Lomsdal-Visten; andre turdag!

På vei ned fra Telegrafhytta i Svartvasskogen.

Etter ei god natt søvn på Telegrafhytta var det på tide å forlate den. Jeg hadde vasket og ryddet, noe som gjorde at jeg kunne forlate med god samvittighet. Turen opp hit som er i overkant av 9 km og tok 3,5 timer inkl pauser, med 20 kg sekk på ryggen og hund under armen over elva, den kjentes ikke på kroppen. Jeg var i fin form.

(klikk på bildene, så blir de større)

Ute var det gråvær, men bare yr i luften, ikke regn som det var dagen før. Vi gikk ut av hytta og jeg begynte å gå. 10-20 meter fra hytta satte Mira seg ned. Så på meg, snudde seg og så på hytta, så misfornøyd tilbake på meg og på hytta igjen. Hun var tydeligvis ikke fornøyd med å forlate den varme hula og fortsette i regnet...



Ei av elvene som måtte krysses.

Men etter hvert tuslet hun videre sammen med meg. Hun måtte ha mye hjelp og smått bæres opp steinura fra hytta og opp på fjellet. Tåka lå langt ned, men fremdeles ikke så langt ned som vi gikk. Ned fra fjellet hadde jeg kurs mot Blankvatnet. I luftlinje er det rundt 4,5 km. Men terrenget er vanskelig og flere elver må krysses.







Myr, myr og mer myr, før stigningen mot Blankvatnet.

Mira var tydelig ikke i storform. Utaldige elvekryssninger senere, bare avbrutt av områder med myr-myr-og-mer-myr (antar 4-4,5 km med myr), startet stigningen mot Blankvatnet. Der var det litt fjell å gå på, så tempoet økte. Jeg kosa meg masse, til tross for at armene verket etter bæring av iskald liten hårball...



I telt ved Blankvatnet.

Oppe i dalføret åpenbarte Blankvatnet seg mellom de tåkelagte  fjellene. Teltet kom raskt opp og Mira gjorde seg kjent i sitt nye "hjem". Teltet falt i smak og hun krøllet seg sammen på teppet sitt og lå og fulgte med på hva jeg puslet med. Omgivelsene var nydelig. Tåke og yr kan også være veldig vakkert på ett sted som dette.


Vi tok tidlig kveld i teltet. Mira var våt og kald. Jeg prøvde å holde henne varm og brukte stormkjøkkenet som varmekilde inni teltet. Det fungerte bra.

Kl 06 stod jeg opp, fant ut at jeg skulle overlate soveposen min til Mira og satte meg i teltåpningen. Koka vann sånn at jeg fikk kaffe og satt der, hørte på suset fra elva, så på tåka som lettet litt, ramla ned fjellsidene, for så å lette litt igjen. I 3 timer satt jeg slik. Jeg tror aldri noensinne jeg har sittet i ro så lenge. Helt uten å gjøre noe som helst. Jeg kjenner en enorm og total ro i livet.

Klar for natt i teltet.

Om mårran. Tåke langt ned ved vatnet.

På grunn av tåka innså jeg at det var umulig å gå opp på Middagsfjellet og fortsette ferden videre den planlagte ruta. Mira hadde det ikke bra, så jeg besluttet å gå ned til Lakselvvatnet igjen, til en av gårdene; Sannan eller Lakselva. Tenkte at derfra kunne jeg gå opp Laksmarkdalen og videre til Tøymvatnet. Det er en beslutning jeg er veldig glad for at jeg tok...

... fortsettelse følger....

Jeg koser meg i teltåpningen om morgenen.

Nå må det nevnes at jeg ikke var inne i selve Lomsdal-Visten nasjonalpark hele tiden. Telegrafhytta i Svartvasskogen ligger så vidt innenfor grensen, det samme gjør Blankvatnet. Ellers gikk vi i ett naturvernområde. Mye uberørt natur.

Årets turdag nr. 48. Livet er fantastisk!

Lomsdal-Visten, første turdag!

På vei opp Sæterdalen!

Etter fire flotte døgn på Aursletta, med ett par flotte småturer, ble jeg og Mira fraktet opp straumene og over Lakselvvatnet.

Mira har ikke vært i form siden turen til  Remfjellet, hun virker til å ha muskelsmerter, så jeg var litt spent på hvordan turen ville bli for hennes del.

Kl. 17:10 begynte vi å gå opp Sæterdalen. Det var regn og gråvær, men hva gjorde vel det? Jeg og Mira skulle på tur! Tåka lå godt ned i fjellet, men ikke så langt ned som vi gikk. Heldigvis.

Jeg hadde antatt at vi ville bruke 4-5 timer opp til Telegrafhytta i Svartvasskogen nå som vi gikk alene, men det gjorde vi ikke. Til tross for at jeg følte vi gikk sakte, gikk vi faktisk bare 10 minutter saktere enn da vi kom hit sist gang. De 10 minuttene var ekstra pause! Til og med kryssing av elv gikk veldig bra.

Lånte klær for å få tørka de jeg hadde på meg...

Når vi nærmet oss hytta kjente jeg lukta av "fyr-i-ovnen" og mistanken om at det var folk der kom snikende. Og folk var der; 6 karer fra Nederland hadde funnet veien hit; Chris, Rikkert, Vincent, Bart, Jorik og Robin. Det ble folksomt på den lille hytta (som er rundt 10 kvadrat) når jeg og Mira også pressset oss inn. Den ene kjente meg igjen!!! Først spurte han om jeg hadde vært her før, noe jeg bekreftet. Da utbrøt han; "I have read your blog!" og fortalte at det var slik de hadde funnet hytta. Kjempemoro! Verden er liten... og med tanke på at det bare var 5 som hadde skrevet i hytteboka i fjor, er det moro at det er 3 skriblerier der til nå i år og at 8 turfolk har vært der allerede.

Det ble en hyggelig turprat med studering av kart før de gikk opp til teltene sine ved Svartvatnet ca kl 22:30. Mira sovnet og jeg kosa meg med hytteboka, fyr i ovnen og lys i parafinlampa.

Nyvaska og rydda på Telegrafhytta.

Fredag våknet jeg uthvilt etter en god natt søvn i køyesenga. Hytta trengte en real vask og opprydding, så jeg laga meg kaffe og vaskevann av "myrullvannet" utenfor... Ingenting er som kaffe med myrull-smak! Så skred jeg til verket, mens Mira sov litt lengre slik hun pleier. Gammel mat ble brent i ovnen. Hvem spiser vel mat fra -80 tallet? Alle kopper, tallerkener, bestikk og kasseroller ble vasket. Skap, bord og benker ble skrubbet. Deretter gikk jeg løs på gulvet. Det ble ikke helt bra, men mye bedre. Er nok veldig lenge siden det har vært vasket.

Vi drar fra Telegrafhytta i Svartvasskogen.

Like før vi skulle pakke sammen oppdaget jeg at Måren hadde gjort sitt fornødne i det ene ullpleddet, men siden vi skulle gå fikk jeg ikke tid til å gjøre noe med det... og siden vi skulle fortsette på tur i flere dager, kunne jeg ikke bære med meg alle blikkboksene, så de ble liggende igjen til en senere anledning. Dumt å forlate søppel, men det var blikkbokser, så de lukter ikke og jeg får ta turen dit en annen gang.

Så var det på tide med mer myrull-kaffe. Kanskje noe for alle kaffemaskinene rundt om i Norges land? De siste notater i hytteboka ble skrevet. Jeg pynta litt med duk på bordet. Det ble riktig så koselig og jeg forlot hytta med god samvittighet. Mira satt klar ved døra, ventet på mer tur, trodde jeg...

... fortsettelse følger....

Jeg er nå kommet til turdag nr 47. Livet er fantastisk!