Den nye familiestrukturen!

Vi lever i et samfunn hvor overvekten av familier består av mine og dine (og gjerne våre) barn. Det medfører x'er som man har fått barn med, og ergo må samarbeide med. Vi er en sånn familie, og ingen kan komme å fortelle meg at dette er et enkelt liv.

Samarbeide er nøkkelen til at dette skal fungere. Godt samarbeide. Desverre er dette ofte vanskelig. For å kunne ha et godt samarbeide må man både kunne lytte, tenke over den andre parts meninger, fortelle om sine egene meninger, og til slutt kunne diskutere seg fram til en løsning. Både når det gjelder små og store saker.

Ofte blir barna brukt som våpen mellom foreldrene. Noen hevder seg selv ved å snakke ufordelaktig om den andre part (mor/far/stemor/stefar), i påhør av barna. Dette forteller selvsagt barna videre. Loyaliteten ligger, for barnet, hos den av foreldrene barnet da oppholder seg hos. Man blir mange ganger fristet til å slå tilbake med samme mynt. Men man vet at dette ikke fører noe godt med seg.

"Det får bare moren/faren din ordne/kjøpe!" er et utsagn som ofte blir slengt ut for å vise barnet at den andre part ikke stiller nok opp. Men stemmer nå det? Kan det ikke være sånn at en hver familie prioriterer forskjellig? Det den ene part synes er greit å kjøpe/ordne, synes den andre part er helt unødvendig. Med å slenge ut en sånn kommentar, blir den andre part den upopulære ved å si nei. Ingen tvil om hvem som har vunnet barnets gunst da.

En annen sak som kan dukke opp er i ferietiden. Hvordan skal dette planlegges? Når skal man ta ferie og gjøre noe sammen med barna? Her kommer også samarbeide inn. Det er jo helt håpløst at begge foreldrene planlegger sine ferier med barna på samme tid. Og så har man de tilfellene hvor de nye familiene har felles barn. For stemor/stefar er det kanskje viktig å ha ferie bare sammen med sitt barn og sin partner alene. Utsagn som; "Vi skal reise bort en uke, bare jeg og stefar/stemor og babyen." er kanskje ikke av de mest intelligente å komme med til barna! Da er det vel fort gjort at tanken på at mor/far/stemor/stefar ikke bryr seg om dem lengre, ikke vil være sammen med dem, en tanke som naturlig gjør seg gjeldende.

Noen ganger har jeg tenkt på om den andre part føler at det foreligger et slags utroskap når den nye familien dannes. På sett og vis mister man makt og innflytelse i den andre parts liv, og i barnas liv. Man kan ikke lengre bestemme alt som skal skje, når det skal skje, og hvor mye det skal skje. Det å godta en ny livsførsel, nye kostvaner og nye prioriteringer. Godta den nye partneren. Noe som ikke alltid er enkelt. Enkelte x'er oppfører seg som om de eier den de har barn sammen med - og ikke minst eier barna.

Mine og dine barn må nesten også gå overens. Ikke alle opplever dette, mange sliter med barn som ikke liker hverandre og kanskje også konkurerer med hverandre. I startfasen medfører dette en del utfordringer. Barna må bli likestilt i det nye hjemmet, behandles helt likt. Selvsagt er ikke dette en helt enkel sak, det er ikke til å komme unna at blod er tykkere enn vann.

Hvordan skal barna deles? Nok et minefelt. Noen barn blir avspist med å være hos far bare annen hver helg. Far kan nemlig ikke gi barna et stabilt hjem. For å være ærlig er dette rett og slett "bullshit"! I veldig mange tilfeller kan far stille med et langt mer stabilt hjem enn mor kan. Noen deler barna mellom seg slik at de reiser frem og tilbake annen hver uke. Ofte med en bag med sine eiendeler. Barn som alltid er på flyttefot. Aldri slår røtter. Dette kan selvsagt løses med at barna har klær/sko/sykler/ski/personlige eiendeler (altså dobbelt sett) hos både mor og far. På denne måten er det bare barna som forflytter seg. Ikke et helt flyttelass.

Frustrasjon og fortvilelse kan ta knekken på de mest kjærlighetsfulle forhold. Når x'en overhode ikke er innstilt på å kunne tollerere den innflytelse som stemor/stefar bringer inn i barnets liv. Når det er helt umulig for x'en å se noe som helst positivt i denne personens eksistens. Jeg forstår godt at mange gir opp. Uten samarbeide mellom barnas foreldre, blir det umulig å være stemor/stefar. Man blir spist opp, finner ikke veien for et nytt liv i den nye familiestrukturen. Noen holder ut i noen måneder før de gir seg, noen holder ut i noen år. Bare de aller sterkeste får disse forholdene til å fungere, ofte med hjelp av et godt utviklet "bullshit-filter".

Det er liten tvil om at familien med mor, far og barn er de som har det enklest, så lenge foreldrene har det bra sammen. I den nye familiestrukturen krever det så mye mer enn at partnerne har det bra sammen; der er det veldig mange som må fungere sammen.

Nå er dagens tekst en generell beskrivelse, slett ikke alt gjelder oss, men er likevel utfordringer jeg ser hos mange av våre venner og bekjente. Jeg har ofte fundert over den nye familiestrukturen og hva som skal til for at den skal være best mulig. Svarene er ofte vanskelig å finne, om de i det hele tatt finnes...

Dagens fortvilte refleksjon fra ei som lever i "Den nye familiestrukturen!"