Fjelltrimmen Dønna 2021 ~2/10~ #Hågjåfjellet!

I romjula var det mye vind, dermed utgikk alle planene om å ha pølsebål i fjæra eller skogen. Vi bestemte oss for å prøve å finne frem til ett av turmålene i Fjelltrimmen Dønna; Hågjåfjellet. 

I følge beskrivelsen skulle vi parkere ved Fallosen på Glein, gå veien gjennom gårdstun og fortsette gjennom skogen opp mot fjellet. Det gikk fint og vi gikk bare noen få meter feil før vi fant stien opp. Langs veien fikk vi følge av en stor, fargerik flokk med gammelnorsk sau. 

Sønn og svigerdatter ble med og på toppen fant vi turpostkassen og hadde flott utsikt over Helgelandskysten. Vi var godt kledd for den guffne vinden. Etter signering av turboka og en liten fotoseanse var strålende fornøyd med å ha besøkt turmål nr 2 av 10. 

Tur til Granneset, Bredek og Inner Bredek!

Forrige helg gikk vi runden fra Storvollen via Granneset, Bredek, Inner Bredek og ned til Storvollen igjen.

Vi hadde bestemt oss for å overnatte på Inner Bredek. Det var så koselig forrige gang.

Vi satte sekkene av ved brua og kjørte for å parkere på Storvollen. Derfra gikk vi en km langs veien før sekkene kom på og vi begynte på bakkene opp mot Berglia. Det er godt når man er kommet til den store grana på Berglia, for da blir terrenget flatt.

Nydelige høstfarger over landskapet. 

Noe som ikke vises så godt på bildene siden de er tatt med et elendig mobilkamera.....

På Granneset var gresset slått og det så veldig idyldisk ut.

Ranatrasken kortet ble klippet.

Det er vel bare det 5. klippet jeg har fått tid til i år....

Vi gikk en tur inn i huset for å se. Ryddig, fint og koselig som alltid. 

Noen turfolk hadde lagt igjen sekkene sine, men folk var ikke å se.

Ferden fortsatte og vi gikk over den fryktede Bredekbrua. 

Den trengte vedlikehold! Oj som den gynga. 

Vel over på den andre siden så vi at vedlikeholds materiellet lå klart. 

Statskog skal nok fikse den.

Cachen min som skal henge midt på broen var atter en gang borte, så planen var å henge ut en ny.

Jeg bestemte meg for å la det være. 

Folk mister den i elva, driter i det og går videre, så nå hang jeg den i ei gran på andre sia av brua.

Vi passerte Bredek og fortsatte mot Inner Bredek. Ei fin lita koie som står åpen for fjellfolket.

Her var det ingen, noe vi egentlig forventa. Folk på overnattingstur bor på Granneset.

Det er blitt mørkt om kveldene nå. 

Men vi hadde med masse t-lys og kubelys så inne var det koselig.

T-lysene og kubelysene la vi selvsagt igjen der når vi dro.

Vi laga oss skikkelig god mat. Biffstrimler og grønnsaker. 

Dagen etter forlot vi koia ryddig, ren og pen.

Una var lite lysten på å dra, hun ble sittende lenge å se lengselsfullt på senga når sekkene var pakket.

Når jeg ser bildet av ovnen kommer jeg på at jeg skulle ringe Statskog fjelltjenesten 

og si fra at den er ødelagt. Det må jeg få gjort. Hele forsiden falt ut.... skummelt....

Det er lite ved der oppe, så når vi kom var det ingenting inne.

I sommerfjøset fant jeg noen bjørkestrenger som Lasse saga og kløv.

Når vi dro var det nok ved til neste besøkende også.

På bildet er fjøsen og grunnmuren til huset som stod på Inner Bredek for 100 år siden.

Vi begynte å gå tilbake til Storvollen.

Brua over Tespa er heldigvis i god forfatning og vannføringa ganske liten i forhold til når man går her om våren. Jeg hadde med soppkorg, bare for å plukke det vi fant langs stien. Noen var det, men bare bunnen av korga ble dekket med kantarell, steinsopp og piggsopp. 

Det ble en veldig fin tur på 13,93 km. Lengden er nok litt mer enn når man bare går langs stien, for vi var innom alle cachene langs løypa og sjekka at alt stod bra til med dem. Noen ble fikset på og noen byttet ut, så nå er alle i god behold og klar for nye geocachere.

Tur til Rødøyfjellet på Tro!

Et av de mest spesielle fjellene her på Helgeland, utenom alle de sagnomsuste, er det rustrøde fjellet på Tro; Rødøyfjellet. Hvor mange hundre ganger jeg har passert dette fjellet og tenkt at jeg måtte gå opp dit en dag, ja, det vet jeg ikke, men i dag tok vi omsider turen!

Vi la Sjølvelive ved gjestebrygga og gikk ca en km langs veien til der stien startet.

Hele stien var godt merket med skilter og rødmalte prikker og hjerter i fjellet. Det er litt snodig å gå her, på det røde fjellet som jeg bare har opplevd 2 andre steder i verden (det finnes flere steder altså, men jeg har bare sett det 2 andre steder), på Kanariøyene og på Leka.

Ser småhissig ut, dette steintrollet som vi passerte langs stien. Det var flere, men denne karen virka ikke så veldig fornøyd.

På toppen kunne vi nyte denne fantastiske utsikten. Snurr film, så får dere 360 graders omvisning! Med sånn utsikt trenger ikke sola skinne på himmelen, den skinner innvendig.

Like i nærheten av disse flyttsteinene fant vi geocachen som var målet for turen; "GC59EN3 RØDØYFJELLET". I tillegg signerte vi i muglerboken som lå i en postkasse på toppen.

På vei ned la vi ut to nye geocacher, kanskje 3 cacher drar flere geocachere hit enn bare en? Håper det. Turen er ikke lang, ikke tung og gir utslag i fantastisk utsikt og mange spennende troll-formasjoner.

Tur til Norges Geografiske Midtpunkt!

Norges Geografiske Midtpunkt ligger på N 63° 59.435 E 012° 18.462 (link til geocache)
Dette er i Ogndal, Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Stien er ca 10 km lang og er klopplagt slik at man egentlig kan gå i joggesko hele veien.

Når vi gikk var det påkrevd med bedre fottøy enn joggesko, både fordi det var plaskregn og fordi vi skulle finne 38 cacher langs stien - noe som ofte medfører at vi må av stien og ut i vått terreng.

Turen er lett å gå, det er slak stigning den første km, så er det flatt hele veien inn mot midtpunktet. Som dere ser, fin sti å gå på og vi fikk et solgløtt ett kvarters tid utpå ettermiddagen. Godt med sol de få minuttene det varte.

Etter ca 5 km kom vi til en gapahuk ved et lite tjern. Dette måtte være ved turens 17. cache. Her var det glør i bålet, så det var bare å legge på noen kuber for å få stekt noen pølser. Vi antok at det var de to vi traff et par km tidligere som hadde hatt bål her, to eldre karer som kom med hver sin trillebår. De reparerte på kloppleggingen. Godt å høre, for dette var virkelig kjekt å gå på.

Jeg fikk varma og tørka føttene. To steder var klopplegginga under vann og jeg måtte ta av skoene og vasse over for å slippe å få våte sko til resten av turen. Temperaturen i vannet? Kjempevarmt! (Blank løgn!)

Innimellom delte stien seg, men det var hele tiden godt skiltet og godt klopplagt. Når vi kom til dette skiltet, hadde vi 3 km igjen til Norges Geografiske Midtpunkt. Vi var ved godt mot og kosa oss masse. Etter nok et par km traff vi to karer som holdt til ved DNT-hytta og håpet å komme seg på topptur i ett av fjellene.

Norges Geografiske Midtpunkt. Vi var i mål! 

Det regna noe så helt sykt. Uten paraplyene hadde vi vært kliss våte.

Nåja, helt i mål var vi ikke. Vi skulle gå ennå noen km før vi skulle begynne på tilbake turen. 3 cacher til som lå lengre mot vannet skulle letes opp, noe som medførte 5 km ekstra. De 5 km hadde ikke så mye klopplegging, så det ble ganske mye myrvandring.

Etter 10 timer på tur, 25 km vandring i vakker natur, 38 cacher funnet og logget, var vi fornøyde tilbake ved vinterhuset på parkeringen ved 22 tiden.

Dette er også en tur jeg vil anbefale. Selv om det er ei mil inn til midtpunktet, så føles det ikke slik. Siden stien er klopplagt er det som å gå på en fin vei. Uten geocachinga er det kanskje 2,5-3 timers vandring innover, men med geocaching og pauser så tar det litt lengre tid. Man skal jo kose seg på tur.

Tur til Fjellgården!

Mandag var det tid for å dra på tur igjen. Vi hadde planlagt å kjøre direkte til Nord-Trøndelag, men slik ble det ikke.

Mens jeg holdt på å pakke siste rest til turen, så kom det mail om to nye cacher ved inngangsporten til Lomsdal Visten Nasjonalpark. Hmmm... Når jeg så var begynt å kjøre mot Mosjøen kom det en til.... Jeg spurte Lasse om vi ikke skulle stikke oppom Fjellgården før vi kjørte sørover?

Slik gikk det til at vi tuslet stien opp til Fjellgården, en sti som går 3 km inn mot nasjonalparken. Det var plaskregn, så vi gikk med paraply. Jepp! Paraply i skogen. Det ser unektelig litt snodig ut, men det fungerte fint. Vi slapp å bli våte.

Dette er en tur jeg har tenkt på å gå i mange år, men det har aldri blitt. Til tross for at det ikke er lange kjøreturen fra Mo til Mosjøen og videre til startpunktet, så har jeg bare utsatt og utsatt denne turen. Derfor var jeg veldig fornøyd med at vi nå gikk den 3 km lange stien innover dalen og opp mot fjellet.

Selve stien var tydelig og god å følge, broen var stødig og grei å gå over. Vannføringen i elva var enorm. Vi gikk gjennom bjørkeskog og når vi kom ut av den åpnet landskapet seg og vi gikk over en slette mot den gamle fjellgården.

Fjellgården er eid av Statskog og står åpen for fjellfolket. En verdig gård i nydelige omgivelser. Flott utsikt i alle himmelretninger.

Vi fant alle cachene på vei opp mot gården, bortsett fra den som var på selve gården. Vi leta og leta og leta. Intet hell. Klokka ble 22 og vi måtte gi oss, det var på høy tid å gå ned igjen for å fortsette vår ferd. Det spilte ikke så stor rolle, vi skal tilbake en annen gang for å gå videre innover dalen. Kanskje overnatter vi også her en gang? Det var veldig fint inne i huset.

En tur inn til dette vakre området anbefales. Ikke så langt, men likevel kommer man til et sted med 100% stillhet og ro. Virkelig vakkert!

100 turdager i 2016!

Kjersti fra bloggen Pilaris kom med en utfordring i sitt blogginnlegg "100 turdager i 2016". Jeg hiver meg selvsagt med på den utfordringen!

Nå skal jeg ikke ta med alle småturene med Mira, som jeg går hver dag, men de turene som er på fjellet eller i skog og mark.

Nå blir det spennende å se om jeg kommer i mål med de 100 dagene.

Hun laget også en greie til Instagram, hvor man kan merke bildene med #100turdageri2016 og se hverandres turbilder.

Kanskje flere hiver seg med på denne utfordringen?

Jeg og Mira har vært på elgjakt!

I helga har jeg og Mira vært på elgjakt for første gang. Jeg vet nå ikke helt om vi var så veldig nyttig... Vi har virra i skogen og på fjellet, blitt søkk våte i plaskregnet og sett veldig mye høstfarga natur. Elg, derimot, så vi fint lite av.

Vi dro innover Vistenfjorden på torsdag, etter langt over ei uke med feber, øre- og halsbetennelse. Jeg var lei av å være syk, Mira var lei av å gå småturer rundt i nabolaget, så vi gleda oss til å tusle i skogen.

Fredag gjorde vi som vi fikk beskjed om og tøfla oppover en åskam, ikke opp i utsikten (første bilde er tatt dagen etter), men inni skogen og hadde fint lite utsikt til annet enn skog. Jeg får innrømme at vi tuslet litt over skogsgrensa for å se utover fjorden... men bare en liten stund, ellers gjorde vi slik vi skulle ;)

Om elgen var der, så antar jeg at den bare stod, eller lå og så på oss som fullstendig teite som var ute i søleværet. Derfor endte turen med at vi plukka noen kantarell som ikke hadde druknet eller frosset i hjel.

Ergo var fredagens uttelling; 4,8 km skogstur, 0 elg, 14 kantarell, 1 søkk våt Mira og 1 søkk våt meg.

Trøsten er at fargene er veldig flotte når det regner. Selv om trærne er fri for lauv, så er mose, gress og lyng i fargesprakende høstfarger.

Likevel fikk vi litt uttelling på turen, en nydelig regnbue når vi kom ned mot hytta igjen.

Lørdag skulle vi prøve på nytt, ble sendt ut i en annen retning. Vi tøfla opp ei skråning, over myrer og kom så høyt at vi fikk fjell under føttene. Videre bar det inn i skogen igjen, over mer myr og buskas. Frem og tilbake, virring hit og dit.

Dagens uttelling; 9,6 km tur, 0 elg, 6-7 kantarell, 1 søkk våt Mira og 1 søkk våt meg. Til tross for dårlig uttelling i form av elg, samt at det var tåke og regn, hadde vi smått kjempefin utsikt og kosa oss i skogen. Høst er vakkert!

Søndag morgen bar det ut igjen. Optimismen var stor blant jegerne, elgen måtte jo være der ett sted. Nok en dag i skogen. Ikke mye utsikt til annet enn skog, men vi kosa oss med å tøfle frem og tilbake over elva, myrer, mellom gran og furu.

Elgspor var det overalt, men verken jeg eller Mira skjønte helt hvilken vei de hadde gått. Det meste av tiden hadde jeg følelse av at elgen stod i nærheten og bare lo hysterisk av oss.

Søndagens uttelling ble derfor; 6,2 km i skogen, 0 elg, 9-10 piggsopp, 1 søkk våt Mira, 1 søkk våt meg. Vi fant også 2 sau som jerven hadde tatt. Snodig med jerv; drepe sauen, smake litt på den, grave den halvveis ned i mosen og fortsette på mer sau-jakt. Etter kort tid er sauen borte, spist av andre dyr og tatt tilbake av naturen.

Sent på ettermiddagen dro vi ut med hurtigbåten igjen. En reise på 3 timer med den og 2,5 timer kjøring i mørke og regn.

Jeg er likevel godt fornøyd med helga. Jeg og Mira har kosa oss i skogen. Godt å tusle litt rundt, selv om lungekapasiteten min er elendig etter at jeg har vært syk. Vi har kosa oss på hyttetur med god mat, levende lys, yatzy og kabal. Nå blir det noen dager på jobb, men til helga håper jeg vi kommer oss på tur for å nyte den siste tiden før snøen kommer lavende.

Fem dager i Lomsdal-Visten nasjonalpark; Tøymvatnet i Børjedalen!

Turen starter. Oppover og oppover.

Til tross for sør-vest kuling og regn la vi i vei innover Lomsdal-Visten nasjonalpark på fredag. Fra Vistenfjorden, opp Strauman til Lakselvvatnet med båt, før vandringen startet fra fjellgården Sannan, over fjellet og ned til Børjedalen.

(Hvis du bare vil se bildene fra turen kan du klikke på det første og bla deg gjennom alle 25 som perler på en snor.)

Sør-vest kuling og regn. Det vil si motvind, en stor dose motvind når man skal gå opp og over fjell. Men ekte turfolk ser ikke i været. Bor man i nord får man tåle at det er "mye" vær. Terrenget var greit å gå i, hele veien til Tøymvatnet, som var målet for turen.

Ca. slik var ruta planlagt. Litt avvik ble det når vi gikk.

På grunn av de enorme mengdene med regn fikk vi ei veldig krevende elvekryssing; Nordre Austerdaselva. Den formelig frådet, støyen var øredøvende, vannføringen var enorm og det var i grenseland til å ikke være forsvarlig å krysse den. Vi fant ett sted det så rimelig greit ut å prøve og kom oss helskinnet over. Ble bare våte til langt opp på lårene og hundene hang på slep i seler og bånd. Lettelsen var så stor når vi hadde krysset elva, at jeg glemte å ta bilde av den...

Etter 1,3 mil i fjellet åpenbarte Tøymvatnet seg i dalføret. Landskapet er fantastisk nydelig, selv i kuling og regn. Vi var søkk våte, alle fire, så når Tøymvasshytta med ett lå foran oss var vi veldig glade.

Øverst til venstre; Nordre Austerdalselva skimtes der den fråder nedover dalen. Til høyre; nydelig furuskog.
Nederst; Tøymvatnet åpenbarer seg.

Tøymvasshytta.

Hytta, som i sin tid ble satt opp av kraftlaget, eies i dag av Vevelstad kommune og står åpen for fjellfolket. Ei stor, fin hytte som både var ryddig og ren når vi kom dit. Ved fantes ikke, bare ett 20 talls plankebiter av gammel bordkledning lå ved ovnen, så vi måtte ut å finne nedfallskog å få den under tak og til tørk. Heldigvis ble hytta fort varm, vi fikk på tørre klær og laget oss litt mat. Å prøve fiskelykken bestemte vi oss for å utsette til dagen etter.

Hele natten og så og si hele lørdagen regnet det noe helt fryktelig. Hver gang det ble ett lite opphold var vi ute for å finne ved eller fiske. Så inn igjen for å tørke, spise, spille noen runder yatzy og vente på neste pause i plaskregnet.

Fin fangst i første fiskerunde som ble stekt under streng bevoktning av "matvraket".

Det ble fiskekonkurranse, selvsagt, antall fisk og stjerne til den som fikk den største fisken i hver runde... Det ble konkurranse i yatzy også, kronisk barnslig, ingen tvil om det....

Nok en fiskerunde med grei fangst. Tøymvatnet lar ingen være sultne.

Det er mye fisk i Tøymvatnet. De bet på nesten hvert kast, bortsett fra når vi satte sluken fast i sivet eller alle de jeg klarte å sette fast høyt oppe i trærne... Joda, det finnes flere årsaker til at jeg ikke får fisk til vanlig... fiskekroker er forbruksvare.... De to bildene hvor det ligger mange ørret på rekke og rad; det er ikke de samme fiskene, men fra to forskjellige fisketurer.

Ørretmiddag med kantarell og nydelig dessert.

Vi har spist ørret på veldig mange mer eller mindre kreative måter. "Ovnsbakt" med einer og kantarell var en fin variant. Det ble også dessert; multer og blåbær med revet sjokolade. Man lever godt på en fjelltur som denne.

Hjemmelaget pizza på stormkjøkken.

Men vi spiste ikke bare ørret. Med oss i sekken hadde vi ett lite prosjekt; er det mulig å lage pizza fra grunnen av på stormkjøkken? Melblanding for to små pizzabunner, en boks pizzafyll og litt hvitost. Og tror dere ikke det gikk aldeles utmerket å sikre hjemmelaget pizza til lørdagskvelden? Resultatet ble supert :) Veldig god pizza!

Store nedbørsmengder gjør det mer fristende å sitte inne med levende lys.

Vet dere hvor mye det regnet fra lørdag kl 10:45 til søndag kl 10:45? Jo, det kan jeg fortelle dere. Vi satte ut ett dl-mål og lot det stå på berget nedenfor hytta. Nesten 2,6 dl vann var det fylt med når jeg henta det inn etter nøyaktig ett døgn. Vanvittige mengder nedbør.

Langvatnet i Børjedalen. Villmarkshjerte og blåbær.

Mandag bestemte vi oss for å ta med fiskestang og tusle ett stykke til innover Børjedalen, mot Rundtjønna og Langvatnet. Ørreten bet villig vekk, men hvorfor bære den med oss når vi kunne fiske 30 meter fra hytta? Lasse fant hjertestein, vi spiste blåbær i skogen og plukket med oss noen kantarell før vi tuslet tilbake og fortsatte fiskingen i Tøymvatnet.

Stjerne for størst fisk :)

Her er unge-lovende-frøken-Skoglund fornøyd; den eneste fiskerunden hvor bare jeg fikk fisk og dermed også fikk stjerne for størst fisk!

Sanking av ved og mer fisking.

Vi sanket sammen en masse mer nedfallskog og saget ned ett dødt tre ved hytta. Siden Tøymvatnet ligger inne i nasjonalparken er det ikke lov å sage ned levende trær, men likevel er det mulig å finne mye brensel.

Ørret rullet i spekeskinke, stekt og servert i skogssopp-suppe.

Utover mandagen avtok regnet noe, slik at det var lengre perioder med oppholdsvær. Vi var inne og laget kreative løsninger på steking av ørret. Her har Lasse rullet filèene inn i spekeskinke og de ble servert på en seng av rett-i-koppen-skogssopp-suppe. Nydelig mat.

Variasjon i kosten. Ørret servert på flere måter.

Vi fikk og spiste 41 ørret. Det stod ikke på variasjon i kosten, selv om det var ørret både til frokost, lunsj og middag for oss alle fire. De ble spist på brødskive med majones (anbefales), med hvitløkskremost (duger), med ketchup og sennep (duger ikke helt) eller bare som de var; stekt i krydder-mel-blanding og smør.

Egentlig brukte vi det meste av tiden til å bare kose oss. Hyttebøkene som var fra 1960 tallet og frem til i dag ble lest mye i. (Bøkene mangler en 10-års periode mellom den gamle og den nye, kan en være borte?)

Jeg fant notatet fra en tur mine foreldre hadde hit i 1993 og Lasse fant ett notat fra da faren hans var der med noen venner i 1997. Moro å lese. Nok en gang satt jeg og tenkte på at jeg omsider får besøke disse stedene som jeg bare har hørt snakk om og ikke har vært på før, men som mine foreldre har besøkt for noen år siden.

Tøymvasshytta

Tirsdag våknet vi til blå himmel og solen som kom sigende nedover fjellsidene. Dumt at det var i dag vi skulle gå i retur, men samtidig; dette er bedre turvær enn sør-vest kuling og regn.

Tøymvasshytta slik vi forlot den.

Hytta ble vasket og ryddet. All veden vi hadde sanket sammen dagen før ble tatt inn og stablet i vedboden. Hytteboken signert og vi gjorde oss klar til å gå.

Tøymvasshytta og en utedo det vil være snodig å bruke....

Som dere ser er hytta kjempefin innvendig. Ikke råte og man skulle ikke tro at den er 50 år gammel. Utvendig er den elendig. Bordkledningen er råtten og det er huller i den. Trappa er bare en vinter unna å ramle ned. Utedoen har ramlet ned... Jeg krysser fingre og tær for at hytta snart blir tatt vare på, for dette stedet er en virkelig perle i norsk natur.

Glade turfolk og ivrige hårballer.

Jeg tok mange, mange flere bilder på tilbaketuren. Nå slapp jeg bekymre meg for at telefonen skulle drukne om jeg tok den frem. Vi gikk langs vannkanten og jeg stoppet ofte for å ta noen bilder. Så bar det opp i terrenget. Over bakketopper, myrer, skog og mot elva.

Lomsdal-Visten. Også her i Børjedalen er det vakkert.

Nordre Austerdalselva som buldret og frådet på fredag, fløt nå ganske rolig nedover og vi kunne gå fra stein til stein uten å være redd for å ende med ufrivillig rafting nedover mot Laksmarka. På bildet nederst til høyre står vi på en stenøy midt i elva. Denne var under vann når vi passerte på fredag.

Jeg, Mira og Una tusler fremst i 5 minutter.

Nydelig landskap som stort sett er lett å gå i. Litt snodig at ikke høstfargene er kommet ennå, fortsatt er omgivelsene grønne og frodige selv om vi har begynt på september måned.

Una følger med på om det er elg i området, Mira sjekker om det er smuler etter en hundekjeks på bakken.....

Vi gikk litt annerledes på tilbaketuren, litt høyere opp på fjellet. Ikke fordi det var nødvendig, men fordi vi bare gikk og gikk, siden vi viste sånn høvelig hvor vi skulle gå....

Vanvittig vakkert landskap og turens eneste pause ;)

Les dette med en stor dose humor; Jeg hadde en klage og en protest på denne turen.... å gå fra A-B fordi det er sør-vest kuling og regn, uten pause, det er en ting.... men... i sol bør man vel kunne ta seg noen pauser og nyte utsikten? Så jeg la inn en klage og en protest, noe som resulterte i at jeg fikk innvilget turens eneste pause, 3 km fra båten, og foreviget begivenheten med bilde av skoene våre ;)

Utsikt fra vinduene på Tøymvasshytta.

Vel, vel... Jeg har tilbragt ytterligere 5 dager på tur i denne vakre nasjonalparken.

Jeg mangler faktisk bare noen få km i nord, ca 15 km i øst og 4-5 km i sør; så har jeg gått Lomsdal-Visten nasjonalpark både på kryss og tvers i år. Jeg tror ikke det blir tid til å gå de turene før snøen kommer, for den kommende måneden er det andre "store" turprosjekter som står på planen.

De fleste turene har jeg og Mira gått alene. Jeg trives med det, men samtidig har det vært veldig godt å ha noen å dele gleden med.

Årets turdag nr 71 er en realitet - livet er bare fantastisk når jeg kan leve slik som dette.