Nå er alle sauene kommet til Solbakken!

I går ettermiddag kom de 12 søyene til småbruket. De er, som Kompis, bare lam som er født i år.

Livredde ble de båret fra hengeren de ble fraktet på og inn i sauefjøset. Kompis stod i sin avdeling og fulgte nøye med. Endelig kom det noen flere av hans type slik at han ikke er helt alene der.

Kompis er av rasen Gammelnorsk spælsau. Søyene er 2 Norsk Kvitsau og 10 Gammelnorsk sau.

Det var moro at de omsider kom. Vi gikk og venta og venta den siste timen. Rimelig spent på dem som skulle dukke opp.

Når vi kom ut til dem i dag tidlig virket det som om de hadde funnet seg litt til rette inne i sauefjøset. Vi skal ha dem inne der de første dagene slik at vi får dem litt tamme, for de har aldri vært inne før, bare gått og beitet sammen med mødrene sine ute på Vandve.

Det ene kvitsau lammet var kjempestort, det andre litt mindre. De gammelnorske er en del mindre, men de har så flott pels. Den skal det nok bli mye fint garn av. Med slik pels er de nok godt rustet for vinteren.

Den siste uka har Kompis vært ute sammen med oss. Kosa seg i sola, bålbrenning om kveldene og smått leka litt med hundene. De går godt overens.

Alaska og Buffy fikk være med å hilse på resten av gjengen i dag. De var veldig forskiktige og sauene var litt nyskjerrige på hundene. Alaska trodde øyeblikkelig at hun hadde fått en masse nye lekekamerater, men det blir vel ennå en stund før de orker å leke med henne.

Mens alle (både hunder og sauer) kappspiste litt kraftfor, saumfarte jeg og Lasse høyet. For noen dager siden fant vi ett egg oppi der og i dag var Blondie kommet dit før oss og hadde litt snodig oppførsel. Joda, vi fant ett nylagt egg i dag også....

Det blir spennende tider fremover. Kjempemoro er det i alle fall.

Livet på Solbakken!

De siste dagene har jeg blandt annet brukt til å rydde på eiendommen. Jeg har som vanlig vært til offentlig beskuelse for alle som stopper eller glir sakte forbi på veien og glor. Spy. Men jeg koser meg ute og prøver iherdig å ignorere dem.

En halv dag gikk med til å fjerne grankvister og pinner fra inngjerdinga til Kompis.

Det syntes han var veldig interessant. Han skulle absolutt stå på riva, så det ble en tidkrevende prosess.

Men det bedret seg når Buffy og Alaska kom. Da ble det mer interessant å være sammen med dem, enn å se på hva jeg gjorde. Etter hvert fikk jeg bort det meste av kvist-kvast, lagt ut nytt halvtørt høy og nytt vann hos han.

Innimellom har jeg kappet, kløvet og pakket ved. Har rundt 50 stk 60 liters sekker med tørr ved ferdig pakket - og jeg er ca 1/3 ned i haugen som skal klyves og pakkes. Jeg tror ikke vi kommer til å fryse her til vinteren.

Nå er ikke den haugen med ved som skal klyves og pakkes det eneste vi har av ved, det ligger store stabler rundt omkring som skal kappes opp. Vi har sikkert ved for flere år fremover.

Inne hos hønene har jeg også ordna litt. Siden været var høvelig når jeg holdt på stod døra åpen. Da var det ei høne fra nabohønsehuset som måtte inn for å sjekke forholdene i fórrommet.

Inne hos de seks måneder gamle Brahma hønene kom det aller første egget i går. Det er moro. Vi må vel snart begynne å tenke på å selge noen egg. Når alle hønene begynner å legge egg, er vi oppe i rundt 50 egg i uka og det blir litt mye til vårt forbruk.

Jeg koser meg med lange dager ute. Vi går ikke inn før lyset begynner å forsvinne. Hårballene sovner tvert. De løper fritt innenfor gjerdene hele dagen og er slitne når utedagen er ferdig. Jeg blir sittende å føle på hytteturfølelsen hjemme. Stille og fredelig, enkelt og greit.

Jeg håper dere får en super søndag!

Den første sauen er kommet til Solbakken!

Fredag kom den første sauen hit til småbruket. En kjempefin kar på ca ett halvt år. Han var vettskremt de første dagene, men det endra seg fort. Han fikk raskt navnet Kompis, av en eller annen grunn. Han er av rasen gammelnorsk spælsau. De har så utrolig god ull.

I løpet av uka som har gått er han blitt ganske så fortrolig med Buffy og Alaska. Han kommer gående mot oss når vi går til sauehuset, og han kommer løpende når vi rasler med kraftfòr bøtta. Siden han ikke er så flink til å finne igjen kraftfòrbiter som faller i bakken, så er Buffy raskt på plass for å spise dem.

Det virker som om han liker å bli klådd, da bare står han der og skakker på hodet. Han synes tydeligvis det er godt å bli vasket også. Buffy er nøye med renholdet og det virker som om Kompis synes det er helt greit.

Til og med når han la seg ned for å slappe av var det greit at Buffy fortsatte den omhyggelige vaskingen. Alaska kan ikke komme seg gjennom stengslene slik som Buffy kan, så det er ikke like enkelt for henne å komme inn til Kompis, men de står ofte på hver sin side av gjerdet og lukter på hverandre.  Når vi er innenfor gjerdet sammen med han alle tre, så går det helt fint.

Jeg synes nå litt synd på han. Han er bare ett lam. Nettopp tatt fra mora og søsken. Kjørt i bil til ett helt fremmed sted. Nye lyder, nye mennesker, hunder, høner, haner og ukjente omgivelser. Helt alene i den store verden. Da er det kanskje ekstra godt at det er en liten firbeint venn som kommer og koser litt ekstra? Buffy viser stor omsorg, men har nok også litt respek for han.

Resten av sauene kommer i slutten av måneden, så vi går spennende tider i møte her på Solbakken!

Så slaktet jeg noen haner!

Ja, dere vet; Pippi Langstrømpe: "Dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!" Det viste seg å stemme, atter en gang.

Etter å ha lest både lovverk og X antall nettsider om slakting av fjærkre, samt sett noen youtube-videoer var det egentlig bare å gå i gang.

Hanene har i seks måneder tuslet rundt på gården, gjort som de har lystet og levd livets glade dager.

Tirsdag ble siste dagen for 4 av de 9 hanene som bodde i vedskjulet.  De brukte dagen sammen med meg, spiste og fulgte med på vedklyving og pakking i sekker. Nå ja, de kosa seg nå litt med hønene også. Hanen Tore er den brune til høyre, han er den eneste av hanene som av en eller annen grunn fikk navn.

Etter en lang dag ute ble det kveld og de gikk hjem, satte seg på vagla og virket mette og rolige. En etter en ble de henta. Ett kakk i bakhodet, så var de avsvimt, ett hugg med øksa, så var de døde.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor folk lager så mye drama av slakting. Når jeg hentet en hane, holdt jeg den tett inntill meg slik de er vant til, helt til jeg var ett stykke fra huset deres. Så snudde jeg den opp-ned, da blir de bare paralysert. Ett kakk i bakhodet med en kjepp, så var den avsvimt. Så tuslet jeg til hoggstabben og 30 sekunder etter var de døde. Enkelt og greit. Jeg kjente ingen steder at jeg ikke kom til å klare å gjøre det. Vi kan jo ikke fortsette å ha en masse haner til evig tid og nå virket de såpass store at de var blitt litt mat.

Lasse sine ødelagte armer kunne ikke brukes til annet enn å ta noen bilder og vakumpakke kjøttet. Slaktevekten på disse unghanene var på rundt 2 kg pr hane, så det blir mye god mat.

Vi har fremdeles 10 haner som skal slaktes, men våre 5 frysere er fulle, så vi kan ikke slakte dem før vi får den nye fryseren levert.

Nå er vi ganske selvberga her på småbruket. Det er lite matvarer som blir kjøpt på butikken. Egentlig tror jeg vi kunne levd godt, med mye god mat, i flere måneder uten å forlate eiendommen en eneste gang.

Selvprodusert garn, mårtøfler og mårvotter!

Innimellom renoveringen på gården har jeg laget litt garn av all ulla vi har fått. Jeg er rimelig fornøyd med resultatet, for jeg er absolutt nybegynner på dette. Pippi Langstrømpes filosofi med at; "Dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!" Ja, den viste seg å stemme. Ikke helt 100% gjevnt, men det gjør ikke noe.

En del av det naturhvite garnet er farget med sopp og planter jeg har funnet rundt omkring her. Jeg har følt meg som den gale professoren mens jeg har kokt heksesupper av plantene og på magisk vis fått farge på garnet. Jeg blir like fasinert hver gang jeg løfter garnet opp av gryta og ser hvordan fargene fester seg.

Omsider er mårtøflene til yngstemann ferdig. Til og med ullvottene til kjæresten hans fikk en kant med mårskinn. Siden garnet som er brukt i votter og tøfler er ufarget, er det mye lanolin igjen i dem, dermed er de litt vannavstøtende og inneholder denne naturlige fuktighetskremen. Jeg er riktig så fornøyd med resultatet. 100% hjemmelaget, av ull fra Vandve og selvpreparert mårskinn fra Aursletta. Jeg gleder meg til å høre hva de synes og se om de har passe størrelse.

Neste prosjekt av denne arten er haretøfler til Lasse. Nå ligger to skinn i salt i kjelleren, men det spørs om vi ikke skulle hatt ett par til for å være sikker på at det blir nok. Moro med slike prosjekter, ingen tvil om det!

Gjesterommet er ferdig!

I helga gjorde jeg gjesterommet ferdig. Bare ett maleri (som fremdeles er lagret i Sandnessjøen) og ei gardinstang mangler. Dette blir det eneste rommet i huset med gardiner, siden de aller fleste vil dekke til vinduene når de sover.

Kanskje like greit med gardiner siden utsikten er rett mot annekset og at det fremdeles ser helt forferdelig ut.

Møbler som har vært stablet rundt i huset og annekset er kommet på plass. Også på gjesterommet har vi valgt å ha ett elgskinn på veggen. Vi må jo ta vare på disse flotte skinnene.

Rommet er lite, men lyst og trivelig. Jeg håper og tror at dette rommet vil falle i smak hos dem som skal overnatte her.

2 av husets 7 rom er altså helt ferdig innredet. Det går sakte med sikkert fremover her.

Elg i hagen!

Det er noe eget med å stå opp og se at elgen står i hagen, 15 meter fra baderomsvinduet. Disse to hadde søkt tilflukt fra jakta og gått i skjul på vår eiendom. Her hadde de tydeligvis bestemt seg for at solbærbusken vår var prima frokost.

Jeg tenkte som så, at det var kjekt, for da fikk jeg hjelp til å beskjære busken og kunne stryke den jobben av lista. Elgmor passet nøye på omgivelsene, men oppdaget ikke at de ble fotografert fra vinduet.

De ble en halvtimes tid og da lurte jeg meg ut, ordnet litt med Brahma hønene. De fikk rester fra grønnsakshagen mens jeg laget sponbad til dem og satte opp noen vagler ute.

Etter hvert satt de pent langs kanten på sponbadet. Er de ikke flotte? Kyllingene, som er blitt ganske store (en av hanekyllingene er helt til venstre i bildet) fortsatte å tusle rundt. Selv om Brahmaene også har døra til luftegården sin åpen går de nesten aldri ut av den. Bare en sjelden gang går de en runde i grønnsakshagen før de går hjem igjen.

Det er koselig med dyrelivet på gården. Både viltet og de som bor her. Tett på naturen, rett utenfor stuedøra. Her er ro og fred, et godt sted å leve. Ennå er det et stort skår i gleden, med alle bildene som stopper og folk som sitter i bilene og glor... Jeg håper virkelig det gir seg snart, for jeg må ærlig innrømme at det tærer på humøret innimellom.

Håper dere får ei fortsatt fin uke!

Jeg fikk uventa hjelp med potetopptakinga!

Det var på høy tid å få poteten opp av vannet, eller søla. Settepotetene ble satt i uegna område, kan man si. Som en nødløsning ble poteten satt i jorda i hagen i juni, for tiden gikk fort og vi fant ingen egna steder å sette den.

Nå har det altså vist seg at dette området av "hagen" mer eller mindre blir stående under vann når det regner. Ergo står poteten i ei jord-søle-blanding, eller "jabbadye" som vi sier her på Helgeland.

Vel, vel, poteten måtte opp, i det minste måtte jeg sjekke om det var noen der. Så jeg gikk i gang.

Jeg hadde så vidt fått satt grepet i jorda og fått opp de første før hjelpen dukket opp. 5 høner og 9 haner omringet meg. Her øynet de nok håp om en fin buffé, full av feite meitemarker. De ble ikke skuffet. Det var mange flere meitemarker enn poteter.

Her ble jeg stående å tenke at jeg fikk faktisk hjelp av kjøttet til å ta opp tilbehøret. Ja, ja, sånn er det å være bonde. Etter hvert var flere av hanene tydeligvis forskynt, men hanen Tore, en av kompisene og de 5 hønene var steinharde og holde ut. De ville ikke forlate bufféen før de måtte.

Produksjonen fra dette potetlandet ble ikke den helt store, men litt ble det. Nå innser jeg at det kanskje er bedre å ha risåker her og heller finne ett annet sted å sette poteter til neste år.

God helg, alle sammen!

Høsttur rundt Rauvatnet!

Onsdag var det et virkelig nydelig vær på Mo. Jeg bestemte meg for å gå en tur ved Rauvatnet for å få med meg noen solstråler.

Vannet glitret og selv om det var tidlig på morgenen og det bare var rundt 0 grader, så varmet sola godt.

Jeg har en geocache her oppe som jeg har lett etter flere ganger før. Jeg bestemte meg for å gå innom denne, atter en gang. Nå hadde jeg fått med meg en viktig detalj i cachebeskrivelsen; vade-attributten. Så med støvler på beina, noe jeg håpet var nok, for isen hadde lagt seg i ett 1,5 cm tynt lag ved vannkanten, la jeg i vei. Det at isen hadde lagt seg gjorde at det ikke fristet å gå barbeint ut i vannet for å lete.

Heldigvis ble cachen funnet etter en del isbrøyting (med støvler og en stokk) og saumfaring av bunnen av vannet. Støvlene var høye nok, så jeg slapp bli mer våt på beina enn det som rant inn i de små hullene som er nederst på den ene. Nye støvler står på lista over nødvendige innkjøp....

Etter signering fortsatte turen, kaffepause i sola, nydelig utsikt og helt stille omgivelser. Ett par timer senere var jeg tilbake ved utgangspunktet og kunne si meg godt fornøyd. Geocachen funnet og solstråler samlet. Nå kjente jeg meg klar for helg.

Rundreise på Helgeland og grottevandring!

I helga var det på tide å legge ut cacher til Geotrollan sin geocaching adventskalender 2018. Ferden startet på Mo i høvelig høstvær, etter kurs og ett stress uten like.

Brustadteam hadde laget 24 nydelige adventscacher, som jeg ikke kan vise bilde av siiden de er hemmelige frem til 1. desember. Disse skulle jeg plassere ut, 6 på Mo, 6 i Mosjøen, 6 i Brønnøysund og 6 i Sandnessjøen.

Hver dag i adventstiden kommer det en mysterycache som alle vi geocachingentusiaster kan kose oss med. I år som i fjor har jeg fått det ærefulle oppdraget med å plassere ut cacher og lage oppgaver.

Underveis på vår ferd stoppet vi smått for å gå tur, legge ut og logge cacher. Været varierte mellom plaskregn, plaskregn og mere plaskregn ispedd ett og annet solgløtt.

Til tross for været hadde vi en ting vi absolutt ville gjøre; gå til grotta Aunhola i Velfjorden. I det sørgelige været gjorde vi den genistreken å ikke følge de parkerings- og sti anbefalingene vi hadde fått.... Korteste vei, rett luftlinje, over myr, gjennom kratt og skog... og så stod vi oppå inngangen til grotta og måtte klatre ned ei steinur.

Men for ei grotte! Nydelige farger, til og med blå marmor og en liten foss. Ingen tvil om at det var vel verd slitet med å gå dit i søleværet. Nå kom vi ikke så langt inn, for det var oversvømmelse i grottegangen ett stykke inni, men vi var storfornøyde likevel.

Ferden rundt på Helgeland fortsatte, men lørdag kveld ga vi oss. Til tross for at vi har det varmt i vinterhuset, regna det så mye at alle klærne ble kliss våte. Da tok vi heller ett par dager på Dønna før returen til Mo.

Ha en strålende uke alle sammen!