3 dagers fisketur til Blerekan!

Dama på bildet ER glad, men ble tatt i ett alvorlig sekund ;)

Omsider kom sommeren til Helgeland. Skikkelig sommer med temperaturer på over 20 grader. Noe vi slett ikke er vant til, men så veldig glade for å få lov til å oppleve.

Uansett vær hadde vi planlagt en fisketur til Blerekan. Ett område som ligger i Virvassdalen like sør for Saltfjellet. Jeg har vært her noen ganger før, da bare for å klippe Ranatraskenkortet og gå i retur, men denne gangen skulle vi ligge i telt i to dager.



Med ett lå det ett barkehjerte i haugen som skulle bli opptenningsved!

Ørreten blir skåret beinfri!

I det nydelige sommerværet, med 22 grader, la vi i vei opp på fjellet. Ikke mye trekk i luften, så myggen hadde ett festmåltid!

Vi hadde ikke helt bestemt hvor i dette store området vi skulle slå leir, men vi bestemte oss for å gå i retning Litj Blerekan, etter at jeg hadde klippet Ranatraskenkortet for 16. gang i år, selvsagt.

Etter å ha gått en km eller så til, fant vi ett fint leirsted. Jeg pusla litt rundt campen og nøt stillheten, mens Lasse gikk ett stykke videre for å prøve fiskelykken. Det gikk ikke mange minuttene før han kom smilende i retur... med en ørret på ca 2,5 kg! Han fortalte at det var den største ørreten han noensinne hadde fått i fjellvatn. Klart han måtte til Rana for å få til det! ;)

Stor, tykk og rød fisk! Den ble raskt skåret opp, noe kokt til Mira og Una, det meste stekt til oss. Egentlig mye mer enn nok mat til oss, men alt ble borte på rekordtid. Knasende god og spist med fingrene. Det viste seg at Mira ikke likte kokt fisk, så Una fikk den og Mira fikk av den stekte....

Ørreten blir stekt i nydelige omgivelser ved Blerekan.

Dagen etter bestemte vi oss for at vi skulle tusle videre innover, litt forbi det stedet der Lasse fikk ørreten. Vi prøvde å fiske litt, men stekende sol og blankstille vann er ikke ideelt fiskevær. Hele tiden vaka fisken her. Vannet var levende. Derfor vi bestemte oss for å flytte campen hit.

Vi kosa oss med bål og innimellom noen kast med fiskestanga. Utpå kvelden, når temperaturen ble litt mer levelig, gikk vi ett stykke videre innover landskapet for å se. Det er vakkert. Rett og slett vakkert. Ett enormt område med ett utrolig nettverk av små fiskevann som henger sammen med elver og bekker.

Og for de som lurer på om det blir mye multer her, slik som det vanligvis gjør, ja, til dere kan jeg avsløre at hvis sommeren varer en måned til, da er det en mulighet for at multeblomstene får knytt seg og at det blir noen bær... men jeg tviler...

Vi gikk over en stor snøflekk ett sted på stien og det lå snø helt ned i vannkanten ved campstedet vårt. Ingen tvil om at våren kommer sent i år!

Vakre Blerekan i sommersol og uten ett vindpust.

Turen har båret preg av en total ro. Bare avslapping, bare lyden av elvene, fuglene, bålet og samtaler om alt og ingenting. Jeg virkelig storkoser meg med livet.

Bildet er tatt ved midnatt. Himmelen glødet bak fjellene.

Enda er det ikke veldig kaldt om natten, det er heller ikke helt mørkt. Teltet fungerte utmerket som bolig for oss fire. Heldigvis klarte vi å holde myggen ute slik at vi ikke ble myggmat. For jeg kan love dere en ting; det er MYE mygg i dette området!

Nok en gang er det bare å si; jeg lever ett fantastisk liv!
Årets turdag nr. 65

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Rolige dager i Vistenfjorden!

Mira "the diva" på båttur!

Etter turen over fjellene fra Stran, via Auslia og ned til Aursletta hadde jeg og Mira noen rolige dager på hyttetur sammen med Una og hytteeieren. Bortsett fra turen til Laksmarkvatnet har vi bare tatt små tusleturer rundt på Aursletta, fisketur med båt på Lakselvvatnet, bål- og fisketur i Langvågan, innom Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og ellers bare kosa oss med god mat og masse stillhet.

Mira har etter hvert funnet seg godt til rette i båten. Ett tykt ullpledd bak-under vindskjermen er en prima sove- og utsiktspost for en diva på tur. Hvorfor sitte i baugen og få vind i ørene når man kan ligge her å ha det varmt og godt?!?!

Jeger-taco!

Fisketuren på Lakselvvatnet ga resultat i en 7-800 gram stor ørret (lovlig fisket, ja!) som vi dro ut til foreldrene mine med. Det ble det jubel og glede for, siden de ikke hadde fått en eneste rød fisk i år. Håper vi scoret bonus-poeng der ;)

Maten har vært upåklagelig. Vi gjorde blant annet ett forsøk på å lage "Jeger-taco". Helt det samme som vanlig taco, bare at kjøttdeigen ble byttet ut med elgkjøtt som var skjært opp i veldig tynne skiver og hvitløksmarinert ett døgn før det ble stekt. Resultatet anbefales!

Turkartet mitt over Lomsdal-Visten så langt i år!

Jeg hadde planlagt å dra hjem på tirsdag. I løpet av feriens to første ferieuker hadde jeg gått en god del i fjellet her inne i Vistenfjorden, men jeg kjente at noen av turene som er på ønskelista her i Lomsdal-Visten nasjonalpark, de vil jeg gå med turfølge. Ikke fordi jeg ikke kan eller vil gå alene, men fordi jeg vil dele opplevelsen med flere enn Mira. Da må de bare vente litt, til det er tid og anledning.

På kartet til venstre her har jeg tegnet inn med blå penn de rutene jeg har gått til nå. Ikke så mange, men med tanke på at jeg har vært her i to uker og blitt avbrutt av en tur hjem, så er jeg fornøyd så langt.

Hadde det ikke vært for dette; "vil ha kjæresten med på turene", så hadde jeg nok fortsatt å gå der inne de to neste ukene også... men sånn kan det bli.... Heldigvis er det mer sommer igjen - og høsten er jo den aller beste turtiden!

Mandag kveld fikk jeg en telefon og måtte utover til hytta til foreldrene mine å leke sykepleier. Det var ingen tvil om at vi måtte ha mer hjelp, så 113 ble kontaktet og legeskyssbåten kom raskt innover fjorden og la halvveis til ei av flytebryggene i "fjærsteinan".

Det er godt å oppleve hvor raskt man kan få hjelp selv om man er langt fra sivilisasjonen. Dyktige folk om bord i redningsbåten (og i dette tilfellet også hjelpsomme hyttenaboer) gjør at man er i trygge hender selv om uhellet er ute.

Legeskyssbåten på vei ut fra flytebrygga på Mortenhåjen mandag kveld.

Det ble sent på mandag kveld før vi var tilbake på Aursletta og tirsdag morgen begynte vi å pakke sammen. Jeg og Mira skulle dra ut av fjorden sammen med pappa, mens de to andre skulle til Forvik.

Nå er jeg hjemme for å vaske klær og pakke om, hvor turen går videre nå er litt usikkert, men jeg holder en knapp på Virvassdalen i første omgang.

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.

Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.

Utsikt fra Gråfjellet.

Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.



Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)

Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.

Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.

Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.

Turens høyeste punkt nærmer seg.

Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.

Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.

Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!

Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; tredje turdag!

Blankvatnet forlates for denne gang.

Vi fikk ei natt i telt, med en våt og iskald liten hårball som til slutt måtte få sove i dunsoveposen min. Fra kl 06 satt jeg i teltåpningen og så på tåka som letta litt og falt ned igjen flere ganger. Jeg tørka ullsålene til fjellskoene på stekepanna til stormkjøkkenet, laget rett-i-koppen-suppe med en halv pose nudler og drakk kaffe. Jeg tror aldri før jeg har kjent en slik ro i livet. Snodig følelse. Jeg filosoferte litt over hva livet har i vente, det er spennende tider, men akkurat da, var det aller best å bare være akkurat der og akkurat da.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke fortsette den planlagte ruta, uansett om tåka letta, jeg måtte tenke på hvordan Mira hadde det. Hennes ve og vel kommer først uansett.


Den første km var det greit terreng å gå i.

Ca. kl 10:15 pakket vi sammen leiren vår og ga oss i vei mot fjellgården Sannan (Sandan på kartet). Flere elvekrysninger og tidvis vanskelig terreng lå foran oss. Den første elvekrysningen gikk fint, men allerede ved den andre ble jeg kliss våt på føttene. Ytterligere to elver ble krysset før vi måtte snu. Vi hadde gått oss fast, bare stupbratte fjellsidene uansett hvor jeg prøvde å gå.

Vi gikk 3 elver i retur og prøvde oss lavere i terrenget. Elvene er strie og noen ganske dype. Mira må bæres over dem, så jeg fikk en del styrketrening i armene. Det ble mye gåing opp og ned for å ikke gå oss fast flere ganger, men det gjorde vi.

Urskog i massevis før vi nådde Sæterelva.
Vi fant ett musespist gammelt elg-gevir i skogen.

Etter hvert kom vi til det området som hovedsakelig var tett skog eller myr, ja, eller en kombinasjon av de to. Det gikk litt bedre med Mira den første halvdelen av turen, selv om hun måtte hjelpes en god del utenom elvene også.

Tåka letta etter hvert opp til 800 moh, så utsikten mot toppene ble flott. Dagens etappe ga ikke mye utsikt ellers. Det var tett skog i flere partier av vandringen. Litt over halvveis hadde vi en pause med kakao til meg og godbit til Mira.

Når vi kom til fossen like nedenfor fjellgården Sætra, som da lå på den andre siden av elva i forhold til der vi var, da viste jeg at det ikke var så langt igjen. MEN... som vi slet opp og ned i terrenget disse siste 2-3 km. Tett skog, sump-myr, kratt og trær som hadde velta. Tungt å gå i, men det gikk. Det finnes sikkert en bedre rute å gå ett annet sted...



Sæterelva og terrenget vi gikk i.

Vi var 100 meter fra Lakselvvatnet før vi i det hele tatt kunne skimte det gjennom skogen. Jeg tok peiling på vannet og vi tuslet "fjæra" mot Sannan. Der var det lett å gå. Godt var det, for jeg hadde båret Mira mye, hun hadde det ikke bra.

To båter lå fortøyd nedenfor Lakselva-gården, så planen om å ta oss dit ble skrinlagt. Dermed tusla vi opp til trappa på Sannan. jeg fant ut at siden jeg ikke hadde mulighet til å be om tillatelse, fikk jeg heller be om tilgivelse. Jeg måtte få Mira varm og prøve å finne ut hva som var galt med henne. De to sofaene som stod på trappa fristet veldig.

Vi kommer til Sannan og Mira varmer seg i soveposen.

Jeg tørka Mira så godt det lot seg gjøre og putta henne i soveposen. Sola begynte å titte frem for første gang på turen. Jeg fikk av meg alle de søkk våte klærne mine og på med tørre. Alt det våte ble hengt opp litt rundt om, for sola begynte etter hvert å varme godt. God klestørk.

Tripptelleren viste at vi hadde gått 8,48 km - til tross for at avstanden mellom Blankvatnet og Sannan bare er 4,7 km i luftlinje. Terrenget er årsaken til at vi gikk nesten dobbelt så langt.

Jeg laget litt mat og funderte på hva jeg skulle gjøre videre. Det som var helt klart var at jeg ikke kunne fortsette å bære Mira så mye som jeg hadde gjort. Hunden hadde vondt og klarte ikke de vanskelige partiene av terrenget selv.

... fortsettelse følger....

Lomsdal-Visten; andre turdag!

På vei ned fra Telegrafhytta i Svartvasskogen.

Etter ei god natt søvn på Telegrafhytta var det på tide å forlate den. Jeg hadde vasket og ryddet, noe som gjorde at jeg kunne forlate med god samvittighet. Turen opp hit som er i overkant av 9 km og tok 3,5 timer inkl pauser, med 20 kg sekk på ryggen og hund under armen over elva, den kjentes ikke på kroppen. Jeg var i fin form.

(klikk på bildene, så blir de større)

Ute var det gråvær, men bare yr i luften, ikke regn som det var dagen før. Vi gikk ut av hytta og jeg begynte å gå. 10-20 meter fra hytta satte Mira seg ned. Så på meg, snudde seg og så på hytta, så misfornøyd tilbake på meg og på hytta igjen. Hun var tydeligvis ikke fornøyd med å forlate den varme hula og fortsette i regnet...



Ei av elvene som måtte krysses.

Men etter hvert tuslet hun videre sammen med meg. Hun måtte ha mye hjelp og smått bæres opp steinura fra hytta og opp på fjellet. Tåka lå langt ned, men fremdeles ikke så langt ned som vi gikk. Ned fra fjellet hadde jeg kurs mot Blankvatnet. I luftlinje er det rundt 4,5 km. Men terrenget er vanskelig og flere elver må krysses.







Myr, myr og mer myr, før stigningen mot Blankvatnet.

Mira var tydelig ikke i storform. Utaldige elvekryssninger senere, bare avbrutt av områder med myr-myr-og-mer-myr (antar 4-4,5 km med myr), startet stigningen mot Blankvatnet. Der var det litt fjell å gå på, så tempoet økte. Jeg kosa meg masse, til tross for at armene verket etter bæring av iskald liten hårball...



I telt ved Blankvatnet.

Oppe i dalføret åpenbarte Blankvatnet seg mellom de tåkelagte  fjellene. Teltet kom raskt opp og Mira gjorde seg kjent i sitt nye "hjem". Teltet falt i smak og hun krøllet seg sammen på teppet sitt og lå og fulgte med på hva jeg puslet med. Omgivelsene var nydelig. Tåke og yr kan også være veldig vakkert på ett sted som dette.


Vi tok tidlig kveld i teltet. Mira var våt og kald. Jeg prøvde å holde henne varm og brukte stormkjøkkenet som varmekilde inni teltet. Det fungerte bra.

Kl 06 stod jeg opp, fant ut at jeg skulle overlate soveposen min til Mira og satte meg i teltåpningen. Koka vann sånn at jeg fikk kaffe og satt der, hørte på suset fra elva, så på tåka som lettet litt, ramla ned fjellsidene, for så å lette litt igjen. I 3 timer satt jeg slik. Jeg tror aldri noensinne jeg har sittet i ro så lenge. Helt uten å gjøre noe som helst. Jeg kjenner en enorm og total ro i livet.

Klar for natt i teltet.

Om mårran. Tåke langt ned ved vatnet.

På grunn av tåka innså jeg at det var umulig å gå opp på Middagsfjellet og fortsette ferden videre den planlagte ruta. Mira hadde det ikke bra, så jeg besluttet å gå ned til Lakselvvatnet igjen, til en av gårdene; Sannan eller Lakselva. Tenkte at derfra kunne jeg gå opp Laksmarkdalen og videre til Tøymvatnet. Det er en beslutning jeg er veldig glad for at jeg tok...

... fortsettelse følger....

Jeg koser meg i teltåpningen om morgenen.

Nå må det nevnes at jeg ikke var inne i selve Lomsdal-Visten nasjonalpark hele tiden. Telegrafhytta i Svartvasskogen ligger så vidt innenfor grensen, det samme gjør Blankvatnet. Ellers gikk vi i ett naturvernområde. Mye uberørt natur.

Årets turdag nr. 48. Livet er fantastisk!