Alle tror vi at slankepresset blandt barn og ungdom kommer av at de mobber og erter hverandre, at de ønsker å se ut som de radmagre modellene, eller lever opp til idéen om at slanke mennesker er vellykkete mennesker. Øke selvbildet med å være slank. Eller som dem med en spiseforstyrrelse som kan starte slankingen med et ønske om å bli borte, bli usynlig, men samtidig leve. Ja, de finnes de også!
Det finnes sikkert mange flere årsaker, men det jeg ønsker å belyse er mødrenes påvirkning!
Årsaken til at jeg tar opp dette temaet er at jeg gjennom mange år har vært vitne til en slik mor og hennes påvirkning på sine barn. To barn i barneskolealder som ser helt normalvektige ut. I begynnelsen trodde jeg det bare var tull, det jeg hørte, men etter hvert har jeg skjønt at det faktisk er blodig alvor.
Først vil jeg komme med noen utsagn som jeg har hørt med mine egne to ører;
"Mamma mener jeg må tenke litt på hva jeg spiser, for jeg har lagt sånn på meg i det siste!"
"Hvor mange kalorier er det i den yoghurten? For jeg må passe på å ikke spise så mange kalorier."
"Kompisen min forbrenner 5000 kalorier når han driver med intervalltrening, det er derfor han er så slank."
"Mamma sier jeg bare må spise sunn mat, ellers blir jeg tykk!"
Lista kunne fortsatt i lange baner. Jeg kjenner det knyter seg like mye i magen når jeg skriver dem ned som når jeg hørte dem. Er det ikke forferdelig?
Jeg tror og mener at mor og far er dem som har mest påvirkningskraft i barns liv. I tenårene får nok venner litt mer inflytelse enn foreldre. Når en radmager, slanke- og kostholdsfanatisk mor til stadighet snakker om slanking, kalorier og trening - blir ikke barna da påvirket? Når hun i tillegg indirekte sier til barna sine; "Du er begynt å bli tykk!" Hva gjør dette med barna?
Skal normalvektige (eller for så vidt noen barn) gå i speilet og saumfare kroppen sin for å finne feil, på grunnlag av noe mor har sagt? Når mor sier at hun synes barnet sitt er begynt å bli for tykk, vil da barnet føle seg god nok for mor? Nei, mener jeg. Nei, barn skal ikke til speilet å finne feil på kroppen sin på grunn av noe mor har sagt. Nei, barnet vil da ikke føle seg god nok for mor.
Som foreldre skal vi selvsagt prøve å lære barna å spise sunn mat, men av og til må nugatti være lov. På overnatting hos en kompis skal ikke barn telle kalorier eller kjempe for å holde fingrene unna lørdagsgodteriene. På lørdag er det uansett lov, uansett hvem man er og hvordan kroppen ser ut.
En mor som forteller barnet at han eller hun (ja, for dette gjelder slett ikke bare jenter!) er for tykk, fratar barnet selvtilliten. Gjør barnet utrygg på seg selv. Hva mener vennene, klassekameratene, lærerne, foreldrene til vennene. Kanskje mener de også at jeg er tykk?
Denne type mødre mener jeg er så udugelig som mor at de burde vært irettesatt. Men problemet er skjult, jeg håper det ikke gjelder mange mødre, for temaet er aldri oppe til debatt noen steder. Men det er viktig. I min naive forestilling om det å være foreldre har jeg alltid trodd at noe av det viktigste vi kan gjøre er å skape trygge, selvstendige barn med god selvtillit. Har jeg virkelig tatt feil?
Dette ble dagens frustrasjon fra nord....
Nå synes jeg du er helt på Jordet Siv Anita. Tykke mennesker er et sammfunnsproblem, og vi må starte med barna:p
SvarSlettHa ha, tulla! Helt enig med deg. Faktisk mener jeg at man skal være enda mere på tå hev! Har jo selv en datter på 12 år som er normalvektig. Men jeg merker at hun av og til lurer på om hun er tykk eller ikke. Dette skyldes nok impulser fra skole og spesielt balett treningen, hvor det er alt for mye fokus blant jentene på vekt. Derfor er vi i huset her veldig forsiktig med å snakke om vekt og mat. Prøver heller å påvirke til sundt kosthold med å ha sunt kosthold i huset.
Gutten i huset har på en annen side et voldsomt søtbehov, og sniker til seg usunn mat hele tiden. Han er aktiv og tynn, men der fokuserer vi på potensielle sykdommer, slik som sukkersyke o.l. når vi prater kosthold, og ikke fedme.
Vår viktigste oppgave som foreldre er å bygge selvtillitt, og motarbeide tanker som "hva synes folk om meg nå", som er naturlige tanker for barn. ;)
Nok en gang et kjempeinnlegg Siv Anita :)
OMG! Du holdt på å gi meg hjerteinfarkt med den første linja, Roffen!
SvarSlettMen godt du er enig. Fokuset hjemme hos deg er bra, sånn prøver vi også på. Men jeg har et annet problem; en som er ALT for tynn. Tror han har en BMI på 17. Jeg maser kontinuerlig om at han må spise, men forbrenninga må være i høygir.
Tusen takk! Er så godt når noen liker innleggene og ikke minst har en mening om saken jeg tar opp!!! ;)
Jeg likte også innlegget ditt, bare så du vet det. ;)
SvarSlettHar forresten opplevd å ha en fireåring i hus (ei lita jente) som kunne fortelle at hun måtte ta sit-ups sammen med sin mor, slik at de ikke skulle bli tykke. Hun kunne selvsagt heller ikke ha smør på brødskiva. Ei heller spise trankapsler, siden det var fett i dem...
Jeg tenker - hva faen feiler det folk??! Det er UNGER det er snakk om! Tynne unger! Normalvektige unger! Unger som trenger fett for å utvikle hjernen sin! åååååååååÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!
Søren, nå fikk jeg høyt BT igjen. Din feil. ;)
Rolig, Kristine, rolig!
SvarSlettHøyt BT vil vil ikke ha.
En 4-åring?!?! Skrekk og gru! Enkelte mennesker burde lese minst en bok om barns utvikling....
Jeg sier igjen; jeg HÅPER dette bare gjelder et fåtall forskrudde mødre...
Jeg kom til å tenke på en ting til; når ungjenter begynner å få hofter og pupper, da får de ofte høre at de legger seg ut.... HALLO!!! Sunn timeglass figur må da være noe de fleste skulle ønske seg?!?! Eller tar jeg feil der også? Er det blitt et ideal for jenter å se ut som ei avlang fjøl? Usj!!!
Jippi!!!
SvarSlettTusen takk for oppmerksomheten, Magne!!!
:)
Jeg får helt bakoversveis av å lese om mennesker som nekter 4-åringer fett. Vet de ikke at barn skal ha fett for å utvikle både kropp og hjerne? Det er jo direkte farlig å holde på sånn. Faktisk så ille at jeg ville tatt det opp direkte med den det gjelder om jeg kjente vedkommende. En burde faktisk kontakte barnevernet i slike tilfeller, om ikke foreldrene tar til vettet!
SvarSlettGreit å leve sunt, men da må en jammen vite hva som faktisk er sunt også. Hvis man tror trankapsler er usunt pga fettet, har man misforstått noe veldig vesentlig.
Fabelaktig resonert, Anonym!
SvarSlett" Hvis man tror trankapsler er usunt pga fettet, har man misforstått noe veldig vesentlig." Jeg er helt enig!!!
æ kan i perioder trene ett eller annet hver dag,og har 4 barn.Det er helt klart viktig å sette fokus på hva man mener med treningen sin,feks gå/jogge tur fordi mamma vil ha frisk luft,meditasjonen som skogen gir,adspredelse fra hus og hjem,møte andre mennesker i løypa osv...Hadde æ sagt,nei nu stikker æ å trener fordi æ e så feit,hadde æ vært mindre begavet!!!og barn,de skal få være barn i lek og spise mat uten å ense at d finnes noe som heter kalorier,-d er de voksne som handler inn maten!Nina Lie
SvarSlettAnonym 2; Tusen takk for godt reflektert svar!
SvarSlett"d er de voksne som handler inn maten!"
- Helt knasende korrekt!!!
Først og fremst vil jeg si at jeg er veldig enig med mye av det du skriver Siv Anita. Om det finnes mødre som behandler barna sine slik (ikke spise trankapsler pga fettet, wtf!?), er dette et stort problem som må tas på alvor, og som trenger å få fokus. Som anonym sier over her, er dette absolutt noe man bør ta opp med vedkommende dersom man kjenner til slike situasjoner.
SvarSlettNår det er sagt, er jeg faktisk også enig med Roffens første linje; tykke mennesker ER et samfunnsproblem, og vi MÅ faktisk starte med barna! Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor, for dette vet de aller fleste godt allerede (tenker på hjerte- og karsykdommer, diabetes osv. osv., og hvilke belastninger dette faktisk får for samfunnet som bl.a. kostnader i forbindelse med behandlinger, sykefravær o.l.). Det er svært viktig at barn får de rette holdningene til sunn mat og fysisk aktivitet, noe de må få fra tidlig alder. De må læres opp til å forstå hvorfor dette er så viktig, og få et sunt forhold til kosthold og gleden ved å bevege seg og holde seg i form. De må få et bevisst forhold til maten, lære å lage den, vite hvor den kommer fra, hva som skjer med maten i kroppen osv. Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men satser på at dere skjønner hvor jeg vil hen.
Må til slutt nevne at dette ikke må føre til noe slankepress av noe slag, da man kan være "tykk" og sunn like gjerne som tynn og "innfeit".
Dette fremstår som ekstreme eksempler på slankepress fra mor til barn. Derfor vil jeg understreke at langt mindre skal til før barn undrer seg over om kroppsfasongen deres er bra nok. At foreldre generelt sett snakker om slanking seg imellom, eller kommer med bemerkinger til noe de ser på tv, er nok til at barn undrer i sitt stille sinn. Barn har store ører! Hjemmet spesielt bør være en trygg havn i en ellers så ugjestmild skolehverdag. La barn få spise påskeegget og julestrømpen uten å få dårlig samvittighet i frykt for å ikke bli akseptert.
SvarSlettUtrolig bra innlegg! :)
SvarSlettMen nå må dere heller ikke glemme at det faktisk kan være sunt for ungen å begrense matinntaket. Det kan jeg skrive under på.
Jeg var som lita kraftig (ikke tjukk, var ikke dvask, men hadde bollekinn, og litt mage.). Og jeg var VELDIG glad i mat. Men, desverre for meg hadde jeg lett for å legge på meg.
Mamma sa at det holdt med to porsoner middag, og tre brødskiver til kvelds. Og når jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk mer var svaret enkelt og greit: "fordi du har lett for å legge på deg- og det er ikke bra! Jeg gjør det fordi jeg glad i deg!"
Selvom jeg blei lei meg, og kanskje ikke helt forsto det da, er jeg evig takknemlig for at ho gjorde det. Rett og slett fordi jeg veit at hvis ho ikke hadde gjort det, ville jeg idag vært overvektig.
Hei Siv anita.
SvarSlettLeste innlegge ditt og skjønner du skriver om. Men det er ikke bare svart/ hvit.
Har selv opplevd det å bli fortalt hva jeg burde spise og ikke spise og at jeg veier for mye, å at nå er jeg tykk osv. osv men ikke fra min mor, men fra min far.
Jeg forstår min far veldig godt, siden han har tross alt levd livet sitt, og sett mye rart. Det norske samfunnet begynner å bli temmelig feit. Å det er mye livstilssykdomer tilknyttet det å være overvektig. Men skal være enig med deg om at en mor/far begynner å fortelle barna sine som har en normal vekt at det begynner å bli for tykke ikke er akseptabelt på noen måter.
Slike utsagn skader et barn! å fortelle barna hva de kan spise av kalorier og fett hører ikke hjemme noen steder.
Barn trenger fett og kalorier for å utvikle seg.
Jeg har selv sagt til en mor som sa at barnet ikke kunne få sjokolade fordi hun var for tykk om å dra dit peppern gror. For dette barnet var ikke tykk, under normal vil jeg si.
Denne moren har ikke sakket til meg siden, men jeg har sett at barnet har lagt på seg til å bli en normal vekt, så kanskje det hjalp å si i fra.
Jeg mener heller at man skal begrense barns inntak av mat om barnet spiser mye. Jeg har selv en datter på 1.5 år som er normalt vekt, å det å la barn spise brød med nugati er helt i orden for meg, men får det ikke vær dag siden jeg tenker litt på tenner til mitt barn.
En ting mitt barn ikke får er brus, synes det er alt for tidlig å venne et barn på brus som er 1,5 år gammelt. Kjenner flere mødre som har barn på min alder som ga barna deres brus allerede i 8 nd allderen.
Brus er fetende samt at det ikke er bra fortenner til et barn.
Man har mange synspunket på dette med å unngå at "deres" barn blir fete. Men om man er i normal fysisk aktivitet, og barn spiser regelsessig, så vil ikke barn ha fare av å få lit godis på en lørdag. Det handler bare om å begrense inntaket.
Du har et kjempe godt innlegg om dette og som du skrev (Denne type mødre mener jeg er så udugelig som mor at de burde vært irettesatt)
Har du gjort noe med det du har hørt? Du er jo en sykepleier og har jo et godt grunnlag for å fortele foreldre om det negative effekten om å "slanke" barn som er i denne utviklingsfasen. Hva med å fagtisk gripe tak i dette?
Sunne holdninger til mat, kropp og trening er lett et av de største minefeltene innen barneoppdragelse ... Skal jeg si at det holder med en porsjon middag fordi barnet mitt har lav forbrenning? Skal jeg trøkke i barnet mitt mer frokost enn det orker, fordi h*n holder på å bli for tynn? Skal jeg dra med barnet mitt ut på skitur fordi barnet mitt har ufattelig lavt aktivitetsnivå? Og hvordan skal jeg forklare for barnet mitt hvorfor jeg gjør og sier som jeg gjør?
SvarSlettSelv har jeg alltid vært altfor glad i utskeielser og altfor lite glad i mat. Aktivitetsnivået mitt er godt nok, men kostholdet mitt har alltid vært kritikkverdig. Jeg er spinkel og på ingen måte i noen risikosone for å utvikle fedme. Min yngste bror har hatt veldig lett for å legge på seg (har til tider vært godt over "valpefett"-kvota), mens min mellomste bror, som går på medisiner, har vært en merkelig fusion: Han har til tider vært et vandrende skjelett, men begynner nå å få skikkelig pondus. Ingen av mine brødre er videre aktive ... At mine foreldre har klart å sjonglere med disse tre barna med vidt forskjellige behov er helt absurd, men de har fått det til :) jeg har fortsatt kjipt kosthold og mine brødre er fortsatt litt stillesittende tenåringsgeeks, men ingen av oss har dårlige forhold til kroppen vår - og det er tross alt det viktigste!
Det viktigste er å holde praten på et nivå barn forstår. Barn tåler å få høre at de skal begrense inntaket av snop og middag hvis de har lett for å legge på seg, at de må tenke over hva de putter i munnen til hverdags (sjokolade en tirsdags ettermiddag er ikke greit), eller at de må få rompa opp av sofaen iblant! For min del går alarmklokkene for fullt når barn begynner å telle kalorier, og ser seg i speilet og sier de er redde for å bli feite ..... DA er det noe som ikke stemmer!
Jeg slanker begge barna mine. Siden de begge er jenter er det viktig at de er tynnere enn de andre barna så de skal komme seg langt i livet. Føler nesten at hele artikkelen var et slags angrep på meg. Vedder på at du selv er overvektig og skal prøve å unnskylde det med et patetisk forsøk på å skammeligjøre oss som slanker barna våre.
SvarSlettveldig bra skrevet..
SvarSlettjeg kjenner ei jente som nå er i midten av tyveårene, ho har hele tiden blitt behandlet på en slik måte av moren sin at ho ikke har et litt sunt forhold til kroppen sin engang..
jenta sliter med spiseforstyrrelser, depresjoner og selvskading..
moren har hele hennes oppvekst pratet om kropp og vekt..
ho har fått slankepiller av sin egen mor i en alder av 12, fordi ho hadde "begynt å bli tykk"..
det finnes slike ekstreme mennesker, og jeg tror ikke de er klar overlangtidseffekten det kan ha på barna utover en mulig spiseforstyrrelse senere i livet..
pass godt på barna deres, elsk dem for den de er.
hva så om datteren eller sønnen din har noen kilo for mye, så lenge ho eller han er frisk og føler seg bra.
Slikt er helt grusomt!
SvarSlettHar selv hørt tantebarn spurt; "Bestemor, spiste pappa hva han ville når han var liten? Da ble han vell tjukk?"
"Det er så dumt at mat med masse fett og sukker er så billig, mens sunn mat er kjempedyrt!"
Samme barna er ville etter godteri og mat når de er på besøk, for hjemme er det strengt forbudt.
De GÅR tilsammen 12 kilometer hver lørdag for å kjøpe lørdagsgodteri.
Du som skriver dette = Jeg slanker begge barna mine. Siden de begge er jenter er det viktig at de er tynnere enn de andre barna så de skal komme seg langt i livet. Føler nesten at hele artikkelen var et slags angrep på meg. Vedder på at du selv er overvektig og skal prøve å unnskylde det med et patetisk forsøk på å skammeligjøre oss som slanker barna våre.)
SvarSlettJeg synes du burte ta deg en tur til en lege, å slanke barn er ikke bra, å kritisere en som er eventuelt overvektig gjør deg ikke til en mere overlegen person, slik oppfatter jeg ditt innlegg. Du er både dum og uviten. Barn skal få være barn. At du som mor slanker dine barn slik at de eventuelt får seg en bedre jobb er ikke sikkert. Barn som ikke får den næringen de trenger får ikke den jobben de vil vist de ikke klarer seg på skolen. Ukonsentrerte barn som er tynne når ikke lengere opp i jobbsamenheng enn velnærte barn som gjør det bra på skolen.
Du burde skamme deg over at du skader barna dine på denne måten.
Å slange normalvektige barn er tullete. Det sies at man aldri skal slanke barn, og på en måte er det også tullete. Så klart ikke barn skal slanke seg, men de kan godt drikke vann i stedet for brus og reguleres når det kommer til godteri og denslags. Ellers er et aktivt liv den viktigste faktoren, helt klart.
SvarSlettSelv er jeg altfor tjukk, men var det ikke som barn, og har heller ikke barn som har vekt"problemer". Jeg leste i en lavkarbobok følgende: Vi blir ikke fete av å være late, vi blir late av å være fete. Jøss så sant! Så om vi har barn (eller andre) rundt oss, så er det utrolig viktig at vi ikke stigmatiserer dem gjennom å få dem til å føle seg overvektige, men tar dem med - og hjelper å gi dem mestringsfølelse.
Et flott innlegg til ettertanke, takk for det, Siv Anita.
Vi skal gi barna naturlig fett, smør og helmelk, kjøtt og fisk. Men ikke gi dem sukker og kjappe karbohydrater, det er dét som gjør noen barn tykke og og noen etterhvert syke. Sukker, ikke fett, er årsaken til fedme-epidemien. Ingen trenger sukker, aller minst barn.
SvarSlettNoe av tåpeligste jeg vet er foreldre som setter barna på slankedietter,eller formaner dem om matinntakk og vekt. Som sagt over her,barn har store ører.Det tar til seg ting,og de forstår mer enn vi tror mange ganger. Trå varsomt. Barn skal spise godt,og ja,gjerne sunt,men ikke så ille at det tipper over til å bli usunt. Barn skal få være barn,de skal ikke måtte tenke på ting som kropp og vekt! Et sunt kosthold,og ta dem med på noe gøy,sånn at de får holdt seg i aktivitet. Barn er ulike,noen trenger mer næring enn andre,noen legger på seg lettere enn andre. Her gjelder det å tilrettelegge,uten at barna skal ta skade av det. Og prat om slanking,når barn er til stede: fy fy.
SvarSlettDu vil ikke at barnet ditt skal utvikle spiseforstyrrelser,believe me.
Hilsen spiseforstyrret.
Hei Siv Anita! Hva mener du med normalvekt? Dette er et relevant spørsmål. Har du tenkt over at matinntak må også sees i forhold til aktivitet? Barn på 50-tallet var i snitt betydelig slankere enn i dag-og da var det normalt. Er snart 60 år og har de siste årene sett meg lei på at overvektige styrer mye av tenkningen rundt dette.
SvarSlettSer gutter på 10 år med pupper-fettansamlinger-. Svært mange 15 år gamle jenter er overmodne og har lår som sprintkongen Hasse Børjes for flere tiår tilbake. Håper du og så bekymrer deg for dette-for å overse en slik åpenbar helsefare som tidlig overvekt representerer er ikke bare tanketomt,men bent fram vitner om liten kunnskap. Sier dette fordi at mange svært overvektige og matdyrkende personer bruker samme argumentasjon-henviser til modellbransjen osv.
Dette var jammen mange sanne ord og godt skrevet . Dette hysteriet eksisterte allerede for over 30 år siden , men har altid vært ganske tabubelagt. Men jeg har lyst til å dele denne på Fb, går det an ??
SvarSlettKlem fra meg til deg
Personlig har eg ikkje møtt nokon som slanker barna sine, men eg kjenner dessverre nokon som overmater barna sine. "Stakkars liten er så sulten" og så får barnet alt det vil ha! 5-åringen et 5 hot-dogs til middag, får kjeks og hveteboller mellom måltid etc. Barnet er no smellfeit! Nokon, anna enn familie bør sei ifrå om slikt til foreldrene!
SvarSlettHurra for Viggo!! Endelig! Type lavkarbo eller kall det heller urkost, det er vel den maten vi alle bør spise!
SvarSlettI min vennekrets har i alle fall 50-60% av barna Nugatti som en daglig del av kostholdet sitt! Sukker er som gift for en kropp å regne, og jeg må si jeg er sjeleglad for at dette drittpålegget aldri var en del av kjøleskapinnholdet i min oppvekst! Ei heller mine barns!!
Slanking av normalvektige barn er forkastelig, men å gi dem et bevisst kosthold kan kanskje redde livet deres på sikt!
Ta en tur på strendene i Norge.... et raskt overblikk vil dessverre fortelle at det er mange tykke barn der ute!
Hei
SvarSlettÅ slanke normalvektige barn er ikke bra men det er heller ikke bra å mate dem usunne matvarer.
Er barnet overvektig bør de slankes punktum!
Da jeg var barn var min mor veldig påpasselig med matvare og kosthold, hun hadde selv diabetes.
Jeg har ikke tatt noe skade av det.
Foreldre behøver ikke å gå så drastisk til verks, bare å kutte ut sukker og innføre mer grønnsaker og frukt.
Man burde vel ikke kalle det slanking uansett når det kommer til barn? Som foreldre bestemmer man stort sett hva barna spiser og da er det vel ikke så vanskelig å gi dem sunn mat uten å fokusere så veldig på det?
SvarSlettServere middag med mye grønnsaker og frokost og lunsj med havregryn eller grøvt brød. Fruktsalat hvis man må ha dessert. Datteren min elsker mat, men jeg lager god og sunn mat og da er det jo ingen fare :) I helgene kan hun godt få bolle og juice når vi går tur, men ellers er det melk eller vann.
Dette er et viktig tema som berører mange. Men hva skal foreldre gjøre når de ser at barnet spiser store mengder mat , er glad i sofaen, og ingen klær passer lenger? Da mener jeg at jeg som mor har et ansvar for å se hva som kan gjøres med kosten. Og for at barnet skal evne å gjøre gode valg på egne vegne så er det jo faktisk nødvendig å snakke litt om hva slags kosthold som gir god helse, og overskudd. Vekta bør vel ikke være fokus, men å ha stor overvekt er en belastning på flere måter enn det som relaterer til utseende. Det disponerer for en rekke sykdommer og er en brems på mye aktivitet og positiv livsutfoldelse. Å ikke mestre det andre barn fikser er vondt. Jeg kjenner til sykelig tynne unger som lever på søppelmat også jeg, og jammen er de mye syke. Så ja jeg forteller ungene mine det er en grunn til at vi ikke har snop på hverdager og at nugattiboksen sjelden finnes her i huset. Det er fordi bra mat i passelige mengder gir god helse. Og god helse gir overskudd, det gjør det lettere å lære og være blid og glad. Det er derfor JEG trener og spiser sundt. Jeg har også valgt å fortelle de om mitt liv som tidligere overvektig; at dette ønsker jeg å spare de for.For da var jeg SKIKKELIG trist og lei, og orket ingenting. Og har de gode vaner så blir det aldri et problem. Jeg er selvfølgelig redd for at dette fokuset skal skade tenåringen min. Men hun spiser bra, trives i bikini og holder vekta stabil. I motsetning til mange av venninnene som har vokst kraftig i alle retninger når de kom i puberteten, og nei jeg snakker ikke om hofter og kvinnelighet her men fedme.
SvarSlettKjenner meg igjen i det du skriver. Vokste selv opp med en mor som nok burde satt tann for tunge litt oftere - men det var oftere litt ubetenksomme kommentarer enn direkte slankepress. Kommentarer type "du burde gå med lang genser, for da skjuler du magen", eller svaret "Syns du det, da burde du sett henne uten klær" når andre kommenterte at jeg så ut til å ha slanket meg. Jeg syntes nesten disse kommentarene var verre, fordi jeg hele tiden hadde på følelsen at jeg var for feit og det var bare sånn det var. Det tok mange mange år før jeg kunne akseptere meg selv og kroppen min for hvordan den var.
SvarSlettNå sliter både jeg og mannen min med at vi er noe overvektige, og jeg ser helt klart verdien av å sette grenser for matinntaket for mine barn når vi kommer så langt, men sånt må jo komme i form av, som tidligere sagt, at man ikke får ubegrenset med mat ved og mellom alle måltider, og begrenser godisen til helga. Ren slanking av normalvektige (eller på den tunge sida av normalvektige) unger er helt unødvendig!
Er det virkelig sant? Helt hårreisende! Hos oss er det forbudt å snakke om "for tykk" og "BMI" etc. med barn til stede. Ikke før det begynner å bli fare for helsen trenger man å tenke på slikt.
SvarSlettM.E.
Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene.
SvarSlettI min oppvekst har jeg fått spise så mye jeg ville/ikke ville.
Når vi hadde pannekaker til middag, og tilbehør av Betasuppe, spiste jeg aldri mer enn 2 pannekaker, og gjøre det fortsatt ikke per i dag. Betasuppe likte jeg ikke, og gjør det fortsatt ikke, ertekonsestensen er noe munnen min bare ikke takler. Mine foreldre lot meg slippe å spise det, selv om pappa alltid ble litt furten av det de første gangene jeg ikke ville ha. Jeg spiste mine 2 pannekaker, og ble mett av det. Mine søsken hadde ikke metthetsfølelsen på samme måte som meg, min noen år eldre bror kunne spise 6-10 pannekaker.
Jeg merket dette hos veldig mange da jeg var yngre. Jeg spiste nesten uten untak minst av alle i vennegjengen. I matpakken min hadde jeg 2 knekkebrød med hvitost og paprika. Jeg drakk skummet melk, fordi jeg ikke likte smaken av verken lett eller hel. Var veldig aktiv, og unnet meg en sjokolade på hverdagen. HVER dag. Ikke at jeg tenkte noe over det, ble bare en tradisjon for meg og en venninne å spise vår daglige sjokolade. Ingen av oss var tykke.
Poenget er at, jeg tror barn i stor grad bestemmer inntak av mat selv, uavhengig av foreldre. Er man ikke sulten, er man ikke sulten, ikke tving i barnet mat da, med mindre du ser at "her er det noe galt", ikke ta fra de mat, ikke nekt de noe. Føler selv jeg har et veldig godt forhold til kropp og mat i dag, men har kuttet ut den daglige sjokoladen. Jeg er veldig bevisst på hva jeg spiser, men uten at denne kan skyldes mine foreldre, jeg har bare alltid vært sånn?
Min bror som ikke hadde metthetsfølelse, var heldigvis ganske aktiv i sine yngre år, men litt "chubby", han har vært rimelig overvektig, og om dette kan skyldes våre foreldres oppdragelse kan jeg desverre ikke si noe om siden vi begge tok "friheten" forskjellig. Mulig foreldrene våre burde hatt mer fokus på sunn mat.
Til Anonym som skriver;
SvarSlett"Dette er et viktig tema som berører mange. Men hva skal foreldre gjøre når de ser at barnet spiser store mengder mat , er glad i sofaen, og ingen klær passer lenger?"
Det finnes triks for å minske matinntaket. Drikke ett eller to glass med vann før mat er en ting. Man kan også bruke mindre tallerkener til middag, siden "magen blir mett før øya".
Greier du å gjennomføre det, er du et skritt videre. Hvis du også greier å få med ungen ut og gå tur, kan det hende klærne vil passe.
Mange flotte innlegg her! Men mener vel at ALLE barn burde fått et sunt kosthold i fra sine foreldre! Det er mange som er syltynne, men lever på junkfood og Cola. Tror ikke kroppen deres ser så bra ut på innsiden. Kunne ikke tenke meg å slanke mine barn! Jeg synes det er viktig med en generell livsstil, der man forteller barna at man har bruk for de viktige næringsstoffene og vitaminene i grønnsaker og frukt. At sukker ikke er noe man trenger, men noe man kan kose seg med inni mellom. At det er viktig å være aktiv (enten man er tykk eller tynn), fordi kroppen vår trenger det. Det dummeste og verste man kan gjøre med barn er å forskjellsbehandle de. At de føler at de må spise annerledes fordo de er blitt fortalt at de er tykke. Har selv hatt en mor som passet på meg hele tiden, var selv på slankeren og som nå er begynt å kommentere barnebarna. Kjenner jeg blir skikkelig sint. Snakk om å ødelegge selvtilliten.
SvarSlettPoenget er at alle barn har godt av å spise sunt og å være i aktivitet.
Fint innlegg - forsåvidt. Jeg er enig i at det er utrolig trist at barn i dag må slankes, fordi det finnes det utrolig mange som faktisk trenger. Det finnes så mye usunn barn i dag - overalt - det er få hverdager og mye fest, det spises godteri over en lav sko og aktivitet feires med enda mer sukker og kaker. Der startet problemet, ikke med de som frusrert prøver å holde barna sine i sjakk. Balansen er helt klart vanskelig, samfunnet i dag ødelegger barna. Slanking av barn burde ikke vært nødvendig, men sånn som man i dag stapper i barna usunn mat så må noe gjøres, en enorm endring i livstilen trengs for de aller fleste.
SvarSlettBra innlegg! Dette vektfokuset forundrer meg stadig, fra den dagen de er født er det et stort fokus på hvor mye de veier! Vi har nå en liten gutt, og på 5mnd kontrollen fikk vi beskjed om at vi "må få han til å bevege mer på seg, eller gi han mindre mat!" -det var far som var på kontrollen, hadde det vært meg tror jeg det hadde kommet noen gloser. Kurvene gikk omtrent likt med de andre, men vi hadde en annen helsesøster som sa "jaja det går vel bedre når de begynner å bevege seg skal du se" (noe det helt klart gjorde!).
SvarSlettJeg tenker endel igjennom det siden jeg har en familie som er overvektig (hverken jeg eller mannen min er). Tror at vist vi selv er et godt forbilde er mye løst. Se altfor mange har tro på at ungene skal spise grønnsaker/drikke melk etc når man selv ikke gjør det. Ser også familier der foreldrene drikker brus HVER dag, mens ungene kun får et glass i på lørdag. -Hva forteller dette til ungene?
Vi er aktiv med ungene (selv om de er relativt små), de får f.eks. ikke se ubegrenset på tv/spille spill etc. tar dem med ut på sjøen, i skogen, på fotballbanen, på lekeplassen etc. og vi er MED å leker om de ikke er andre unger med. Om mor og far sitter med hue i mobilen, mister ungene fort interessen. Det er morsommere å leke med andre, og av og til trenger ungene hjelp...
Først av alt vil jeg takke alle sammen for en veldig god debatt. Det er mange veldig gode poeng i kommentarene og jeg synes det er godt at dette temaet har fått litt fokus.
SvarSlettDet er dog en kommentar jeg ikke helt forstår;
"Jeg slanker begge barna mine. Siden de begge er jenter er det viktig at de er tynnere enn de andre barna så de skal komme seg langt i livet. Føler nesten at hele artikkelen var et slags angrep på meg. Vedder på at du selv er overvektig og skal prøve å unnskylde det med et patetisk forsøk på å skammeligjøre oss som slanker barna våre."
Jeg er blitt sittende å lese dette om og om igjen, og skjønner ikke helt. Må bare beklage om du føler deg truffet, men påstanden om at jeg sikkert er overvektig må jeg faktisk le av! Denne bloggen er full av bilder av meg - og alle som ser dem ser vel også at jeg er rimelig normalvektig?!?! Og de som følger bloggen min merker vel også at jeg er en rimelig aktiv person?!?! Mulig jeg missforstod hele kommentaren, men....
Uansett; det er godt å høre at flere mener at mødre ikke skal slanke normalvektige barn!
Mødre som bryter ned barna sine på den måten syns jeg er ufyselig. De skal være sunne rollemodeller for barna sine, støtte de, og dyrke selvtillitten deres, ikke bryte den ned! Det skal så lite til før barn blir opphengt i akkurat det med slankehysteri, og at alle skal se så forbaskede tynne ut! Lillesøstra mi har gått i 3-4 år hun (hun er 10 nå) og ikke pustet med magen, fordi en kompis av broren min sa at da kunne hun bli feit. Veldig uheldig for ei ung jente med astma? JA! Helt grusomt er det. Dette fortalte hun oss nettopp, og vi fikk jo sjokk! Jenter i den alderen skal IKKE tenke på slanking, redsel for å bli feit, and so on, de skal leve barndomslivet sitt, med null bekymringer og bare lek...
SvarSlettMen, på en annen side, så er det jo bra foreldre passer på litt OM barnet er overvektig. Men da helst på en mer diskre måte, ikke direkte si til ungen at den er feit, eller spiser for mye, men heller legge om kostholdet litt for hele familien, og lære barnet å spise sunt, og muligens litt mindre... Ja, en evig debatt dette gitt :-P
Vær ekstremt forsiktig med hva du sier til din datter eller sønn om vekt eller utseende. Kan få katostrofale følger. Fokuser heller på sunnhet. Hilsen Anorexia Guri.
SvarSlettViktig tema, som man skal trå varsomt rundt. Fedme er ett stort samfunnsproblem, men barn er barn til en viss grad!
SvarSlettP.S! Det er ikke noe problem å dele innlegget på FB, bare trykk på dele-linken med FB-logoen på (den som er under innlegget), og vips blir den delt!!! ;)
SvarSlettHelt enig!
SvarSlettJeg kommer selv fra et hjem hvor slanking hadde fokus i deler av oppveksten.
I dag har vi kun ett lett-produkt i kjøleskapet og det er lett-melk. Alt annet er vanlige produkter uten noe mindre prosent sukker, fett eller hva det nå måtte være....
Barna våre skal spise normal, sunn, variert mat i oppveksten, nettopp fordi de er i vekst!
Ønsker de å spise lett-produkter senere i livet, så skal de få lov til å kjøpe det på butikken. Da bestemmer de selv. Så lenge de bor hjemme er alt som hinter til at "det blir du tykk av" bannlyst.
Overdreven slanking av barn er en uting, men det er ikke der det store problemet ligger i dag. Vi må rett og slett innrømme at gjennom å skape en generasjon med tjukkaser legger vi grunnlaget for masse problemer og ulykkelige, syke mennesker i framtiden.
SvarSlettDette ble utrolig klart for meg etter en tur med sønnen min i en svømmehall. Hvor man tidligere ville sett tynne sunne barn, var det nå fleskepupper og tjukke lår over alt, selv på barn i 5-6 års alderen. Da jeg kom hjem måtte jeg ta fram bilder fra min første tid på skolen. Kunne det være slik at jeg husket feil, var det slik da jeg var liten også? Men nei, det var det ikke. På det gamle bildet så jeg noen og tjue sunne 6-7 åringer. Til og med Kristian, gutten som ofte ble mobbet for bilringene sine, ville i dag blitt sett på som helt gjennomsnittlig.
Det er vi, foreldrene, - vi som kjører barna til skolen, serverer youghurt og juice, som aksepterer snop i tide og utide som er skyld i dette. Vi har latt det unormale bli normalt og det er barna våre det går ut over.
nei nu stikker æ å trener fordi æ e så feit...
SvarSlettnesten som tatt utifra min mors munn.
Slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var 11....
Man SKAL ALDRI si slike ting foran sine barn!
Kjære Bunie...
SlettDu har helt rett; man skal ALDRI si slike ting forran sine barn!
Det er rett og slett helt skrekkelig!
Og kan få grusomme konsekvenser, slik som en spiseforstyrrelse er!
Håper du får det godt fremover!
Heisann! Fant innlegget ditt nå nettopp, og det er kjempebra! Virkelig et aktuelt tema. Jeg kan ikke mye om dette, da jeg er student og ikke har barn selv, men jeg vil si en liten ting..
SvarSlettMin mening er at uansett situasjon, når det handler om barn, skal det ikke snakkes om å spise sunt og være i aktivitet for å gå ned i vekt o.l, det skal snakkes om å spise sunt og å være i aktivitet for å være sunn innvendig. Den vinklingen er så mye bedre, og kommer mest sannsynlig ikke til å skade barnet.