Kortreist nordlandskofte!

I fjor høst strikka jeg ei nordlandskofte til Lasse. Det var med stor spenning jeg gjorde meg klar til å gå i gang. Ville det hjemmelaga garnet holde mål i forhold til oppskrifta?

Ulla er klippet av våre sauer, karda og spunnet, det grønne og gule er farga med planter som jeg har sanka på vår eiendom.

Jeg fikk låne mønster av tanta mi og leste nøye gjennom det. Jeg målte på en annen ullgenser og fant ut at størrelse L skulle bli bra. Så gikk jeg i gang. Siden det ikke er mulig å lage rød farge med plantefarger, så måtte jeg velge den bort. Her skulle det være naturlig hele veien.

Det viste seg raskt at både maskeantall og størrelse stemte overens. Fargene ble flotte sammen, selv om grønn og gul ikke var så veldig forskjellig. 

Strikkinga gikk raskt fremover, men etter hvert som kofta ble større ble den fryktelig varm å holde på med. Dette er hjemmelaga ullgarn av ypperste klasse, ingen tvil om det, om jeg nå får lov å skryte litt av egen produksjon. Jeg syntes armene var litt korte når jeg hadde fulgt mønsteret, så jeg la til en mønsterbord både der og på bolen.

I november var den ferdig. Jeg var kjempefornøyd og la ut bilde på "Koftegruppa" på Facebook. Det kom raskt over 2500 "likes" og ett par hundre oppmuntrende kommentarer. Det var gøy!

Jeg var så fornøyd at jeg nå er i gang med å lage en til meg selv også. Denne gangen den versjonen som har rundfelling. Den er ikke fullt så tung og varm å holde på med, siden den har litt annet mønster, den er mer ensfarget.

Det er knallmoro å ha fått til hele prosessen fra klipping av sau til ferdig produkt. Jeg har fått en ny respekt for alle de som gjorde denne jobben i gamle dager. De fleste varme plaggene folk hadde på den tiden, ble laget ved å gjennomføre denne omfattende jobben.

Eieren er fornøyd, men det skal være veldig kaldt før det går ann å bruke den, for den er særiøst, ekstremt varm!

Jobben kort beskrevet; klippe sau, sortere ull, vaske ulla veldig mange ganger, karde ulla flere ganger, spinne garn, vaske garn, nøste opp garn, ev. farge det først (som er en prosess som tar mange timer), så, når man har brukt mange uker på å spinne nok garn; strikke plagget.

Rabarbrasyltetøy!

Siden det er en del rabarbra på eiendommen fant jeg ut at jeg skulle bruke den til å lage rabarbrasyltetøy. Derfor tok jeg med ca 2,5 kg til Mo  helgen.

Denne gangen laget jeg syltetøyet med kanel og vaniljesukker i tillegg til rabarbra og sukker.

På søndag hadde jeg 8 bokser kjempegodt syltetøy, hvorav 5 er kommet i fryseren her på Solbakken og 3 ble igjen hos yngstemann på Mo. Han elsker rabarbrasyltetøy, men spiser det som dessert med vaniljesaus på. Det er veldig godt det også.

Det er mye mer rabarbra som står igjen her, så det blir mer syltetøy. Jeg tenkte bare at jeg skulle la dem stå en stund til for å vokse seg litt større.

Jeg ønsker dere alle en fin uke videre.

I dag skinner sola, så selv om det er kaldt (bare ca 10 grader) er det veldig godt med sol.

Vi har garvet skinn og jeg har spunnet garn!

Det er utrolig hva man finner på. Men råvarene er jo her, rett ute i naturen rundt oss, så hvorfor ikke prøve.

Det hele startet i sommer når vi var på Skålvær for å logge øyas 3 cacher. Det var så mye fin villsau ull som fløy rundt omkring, så jeg tenkte at jeg skulle ta vare på litt. Man vet jo aldri, den kunne jo komme til nytte. Dermed plukket vi en del mens vi gikk turen.

Ulla var logisk nok skitten og full av skogsgugg, så den trengte en vask. Jeg tok litt av den og vasket med litt Milo, det gikk med mange skyllinger før vannet omsider ble blankt. Vaskinga med Milo tok nok litt av lanolinen i ulla, så når jeg vasket det resterende brukte jeg ikke Milo.

Så måtte ulla tørke. Jeg satt igjen med en høvelig mengde ull. Siden jeg ikke hadde så mye, bare en full vanlig plastpose, valgte jeg å ikke sortere fargene.

Så ble ulla kardet på noen gamle karder som jeg fant på en brukthandel.

I mangel på rokk og håndtein, fant jeg ut at jeg like greit kunne lage en håndtein. Ei gammal tresleiv og en rund boks dugde aldeles utmerket.

Skinnene ble skåret av en elgfot og garvet etter en oppskrift vi fant på nettet. Spinningen på den hjemmelaga håndteinen gikk unna og jeg satt igjen med 3 nøster ganske tykt garn.

Så gikk jeg i gang med å strikke. For å få gode såler, kjøpte jeg ullsåler med fleece under. De er sklisikker og holder på varmen.

Skinnet ble myknet etter alle kunstens regler. Noen rask prosess er det ikke, det tar tid og er mye jobb med det.

Jeg var spent på om jeg ville få det til, for tøflenes form ble til etter hvert som jeg laget dem. Som dere ser, de ble knallbra! Og siden de er av det naturligste ull fra Helgelandskysten og tykt elgskinn fra en elg som har vandret bekymringsløst i Lomsdal Visten Nasjonalpark, ja, så er de veldig varme. Disse går til Oslo, hvor min eldste sønn skal ta dem i bruk (jeg håper virkelig de passer) og få testet slitestyrken. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan de andre i studentbyen kommer til å reagere når han kommer med tøfler av slike råvarer. Oslofolket er kanskje ikke helt vant til slike hjemmelaga ting.

Jeg har også garvet et mårskinn fra en mår vi flådde i sist vinter. Nå var vi litt dumme når vi la den i salt på hytta, for vi satte boksen med mårskinnet, uten lokk, i uthuset. Musa har gnagd bort litt av pelsen, museungene skulle ha ett lunt rede... men heldigvis berget vi det aller meste.

Resten av garnet jeg spant ble så vidt nok til ett par votter. Dette garnet laget jeg tynnere enn det som ble brukt til tøflene. Det var litt krise en stund, for noen skadedyr (les; Buffy og Alaska) tok knekken på det siste nøstet med tråd som ikke var spunnet til garn. Det var bare fillebiter igjen, strødd over hele huset.

Når fortvilelsen hadde lagt seg, fikk jeg lappet sammen restene og spunnet litt mer garn. Med 2 meter klaring ble vottene ferdig. Noe lilla ullgarn som jeg hadde liggende måtte duge for å sette dem sammen, men det ser bra ut likevel.

Planen videre med vottene er å ta dem en runde i vaskemaskinen, der vil de nok tove seg litt, så skal jeg sy på mønster av noe slag og sette på litt mårskinn. Helt hvordan de blir til slutt vet jeg ikke ennå. Det blir spennende å se.

Hjemmelaget kaviar!

I vinter fisket vi litt torsk som skulle bli til klippfisk. Det ble alt for lite, så vi får være flinkere til neste år....

Etter salting av fisken ble den hengt på uthusveggen til tørk.

Rogna tok vi vare på og la den i salt. Planen var å få laget kaviar før måsegg sesongen startet, men slik ble det ikke. Tiden gikk alt for fort.

Så rogna har ligget i salt på månedsvis, før vi nå fant ut at vi måtte få laga kaviar av den.

Jeg tok den med til Mo og vannet den ut i ett par døgn.

Så ble den fraktet til Forvik og røkt på gammelmåten.

Vi fjerna skinnet og satt igjen med røkt "rognmos" og lurte litt på hvordan vi skulle gå frem videre. Noen steder på nettet tilsettes både olje, sukker og andre ting, men etter en telefon til pappa bestemte vi oss for å droppe det. "Rognmosen" var jo god kaviar, helt naturlig og uten tilsetninger av noe slag.

Dårlig planlegging gjorde at vi ikke hadde noe å ha kaviaren i... men vi tok i bruk den ene lille Svolværposteiboksen vi fant og brukte den som form.

Nå har vi 9 poser med kjempegod kaviar i fryseren.

Det var enkelt å lage, ikke sant?