over. Etter 23 dager på reisefot kom vi hjem i går. Vi har opplevd, cacha, sett, kjørt og kosa oss masse.

Siden vi hadde godt vær på vei sørover mot Gardermoen, og 18 dager med omkring 30 grader på Kanariholmene, og til overmål fikk supert vær på vei nordover igjen, har vi absolutt ingenting å utsette på været!!!

Vi bodde godt og rimelig eksklusivt på hotellet dere ser i bakgrunnen på bildet. Dette var første gang vi reiste med rutefly og ordnet hotell selv... og for å være ærlig blir det ikke siste gangen! Å slippe charter-turismen med busser, reiseledere, kø og systemer opp ned og i mente; det var veldig kjekt!

Gran Canaria har vært en ny opplevelse denne gangen, i og med at vi leide bil og kjørte rundt på øya. Vi har sett steder "der ingen skulle tru at nåkon kunne bu"... Innlandet var frodig og grønt i alt lava-landskapet. Masse utsiktspunkter og flotte rasteplasser. Jeg skal lage et eget blogginnlegg med bilder fra kjøreturene... dere skal få se; øya er mer enn bare strender, basseng og time-share-selgere!!!

Turen til Teide og Tenerife var også et høydepunkt. Å stå der oppe på 3718 moh og se utover den store verden var rimelig spesielt. Og det gledet oss stort at vi ikke reagerte på høyden, for da er Kilimanjaro fremdeles et reelt mål i fremtiden!!!

Vi har gått rundt hele Maspalomasørkenen, en dag langs kanten mot bebyggelsen, og en dag rundt stranda - på sistnevnte dag hadde solfaktor vært en god idé... men som kjent; Solkrem er for feiginger!!! Nå blir vi ikke veldig brent, ikke veldig brune heller; egentlig tror jeg at jeg er laget for å leve under slike forhold, men på ett eller annet tidspunkt skjedde det noe alvorlig feil, og jeg havnet her i isødet... Går det ann å reklamere, tror dere? ;)

Nå skal jeg pakke sammen og dra til hytta. Blir mer blogging om turen derfra. Dere skal få se bilder fra Roque Nublo, Teide, fra geocachinga der nede og på turen oppover og nedover vårt langstrakte land - og jeg kommer til å lage en egen greie om PowerTrailen i Rendalen, som bare ble en fabelaktig opplevelse for en ivrig geocacher!!!

Jeg håper alle får en strålende uke!
Jeg skal slappe av og lade batteriene en uke til før jeg bretter opp ermene og jobber tre netter.... før jeg tar tre nye uker ferie!!! :)

Tvangsreturnert!!!

Atter en gang er jeg rett og slett tvangsreturnert til det landet der passet mitt er produsert. Dette var mitt andre fluktforsøk i år, like nytteløst denne gangen også. Kan det være planleggingen som er for dårlig?

Nå innser til og med jeg at det er forskjell på de ulike flyktninge-gruppene, men er ikke en klimaflyktning også et menneske med følelser og behov? Et menneske som skal behandles i tråd med menneskerettighetene?

Ok, så tøyer jeg menneskerettighetene langt når jeg mener at sydenvarme er et av mine grunnleggende behov... Sånn skikkelig varme, sommervarme hele året!

Jeg ville blitt verdens beste klimaflyktning. Lover! Jeg er nøye med å ikke forsøple miljøet. Jeg tar plass, men ikke veldig mye. Jeg trenger ikke en stor bolig, bare akkurat passe. Jeg skulle ikke plaget kongeriket Norge med unødvendige besøk, jeg kunne heller avlastet samfunnet med å ta mine kjære med til mitt fluktsted...

Så fremtidens særiøse og alvorlige fluktforsøk, skal nå på planleggings-bordet. Frem til det ultimate flukt-stuntet blir iverksatt, skal det helt klart gjøres flere test-flukter - den neste om ikke alt for lenge - håper jeg! ;)

3 dager igjen av bryllupsreisen!

Ja, tenk, nå er det faktisk bare 3 dager igjen av bryllupsreisen. Vi har kosa oss og vi har opplevd en masse. Vi har vært på fjellturer, strand- og ørkenvandring. Vi har spist masse god mat, så det spørs om baderomsvekta hjemme ikke kommer til å vræle; "bare en av gangen"!!!

Vi har geocacha litt og dermed funnet mye av det ukjente Gran Canaria. Som dere sikkert har skjønt er dette ei øy jeg er veldig glad i, og som vi nok kommer tilbake til mange ganger i fremtiden også. Men det blir vel heller tvilsomt til dette hotellet, dette var bryllupsreise - og prisnivået her er ikke for dagligdagse sydenreiser...

Uansett hvor vi har vært i Maspalomasdistriktet har vi sett "moderskipet" rage der fremme, i kanten av Maspalomasørkenen. Stort og flott, og det hotellet vi gikk gjennom i 2008 og tenkte at; dette var et så flott hotell at her kom vi aldri til å kunne bo!!! Men så kunne vi plutselig det likevel! (Hotellet ble fort døpt "moderskipet" siden vi kunne se det fra overalt!!!)

Vi har ikke så mange planer igjen på denne turen. Men vi har fått gjort alle tingene vi hadde planlagt hjemmefra, bortsett fra å kjøpe den fantastiske aleovera kremen som vi bare får tak i her nede (og kanskje ellers i Spania?). Så den skal vi bunkre før vi drar hjem!

Jeg håper alle der hjemme i nisselandet har hatt en flott helg.
Jeg gleder meg til å kunne oppdatere meg på alle tingene som har skjedd i bloggeverdenen siden jeg forlot Skonseng. Dere er langt fra glemt!

Signing of fra "moderskipet".

Oppdatering fra ”moderskipet”… ;)

Da har vi vært på Kanariholmen i snart to uker. Varmt og godt har vi hatt det, til og med oppe i fjellene. Som i går da vi var så høyt som man kan komme her på øya; Pico de Las Nieves som er 1949 moh (vi kom opp til 1934 – de siste meterne er for fjellklatrere), her hadde vi hele 32 grader! Tenk dere det; i den høyden – å ha den temperaturen!!!
Tre dager med bil er over. Jeg grua skrekkelig for å kjøre her nede, siden trafikken virker veldig uoversiktlig og jeg viste at jeg måtte være sjåfør i byene…. Men vet dere? Det å kjøre her nede går veldig greit og er like uproblematisk som alle sier…
Man må bare ta høyde for noen småting;

• Her parkerer man overalt; rundkjøringer og det ene feltet i en tofelts vei = prima parkeringsplass. Det ene øyeblikket kjører man pent og pyntelig i feltet, i det neste er det bom stopp i en kø, helt til køen viser seg å være biler som har parkert i venstre (eller høyre) felt…

• Man må også følge nøye med om bilene har nødblink på, for har de det, da kan de gjøre som de vil – for eksempel stoppe midt på veien for å løpe inn på butikken, eller stoppe midt i en rundkjøring for å snakke et par minutter med en kompis som har parkert der!

• Fotgjengere i fotgjengerfelt trenger ikke se seg verken til høyre eller venstre; de forventer at bilene stopper – og alle bilene gjør det. Her er det en døds-synd å ikke ta hensyn til fotgjengere i fotgjengerfeltet!

• Hvis man kjører forbi noen man kjenner og vil hilse på; da bruker man fløyta på bilen. Det samme gjelder hvis man vil takke for at noen viste hensyn til deg i trafikken, eller hvis du skal gjennom en knapp sving og vil varsle eventuell møtende trafikk om at du er på vei inn i svingen….
Men til tross for biler overalt og de nye trafikkreglene så har kjøringen gått prima. Bykjøring er tydeligvis min greie og ”funker fjell”. Men Harald stakkars….
Jo, han har kjørt ca 500 km på innlandsveier som ikke har en eneste millimeter rette strekkninger eller flatmark. Det svinger til høyre og til venstre, 180 grader her, 90 grader der, laaaaaaaaaaaaaaange (svingete) oppoverbakker og laaaaaaaaaaaaange (svingete) nedoverbakker. På onsdag var det så ille at han begynte å bli bilsyk selv om han kjørte.
Han lærte seg også fort at det enkleste i verden var å bare slippe forbi ”lokale helter” (lokale sjåfører), alternativet var å ha dem hengende i støtfangeren bak, for de syntes nok det gikk alt for sakte med turistene i fjellet…. Bilen var nok oppe i 70 km/t en gang eller to, men vi tror snittfarten på de tre dagene med kjøring var omtrent 30 km/t….

I går følte vi at vi begynte å bli ganske godt kjent oppe i fjellene på midten av øya. For siden vi for alt i denne verden ikke ville ut på motorveien – kjørte vi ned til Maspalomas samme veien som vi kjørte opp på fjellet – til tross for at det ville spart oss masse tid å energi å ta motorveien når vi skulle tilbake. Teknisk sett. For slik jeg ser det ville det å komme seg inn på motorveien vært en prøvelse i seg selv, men hvordan i himmelens navn skulle vi kommet oss av den igjen?
Nordlenninger; he, he… Ja, du vet nordlenninger… treffer man en annen nordlenning da snakker man som om man har kjent hverandre halve livet. Vi traff tre andre av slaget da vi var på vei ned fra Rocke Nublo. De var på vei opp, men hadde tenkt å gi seg da vi traff dem, for det var en rimelig god spasertur opp i fjellet. De ville bli foreviget med fjellet i bakgrunnen – så det hjalp jeg dem med, og så anbefalte vi dem å bite tennene sammen og fortsette oppover; for utsikten var bare helt fantastisk… og nordlenninger er tydeligvis ikke snauere enn at de fortsetter til fjells i hvite-pynte-flipp-flopp sko!!!

Jeg kunne fortsatt og fortsatt…. Men jeg skal heller komme tilbake med diverse opplevelser, oppdagelser, forundringer – for dem har det rydd inn mange av den siste tiden!

Håper dere får en superfin helg i nisselandet!!!
P.S! Det kommer MASSE bilder når vi er tilbake der vi fikk utstett pass....  ;)

Det usynlige Gran Canaria...

I dag har vi også brukt dagen til å kjøre rundt og se oss om på øya. Jeg bak rattet i storbyene, Harald på landeveien.

Dagens tur hadde to mål; Rocke Nublo og Caldera de Bandama. Førstnevnte er ett fjell, totalt 1813 meter høyt, men det er bare mulig å komme opp til 1755 moh, de siste 60 m er en enorm stein, stupbratt på alle kanter. Men det virkelige "scoopet" med denne turen var da vi kom opp og fikk se utsikten. En ting var at den var fabelaktig og viste frem Kanariholmen, men vi fikk også se Teide og mesteparten av Tenerife stikke opp av havet og skyene! Helt fantastisk! At det var 28,5 grader oppe i høyden gjorde heller ingenting!

Turen til Caldera de Bandama ble en prøvelse for sjåføren min... Siden veien ikke har en eneste millimeter uten svinger, kan man fort bli både sliten og kvalm... Når været på nord-øst kysten i tillegg er skyet og bare 20 grader.... Ja, det kan ta motet fra enhver... Vel fremme, på andre siden av øya,var det bare å konstatere at porten var stengt; ingen vulkankrater-tur på meg. Helt for jævlig! Hva i helvete er poenget med å stenge et flere tusen år gammelt vulkankrater på ettermiddagen? Skulle noen stikke av med det? OMG!!!

Så var det bare å snirkle seg tilbake over fjellet, og til varmen. Underveis kjørte vi forbi flere "rasteplasser". Store områder i skogen, med flotte benker og murte griller. Piknikk-områder. Vi spiste lunsj på et av dem tidligere på dagen. Nå er det ikke lov å grille der, på grunn av ekstrem varmen og tørken er skogbrannfaren enorm. Men ser dere hvor koselig det ser ut? Og varmt... ;)

I morgen er siste bil-dagen. Vi har lagt en fornybar plan, så får vi se hva det blir til!

Nå sitter vi lettere henslengt i hver vår stol på verandaen og drikker vin! Jeg håper dere alle sammen i nisslandet har det bra, stor klem fra oss her på "moderskipet" (som er navnet vi har gitt hotellet)!!!

Et lite livstegn fra Kanariholmen!

Det blir bortimot blogg-tørke mens vi oppholder oss på Kanariholmen. Internettforbindelsen på hotellet strekker seg kun over lobbyen, og det er rimelig begrenset hvor mye jeg gidder sitte der og surfe på et elendig sneglenett….

Vi har vært mye rundt på øya allerede; ørliten ørkenvandring, Las Palmas, Atlantico, Puerto Rico og selvsagt en god del vandring rundt omkring i Maspalomas-distriktet.
Hotellet vi bor på er akkurat like bra som navnet lover; RiU Palace Maspalomas. Helt fantastisk bra. Vi er sansyneligvis de yngste som bor her. Ellers har gjestene en snittalder på 65-70 år… er hovedsakelig ufordragelige tyskere, smilende engelskmenn og franskmenn. Ergo trives vi godt. Ingen forstår hva vi sier. Det er veldig rolig ved bassengene – ingen i denne aldersgruppen hopper ut i bassenget og lager flodbølger… egentlig hadde det vært rimelig fornøyelig å se på. Nå skal jeg ikke sitte her og påstå at vi tilbringer mye tid der nede, men til sammen 4, max 5 timer har vi nok ved bassengkanten!!!

Nå har vi leid bil i tre dager, og har faktisk overlevd den første. Jeg tar meg av bykjøringen (av en eller annen snodig grunn) og Harald kjører på landeveien - der sliter jeg fordi jeg skal se på alt mulig.... Hvor vi legger kursen i dag, vet jeg ikke. Regner med at vi ordner oss med litt mat og legger ut på "må-få" opp i fjellene. Det er veier overalt, men med min kjære GPS er det ikke et problem i verden.

Håper å komme sterkere tilbake med et blogginnlegg om ikke lenge!!!

Ha en strålende dag, folkens!!!

Vi har vært 3718 moh, på Teide!

Her er jeg, kl 12 i dag. På toppen av Teide, hele 3718 meter over havet.

Jeg og Harald feira vår første bryllupsdag på toppen av Spanias høyste fjell. Det skal noe til for å toppe dette!

Vi dro fra Playa del Ingles i går morres. Globetrottere som vi er tok vi buss til Las Palmas, og ny buss videre til Puerto de las Nieves. Derfra var det en flott Fred Olsen båt (som kunne ta over 800 passasjerer), og en time senere hadde vi ankommet en ny Kanariholme! På Tenerife fant vi en buss til Puerto del a Cruce, og tok den. Der ble vi møtt av en snodig informasjon; bussen videre gikk kun en gang pr dag, kl 09:15!!! Vel, vel, da var vi lei av å være globetrottere, så vi fant en engelsk-talende drosjesjåfør som var villig til å bruke fredagskvelden til å kjøre oss til fjells!

Vi ankom hotellet vi hadde bestillt, som faktisk var veldig bra - til tross for bare to stjerner... Så natten ble tilbragt i 2150 meters høyde. Stjernehimmel og varmt.

Etter frokost i morres pakket vi sekkene våre og gikk de drøye 5 km fra hotellet til gondolbanen. Der gikk ferden opp til 3550 moh unna på 10 minutter. Litt juks er lov...

Så venta vi til ti på elleve før vi viste frem dokumenter på tillatelse til å komme til toppen av Teide. Så gikk ferden oppover, oppover og mere oppover. De siste 167 høydemetrene brukte vi 40 minutter på, sammen med alle de andre på vei opp og ned fra toppen.

Etter å ha foreviget stunden, sittet og sett litt, blitt øm i nesen av svovelduften og blitt litt grilla i sola, tuslet vi ned til gondolbanen igjen. Så fant vi en prima cache for 4 travelbugs, og tok banen ned igjen. Det var ikke tid nok til å gå ned, siden et døgn bare har 24 timer....

Så ble drosjesjåføren vår kontaktet, og kl tre var vi på vei til Santa Cruz og ferja tilbake til Gran Canaria. Prima bryllupsdag!!!!