Ranatraskentur til Skistua!

I dag var det supert turvær, så jeg tok med hårballene og gikk til Skistua. Det er ennå så lite snø at vi kunne kjøre opp til bommen og gå derfra.

Langs stien traff vi to andre turgåere med hund. Stor glede å spore hos Buffy og Alaska når de får hilse på og løpe med andre hunder.

Ranatraskenkortet for 2018 fikk sitt første klipp. Nå får jeg virkelig håpe at denne sesongen blir bedre enn 2017, da jeg bare fikk 8 klipp.... I år er det 11. sesongen jeg har kort. Turmuligheter er blitt mange flere med årene, 2018 byr på hele 30 klipp. I 2008 var det 24 muligheter, hvis jeg ikke husker helt feil.

Som dere ser var det flotte forhold i Mofjellet i dag. Bare 6-7 minusgrader og rundt 10 cm snø på bakken.

Selv om ikke turen er så lang hadde jeg, som alltid, med meg sekk. Kaffe, klementin og rengakake med brunost må man ha med på tur. Sitteunderlag og selvsagt godbiter til hårballene.

Grunnen til at jeg for tiden har med sekk på alle turer er at jeg tester den ut. Sekken er en Osprey Xena 85, 2018 modell,  som jeg har fått lov å teste for Osprey. En ting kan jeg røpe; bærekomforten på denne sekken er uten sidestykke. Helt fantastisk! En skikkelig testbeskrivelse kommer i januar 2018, når sekken slippes på markedet.

Turen til Skistua anbefales alle Ranatraskenentusiaster å ta nå. Superfint å gå innover.

Ranatraskentur til Glomdalsvatnet!

September måned har vært varm og vakker her på Helgeland. Sola har skint på blå himmel og sommervarmen kom endelig.

En av månedens siste dager dro jeg, Mira, to kompiser og deres hund, Tuva, på vår tradisjonelle høsttur inn til Glomdalsvatnet.

Det er sjeldent å se så flotte farger helt i slutten av september, men lite vind og varmen har holdt bladene på trærne ekstra lenge i år.

GPS'en kunne fortelle at det var 15 grader når vi gikk innover dalen, så sank den ett par grader når vi gikk i retur. Knallfint turvær!

Etter å ha klippet Ranatraskenkortene våre, var det kaffepause og hårballene fikk løpe rundt og snuse på alt som burde snuses på. Jeg tellet over klippene mine og til min forferdelse oppdaget jeg at det bare var 6 stykker... hmmmm... det blir en dårlig Ranatraskensesong for min del. Turfølget klippet for 13 gang og jeg ser meg slått ned i støvlene av dem....

Ruben klarte det kunststykket å få tatt bilde av Tuva og Mira mens de satt og ventet på godbit. Helt utrolig at han fikk det til, for de er ikke i ro mer enn ett sekund om gangen..... Det må nevnes at godbiten de sitter så pent og venter på er; knekkebrød med majones....

"tuva.the.basset" har egen Instagram konto og legger (nesten) daglig ut flotte bilder, så følg henne gjerne der. Bildet av dem er en "print-screen" fra Instagram.

Klokka går så alt for fort når man er på sånne turer som dette. Selv om det bare er 3 km innover dalen, så går vi sakte og lar hårballene kose seg og sjekke alt langs stien.

Vi traff ei gruppe fra Bergen som var på grotteutforskning i området. Blide studenter og forelesere som kosa seg i naturen vår.


Selv sjekket jeg tilstanden på et par cacher, tok ut koordinatene til en cache som ble lagt ut i 2014, men som aldri ble sendt inn til rew. dermed ei heller publisert.

"5 meter til Svartisen Saltfjellet nasjonalpark" (link) heter cachen - og etter årets tur ble den omsider publisert. Den har ligget her i sin ensomhet i 3 år og det var på høy tid å la andre få vite om den.

Knallfin tur innover til Glomdalsvatnet. Vi droppet å gå ned til Marmorslottet denne gangen siden klokka fullstendig løp fra oss. Så Marmorslottet får bli en egen tur en dag.

Tur til Granneset, Bredek og Inner Bredek!

Forrige helg gikk vi runden fra Storvollen via Granneset, Bredek, Inner Bredek og ned til Storvollen igjen.

Vi hadde bestemt oss for å overnatte på Inner Bredek. Det var så koselig forrige gang.

Vi satte sekkene av ved brua og kjørte for å parkere på Storvollen. Derfra gikk vi en km langs veien før sekkene kom på og vi begynte på bakkene opp mot Berglia. Det er godt når man er kommet til den store grana på Berglia, for da blir terrenget flatt.

Nydelige høstfarger over landskapet. 

Noe som ikke vises så godt på bildene siden de er tatt med et elendig mobilkamera.....

På Granneset var gresset slått og det så veldig idyldisk ut.

Ranatrasken kortet ble klippet.

Det er vel bare det 5. klippet jeg har fått tid til i år....

Vi gikk en tur inn i huset for å se. Ryddig, fint og koselig som alltid. 

Noen turfolk hadde lagt igjen sekkene sine, men folk var ikke å se.

Ferden fortsatte og vi gikk over den fryktede Bredekbrua. 

Den trengte vedlikehold! Oj som den gynga. 

Vel over på den andre siden så vi at vedlikeholds materiellet lå klart. 

Statskog skal nok fikse den.

Cachen min som skal henge midt på broen var atter en gang borte, så planen var å henge ut en ny.

Jeg bestemte meg for å la det være. 

Folk mister den i elva, driter i det og går videre, så nå hang jeg den i ei gran på andre sia av brua.

Vi passerte Bredek og fortsatte mot Inner Bredek. Ei fin lita koie som står åpen for fjellfolket.

Her var det ingen, noe vi egentlig forventa. Folk på overnattingstur bor på Granneset.

Det er blitt mørkt om kveldene nå. 

Men vi hadde med masse t-lys og kubelys så inne var det koselig.

T-lysene og kubelysene la vi selvsagt igjen der når vi dro.

Vi laga oss skikkelig god mat. Biffstrimler og grønnsaker. 

Dagen etter forlot vi koia ryddig, ren og pen.

Una var lite lysten på å dra, hun ble sittende lenge å se lengselsfullt på senga når sekkene var pakket.

Når jeg ser bildet av ovnen kommer jeg på at jeg skulle ringe Statskog fjelltjenesten 

og si fra at den er ødelagt. Det må jeg få gjort. Hele forsiden falt ut.... skummelt....

Det er lite ved der oppe, så når vi kom var det ingenting inne.

I sommerfjøset fant jeg noen bjørkestrenger som Lasse saga og kløv.

Når vi dro var det nok ved til neste besøkende også.

På bildet er fjøsen og grunnmuren til huset som stod på Inner Bredek for 100 år siden.

Vi begynte å gå tilbake til Storvollen.

Brua over Tespa er heldigvis i god forfatning og vannføringa ganske liten i forhold til når man går her om våren. Jeg hadde med soppkorg, bare for å plukke det vi fant langs stien. Noen var det, men bare bunnen av korga ble dekket med kantarell, steinsopp og piggsopp. 

Det ble en veldig fin tur på 13,93 km. Lengden er nok litt mer enn når man bare går langs stien, for vi var innom alle cachene langs løypa og sjekka at alt stod bra til med dem. Noen ble fikset på og noen byttet ut, så nå er alle i god behold og klar for nye geocachere.

Kvitbergan; Ranatraskentur #4 🌲

Til tross for skikkelig sølevær med regn, bestemte vi oss for å gå en tur til Kvitbergan om ettermiddagen.

Vanligvis pleier jeg parkere nederst i Selforslia (blå stjerne) og gå opp derfra, men denne gangen parkerte vi ved skistua og gikk derfra.

Til tross for sørpe, is og snø hele veien opp gikk det greit å gå på føttene med brodder siden det er kjørt opp skispor med tråkkemaskin.

Veien opp er veldig grei å følge, men det er fort gjort å gå forbi stedet der man skal forlate veien og følge stien opp de siste par hundre meterene, spesielt nå som det er snø og stien ikke vises. Det er veldig dumt at det fremdeles ikke er et skilt her...

Heldigvis var jeg oppmerksom på dette og så noen gamle skispor som gikk opp gjennom skogen. Disse kunne vi gå i uten å falle for mye gjennom den råtne snøen.

Kveldsmørket var senket seg når vi kom til klippepunktet, men lysene fra byen gjorde at det likevel var nok lys til å gå.

Bare en skiløper og 4 til fots var alle vi møtte på turen, litt pussig, for vanligvis treffer man massevis av folk når man går opp og ned Selforslia. Kanskje været var årsaken?

Uansett; strålende fornøyd kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 4. gang i år. Turen opp fra skistua på Selfors er ca 2,5 km lang, men man må opp rundt 300 høydemeter. Ergo blir turen en veldig lang oppoverbakke, så en veldig lang nedoverbakke.... Vi brukte ca 1 time opp og 40 minutter ned.

Reinfjellet; Ranatraskentur #3 🌲

I dag var vi litt usikker på hvor vi skulle legge turen, men siden været var høvelig fint bestemte vi oss for Reinfjellet.

Ruta dere ser på kartet er den naturlige på sommertid. For noen år siden gikk jeg opp dit på høsten, ca den ruta dere ser der. Avstanden som står der er grovberegning og stemmer ikke helt...

Vi parkerte på den store parkeringsplassen like før Raudvatnet. Derfra gikk vi rett over veien og fulgte scooterspor ca 2 km omtrent i rett luftlinje mot Reinfjellet. Sporet svingte nedover mot de siste hyttene før toppen av fjellet, så her tok vi av og gikk i løssnøen oppover.

Været skifter fort og med ett forsvant sola og vi hadde 30-40 meter sikt.

Mira fikk snøballer i pelsen, men potevoksen gjorde at hun ikke fikk snøklumper mellom potene. Men hun er tøff og går videre.

Sola skinte så vidt gjennom skyene. Her hadde nok turen stoppet hvis vi ikke hadde hatt GPS, det var ikke sikt til ett eneste holdepunkt i terrenget. Siden vi hadde GPS viste vi at vi var ca 200 meter fra målet, dermed kunne vi fortsette.

Men så forsvant skydekket like fort som det kom, sola skinte og varden dukket opp. Litt annet landskap en forrige gang jeg var her. Da var høstfargene helt fantastisk.

Mens jeg klippet Ranatraskenkortet gikk Lasse for å se om han kunne finne geocachen som ligger like ved. Til tross for iherdig graving i snøen så var den ikke å oppdrive. Selv om det er lite snø, er det nok for mye til å finne geocacher som ligger på bakken.

Det var 2 andre Ranatrasken-klippere som var innom varden mens vi gravde i snøen, så vi rakk ikke hilse på dem før de dro i retur.

Denne turen er i følge GPS'en 3 km en vei. Så det stemmer med det som står i Ranatrasken heftet. Likevel tror jeg det er litt lenger om sommeren hvis man går fra parkeringsplassen, siden man da går langs veien og videre langs stien opp til fjellet. Nå som det er snø er det like greit å bare gå i rett luftlinje mot målet, man ser jo ingen sti likevel.

Vi brukte ett par timer på turen, så det er ingen polferd. Slakt og greit terreng å gå i. God tur!

Tur til Tortenkøta!

Una og Mira nyter utsikten

Våren lar vente på seg og jeg er utålmodig. Man skal ikke langt unna sentrumsområdet før snøen ligger alt for tykk til å gå på føttene.

Gjengen ved Tortenkøta

Sist helg tok vi sjansen på å kjøre ut til Sjona og se om det var mulig å gå til Tortenkøta. Fra parkeringsplassen så det lovende ut, snøfritt terreng, rundt 6 grader og vindstille.

Innimellom lå det en og annen snøflekk igjen, men fra det høyeste punktet og bort til køta måtte vi gå på snøen. Elva var stort sett under snø/is ennå og til tross for snøsmeltingen var ikke vannføringen så stor.

Jeg klarte selvsagt å gå igjennom 2 ganger på vei over elva og buksa ble søkk våt til langt over kneet. Heldigvis hadde jeg høye fjellsko, så jeg slapp å bli våt på beina. Det hadde nok blitt en kald fornøyelse.

Men så utrolig godt å være på tur igjen. Det blir så lenge mellom hver gang nå som jeg venter på at snøen skal bli borte. Jeg gikk og så meg rundt og kjente på at jeg virkelig gleder meg til å dra på langtur igjen. 

Ranatraskenklipp nr 3 i 2016

Rundt selve køta var det ikke snø. Gjesteboka vitnet om få besøkende så langt i år, men noen skiløpere hadde vært innom og signert i løpet av vinteren.

Ranatraskenkortet ble klippet for 3. gang i år. Det går sakte, men sikkert fremover. Jeg er usikker på om det er 25 eller 26 mulige klipp i år, uansett har jeg bare litt over 20 igjen ;)

Reinflokk ved Tortenkøta

En reinflokk var forran oss på vei opp. Jeg har aldri sett rein her før, i alle fall ikke så jeg kan huske. For å få tatt bildet måtte jeg zoome veldig inn, så kvaliteten er ikke optimal.... men dere ser, det var en ganske stor flokk.

En ting forundrer meg litt. Turen til Tortenkkøta er ikke lang, men de som har satt opp skiltet må ha gjort en grov feilvurdering av avstanden fra parkeringsplassen. På skiltet står det "Tortenkøta 1 km". Vel, så mange ganger har jeg gått denne ruta med GPS, at jeg vet at det ikke stemmer. 1 km i luftlinje, ja, men når man går fra T-merke til T-merke er ruta 1,8 km hver vei.

På turen mellom Mo og Sjona fikk vi også signert ett par geocacher. Jeg er storfornøyd! Tenk; en dag med både tur, Ranatraskenklipp og cachesignering. Livet blir vel ikke bedre enn det ;)

Ranatraskentur til Bjynnlisletta!

Når det er minus 14 grader, da er det kaldt. Likevel måtte vi ut på tur.

Vi valgte å kjøre til Utskarpen for å ta Ranatraskenklippet på Bjynnlisletta.

Oppover den snø- og is dekte skogsbilveien bar det, videre innover skogen. Bare å følge fotsporene til andre turgåere.

Sola skinte høyt oppå fjelltoppene, men inni skogen er det ikke like lyst.

Det er godt å tusle litt i skogen selv om jeg savner landskap uten snø. Vi hadde investert i brodder, men forlot dem i bilen... det var ikke lurt, for de hadde vært veldig kjekke å ha oppover og nedover skogsbilveien...

Mira hadde fått potevoks på labbene og i dag ble det ikke klabber mellom potene. Jeg håper det blir å fungere fremover også, men tror jeg skal kjøpe sko/sokker til henne likevel. Det kan være greit å ha i tilfelle potevoksen ikke fungerer og vi er på langtur.

Vel fremme på Bjynnlisletta ble det klipping av Ranatraskenkortet for min del og logging av cache for turfølgets del.

Her er det garantert fint å kose seg med bål, så godt tilrettelagt som det er. Vi laget ikke noe bål, minus 14 i januar er for kaldt, så vi tuslet i retur.

Nå hadde vi 2 andre cacher på programmet. I Sjona hadde jeg 2 cacher som ikke var signert, men det ble de nå.

På den første ble det atter en gang klatring i trær... men den andre lå nede ved sjøen og herfra hadde vi nydelig utsikt utover fjorden. Himmelen glødet i flotte farger. Er det ikke fint?

2. av "100 turdager i 2016"
2. Ranatraskenklipp i 2016
9 km på skogs- eller fjelltur til nå i år.

Ranatrasken sesongen 2016 er i gang!

Fredag 4. desember stakk jeg innom G-Sport og kjøpte Ranatraskenkort for 2016. Det er flott at Rana Turistforening fortsetter med dette tilbudet, ikke fordi jeg må ha disse klippepunktene for å dra på tur, men for meg er det er blitt en tradisjon å være med på.

Jeg har som vanlig laget meg en liten notatbok som jeg har kortet inni. Der noterer jeg dato for turene, rutevalg, tidsbruk, lengde, temperatur og hvem jeg var på tur med. Bildet viser forsiden jeg har laget til denne notatboken.

Dette er min 9'ende sesong og de små notatbøkene er fine å bla tilbake i for å sjekke informasjon, hvis jeg blir i tvil om jeg husker rett.

I år er det de samme 26 klippepunktene som i fjor og jeg håper selvsagt å rekke å besøke alle. Spesielt Lappfjelltjønna, siden jeg aldri har vært der tidligere.

Jeg er litt spent på hvor mange kort som blir solgt i 2016, for det er tydelig at veldig mange nye kom til i 2015. I 2015 dukket det opp en Facebook gruppe (link), som nå har over 150 medlemmer. Jeg vet ikke om alle disse har kort og drar på tur, men her deles turbilder, tips til rutevalg, det er mulig å stille spørsmål og få svar.

Nå gleder jeg meg masse til å gå i gang med sesongen!

Ranatrasken sesongen 2015 er avsluttet!

30. november var Ranatrasken sesongen 2015 over. Min 8 sesong - og ei heller denne gangen fikk jeg klippet alle klippene... Bare 19 av årets 26 poster ble besøkt, dumt, men i år strakk bare ikke tiden til.

Siden snøen lå så fryktelig lenge i år var flere av klippepunktene "utilgjengelige" til langt utpå sommeren.

Sesongens vinterturer (desember-mars) ble; Skistua, Stortjønna, Skjålia (Skravelhaugen), Granneset, Røssvollia og Raudfjellet.

I april og mai begynte snøen å bli borte i de nære strøk og jeg tok sjansen på noen turer uten ski. Tortenkøta, Bjynnlisletta, Mastutofta, Lapplia og Mofjellet ble besøkt. Snøen lå ennå i landskapet, men turene gikk nå greit likevel.

Sommeren kom, men snøen lå igjen i fjellet både i juli og august. Virvasshytta, Kubben, Fesklausvatnet, Glomdalsvatnet, Blerekan, Hammertjønna, Stangfjelet og Heramsvarden ble besøkt.

Det er ingen tvil om at årets fineste Ranatraskentur var til Blerekan. Nydelig sommervær, telt, fiske og vakre omgivelser. Slike turer håper jeg at det blir mange av i 2016.

Totalt har sesongens 19 gjennomførte Ranatraskenturer resultert i ca 15 mil på tur. Mange fine opplevelser, utfordringer og mye glede.

Jeg kan innrømme at "nederlaget" over å ikke rekke de 7 siste klippene har gjort at jeg ikke har levert inn klippekortet til å være med i trekningen om en masse fine premier hos Rana Turistforening...

Men som ved avslutning av alle tidligere sesonger; NESTE sesong SKAL jeg klare ALLE klippene! (thi-hi)

Tusen takk for turfølget til alle som har vært med meg på tur i år, både fysisk og her via bloggen!