I sommer dukket det opp en geocaching-trail i Mofjellet. Den starter rundt 400 meter over havet og går langs fjellet, hele tiden med flott utsikt mot byen og fjellene omkring. Trailen bærer navnet PanoRana (link til #8)
Jeg har logget de 8 cachene med å dele dem opp i 5 turer, ikke fordi det ikke er hensiktsmessig å ta dem i en tur, men fordi jeg har tatt dem som turer med hundene.
PanoRana #2 var den første, den ble logget 14. juni. Det var en flott tur med hundene og funn av en kjempefin cache full av julestemning.
Så gikk det noen måneder, helt til 8/10, før jeg og Lasse tok med oss hundene og gikk via #2 (slik at han fikk signert den) til #3. For en suveren utsikt! Dette ble Buffy sin første fjelltur. Vi hadde med kaffe og satt en stund og nøt utsikten mens sola varmet.
20. oktober gikk jeg, Mira, Una og Buffy til #4 og #5. Siden Buffy er så liten, ble det lang nok tur for henne. Nok en gang lot jeg meg imponere av den flotte utsikten langs hele stien.
Ei uke senere gikk jeg, Mira og Una til de 3 som lå lengst bort. #6, #7, #8. Jeg hadde lasta godt i den nye sekken min for å teste den med mye vekt i. Fantastisk sekk å bære.
Cachene skulle være greie funn, men på #6 hadde nok noen tenkt at de skulle hjelpe til og gjemme den veldig godt... Heldigvis fikk jeg hjelp av CO, slik at jeg fant den og fikk lagt den synlig, slik den skulle være.
På vei mellom #6 og #7 kom jeg på at det hadde vært en cache her før og bestemte meg for å se etter den. Joda, der lå den - og den var i god behold. "Tjønna" heter cachen (link) Kjempegøy å finne den igjen. Siden den er i god behold lot jeg den ligge. Vanligvis tar jeg med meg rester av gamle cacher hvis de bare er søppel, men denne er jo helt i orden.
Etter å ha funnet den siste tok vi kaffepause ved Hol-bua. Den ligger ved ei lita tjønn 415 meter over havet. Utsikten er flott og stillheten total. Det er rart at man er så nært byen, men samtidig så langt oppi fjellet i stillheten.
Dagen etter gikk Lasse tur med Una og Mira til disse cachene. Over natta hadde snøen lagt seg over landskapet.
Han fikk litt hjelp til å finne de cachene som lå på bakken, for de var nedsnødd og ikke så god sak å finne. Nydelig vinterlandskap.
De hadde også en super tur, selv om det snødde tett innimellom.
I dag bestemte vi oss for å ta den siste. PanoRana #1. Det var kommet 6-7 cm snø på bakken og hundene storkosa seg i snøen. Det blir mye lysere når snøen er kommet.
Vi satt en stund og drakk kaffe mens hundene løp rundt og herja i snøen. Super tur som passet perfekt for en snart 9 uker gammel Alaska og 12 uker gammel Buffy.
Mira var full av snøballer siden vi ikke tok på henne vinterdress, men hun er ei tøff dame og var like glad selv om pelsen var full av snø.
Nå er det sånn at Geotrollan blant annet skal kåre "Årets beste tradisjonelle cache", jeg har valgt å nominere hele denne trailen.
Ikke fordi cachene er noe spektakulære greier, men fordi de er enkle å finne og leder vei langs en flott tursti med fantastisk utsikt. En tur som er flott å gå uansett årstid, selv om ikke så mange av cachene er vintersikker.
Slike trailer vil vi ha flere av. Små trailer av cacher som tar oss med på vandringer i skog og fjell. Helgeland har flere slike, men dette er den flotteste trailen jeg har logget til nå i år, som er publisert i år.
Tirsdag kom Lasse hjem med familiens siste tilskudd; Alaska.
Hun er en Svensk Hvit Elghund. Snø drivende hvit, som en liten isbjørn unge.
Stakkars Alaska var helt utslitt når de kom hjem. Hun hadde vært bilsyk hele veien fra Namsos.
Men etter å ha tuslet rundt i sitt nye kongerike, snust på resten av flokken, spist og drukket litt, så var hun i fin form igjen.
Buffy var helt vill; ny lekekamerat!
En som vil leke!!!
Lykken i livet.
Ja, la oss innse det; de to gamle damene var ikke mye til lekekamerater....
Nå er flokken fulltallig. Una og Mira har godtatt de små. Alt er harmonisk.
Nå skal Lasse være hjemme ei uke, så da kan Una og Mira få lengre turer alene med en av oss.
Vi har vært på tur i skogen med alle hundene. Det blir ikke så lange turer med valpene, men de får nå løpe og kose seg.
Lekekamerater. Snodig at de samler alle lekene i senga/buret. Ikke bare leker... savner vi noe, så finner vi det der. En ullsokk, hanske, gulvtua, mobilen, brusflaske, dobørsten m.m... Greit sånn, så slipper vi å lete....
Når det er så fint vær som det er i nord nå, bare må vi benytte anledningen til å gå i fjellet før snøen kommer. Det er blitt is på bakken og tjønnene. Frostrim gjør mose, strå, lyng og trær hvite.
Til tross for ett par minusgrader varmet sola godt.
Una elsker å nyte utsikten og løpe omkring. Hun er ganske god på innkalling, men har en tendens til å drømme seg bort når hun finner noe som lukter "godt"... da er øra mest til pynt....
Vi tusla innover stia. Skulle ikke gå så langt, men jeg hadde peilet meg ut to geocacher som var i valpe-vennlig avstand.
Etter å ha funnet den første gikk vi gjennom lyngen mot den neste. Det var så godt med sol. Buffy sliter litt når lyngen blir for høy, så da får hun sitte på med meg til vi har fjell under føttene igjen.
Den neste cachen ble det myyyye leting etter. Etter hvert viste det seg at den hadde flyttet seg en liten meter fra der den skulle være. Jeg tror nok ei mus hadde vært på ferde. Sporene ei mus hadde etterlatt kunne støtte den teorien. Kanskje lukta cachen godt etter de siste fingrene som hadde tatt på den?
Vi tok kaffe og godbit pause ved en av de (minst) 100 vardene på Mofjellet. Etter godbit ville Buffy leke med Una, men Una ville slett ikke leke. Siden Buffy ikke er den som gir opp, tuslet Una bare til neste utsiktspunkt for å være i fred. Buffy fulgte etter, men returnerte tvert på innkalling.
Nå er det ikke sånn at Mira gidder leke hun heller. Hun blir også lei av valpen, men hun har foreløpig mye større tolleranse enn Una. Jeg løfta dem opp på en stein og fikk tatt bilde av dem med utsikten i bakgrunnen.
Så tuslet vi til bilen igjen. Nok tur for i dag. Hjem og få etter-tur-godbit og litt søvn, hele gjengen.
De 3 hårballene må få seg en liten tur selv om jeg ikke er helt i form.
Det ble sent på ettermiddagen før jeg bet sammen tennene og kjørte opp på Mofjellet, for å la dem løpe rundt.
Tåka lå tykk over sentrum, men ved masta på Mofjellet var vi høyt over tåkedekket og så på at sola gikk ned. Et tynt islag lå på bakken, ingen tvil om at vinteren kommer snikende.
Klokka var vel bare halv sju når sola var forsvunnet og en halv time senere var det blitt ganske mørkt. Buffy fant en fin liten hule i en bergsprekk. Der måtte hun selvsagt grave. Om hun tror hun er gravemaskin eller arkeologspire, det vet jeg ikke, men ingen tvil om at hun synes graving er gøy.
Mira og Una løp omkring og kosa seg.
Jeg fant geocachen ved masta og sto og så på utsikten og 3 små bål som brant.
Når jeg kjørte ned fra fjellet oppdaget jeg at det stod ett telt ved det ene bålet og en urgammel "camper-suv" ved det øverste.
Jeg kjente at jeg hadde veldig lyst til å dra på telttur. De som skulle overnatte her på Mofjellet hadde det fint; høyt over tåka og fantastisk utsikt!
Ut på tur må vi til tross for sølevær, så hvorfor ikke kombinere det med ett par geocacher?
Jeg tok med meg hårballene og dro til Reinfjellia. Tåka lå tjukk, så det var trollsk stemning.
Vi tusla innover skogsveien. Ved den første cachen ble det ikke funn, så vi gikk videre til neste. Etter mye leting dukka den opp. Mira og Buffy venta spent på om vi skulle videre snart...
Så tusla vi ett stykke til innover veien før vi snudde og jeg bestemte meg for å gjøre ett nytt forsøk på den første cachen. Una brydde seg som vanlig absolutt NULL om geocaching og kosa seg bare med utsikten inn i tåkehavet.
Buffy derimot starta iherdig å lete. I går hadde hun stor suksess med å grave frem en cache og sette tannmerkene sine i den. Jeg prøvde å forklare henne at denne cachen var vintersikker, så da er den ikke på bakken, slik den hun fant i går var.
Buffy hørte ikke på meg og fortsatte grave. Da tok Mira ansvar og prøvde å forklare henne, men Buffy bare fortsatte gravingen.
"Mor, hun forstår ikke dette! Jeg gidder ikke mer, hun får bare grave!" Mira ble lei, men så....
... ble hun litt interessert igjen. Hva kunne det være Buffy gravde etter? "Ha, ha, mor! Jeg lurte Mira, det er ingenting her!" Buffy snurra rundt, jeg reiste meg opp, putta mobilen i lommen, så hadde jeg cachen rett i øyet.
Så gikk vi søkk våte, men veldig fornøyde, tilbake til bilen alle fire....
Jeg fant ut at jeg skulle ta med hårballene og gå til Røssvollia. Turen er ikke så lang, bare 3 km t/r, men det er langt nok for Buffy.
Vi parkerte og la i vei. Til min store overaskelse hadde de laget en tunell som man kunne gå gjennom under den nye E6'en. Suverent! På den andre siden av den var det bare å fortsette å følge skogsbilveien, så stien.
Buffy gikk løs. Hun biter seg fast i båndet til Una og går med henne, så på sett og vis er hun i bånd likevel....
Mira forlater ikke meg under noen omstendigheter, så hun kan være løs.
Una gikk i bånd til vi var forbi sau-gjerdet. Ingen sau, men jeg tok ikke sjansen på grunn av veiarbeidet.
Etter at vi hadde funnet cachen nederst i bakken, fort satte vi oppover. Buffy viser seg å være prima geocacher. Hun hadde gravd frem cachen før jeg kom frem, satt tannmerke i den og fortsatt å grave større hull.... kunne jo være en større skatt lengre ned?!?
Oppover og oppover bar det. Til min forferdelse var en del av cachene jeg hadde planlagt å finne fjernet. Hmmm.... kiiiipt.... så, etter masse oppoverbakke var vi fremme. Super utsikt. Til tross for de mørke skyene hadde vi ikke regn på turen.
Alle hårballene fikk hver sin godbit. Una gravde som vanlig ned sin. Antar den kan være fin å finne en gang senere....
Jeg klippet Ranatraskenkortet for 7. gang i år, drakk en kopp kaffe og spiste en bit gulrotkake. Jeg ser på Facebook at mange har klippet alle de 28 klippene i år, det har ikke tiden strukket til for min del, men jeg håper på et par turer til før snøen kommer.
Vel hjemme igjen sovnet Buffy. Det var bra for meg, for hun er en håndfull, for å si det mildt.
Jeg var spent på om turen var blitt for lang for henne, men det virket ikke slik verken på turen eller etterpå.
Det nytter ikke at vi fikk med "bruksanvisning" fra oppdretter, vi lurer faktisk på om den inneholder en og annen feil.... hmmmm....
Vi innså fort at vi måtte få satt opp mer gjerde ved inngangen. Buffy har veldig fine ører, men de er foreløpig bare til pynt, så for at hun ikke skal bli overkjørt måtte vi lage skikkelig veisperring.
Nå har vi en fin liten hundegård rett utenfor ytterdøra.
Mira og Una er vant til å sitte bake i bilen. Da er det like greit å lære Buffy å være der sammen med dem. Det synes hun er storveis, men det tar bare ett minutt så har hun funnet ett smutthull og kommet seg i baksetet.... "Æda-bæda, gamlinger! Jeg kan sitte fremme hvis jeg vil..." Vi håper hun snart er så stor at hun ikke kommer seg forbi sperringen.
Hver dag går vi en liten tur tilpasset liten hund og litt lengre tur tilpasset store hunder.
For noen dager siden var vi på en liten tur i Mofjellet. Sola skinte og Buffy prøvde iherdig å holde tritt med Una som løp frem og tilbake.
Det er ikke så enkelt når man er liten, så innimellom må man ta en pause og bare se på de andre.
Siden jeg ikke hadde fått plukket noe traktkantarell i år, tok jeg med meg Mira og Una for å finne noen slike.
Det tok ikke så veldig lang tid å få spannet fullt av både traktkantarell og vanlig kantarell.
Vi har hatt frostnetter allerede, men traktkantarellene tåler noen frostnetter.
Buffy og far hviler mens vi går tur. Så er det full fart en stund igjen.
Buffy har en utpreget ordenssans. Hun bærer alle lekene sine til matta utenfor buret. Det er tydeligvis der de skal være.
Det er også der man skal ligge å gnage på tyggebeina sine.
Ingenting ligger strødd utover gulvet.
Det er ingen stor hemmelighet at Una ikke var så veldig fornøyd med å komme hjem fra elgjakt og finne en valp i huset... men hun har etter hvert funnet seg i det og lar Buffy sove ved siden av seg... noen ganger....
I dag gikk vi tur på Hauknesstranda, hele gjengen, og hadde Buffy hadde sitt første møte med sjø, tang og rakved. Så det var ei sliten frøken som sovna i sofaen når vi kom hjem. Lasse tok med seg de gamle hundene og dro videre på en litt lengre tur i Reinfjellia. Buffy sover og mor skriver.
September måned har vært varm og vakker her på Helgeland. Sola har skint på blå himmel og sommervarmen kom endelig.
En av månedens siste dager dro jeg, Mira, to kompiser og deres hund, Tuva, på vår tradisjonelle høsttur inn til Glomdalsvatnet.
Det er sjeldent å se så flotte farger helt i slutten av september, men lite vind og varmen har holdt bladene på trærne ekstra lenge i år.
GPS'en kunne fortelle at det var 15 grader når vi gikk innover dalen, så sank den ett par grader når vi gikk i retur. Knallfint turvær!
Etter å ha klippet Ranatraskenkortene våre, var det kaffepause og hårballene fikk løpe rundt og snuse på alt som burde snuses på. Jeg tellet over klippene mine og til min forferdelse oppdaget jeg at det bare var 6 stykker... hmmmm... det blir en dårlig Ranatraskensesong for min del. Turfølget klippet for 13 gang og jeg ser meg slått ned i støvlene av dem....
Ruben klarte det kunststykket å få tatt bilde av Tuva og Mira mens de satt og ventet på godbit. Helt utrolig at han fikk det til, for de er ikke i ro mer enn ett sekund om gangen..... Det må nevnes at godbiten de sitter så pent og venter på er; knekkebrød med majones....
"tuva.the.basset" har egen Instagram konto og legger (nesten) daglig ut flotte bilder, så følg henne gjerne der. Bildet av dem er en "print-screen" fra Instagram.
Klokka går så alt for fort når man er på sånne turer som dette. Selv om det bare er 3 km innover dalen, så går vi sakte og lar hårballene kose seg og sjekke alt langs stien.
Vi traff ei gruppe fra Bergen som var på grotteutforskning i området. Blide studenter og forelesere som kosa seg i naturen vår.
Selv sjekket jeg tilstanden på et par cacher, tok ut koordinatene til en cache som ble lagt ut i 2014, men som aldri ble sendt inn til rew. dermed ei heller publisert.
Knallfin tur innover til Glomdalsvatnet. Vi droppet å gå ned til Marmorslottet denne gangen siden klokka fullstendig løp fra oss. Så Marmorslottet får bli en egen tur en dag.
