Tur til Bjorvatnet ved en av innfallsportene til Lomsdal Visten Nasjonalpark!

En av sommerens mange turer gikk til Bjorvatnet 😍. Jeg filma litt med mobilen på turen, bare for egen fornøyelse, ikke for å legge ut på youtube. Jeg hadde gått litt tom for å dele turene mine med offentligheten. Hvor inntresant er nå egentlig mitt liv og mine turer, så engentlig? 👀. 

Men så fikk jeg lyst til å prøve å lage en film av de to korte filmsnuttene jeg hadde. Jeg er amatør både på filming og redigering, så filmen er deretter. 😂 Uansett; jeg fant ut at jeg kunne legge den ut på youtube, så kan de som vil se den 😎

Turen starter innerst i Vistenfjorden, på Helgelandskysten. Vi var på telttur med bare ei overnatting, kosa oss veldig 👏. Når jeg holdt på med filmen skulle jeg ønske jeg hadde filma noen klipp fra hele turen, ikke bare selve turmålet. Ferden opp elva og straumene er en spektakulær naturopplevelse, så kanskje jeg filmer en slik tur neste sommer, slik at de som vil får se.

Jeg håper linken under fungerer hvis du vil se 👍

 

Hvis den ikke fungerer, kan du prøve å trykke på denne linken;

Villmarkshjerte (Wilderness Heart)

Hei! Lenge siden sist!

Huff, Facebook minnet meg om at det var hele 22 dager siden jeg publiserte noe på bloggen...Jeg skjemmes.... Så nå får jeg gjøre noe med den saken. I denne hektiske tiden må jeg bare oppsummere siste måneds begivenheter med en liten bildeserie.

Etter ferien dro vi innom Forvik og pakket om til geocaching event på Dønna. Med telt og GPS'en full av cacher la vi i vei. Det øverste bildet er fra en utsiktspost på sør-øst siden av Dønna, med fjellkjeden De Syv Søstre i siktet.

Vi cachet oss til nord-vest siden av Dønna, der var utsikten like flott. Her med Lovund i det fjerne.

Så var det noen dager med jobb før vi dro til Hemavan på sopptur. Her campet vi i lavvo ved Rødingvatnet. Kosa oss med bål og en rotur på vatnet.

Lavvoen er flittig i bruk. Nå som vi har innertelt og varmeovn er den super selv om temperaturene synker. Blir nok flere turer utover senhøsten også. Er så koselig med den opplyste lavvoen i mørket.

Dagen etter bar det til Hattfjelldal for å finne cacher der. Det er litt festlig at han som ikke var så veldig begeistret for geocaching gliser så mye over å ha funnet en av Norges eldste cacher. Spørs om ikke Lasse også er bittelitt bitt av geocachingbasillen? Og sjekk den tøffe cachen vi fant i Sverige, knallfin!

Nok en gang hjem å pakke om turutstyret. Vi skulle til geocaching eventene mine på Granneset. Hele helga tilbrakte vi der, sammen med 15 blide geocachere. Moro at så mange ble med til fjells.

Men man skal ikke hvile på lauvbærene, heter det, så det var bare å jobbe ett par dager og legge kursen til Forvik. På grunn av planlegging av event der må vi få lagt ut noen cacher i området. Ergo ble det flere fine turer der ute. Solnedgangen var ufattelig vakker denne høstdagen.

På vandringen langs fjæra kom jeg over denne steinskatten. Ett ekte Villmarkshjerte. Når vi går sånn i steinura, da må jeg bare lete etter hjerter.

Siden hytta til Lasse står nesten ubrukt på grunn av reising og båtturer, ja, da blir det ikke gjort så mye der. Men han var inne der ett par dager for å få mala ferdig sørveggen. Da ble det planlagt ny veranda, så vi måtte innover for å få støpt pilarer til den. Når vi først var der bare måtte vi ta oss en tur opp Strauman og til Lakselvvatnet.

Nå er det ikke sånn at det har vært stille siden da, for jeg har hatt så skrekkelig lyst til å finne traktkantarell. Dermed la jeg og ei venninne i vei til fjells. På en time var korga full av skatten og fornøyd begynte vi på stien tilbake. Jeg med full soppkorg, hun med funn av 3 cacher. Den siste cachen ble ikke logga fordi vi gikk oss litt bort på vei ned... skravling har sin pris....

Etter nok noen dager med jobbing var det bare å pakke og dra på tur igjen. Først innom kaos-huset på Forvik, så dro jeg sørover på cachetur. Bare 2 dager, men med funn av 96 cacher. Av disse var 46 logget i BMT og 50 logget fra kano langs en 15 km lang elv. Flott tur på 6 timer og det ble stupmørke før padleturen var ferdig.

Etter dette dro jeg til Forvik igjen. Lasse var dratt på elgjakt, men jeg hadde lova han at kjøkkenet skulle være høvelig ferdig til jakta var over. Dermed var det bare å gå i gang. Male tak, plater på veggene og legge klikk-gulv. Deretter startet prosessen med å åpne eske etter eske med innredning fra IKEA og skru det sammen. Etter 2 døgn var jeg kommet så langt som jeg kunne. All innredninga var på plass, nå gjenstår bare skjering av benkeplater, listverk, montering av dør og hvitevarer. Phu!

Jeg avslutter med nok ett villmarkshjerte. Det viste seg å være laget av skoleelever som hadde kunst og håndtverk ute i naturen. Dette var rett og slett ett nydelig kunstverk som jeg kom over på en spasertur med Mira og Una!

På hyttetur i ekstremværet!

Ja, det er ekstremvær! Regnet kommer ned fra skyene som ferdige bekker. Derfor anser til og med jeg at det er innevær. Nå har vi ingen fare her på hytta på Aursletta i Vistenfjorden, varmt og koselig inne.

Jeg og Mira har bare gått noen småturer for å hente rent vann og plukke litt kantarell, kantarell som nesten druktner ute. Så er det bare å komme seg inn på hytta igjen og tørke klær og sopp. Mira har regnklær på seg, så hun holder seg tørr. Bare ørene og ansiktet som får seg en real vask når vi er ute.

Det er ikke den helt store kantarellfangsten, men ei halvfull korg henger over ovnen med fangsten fra tirsdag og det jeg plukket i dag får tørke litt på bordet før jeg legger det oppi. Siden det finnes mer enn nok sopp i skogen hjemme er det ikke noen vits i å plukke så mye her. Bare nok til tilbehør til ett par-tre hyttemiddager senere i høst.

I morgen tidlig skal jeg dra hjemover. Jeg har fått en masse elgkjøtt å ta vare på. Noe av det skal jeg levere hos foreldrene mine når jeg drar forbi der. Jegerne er værfaste i søleværet, ikke så mange som orker å dra ut når det er som dette.

Skogen er fargerik. Stillheten er bare avbrutt av regnet som trommer på taket. Det er godt å ha det slik.

Hjemme venter malekosten og innredning av gjesterommet. Greit å ha litt å pusle med i frihelga. Selvsagt håper jeg å kunne komme meg litt ut på tur også. Både cacher og kantarell frister i skogen.

Håper dere får ei super helg, uansett værforhold.

Fem dager i Lomsdal-Visten nasjonalpark; Tøymvatnet i Børjedalen!

Turen starter. Oppover og oppover.

Til tross for sør-vest kuling og regn la vi i vei innover Lomsdal-Visten nasjonalpark på fredag. Fra Vistenfjorden, opp Strauman til Lakselvvatnet med båt, før vandringen startet fra fjellgården Sannan, over fjellet og ned til Børjedalen.

(Hvis du bare vil se bildene fra turen kan du klikke på det første og bla deg gjennom alle 25 som perler på en snor.)

Sør-vest kuling og regn. Det vil si motvind, en stor dose motvind når man skal gå opp og over fjell. Men ekte turfolk ser ikke i været. Bor man i nord får man tåle at det er "mye" vær. Terrenget var greit å gå i, hele veien til Tøymvatnet, som var målet for turen.

Ca. slik var ruta planlagt. Litt avvik ble det når vi gikk.

På grunn av de enorme mengdene med regn fikk vi ei veldig krevende elvekryssing; Nordre Austerdaselva. Den formelig frådet, støyen var øredøvende, vannføringen var enorm og det var i grenseland til å ikke være forsvarlig å krysse den. Vi fant ett sted det så rimelig greit ut å prøve og kom oss helskinnet over. Ble bare våte til langt opp på lårene og hundene hang på slep i seler og bånd. Lettelsen var så stor når vi hadde krysset elva, at jeg glemte å ta bilde av den...

Etter 1,3 mil i fjellet åpenbarte Tøymvatnet seg i dalføret. Landskapet er fantastisk nydelig, selv i kuling og regn. Vi var søkk våte, alle fire, så når Tøymvasshytta med ett lå foran oss var vi veldig glade.

Øverst til venstre; Nordre Austerdalselva skimtes der den fråder nedover dalen. Til høyre; nydelig furuskog.
Nederst; Tøymvatnet åpenbarer seg.

Tøymvasshytta.

Hytta, som i sin tid ble satt opp av kraftlaget, eies i dag av Vevelstad kommune og står åpen for fjellfolket. Ei stor, fin hytte som både var ryddig og ren når vi kom dit. Ved fantes ikke, bare ett 20 talls plankebiter av gammel bordkledning lå ved ovnen, så vi måtte ut å finne nedfallskog å få den under tak og til tørk. Heldigvis ble hytta fort varm, vi fikk på tørre klær og laget oss litt mat. Å prøve fiskelykken bestemte vi oss for å utsette til dagen etter.

Hele natten og så og si hele lørdagen regnet det noe helt fryktelig. Hver gang det ble ett lite opphold var vi ute for å finne ved eller fiske. Så inn igjen for å tørke, spise, spille noen runder yatzy og vente på neste pause i plaskregnet.

Fin fangst i første fiskerunde som ble stekt under streng bevoktning av "matvraket".

Det ble fiskekonkurranse, selvsagt, antall fisk og stjerne til den som fikk den største fisken i hver runde... Det ble konkurranse i yatzy også, kronisk barnslig, ingen tvil om det....

Nok en fiskerunde med grei fangst. Tøymvatnet lar ingen være sultne.

Det er mye fisk i Tøymvatnet. De bet på nesten hvert kast, bortsett fra når vi satte sluken fast i sivet eller alle de jeg klarte å sette fast høyt oppe i trærne... Joda, det finnes flere årsaker til at jeg ikke får fisk til vanlig... fiskekroker er forbruksvare.... De to bildene hvor det ligger mange ørret på rekke og rad; det er ikke de samme fiskene, men fra to forskjellige fisketurer.

Ørretmiddag med kantarell og nydelig dessert.

Vi har spist ørret på veldig mange mer eller mindre kreative måter. "Ovnsbakt" med einer og kantarell var en fin variant. Det ble også dessert; multer og blåbær med revet sjokolade. Man lever godt på en fjelltur som denne.

Hjemmelaget pizza på stormkjøkken.

Men vi spiste ikke bare ørret. Med oss i sekken hadde vi ett lite prosjekt; er det mulig å lage pizza fra grunnen av på stormkjøkken? Melblanding for to små pizzabunner, en boks pizzafyll og litt hvitost. Og tror dere ikke det gikk aldeles utmerket å sikre hjemmelaget pizza til lørdagskvelden? Resultatet ble supert :) Veldig god pizza!

Store nedbørsmengder gjør det mer fristende å sitte inne med levende lys.

Vet dere hvor mye det regnet fra lørdag kl 10:45 til søndag kl 10:45? Jo, det kan jeg fortelle dere. Vi satte ut ett dl-mål og lot det stå på berget nedenfor hytta. Nesten 2,6 dl vann var det fylt med når jeg henta det inn etter nøyaktig ett døgn. Vanvittige mengder nedbør.

Langvatnet i Børjedalen. Villmarkshjerte og blåbær.

Mandag bestemte vi oss for å ta med fiskestang og tusle ett stykke til innover Børjedalen, mot Rundtjønna og Langvatnet. Ørreten bet villig vekk, men hvorfor bære den med oss når vi kunne fiske 30 meter fra hytta? Lasse fant hjertestein, vi spiste blåbær i skogen og plukket med oss noen kantarell før vi tuslet tilbake og fortsatte fiskingen i Tøymvatnet.

Stjerne for størst fisk :)

Her er unge-lovende-frøken-Skoglund fornøyd; den eneste fiskerunden hvor bare jeg fikk fisk og dermed også fikk stjerne for størst fisk!

Sanking av ved og mer fisking.

Vi sanket sammen en masse mer nedfallskog og saget ned ett dødt tre ved hytta. Siden Tøymvatnet ligger inne i nasjonalparken er det ikke lov å sage ned levende trær, men likevel er det mulig å finne mye brensel.

Ørret rullet i spekeskinke, stekt og servert i skogssopp-suppe.

Utover mandagen avtok regnet noe, slik at det var lengre perioder med oppholdsvær. Vi var inne og laget kreative løsninger på steking av ørret. Her har Lasse rullet filèene inn i spekeskinke og de ble servert på en seng av rett-i-koppen-skogssopp-suppe. Nydelig mat.

Variasjon i kosten. Ørret servert på flere måter.

Vi fikk og spiste 41 ørret. Det stod ikke på variasjon i kosten, selv om det var ørret både til frokost, lunsj og middag for oss alle fire. De ble spist på brødskive med majones (anbefales), med hvitløkskremost (duger), med ketchup og sennep (duger ikke helt) eller bare som de var; stekt i krydder-mel-blanding og smør.

Egentlig brukte vi det meste av tiden til å bare kose oss. Hyttebøkene som var fra 1960 tallet og frem til i dag ble lest mye i. (Bøkene mangler en 10-års periode mellom den gamle og den nye, kan en være borte?)

Jeg fant notatet fra en tur mine foreldre hadde hit i 1993 og Lasse fant ett notat fra da faren hans var der med noen venner i 1997. Moro å lese. Nok en gang satt jeg og tenkte på at jeg omsider får besøke disse stedene som jeg bare har hørt snakk om og ikke har vært på før, men som mine foreldre har besøkt for noen år siden.

Tøymvasshytta

Tirsdag våknet vi til blå himmel og solen som kom sigende nedover fjellsidene. Dumt at det var i dag vi skulle gå i retur, men samtidig; dette er bedre turvær enn sør-vest kuling og regn.

Tøymvasshytta slik vi forlot den.

Hytta ble vasket og ryddet. All veden vi hadde sanket sammen dagen før ble tatt inn og stablet i vedboden. Hytteboken signert og vi gjorde oss klar til å gå.

Tøymvasshytta og en utedo det vil være snodig å bruke....

Som dere ser er hytta kjempefin innvendig. Ikke råte og man skulle ikke tro at den er 50 år gammel. Utvendig er den elendig. Bordkledningen er råtten og det er huller i den. Trappa er bare en vinter unna å ramle ned. Utedoen har ramlet ned... Jeg krysser fingre og tær for at hytta snart blir tatt vare på, for dette stedet er en virkelig perle i norsk natur.

Glade turfolk og ivrige hårballer.

Jeg tok mange, mange flere bilder på tilbaketuren. Nå slapp jeg bekymre meg for at telefonen skulle drukne om jeg tok den frem. Vi gikk langs vannkanten og jeg stoppet ofte for å ta noen bilder. Så bar det opp i terrenget. Over bakketopper, myrer, skog og mot elva.

Lomsdal-Visten. Også her i Børjedalen er det vakkert.

Nordre Austerdalselva som buldret og frådet på fredag, fløt nå ganske rolig nedover og vi kunne gå fra stein til stein uten å være redd for å ende med ufrivillig rafting nedover mot Laksmarka. På bildet nederst til høyre står vi på en stenøy midt i elva. Denne var under vann når vi passerte på fredag.

Jeg, Mira og Una tusler fremst i 5 minutter.

Nydelig landskap som stort sett er lett å gå i. Litt snodig at ikke høstfargene er kommet ennå, fortsatt er omgivelsene grønne og frodige selv om vi har begynt på september måned.

Una følger med på om det er elg i området, Mira sjekker om det er smuler etter en hundekjeks på bakken.....

Vi gikk litt annerledes på tilbaketuren, litt høyere opp på fjellet. Ikke fordi det var nødvendig, men fordi vi bare gikk og gikk, siden vi viste sånn høvelig hvor vi skulle gå....

Vanvittig vakkert landskap og turens eneste pause ;)

Les dette med en stor dose humor; Jeg hadde en klage og en protest på denne turen.... å gå fra A-B fordi det er sør-vest kuling og regn, uten pause, det er en ting.... men... i sol bør man vel kunne ta seg noen pauser og nyte utsikten? Så jeg la inn en klage og en protest, noe som resulterte i at jeg fikk innvilget turens eneste pause, 3 km fra båten, og foreviget begivenheten med bilde av skoene våre ;)

Utsikt fra vinduene på Tøymvasshytta.

Vel, vel... Jeg har tilbragt ytterligere 5 dager på tur i denne vakre nasjonalparken.

Jeg mangler faktisk bare noen få km i nord, ca 15 km i øst og 4-5 km i sør; så har jeg gått Lomsdal-Visten nasjonalpark både på kryss og tvers i år. Jeg tror ikke det blir tid til å gå de turene før snøen kommer, for den kommende måneden er det andre "store" turprosjekter som står på planen.

De fleste turene har jeg og Mira gått alene. Jeg trives med det, men samtidig har det vært veldig godt å ha noen å dele gleden med.

Årets turdag nr 71 er en realitet - livet er bare fantastisk når jeg kan leve slik som dette.

Lomsdal-Visten nasjonalpark; tur til Laksmarkvatnet!

Bro over bekken.

Denne lørdagen skulle jeg, Mira og Una bli igjen alene på Aursletta ett døgn. Jeg hadde derfor bestemt meg for at vi skulle legge turen innover til Laksmarkvatnet.

Først tenkte jeg at vi skulle gå fra Aursletta, men vi fikk skyss opp til Lakselvvatnet og startet derfra. Det går en god sti hele veien langs Lakselva, så det var veldig greit å gå. Her var det til og med små planke-broer over bekkene.

Siden Una er jakthund, tørr jeg ikke ha henne løs, hun kan plutselig finne ut at hun skal på elgjakt... og sånne ting kan ikke jeg.... Mira, derimot, "bryr-seg-katten" om både elg, rein, fugl og ja, alt annet enn katter... Katter er det lite av i skogen, så da kan hun være løs.

Hytta i Laksmarka.

Terrenget er enkelt å gå i. Skog og myr. Det eneste man hører er fuglekvitter og elva som bruser ved siden av.

Etter 5,3 km hadde vi nådd Laksmarkvatnet og hytta som ramla sammen for 30 år siden. Bare noen rester igjen. De siste 2-300 m til restene av hytta var jungel, så vi gikk i vannkanten.

Tuftene etter Laksmarkgården skal også ligge lengre inne i denne skogs-jungelen, men jeg gikk ikke for å lete etter dem. Jeg tror jeg må ha kjentfolk med meg om jeg skal ha sjanse til å finne frem.

Laksmarkvatnet mot nordrøst.

Jeg husker det ikke selv, men i følge foreldrene mine har jeg vært ved Laksmarkvatnet flere ganger tidligere. Stedet vekket ingen minner når jeg kom dit, slik som mange av de andre stedene jeg har gått til her inne har gjort.

Lakselvvatnet mot sør.

Una ser mot Lakselva.
Mira snuser seg i retur.

Det var overskya vær og litt yr hele turen, men hva gjør vel det når omgivelsene er vakre og stillheten total?

Vi ble bare her en liten stund, siden vi ikke hadde lov til å fiske i verken vatnet eller elva, tuslet vi i retur.

Nå så jeg ikke livstegn i verken vann eller elv, ikke av annet enn knott og en og annen ihjelfrosset mygg i alle fall.

Rundt 7-800 meter fra fjellgården Lakselva og Lakselvvatnet traff vi på to karer på vandring mot Laksmarkvatnet. Godt utstyrt for noen dager på fisketur var de ved godt mot der de tusla oppover dalføret. De var helt sikre på at fisken kom til å bite i løpet av kvelden. Jeg får håpe den gjorde det!

Utsikt mot øverstraumen i Lakselvvassdraget.

Utsikt mot nerstraumen i Lakselvvassdraget.

Strauman mot Lakselvvatnet.

Vi tok, nok en gang, fatt på "stien" som klorer seg fast i fjellveggen fra Lakselvvatnet og ned forbi øverstraumen og fortsatte mot Aursletta. Nydelig her selv om det er gråvær.

Stien bærer opp og ned i terrenget. Nå har jeg gått her så mange ganger de siste ukene at de bratte partiene hvor man går på planker festet til fjellveggen ikke er noen utfordring lengre. Litt vanskelig med to hunder i bånd, men det gikk heldigvis bra. Veldig kjekt å være på tur med rolige og lydige hårballer.

På bildet nyter Mira og Una utsikten mot Aursletta og Bønå. Etter 15,6 km og nesten 6 timer på tur var vi atter en gang kommet til hytta på Aursletta. Det ble fort varmt i hytta og vi ble både tørre og fikk i oss både mat og godbiter alle 3.

Jeg storkoser meg på tur her i gamle trakter, men innimellom frister fjellene hjemme også litt. Årets tursesong kommer til å bli kort, det er bare å innse. Snøen smelter ikke i fjellene, det er for lave temperaturer og alt for lite sol. Så det er bare å nyte den tiden vi har frem til landskapet blir dekket av ett hvitt teppe igjen.

Årets turdag nr 52. - ett fantastisk liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.

Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.

Utsikt fra Gråfjellet.

Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.



Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)

Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.

Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.

Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.

Turens høyeste punkt nærmer seg.

Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.

Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.

Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!

Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -