Turfølge med like interesser!

Utenfor ett hulehus i Arternara!

En av de mange tingene jeg har lært i livet de siste månedene er den store verdien i å ha turfølge og venner som har like interesser som jeg har. Ikke det at man trenger å like alle de samme tingene, men at jeg har mennesker rundt meg som liker turlivet, geocaching, har lyst til å oppleve og se både Norge og resten av verden. Noen som ikke trenger å bo lukseriøst for å være på tur, men heller kan gjøre ting enkelt slik at jeg faktisk har råd til å være med på tur. Jeg tenker spesielt på rimelige sydenturer (sånn at man kan reise ofte), overnatting på enkle DNT- / Statskog-hytter, eller bare slå opp teltet eller lavo. Ikke alt trenger å være så avansert for å være bra.

Det å være på tur sammen med andre geocachere innebærer blant annet en felles interesse for å finne tuppevarebokser i naturen, gjøre klassiske geocaching-stopp og parkeringer... noe som kanskje ikke alltid betyr helt godkjente stopp og parkeringer. Andre mennesker har, i min erfaring, liten forståelse for slike manøvere og gleden i å finne boksene - samt den store sorgen og frustrasjonen i å ikke finne dem...

Kreativ cache!

Bare en sånn liten ting som å tusle rundt med kameraet og ta bilder av alt mulig, kunne få tid til å ta bilder av alt mulig. Jeg er glad i å ta bilder, men har ofte følt at det bare er når jeg er alene at jeg egentlig har hatt nok tid til det. "Åh, her må vi ha fotostopp!" Full stopp i turfølget, ev. bråbremsing med bilen. "Ok! Helt klart!"

Jeg er også glad i å tusle rundt og se på arkitektur, museum og på historiske steder. Gleden med å oppleve slike steder sammen med noen andre som liker det, er langt større enn om noen bare er med for å være med. Logisk nok.

Jeg er også åpen for å oppleve ting som andre liker, kanskje kan det være sånn at jeg får øynene opp for å like noe nytt? En ting er helt sikkert; uten å prøve finner man aldri ut om man liker det eller ikke!

I tillegg er det dette med å være litt spontan. At det er mulig å planlegge noe sånn helt plutselig. Bare hive seg rundt og dra. Nå er selvsagt dette veldig enkelt for meg som jobber turnus og har mye fri, i tillegg til at jeg lever alene med tenåringer som klarer seg selv. Men nå har jeg venner i som også har mulighet til å bare gjøre en avstikker innimellom, sånn helt spontant.

Søkk våt cache!

En ting bare klarer jeg ikke å forholde meg til; bygging av luftslott. Dvs. planlegging og prat om ting som skal gjøres, men som aldri blir noe av. Innimellom snakker man kanskje om en tur eller reise, men så viser det seg at det ikke lar seg gjøre likevel, det er greit. Likevel kjenner jeg at jeg liker at det blir lagt planer som både er gjennomførbare og som faktisk blir utført!

Jeg er glad for at jeg kan være på tur med noen som bare trekker på skuldrene om alt blir plaskvått i regnet, noen som kan endre kjørerute og ta en avstikker på ei mil bare for å logge en cache, eller bare spise ei brødskive i bilen før ferden fortsetter. Enkelt og greit.

Jeg føler meg heldig som er omgitt av mennesker som dette.