Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, videre til Klausmarka og tilbake til Stranbukta, tredje turdag!

Vi våknet ett par ganger i løpet av natta på Klausmarka, men la oss til å sove igjen, noe som resulterte i at vi ikke stod opp før 09:30.

Jeg skrev i hytteboka, ryddet og kostet og prøvde å gjøre det så ryddig og pent rundt om på kjøkkenet som mulig. Så hadde jeg gammelt søppel og skrot i en pose som jeg hang i gangen, mitt eget tok jeg selvsagt med meg. Nå ble det ikke nevnt i forrige innlegg, men gården er i Skogselskapets eie.

Været var overskya, men fint når vi tok fatt på ormegress-stien videre kl 11:15. Smått fant jeg faktisk rød T-merking, men den forsvant flere ganger, så vi gikk en del opp og ned, frem og tilbake i skogen før vi etter 2 km kom til fjellterreng og ei lita tjønn som også har navnet Langvatnet. Her fant vi endelig vann igjen. Lykke. Og vi fikk oversikt over terrenget videre.

Så gikk vi litt høyere opp og rastet ved en liten varde like før oppstigningen til Nedre Svanvatn. Herfra hadde vi utsikt mot forsen ned fra Storhaugvatnet.

Siden det hadde begynt å regne, satte jeg opp gapahauken. Mira og Una var raske til å komme seg inni. De la seg på soveposen og Mira ble tullet inn i pledd, siden hun hadde tatt seg en svømmetur over en myr med vann.

Jeg lå i åpningen, kokte kaffe og lagde nudler med "rett i koppen" suppe, samt havregrøt. Gjett hvem som spiste hva? Vel, Mira og Una likte nudler... Regnet trommet mot teltduken og jeg lå og så på utsikten og vurderte hva jeg skulle gjøre videre.

Hvordan i all verden skulle jeg komme meg over de strie elvene som de jeg møtte i Klausmarka fortalte om? Tåka hadde begynt å ramle ned over fjellsidene. Ville det være mulig å gå over til Forvik slik planen var?

Litt før kl 15 stoppet regnet brått og vi tuslet videre mot Nedre Svanvatn. Det vil si at vi startet med 80 høydemeter rett opp i terrenget, men så flatet det noe ut. Sola tittet frem innimellom.

Bilde til venstre; opp der skulle vi. Bilde øverst til høyre; vi ser Nedre Svanvatn. Nederst til høyre; første elva er passert.

Med ett lå Nedre Svanvatn foran oss. Spektakulært fjellandskap, dalføret opp fra Strofjorden lå bak oss og dalføret videre mot Tasslivatnet så ut til å være greit terreng.

Nåja, etter å ha kommet oss over elva først. Vi tuslet litt frem og tilbake og fant ett egnet sted å krysse. Begge hundene i bånd og de gikk over på egen hånd.

Når vi kom over elva fikk jeg øye på noe festlig. Dere vet sagnene om trollene som blir til stein når sola treffer dem? Vel, her har to stykker blitt tatt i litt festlig aktivitet...

Vi tuslet videre og fjellandskapet ble flatere, noe som gjorde at jeg ikke måtte følge med på hvor jeg satte føttene og dermed kunne gå å se på det spektakulære landskapet.

Neste utfordring ble å krysse elva ned fra Tasslivatnet. Den samme elva som de andre hadde vedd til midjen i lengre nede i dalen. Men også her gikk det fint. Selv om det var sterk straum kom vi oss over, hundene svømte og jeg dro dem med meg etter båndene.

Hytta som er merket av på kartet... ja, den er ei falleferdig gamme. Mira var inne og inspiserte, men kom raskt ut igjen. Intet blivende sted.

Litt lengre ned tok vi oss den frihet å ta en rast i hytteveggen på ei hytte ved Tasslivatnet. Det var 19 grader, men i løpet av minutter sank temperaturen til 14 grader, det blåste, regnet kom og tåka rullet atter en gang nedover fjellsidene.

Jeg bestemte meg for å gå ned til Stranbukta. Hvis vi skulle gå over fjellene til Forvik ville vi trenge to dager ekstra, med risiko for enda mer tid hvis ikke tåka forsvant øverst i fjellene. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikk kontakt med kjæresten når vi kom til mobildekning igjen, så kunne jeg gå opp via Auslia og ned til hytta til foreldrene mine på Mortenhåjen.

Herfra er det skogsbilvei helt ned til kaia i Elvvika. Vi begynte å tusle videre kl 17:30 og for første gang på turen tok jeg på meg goretex-jakken.

På vei ned legger jeg plutselig merke til noe hvitt ute på ei lita tjønn. Vannliljer! De mest nydelige blomster jeg vet om i hele verden. Dermed måtte vi over myra slik at jeg kunne ta bilde. Stakkars Mira og Una, de skjønte aldeles ikke hvorfor vi skulle forlate veien, men det måtte vi helt klart gjøre.

Så fortsatte vi. Jeg fikk mobildekning og kunne sende meldinger. Når vi kom til fjellgården Åsen tok jeg meg den frihet å gå inn i vedskjulet for at vi kunne spise hver sine doble knekkebrød med smøreost uten å druktne. Vi trengte påfyll av næring alle tre.

Så ble det avtalt henting nede i Elvvika og klokka 20:15 kunne Una løpe loggrene mot far igjen. Vi hadde da gått 1,6 mil i løpet av dagen og vært på tur i 9 timer.

Jeg synes ikke denne turen har så krevende terreng som jeg har hørt og lest at andre synes. De to partiene som er "ille" er ned fra fjellet og til Storfjorden, samt de 2 km fra Klausmarka og ut av skogen til man når fjell. Ellers er det bare vakkert, rett og slett vakkert.

Ser dere; vi hadde tuslet ei rute som var hjerteformet når den ble tegnet inn på kartet.

Totalt hadde vi gått 33,3 km siden vi startet. Gjennom nydelig landskap. Jeg har storkosa meg hele tiden. Stillheten som gir rom for å la tankene vandre, det nydelige landskapet som er umulig å beskrive og ikke minst med flott turfølge som det overhode ikke hadde vært noen problemer med.

Jeg lever ett helt fantastisk liv!