Julegaver!

En ting forundrer meg hver eneste jul, og det er hvorfor vi gir julegaver. Til barn, partner og foreldre, det forstår jeg. Men hvilke kriterier ligger egentlig til grunn for å gi de gavene vi gjør til de menneskene vi gjør? Jeg velger å tro at;
- noen gaver blir gitt til mennersker som forventer at vi gjør det, uavhengig av om vi egentlig føler at det er "fortjent" eller ikke.
- noen gaver blir gitt av glede, til mennesker vi føler "fortjener" det.
- noen gaver er "vane-gaver", vi har alltid gjort det, og det er vanskelig å sette en stopper for det.

Og så dette med økonomi, nå har ikke vi spesielt dårlig råd, men likevel; hva skal prislappen på en julegave være?
- må den nødvendigvis være ekstremt dyr for å være en "god" gave? Hva er en "dyr" gave i 2010?
- skal gaven gjenspeile hva vi har "råd til", hva vi føler mottakeren "fortjener", eller skal den gjenspeile hva vi føler?
- er det sånn at man med utgangspunkt i fjorårets julegave fra denne personen setter prislappen på årets julegave?

Videre er det en ting som ikke bare gjelder julegaver, men gaver generelt;
- blir mottakeren glad for det vedkommende får?
- hvordan blir gaven mottatt og møtt?
- blir du skuffet om du ikke hører noe om gaven etterpå?
- stoler du på at gaven blir satt pris på?

Nå har jeg et rimelig "skrull" forhold til jul og gaver. Det er ok å gi gaver, til dem jeg vil. Men det er klart det blir gitt noen "plikt-gaver" også. Noen "plikt-gaver" kunne jeg glatt hoppet over, fordi de aldri blir sagt "takk" for. År etter år venter man på å høre; "Takk for gaven!"... men etterhvert slutter jeg bare å forvente det... Er ikke det egentlig litt trist? Selv er jeg opplært til at man alltid skal si "takk" for gavene man får, uansett hvor stor eller liten den er. Det prøver jeg å lære småfolket også. Det å faktisk si "takk", gjør at jeg som har gitt gaven føler at vedkommende som mottok den, faktisk anerkjenner gaven som en gave. I bunn og grunn synes jeg det er ekstremt dårlig folkeskikk å ikke si "takk"!

Småfolket vårt får, som dere sikkert har fått med dere, små pakker som henger på adventskalenderen, hver dag hele adventstiden. Dusjsåper, blader, sjokolade, lørdagsgodter, tyggis, øredobber, armbånd, deodorant, marsipangris, m.m. Ting de helt sikkert ville fått uansett i løpet av måneden, men som er pakket inn som overaskelser i ventetiden frem mot jul. Og jeg får, uoppfordret, fire "Tusen takk!" hver dag. Det gleder meg. Klart sjokolade er mer populært enn dusjsåpe, men de takker likevel. Da føler jeg at de anerkjenner den (kolosale) jobben vi har med å handle inn så vanvittig mange pakker, pakke dem inn, og henge dem opp på de respektive kalenderene! Jeg trenger ikke noe i retur, bare jeg får dette "Tusen takk!" så varmer det hjertet mitt!

Jeg har kuttet ut "voksen-gaver", jeg skjønner ikke poenget i å bytte vinflasker og gavekort. Da kan heller pengene legges i gaver til ungene. Alt er så dyrt i dag, og for at ungene som får gaver faktisk skal få noe som er "nyttig", så koster det faktisk!

Som dere vet har jeg også laget noen gaver i år. Det er noe jeg gjør med stor glede, men samtidig med "blodsmaken i kjeften", fordi jeg så veldig gjerne vil vise at jeg setter pris på vedkommene som får gaven, men samtidig er jeg fryktelig redd for at noe jeg har laget og gitt ikke skal falle "i god jord"...

Så det essensielle; hvorfor feirer vi jul? Fordi Jesus-barnet ble født? - Nå vil forskerne ha det til at han ble født i oktober, og siden jeg tror på forskningen, så kan jeg ikke feire jul av denne årsaken. En annen ting er at Vikingene også feiret jul, og de var vel så langt fra kristne som man kommer? Noen feirer jul fordi sola snur, slik som vikingene gjorde. Noen feirer fordi det er en hyggelig "greie" midt i den kalde, mørke vinteren. Og noen feirer vel fordi "alle andre" gjør det, fordi det er forventet. Uansett årsaken til at vi feirer jul eller ikke, så er det en ting som er fort å glemme i all julevaskingen, julebakingen, julegaveinnkjøpene, juleklærplanleggingen, julemathandlingen, julepyntingen og julematlagingen; det er mange, mange mennersker i landet vårt som faktisk ikke har råd til julegaver, julemat, julebakst, juleklær og juletre. Likevel "fråtser" vi som har råd. Jeg mener slett ikke at vi skal la være feire jul på vår måte på grunn av at det finne dem som ikke har råd til det, men jeg mener at vi bør stoppe opp og tenke på det. Kanskje senke våre egne krav litt og faktisk sette større pris på både det vi har og får! Jeg har en følelse av at vi aldri blir fornøyde, uansett hva vi gjør, gir eller får. Vi burde være mer fornøyde, flinkere å sette pris på, og ikke minst la det være en selvfølge at (både vi og barna våre) sier "Tusen takk!" til alt vi får.

Og med dette håper jeg dere alle sammen senker skuldrene litt og bruker de tre siste dagene, før den store dagen, til å kose dere med livet og at dere på julaften setter pris på alt dere har forran dere og får!

Takk for oppmerksomheten!
(N.B! Bildene er denne gangen google-søk-bilder!)