Ranatraskensesongen 2021 ~11/34~ #Mofjellet

Sesongens 11. Ranatraskentur gikk til Vindskjermen på Mofjellet. Det var lova fullmåne og knallfint vintervær. 

Jeg fikk med meg en kompis og vi la i vei fra parkeringsplassen (22moh) kl 22:00. Jeg vet... hvorfor starte turen kl 22 om kvelden? Jo, for dette er ett sted hvor man må gå halve turen i kø på dagtid og jeg synes det er helt forferdelig å gå i kø i fjellet. I tillegg er det en suveren måte å snu døgnet før nattevaktsperiode.

Denne kvelden var det veldig fredelig. Bare 2 andre turgåere på vårt første stoppested; Appelsinhaugen / Furuhaugen (kjært barn mange navn osv.) Herfra og videre var det ikke en sjel å se. Bare lydene fra broddene i isen og summinga fra en sovende by. Oppover, oppover og mer oppover.... 

Neste stopp ble kaffe og matpause utenfor Grotneshytta (368 moh). Når man er kommet opp dit blir turen videre skikkelig fin. Terrenget flater ut og utsikten er åpen i alle himmelretninger. Månelyset gjorde hodelykt unødvendig. Helt fantastisk. 

Det er veldig lite snø, så lite at å gå på ski blir umulig. Sånn er det overalt i fjellet her på Helgeland. Det gjør at veldig mange går på føttene i vinterfjellet, slik som vi gjorde, og derfor er det gode stier å følge i snøen. Selv om det hadde vært gøy å gå på ski, så er jeg glad for at vi hadde ei god sti å følge.

2 timer og 40 min etter at vi starta ankom vi vindskjermen på Mofjellet, 517 moh. Klipping av Ranatraskenkortet, registrering av TellTur kode, kaffe og fotografering. 

Returen gikk en del raskere, men det var mye is i bakkene mellom Grotneshytta og Parkeringsplassen, så vi måtte være forsiktige. På Appelsinhaugen tok vi pause på returen også. Gradestokken viste -5,5°C og jeg kjente at jeg var veldig fornøyd med sesongens 11. Ranatraskenklipp og 21. unike TellTur-kode.

Kl 02:37 var vi tilbake ved bilene. Full av energipåfyll etter en superfin tur. Jeg må innrømme at jeg hadde planlagt ett par turer til i helga, men når temperaturen synker under 20 minus blir det for ille til at jeg kan kose meg på tur. 

Hjemme på Dønna er temperaturene bedre, så jeg og hårballene får ta oss noen turer der til helga.

Jeg håper dere har hatt en superfin januarmåned, alle sammen ☆

Ranatraskensesongen 2021 ~10/34~ #Skjålia

Vinter og kulde, sånn skikkelig vinterkulde som man må leve med på innlandet, men ut på tur må man likevel.

Vi dro til Mo for å proviantere med ved og montere nytt do på hytta i Åga. Det var skrekkelig kaldt, men jeg fikk med meg Lasse, Buffy og Alaska på sparktur i kveldsmørket likevel. 

Jeg hadde sett for meg at det kom til å være knallmoro å kjøre spark over isen på Andfiskvatnet, helt fra hytta og frem til Ranatraskenklippet i enden av vatnet. En god tanke, men det var så skummelt med bråket fra den tykke isen at sparkturen slett ikke ble moro... men vi kom helskinna frem til tømmerkoia og tok en rast der. 

Noterte TellTur koden for Skravelhaugen og klippa Ranatraskenkortet for Skjålia, samme sted, men to forskjellige navn.

Minus 17 forfriskende kuldegrader og kullsorte kvelden. Hjemturen gikk ikke med spark over isen, men langs veien. Høy fart og bare en ørliten velt, så var 4 km tilbakelagt på 35-40 minutter.

Vel tilbake på Fredheim var temperaturen sunket til minus 19 iskalde blå. Etter turen fikk vi raskt varmen i oss og stekte pølser innomhus i stedet for det planlagte bålet ute.

TellTur kode nr 16 i 2021.

Ranatraskentut nr. 10 sesongen 2021.

Ranatraskensesongen 2021 ~9/34~ #Stortjønna

I dag hadde jeg avtalt med en kompis å gå til Stortjønna via Rogerbua. Ranatraskenklipp og TellTur kode. Vi parkerte ved Stenneset gård og begynte på den lange seige bakken opp Båsmofjellet mot Rogerbua. Underveis bytta vi ut en cache som trengte vedlikehold. 

Siden vi gikk i granskogen merket vi ikke noe særlig til vinden som blåste i fjellene omkring Rana. På Rogerbua ble det kaffepause og registrering av TellTur kode før vi fortsatte vandringen.

Vi gikk på føttene, men brodder langs godt opptråkka stier i snøen. Vi valgte stier ingen av oss hadde gått før, så da kom vi over nye skilt i skogen. Vel fremme ved Stortjønna klippet vi Ranatraskenkortene, og hadde kaffe, skravle og matpause.

For å slippe å gå i retur, avtalte vi med Lasse at han skulle hente oss på Alteren. Dermed ble dagens tur en tur en 3 timers tur over hele Båsmofjellet. Det er ingen tvil om at det føles mye bedre enn å gå tur/retur.

Knallkoselig tur i dag også. Både jeg, turfølget, Tuva, Buffy og Alaska var superfornøyde. Ranatraskenklipp nr 9 og TellTur kode nr 6 :)

Ranatraskensesongen 2021 ~8/34~ #Lapplia

Rett etter nattevakt la vi i vei mot Lapplia. Det var stummmende mørkt, så vi gikk med hodelykt. Det tok ca 1 time og 15 munutter opp. Turfølget mitt er superpositiv til turgåing, men hun er ikke vant til det, så vi tok det veldig rolig opp de bratte bakkene.  Vel fremme på Lapplia var lyset slått på i naturen, utsikten fantastisk og vi klippa Ranatraskenkortene, tok de nødvendige (?) selfiene og hadde kaffepause. Nedover gikk det vesentlig raskere. I underkant av 40 minutter. Broddene gjorde det enkelt å gå i den godt opptråkka stien i snøen.

Lapplia er ei gammal smie som holdes ved like av "Lapplias venner". Her kan man gå inn og fyre opp i grua hvis man vil. Parkeringsplassen er ved E6, rett etter siste tunellen før Storforshei, når man kjører nordover. Turen er godt merka med skilt og reflekser. God tur!

Årets første TellTur!

Årets første tur gikk til Klokkerhagen. Det er ikke så lenge siden jeg var der, men da for å klippe Ranatraskenkortet. 

Denne gangen skulle jeg finne "Telltur"-koden. Disse kodene viser seg å være de gamle Polarsirkeltrimmen-kodene. TellTur koder kan man finne over hele landet, så nå har jeg ennå en turmålaktivitet.

Jeg hadde vært på nattevakt nyttårsnatta og det samme hadde ei venninne, så da møttes vi rett etter jobb og tusla ned i Klokkerhagen.

TellTur appen registrerte at vi hadde vært på stedet og etter litt leting fant Danijela koden på veggen til Årestua. Appen er "Norgeskart Friluftsliv".

Etterpå tusla vi til Tor B's plass slik at hun fikk klippa Ranatraskenkortet sitt. 

Jeg er knallfornøyd med årets første tur. Flott vintervær med bare noen få minusgrader. Helt stille i Klokkerhagen og nesten helt stille i byen kl 08:30 denne første januarmorgenen i 2021.

4 flotte Ranatraskenturer!

Ranatraskentur nr 7 gikk til Fesklausvatnet. Selv om dette var i slutten av juli lå snøen tykk i enkelte partier. Det må ha vært ekstremt mye snø i fjellet i Rana sist vinter. Nede ved det blikkstille vatnet var det snøfritt. Jeg hadde latt fiskestanga ligge igjen ved bilen siden jeg aldri har sett så mye som ett lite vak her oppe tidligere. Det angra jeg på, for vannet formelig kokte ved naustet til Statskog. Været var flott og det var bare å nyte de flotte omgivelsene etter å ha klippa Ranatraskenkortet. 

Ranatraskentur nr 8 ble Reinfjellet. Her har jeg gått før, både på ski og til fots, men det var første gang jeg tok turen for å klippe Ranatraskenkortet. Utsikten på toppen er fantastisk. Mo sentrum, Høgtuva, Rauvatnet og Omskardet vistes godt i det fjerne. Været var flott og jeg møtte flere Ranatraskere både på vei opp og ned. Det er helt utrolig hvor populær denne aktiviteten er blitt i løpet av de 10 siste årene. Siden det var litt vind på toppen, gikk jeg ett stykke ned før jeg tok pause. Klokka ble ca 23:30 før jeg var tilbake ved bilen, men hva gjør vel det? Dere vet, her har vi jo: "nattens-mulm-og-dagslys-hele-døgnet"! På tur nr 7 og 8 brukte jeg min fabelaktige Osprey Hikelite 18, som du finner link til omtale av her :)

Henriktjønna ble tur nr 9. Her hadde jeg aldri gått før så jeg måtte gjøre litt research før jeg dro. Jeg leste om flere som ikke hadde funnet frem på første forsøk, så jeg studerte kart og fant ett som hadde en inntegna sti. Det viste seg at denne stia var lett å finne og enkel å følge. Klok av skade fra turen til Fesklausvatnet, hvor jeg ikke tok med fiskestanga, tok jeg den med nå. Vel fremme i duskregnet satte jeg meg ned under ei stor gran og tenkte for meg selv; dette stedet er en fantastisk pærle. Stille og fredelig, vakker natur og det var masse vak i vannet. Til tross for mange kast med fiskestanga ble det ingen fangst. Mygga derimot, den hadde kjempefest, nemlig meg. Jeg fant ut at det var best å dempe feststemninga før jeg ble oppspist. Så jeg pakka sammen utstyr og mat (i min Osprey Xena, link til test) , så tuslet jeg nedover mot bilen igjen. Jeg skal helt klart tilbake til Henriktjønna, men med telt og utenfor myggsesongen.

Ranatraskentur nr 10 gikk til Skistua. Denne turen har jeg gått så mange ganger før at den er blitt litt kjedelig, sånn hvis jeg skal være ærlig. Landskapet er grodd igjen, stien er blitt mer som en vei siden dette er en veldig populær tur. 1,5 km i helt flatt terreng i skogen. Jeg sykla godt over halvveis og gikk det siste stykket siden stien er dårlig egna for min sykkel. Selv om jeg dro tidlig denne søndag morgenen, så møtte jeg mange turgåere, hovedsaklig hundeeiere på morgentur.

Innen 1. august hadde jeg 10 klipp på Ranatraskenkortet mitt. Det er ikke så dårlig med tanke på at jeg bor på Dønna og bare drar til Rana når jeg skal på jobb hver 3. helg.

Uansett hvor du bor, så finnes det helt sikkert flotte turområder med ukjente perler i naturen. Jeg bruker ofte kartet på gulesider.no for å finne frem. Der vises stier og høydekurver, slik at det er enkelt å finne startpunkt og forberede seg på hvilket terreng man vil møte på.

Høsten er en flott tid, så jeg oppfordrer dere til å ta en tur ut i naturen i helga!

Ranatrasken 2020, tur nr. 5 og 6!

Til tross for litt sølevær dro jeg til Alteren og løfta sykkelen av bilen. Målet var Stortjønna på Båsmofjellet. De første par km er langs skogsvei, så der er det greit med sykkel. Så er det drøye 1,5 km til fots gjennom skogen. Når jeg gikk langs tjønna vaka fisken. Omgivelsene var utrolig grønne og frodige.

Etter å ha klippa Ranatraskenklipp nr 5, fant jeg en tørr plass under ei stor gran. Her ble det morrakaffe og frokost, før jeg returnerte til bilen.

Som dere ser valgte jeg å bruke min Osprey Tempest 20 (link til test) Den er veldig grei å ha på ryggen når jeg sykler, siden den sitter som støpt.

Etter diverse gjøremål fant jeg ut at jeg skulle bite sammen tennene og gå til Lapplia. Turen starter like nord for IllhølliaSelv om jeg har gått dit flere ganger før, er det en tur jeg alltid må mote meg opp til. 250 høydemeter rett opp, ikke en millimeter flat strekke. Noen snille mennesker har laget trapper i de værste partiene, så det var betydelig lettere å gå i forhold til tidligere turer.

En km oppoverbakke, så lå smia der. Fordelen med å ha bitt sammen tennene og gått opp er den flotte utsikten. Grønt og frodig her også. Etter en liten kaffe- og kjeks pause leta jeg nesten en halv time etter cachen som skulle være der. Jeg hadde nesten gitt opp før den omsider dukket opp. Lykke!

På denne turen brukte jeg min Osprey Archeon 30. Den har god plass til ekstra tøy i regnværet. Og jeg synes det er så fantastisk at den er laget av resirkulert materiale!

Vel nede ved bilen kunne jeg strålende fornøyd slå fast at jeg hadde 6 klipp på Ranatraskenkortet mitt!

Ranatrasken 2020, tur nr. 3 og 4!

Ett par dager etter de to første klippene, var det tid for ny tur. Været var flott, så valget falt på Virvasshytta. Jeg kjørte til Elvmøthei og tok av mot Virvassdalen. Fra parkeringsplassen er det litt over 5 km til Virvasshytta, ei av Polarsirkelen turlag sine flotte hytter. 

Denne turen har jeg gått mange ganger. Det er flatt, fint skogs- og fjellterreng, lett å gå og utrolig vakkert. Våren var i full gang,  selv om det lå en og annen snøflekk langs stien.

Vel tilbake i bilen viste gps'en at jeg hadde vært på tur i 2 timer og 45 minutter, hvorav 25 minutter gikk med til skravling med de som bodde på hytta. Ranatraskenklipp nr 3. 10,4 km var tilbakelagt og dagen var ennå ung.

Jeg hadde en avtale med turfølge om ny tur denne dagen. Vi skulle gå runden forbi Granneset, Bredek og Inner Bredek. Kl 21 møttes vi på parkeringsplassen på Storvollen og la i vei.

Vi gikk først innom Granneset for å klippe Ranatraskenkortene, der hadde vi bare en liten pause før vi fortsatte. Nå skulle vi over den første av de skumle hengebroene. Men vi vet at de er trygge, her har vi gått mange ganger før.

Den gamle fjellgården, Bredek, tusla vi bare forbi. Målet var pølsebål på Inner Bredek. Her ble vi over 2 timer. Pølser og kanelboller som er stekt på bål er fabelaktig turmat. Det var langt på natt, men hva gjør vel det her i nord? Det er jo lyst og fint likevel.

Først kl 05:12 var vi tilbake i bilen. Gps'en viste at vi hadde gått i 4 timer og hatt pause i 4 timer. Det er viktig med pauser. 13,9 km var tilbakelagt. Vi var slitne, men kjempefornøyde med turen.

Siden vi hadde med så mye mat og ekstra klær valgte jeg å bruke min Osprey Xena 85, det var utvilsomt ett godt valg på denne turen.

Ranatraskenklipp nr 4 var i boks og det er bare å glede seg til neste tur!

Ranatrasken 2020, tur 1 og 2!

Jeg har savna Ranatrasken. De to siste årene har det ikke blitt en eneste Ranatraskentur for min del, men nå er jeg godt i gang med sesongen 2020.

Første turen gikk til Tortenkøta. Den ligger i Sjona og det er bare 1,2 km i lett fjellterreng å gå. Turfølget hadde heller ikke klippa her, så de fikk sitt 5 klipp, tror jeg, mens jeg fikk mitt første.

Etter en lang rast der for å nyte den flotte solnedgangen, gikk vi ned igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til, Bjynnlisletta, siden den ligger like i nærheten.

Turfølget hev seg med, selv om de hadde klippa der før. Fra parkeringsplassen er det bare 400 meter inn til Bjynnlisletta, gjennom skogen. Da har man god tid til å lage pynt til bilen. Klipp nr 2 var i boks.

På disse turene brukte jeg bare en lett tursekk med plass for drikke og litt tursnacks, så da falt valget på Osprey Hikelite (link til test) :)

Veldig gøy å være i gang med Ranatrasken igjen!

Ranatraskentur til Skistua!

I dag var det supert turvær, så jeg tok med hårballene og gikk til Skistua. Det er ennå så lite snø at vi kunne kjøre opp til bommen og gå derfra.

Langs stien traff vi to andre turgåere med hund. Stor glede å spore hos Buffy og Alaska når de får hilse på og løpe med andre hunder.

Ranatraskenkortet for 2018 fikk sitt første klipp. Nå får jeg virkelig håpe at denne sesongen blir bedre enn 2017, da jeg bare fikk 8 klipp.... I år er det 11. sesongen jeg har kort. Turmuligheter er blitt mange flere med årene, 2018 byr på hele 30 klipp. I 2008 var det 24 muligheter, hvis jeg ikke husker helt feil.

Som dere ser var det flotte forhold i Mofjellet i dag. Bare 6-7 minusgrader og rundt 10 cm snø på bakken.

Selv om ikke turen er så lang hadde jeg, som alltid, med meg sekk. Kaffe, klementin og rengakake med brunost må man ha med på tur. Sitteunderlag og selvsagt godbiter til hårballene.

Grunnen til at jeg for tiden har med sekk på alle turer er at jeg tester den ut. Sekken er en Osprey Xena 85, 2018 modell,  som jeg har fått lov å teste for Osprey. En ting kan jeg røpe; bærekomforten på denne sekken er uten sidestykke. Helt fantastisk! En skikkelig testbeskrivelse kommer i januar 2018, når sekken slippes på markedet.

Turen til Skistua anbefales alle Ranatraskenentusiaster å ta nå. Superfint å gå innover.

Ranatraskentur til Røssvollia!

Jeg fant ut at jeg skulle ta med hårballene og gå til Røssvollia. Turen er ikke så lang, bare 3 km t/r, men det er langt nok for Buffy.

Vi parkerte og la i vei. Til min store overaskelse hadde de laget en tunell som man kunne gå gjennom under den nye E6'en. Suverent! På den andre siden av den var det bare å fortsette å følge skogsbilveien, så stien.

Buffy gikk løs. Hun biter seg fast i båndet til Una og går med henne, så på sett og vis er hun i bånd likevel....

Mira forlater ikke meg under noen omstendigheter, så hun kan være løs.

Una gikk i bånd til vi var forbi sau-gjerdet. Ingen sau, men jeg tok ikke sjansen på grunn av veiarbeidet.

Etter at vi hadde funnet cachen nederst i bakken, fort satte vi oppover. Buffy viser seg å være prima geocacher. Hun hadde gravd frem cachen før jeg kom frem, satt tannmerke i den og fortsatt å grave større hull.... kunne jo være en større skatt lengre ned?!?

Oppover og oppover bar det. Til min forferdelse var en del av cachene jeg hadde planlagt å finne fjernet. Hmmm.... kiiiipt.... så, etter masse oppoverbakke var vi fremme. Super utsikt. Til tross for de mørke skyene hadde vi ikke regn på turen.

Alle hårballene fikk hver sin godbit. Una gravde som vanlig ned sin. Antar den kan være fin å finne en gang senere....

Jeg klippet Ranatraskenkortet for 7. gang i år, drakk en kopp kaffe og spiste en bit gulrotkake. Jeg ser på Facebook at mange har klippet alle de 28 klippene i år, det har ikke tiden strukket til for min del, men jeg håper på et par turer til før snøen kommer.

Vel hjemme igjen sovnet Buffy. Det var bra for meg, for hun er en håndfull, for å si det mildt.

Jeg var spent på om turen var blitt for lang for henne, men det virket ikke slik verken på turen eller etterpå.

Una og Mira virka også fornøyd.

Jeg var fornøyd; tur, cache og Ranatraskenklipp.

Godt å dra på noen småturer hele gjengen.

Ranatraskentur til Glomdalsvatnet!

September måned har vært varm og vakker her på Helgeland. Sola har skint på blå himmel og sommervarmen kom endelig.

En av månedens siste dager dro jeg, Mira, to kompiser og deres hund, Tuva, på vår tradisjonelle høsttur inn til Glomdalsvatnet.

Det er sjeldent å se så flotte farger helt i slutten av september, men lite vind og varmen har holdt bladene på trærne ekstra lenge i år.

GPS'en kunne fortelle at det var 15 grader når vi gikk innover dalen, så sank den ett par grader når vi gikk i retur. Knallfint turvær!

Etter å ha klippet Ranatraskenkortene våre, var det kaffepause og hårballene fikk løpe rundt og snuse på alt som burde snuses på. Jeg tellet over klippene mine og til min forferdelse oppdaget jeg at det bare var 6 stykker... hmmmm... det blir en dårlig Ranatraskensesong for min del. Turfølget klippet for 13 gang og jeg ser meg slått ned i støvlene av dem....

Ruben klarte det kunststykket å få tatt bilde av Tuva og Mira mens de satt og ventet på godbit. Helt utrolig at han fikk det til, for de er ikke i ro mer enn ett sekund om gangen..... Det må nevnes at godbiten de sitter så pent og venter på er; knekkebrød med majones....

"tuva.the.basset" har egen Instagram konto og legger (nesten) daglig ut flotte bilder, så følg henne gjerne der. Bildet av dem er en "print-screen" fra Instagram.

Klokka går så alt for fort når man er på sånne turer som dette. Selv om det bare er 3 km innover dalen, så går vi sakte og lar hårballene kose seg og sjekke alt langs stien.

Vi traff ei gruppe fra Bergen som var på grotteutforskning i området. Blide studenter og forelesere som kosa seg i naturen vår.


Selv sjekket jeg tilstanden på et par cacher, tok ut koordinatene til en cache som ble lagt ut i 2014, men som aldri ble sendt inn til rew. dermed ei heller publisert.

"5 meter til Svartisen Saltfjellet nasjonalpark" (link) heter cachen - og etter årets tur ble den omsider publisert. Den har ligget her i sin ensomhet i 3 år og det var på høy tid å la andre få vite om den.

Knallfin tur innover til Glomdalsvatnet. Vi droppet å gå ned til Marmorslottet denne gangen siden klokka fullstendig løp fra oss. Så Marmorslottet får bli en egen tur en dag.

Tur til Granneset, Bredek og Inner Bredek!

Forrige helg gikk vi runden fra Storvollen via Granneset, Bredek, Inner Bredek og ned til Storvollen igjen.

Vi hadde bestemt oss for å overnatte på Inner Bredek. Det var så koselig forrige gang.

Vi satte sekkene av ved brua og kjørte for å parkere på Storvollen. Derfra gikk vi en km langs veien før sekkene kom på og vi begynte på bakkene opp mot Berglia. Det er godt når man er kommet til den store grana på Berglia, for da blir terrenget flatt.

Nydelige høstfarger over landskapet. 

Noe som ikke vises så godt på bildene siden de er tatt med et elendig mobilkamera.....

På Granneset var gresset slått og det så veldig idyldisk ut.

Ranatrasken kortet ble klippet.

Det er vel bare det 5. klippet jeg har fått tid til i år....

Vi gikk en tur inn i huset for å se. Ryddig, fint og koselig som alltid. 

Noen turfolk hadde lagt igjen sekkene sine, men folk var ikke å se.

Ferden fortsatte og vi gikk over den fryktede Bredekbrua. 

Den trengte vedlikehold! Oj som den gynga. 

Vel over på den andre siden så vi at vedlikeholds materiellet lå klart. 

Statskog skal nok fikse den.

Cachen min som skal henge midt på broen var atter en gang borte, så planen var å henge ut en ny.

Jeg bestemte meg for å la det være. 

Folk mister den i elva, driter i det og går videre, så nå hang jeg den i ei gran på andre sia av brua.

Vi passerte Bredek og fortsatte mot Inner Bredek. Ei fin lita koie som står åpen for fjellfolket.

Her var det ingen, noe vi egentlig forventa. Folk på overnattingstur bor på Granneset.

Det er blitt mørkt om kveldene nå. 

Men vi hadde med masse t-lys og kubelys så inne var det koselig.

T-lysene og kubelysene la vi selvsagt igjen der når vi dro.

Vi laga oss skikkelig god mat. Biffstrimler og grønnsaker. 

Dagen etter forlot vi koia ryddig, ren og pen.

Una var lite lysten på å dra, hun ble sittende lenge å se lengselsfullt på senga når sekkene var pakket.

Når jeg ser bildet av ovnen kommer jeg på at jeg skulle ringe Statskog fjelltjenesten 

og si fra at den er ødelagt. Det må jeg få gjort. Hele forsiden falt ut.... skummelt....

Det er lite ved der oppe, så når vi kom var det ingenting inne.

I sommerfjøset fant jeg noen bjørkestrenger som Lasse saga og kløv.

Når vi dro var det nok ved til neste besøkende også.

På bildet er fjøsen og grunnmuren til huset som stod på Inner Bredek for 100 år siden.

Vi begynte å gå tilbake til Storvollen.

Brua over Tespa er heldigvis i god forfatning og vannføringa ganske liten i forhold til når man går her om våren. Jeg hadde med soppkorg, bare for å plukke det vi fant langs stien. Noen var det, men bare bunnen av korga ble dekket med kantarell, steinsopp og piggsopp. 

Det ble en veldig fin tur på 13,93 km. Lengden er nok litt mer enn når man bare går langs stien, for vi var innom alle cachene langs løypa og sjekka at alt stod bra til med dem. Noen ble fikset på og noen byttet ut, så nå er alle i god behold og klar for nye geocachere.

Kvitbergan; Ranatraskentur #4 🌲

Til tross for skikkelig sølevær med regn, bestemte vi oss for å gå en tur til Kvitbergan om ettermiddagen.

Vanligvis pleier jeg parkere nederst i Selforslia (blå stjerne) og gå opp derfra, men denne gangen parkerte vi ved skistua og gikk derfra.

Til tross for sørpe, is og snø hele veien opp gikk det greit å gå på føttene med brodder siden det er kjørt opp skispor med tråkkemaskin.

Veien opp er veldig grei å følge, men det er fort gjort å gå forbi stedet der man skal forlate veien og følge stien opp de siste par hundre meterene, spesielt nå som det er snø og stien ikke vises. Det er veldig dumt at det fremdeles ikke er et skilt her...

Heldigvis var jeg oppmerksom på dette og så noen gamle skispor som gikk opp gjennom skogen. Disse kunne vi gå i uten å falle for mye gjennom den råtne snøen.

Kveldsmørket var senket seg når vi kom til klippepunktet, men lysene fra byen gjorde at det likevel var nok lys til å gå.

Bare en skiløper og 4 til fots var alle vi møtte på turen, litt pussig, for vanligvis treffer man massevis av folk når man går opp og ned Selforslia. Kanskje været var årsaken?

Uansett; strålende fornøyd kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 4. gang i år. Turen opp fra skistua på Selfors er ca 2,5 km lang, men man må opp rundt 300 høydemeter. Ergo blir turen en veldig lang oppoverbakke, så en veldig lang nedoverbakke.... Vi brukte ca 1 time opp og 40 minutter ned.