Etter mye tankevirksomhet har jeg endt opp med to mulige turalternativer for påsken.
Plan A: Fra hytte til hytte i Saltfjellet.
Dette er en rimelig lang skitur som er avhengig av både været og om jeg får med meg turfølge. Siden jeg aldri har gått i Saltfjellet før, vil jeg ikke legge ut på tur der alene. Risikoen blir for stor, både fordi været brått kan endre seg og fordi jeg er rimelig fersk på skigåing. Men dette er den turen jeg har mest lyst til. Turistforeninga og Statskog har flere hytter og ei steinbu der oppe. Selv om det ikke er mulig å besøke alle på 2-3 dager, så hadde det vært fint å få sett litt av området. Flere dagers påsketur på ski har jeg jo aldri gjort før.
Plan B: Tur i indre Visten.
Dette er en tur som vil foregå både på føttene og på ski. Her tenker jeg å gå på føttene fra Aursletta, opp langs Lakselva til Lakselvvatnet. Der antar jeg at jeg vil møte snøen og at resten av turen opp mot målet; Tøymvasshytta, må foregå på ski. Jeg har vært mye på tur i dette området i min barndom og ungdom, aldri så langt som til Tøymvasshytta, men likevel er jeg såpass kjent der at jeg ikke er avhengig av turfølge. Antar at denne turen også vil strekke seg over 2-3 dager.
Jeg har en plan C også, selvsagt, men den tror jeg ikke at jeg får bruk for.
Det som er kjekt er at begge turene krever omtrent samme innhold i sekken. Jeg har merket av alle hyttene på GPS'en, så den er klar uansett hvor jeg ender opp med å dra. I tillegg har jeg lastet ned 2 lydbøker i tilfelle jeg går alene. Det er en fin måte for meg å kose meg ekstra på tur.
Siden jeg skal jobbe frem til torsdag morgen, kan den eventuelle turen til Saltfjellet først starte da. Hvis jeg skal bruke plan B er jeg nødt til å vente til lørdag, siden jeg er avhengig av en hurtigbåt som ikke har avganger torsdag og fredag.
Nå er det bare å begynne å lete opp det jeg trenger, sjekke over førstehjelpsutstyret og få spraya goretex-klærne med ett ekstra lag impregnering.
God Påske, alle sammen!
Kos dere og nyt fridagene :)
Jeg gleder meg til å se hvilken tur som er inni påskeegget mitt!!!
Visten er ett område med spektakulær natur og mye historie. For 100 år siden bodde det folk på de mange fjellgårdene her. De fleste av disse er i privat eie nå, noen er veldig godt tatt vare på.
Gården Auslia ligger langt til fjells, 5,4 km fra hytta, i delvis bratt og ulendt terreng.
Jeg bestemte meg for å legge turen dit. Landskapet virket totalt ukjent, jeg klarte ikke å huske, dermed gikk jeg feil og måtte drive seriøs fjellklatring for å komme opp Klaven. Uten GPS hadde jeg aldri funnet frem.
Opp og ned fjellskråninger og dalfører bar det. Etter ett par timer åpenbarte gården seg. Velholdt og vakker, slik jeg husker den.
Det er 30 år siden sist jeg var her. Den gang var gården bebodd! Herlof flyttet i 1987. Her bodde han alene i dette vakre og nesten utilgjengelige fjellandskapet. Noen år senere testamente han Auslia til Vevelstad kommune, som holder den godt ved like.
Av hytteboka ser jeg at det er få besøkende her. Jeg er faktisk den første i år. Litt rart at det er slik. Auslia er som ett museum. Her kan man virkelig se hvordan folk levde på disse avsidesliggende fjellgårdene.
En times tid ble jeg værende. Spiste litt, så meg om og sendte (i lykkerus) bilder til familie og venner.
Tilbaketuren ble selvsagt enklere. Landskapet virket mer kjent og jeg fant stien ned Klaven slik at jeg slapp fjellklatring.
Etter litt over 5 timer på tur i sola var jeg tilbake på hytta ved 14-tiden. Gps'en viste 11,23 km. På føttene delvis i snøen.
Mandag ettermiddag fikk jeg ett innfall; Kanskje jeg skulle ta meg noen dager på hytta til foreldrene mine i Visten? Som tenkt, så gjort. Jeg skaffet meg ett Netcom kontantkort, pakket ny-sekken (med to blylodd i (den må jo testes med vekt). I går la jeg i vei.
De fleste av dere har hørt om Lomsdal-Visten. Det er der jeg er. På hytta som ligger idyllisk til på en odde omtrent midt inne i fjorden.
2,5 timer kjøring fra Mo, 1,5 timer med hurtigbåt fra Tjøtta til Ausen. Derfra brukte jeg nesten dobbelt så lang tid som i min ungdom på å gå de 3 km ut til Mortenhåjen. Jeg får være tilgitt, 20 kg på ryggen og tynt skarelag som jeg sakk gjennom.
Det er 10 år siden sist jeg var her. Landskapet som jeg vandret mye i når jeg var barn og tenåring var kjent uansett hvilken retning jeg så i. Jeg mimret tilbake og prøvde å huske. Jeg oppdaget at jeg gikk med ett stort smil og lo for meg selv.
Når jeg nærmet meg hytta så jeg at den var akkurat så flott som jeg husket. Mye flottere egentlig. Foreldrene mine har virkelig lagt sjela si i dette.
Nå har jeg mest lyst til å skrive "hytte" (i anførselstegn, for det er ett hus kamuflert som hytte.
I går kveld; Formidabel utsikt fra sofaen, varmt og godt, ett glass rødvin, bøker og kart. Det er godt å være tilbake.
Nå har jeg gravd frem noen ski fra 1400-og-pil-og-bue, noen som tåler ferdsel over lyng og lite snø, så nå skal jeg ut på tur.
Selv om min gamle, trofaste "Bergans Alpine 40" er blitt 10 år gammel, så er den like god. Den blir vasket og impregnert hver vinter etter endt tursesong og holder seg godt. I tillegg har det aldri vært noe problem å få med meg det som har vært nødvendig å ha med på tur.
Likevel har jeg innsett at den kanskje blir litt liten når jeg skal ha med telt og diverse helt unødvendig utstyr. Den gamle sekken er jo egentlig bare en dagstursekk, til tross for at jeg har brukt den på 2-3 dagers turer og hatt med telt.
I og med at påsken nærmer seg og jeg helt klart skal på flere turer, kanskje også lange turer, dro jeg for å prøve sekker. Den ene etter den andre ble prøvd med en 13 kg lavo oppi. Og den ene etter den andre ble forkastet fordi det gnagde både her og der, hadde håpløse løsninger både for justering, ikke nok reimer for festing av utstyr og få eller ingen lommer med lett tilgjengelighet.
"Gammelsekken"
Etter hvert kom jeg stadig tilbake til Bergans Trollhetta 75 Lady (link). Selv med 13 kg oppi merket jeg ikke noe særlig til sekken på ryggen, akkurat som med den gamle. Jeg var veldig i tvil, kostbart utstyr dersom det ikke holder mål. Bergans troner ikke øverst på tursekk-testene lengre, men hva nytter det når testvinnerne er håpløse på min kropp og til mitt bruk?
Med 30 dagers "fornøydgaranti" (kan dermed bruke den til over påske og se om den duger), valgte jeg å kjøpe sekken. Ja, til tross for at den ikke var rød, tro det eller ei... Dere skal helt klart bli oppdatert på hva jeg mener om den etter hvert.
Med denne oppdateringen fra meg ønsker jeg dere en riktig god helg :)
De siste årene har jeg tenkt mye på akkurat dette; hvor fort man begynner å tro på ett menneske som til stadighet forteller deg at du er udugelig, dum som ikke skjønner at livet ikke er en dans på roser, som presiserer at du ikke kan, som kritiserer hvordan du snakker, ser ut og hvordan du kler deg.
Uansett hvor selvstendig og hvor mye selvtillit du har i utgangspunktet, så vil nok tankene om deg selv begynne å endre seg.
Kanskje jeg ikke kan? Kanskje jeg er dum? Kanskje jeg ser for jævli ut? Kanskje jeg burde kle meg penere? Kanskje burde jeg sminke meg? Kanskje jeg ikke gjør ting på riktig måte? Kanskje jeg bare bør holde kjeft for å ikke si noe dumt eller feil?
Hvis du opplever at slike kommentarer bare kommer innimellom, vil du kanskje bare ignorere dem? Likevel vil de nok lagres i underbevistheten.
Kommer de oftere og oftere, vil du kanskje begynne å tro at det er noe i det som blir sagt? Du vil bli gradvis brutt ned, en god selvtillit og ett godt selvbilde vil sannsynligvis forsvinne uten at du merker det. Til slutt sitter du igjen med en følelse av å ikke være god nok for noen.
Men hvis du tenker deg om, da innser du forhåpentligvis at du faktisk er ett godt menneske likevel. For du bør alltid tenke at denne personen som "stikker" deg med slike kommentarer slett ikke har rett.
Ok, så er ikke livet alltid en dans på roser, men jeg tenker at det er nå i alle fall en dans på tulipaner. Det kommer bare an på hvilken innstilling man har til livet. Dessuten er tulipaner mye finere enn roser.
Alt du bestemmer deg for å gjøre, det klarer du. Sannsynligvis har du klart det meste før, ingen grunn til at du ikke skal klare det nå.
Prøv å tenk sånn at hvis folk ikke liker hvordan du snakker, da trenger de faktisk ikke snakke med deg. Det er ikke du som skal holde kjeft. Din mening, dine synspunkter, dine tanker og følelser er like mye verd som alle andres.
Kanskje er det lurt å se litt mer humoristisk på deg selv og livet ditt...
Og ærlig talt; hvis folk rundt deg ikke liker hvordan du ser ut eller kler deg, da kan de vel bare se en annen vei?
Viktigst av alt; hvis du har en person i livet ditt som begynner å komme med negative kommentarer om deg og din personlighet; så kom deg unna vedkommende. Du har en enorm verdi og dette mennesket er ikke verd å få lov til å omgås deg.
Ta tilbake livet ditt, snu det til en positiv tilværelse, tro på deg selv og dine evner. Du er gull verd!
Med min ny-vunne skiinteresse har jeg de siste dagene gleda meg stort til å gå på ski til Nasa. Ett gruveområde som var i drift på 16-17 og 1800-tallet. Link om dette her.
Nasafjell ligger i Saltfjellet, bare noen km fra Polarsirkelen. I dag står det en restaurert "hytte" fra 1889 her som kan brukes som raste-bu. Denne var målet for turen.
Jeg starta hjemmefra ved 08:30 tiden og parkerte på Saltfjellet ca kl 10:00. Fikk skiene på og startet på de 600 høydemetrene opp på fjellet. Sola strålte og det var helt vindstille. De første 3 km er det bratt, men på skaren, med fjellski og halvfellene under gikk det veldig bra. Som å gå på føttene.
På det første bildet er jeg på ca 750 moh. Jeg passerer skoggrensa og har Sør-Randalen nede til høyre for meg. Videre oppover ser jeg bare det hvite fjellet som er veien videre.
Det ble mange korte stopp for å ta bilder. Helt ubeskrivelig nydelig. Ikke ett vindpust etter hvert som jeg kom opp på turens høyeste punkt (ca 1100 moh) heller. Jeg stoppa og filma panorama over landskapet.
Hører dere hvor stille det er? Bare lyden av skoene mine som knaser i snøen når jeg snur meg.
Sola varmet og hvite fjell og hvitt landskap så langt øyet kan se. Nydelig.
Så fortsatte jeg ferden. En kar på scooter stoppa og slo av noen ord, men jeg måtte gå videre for å ikke bli kald. Med ett ser jeg ett av de gamle riksgrensemerkene som ble bygget på 16- og 1700-tallet. Jeg bestemte meg raskt for å ta omveien bort til det. Rr 226 B. Snø og islagt. I det fjerne så jeg videre mot det jeg tror var Rr 227, men bare som en snøhaug oppi fjellsia.
Herfra var det ei unnakjøring på rundt 100 høydemeter og ei stigning på rundt 50 høydemeter før jeg nådde målet. Bildet under er tatt fra varden og ned mot målet, som er den sorte prikken på bildet.
Etter hvert som jeg nærmet meg så jeg at det stod 4 snøscootere utenfor. Jeg drista meg likevel inn. Hadde da slett ikke gått så langt uten å gå inn! 4 svenske karer hadde kaffepause der inne, de to eldste dro ganske raskt, de to yngste ble igjen. Siden det var en geocache inni hytta, måtte jeg bare si det før jeg begynte å lete. Da hev de seg rundt å leta sammen med meg. De hadde hørt om geocaching og ble veldig ivrige :) Moro!
De dro og jeg fikk hytta for meg selv, i 10 minutter, før jeg nok en gang hørte scootere stoppe utenfor. 2 karer med en "skavase" med unger kom inn for å se. Det ble litt komisk, for den ene karen kjente meg igjen og ble stående å prate litt før de dro videre. Folksomt her i fjellheimen.
Etter litt mat og kakao hekta jeg skiene på meg og gikk i retur. Da gikk det rimelig fort, for når det er oppover på vei hit, gikk det logisk nok nedover på tilbaketuren.
Det var helt stille, ikke en lyd å høre, ikke ett menneske å se, bare glødene sol og vakker natur.
Jeg gikk og hørte på boka "Og fjellene ga gjenlyd" av Khaled_Hosseini. En velskrevet historie som jeg ble helt oppslukt av.
Jeg kjørte rimelig fort nedover, til tross for skare med is på. Kjente at hvis det ikke hadde vært så hardt, ville dette vært som å kjøre telemark eller nesten slalom. Jeg er så glad for at jeg kjøpte fjellskiene. Helt utrolig for en forskjell fra de gamle smørefri-skiene.
Bildet viser det flate partiet før nedkjøringa starter.
Jeg var vel nede ved bilen ved 16:00 tiden, etter 6 timer på tur i fjellheimen. 18,93 km var tilbakelagt.
I går ettermiddag og kveld var jeg så full av inntrykk og glede at jeg ikke kunne beskrive turen som noe annet enn fantastisk.
Saltfjellet, alene, nesten 2 mil på ski. En vanvittig mestringsfølelse. Ikke sånn at jeg trodde at jeg ikke skulle klare turen, men at det gikk så lett og greit. Jeg gikk til og med og gleda meg til å kjøre nedover igjen. Virkelig gleda meg.
Turdata fra GPS'en;
9,1 km til "hytta".
2 timer og 35 minutter i bevegelse
3 timer og 39 minutter totaltid.
3,5 km/t i snittfart opp på fjellet
Totalt på turen;
18,93 km (ble litt svingete kjøring nedover)
4 timer og 14 minutter i bevegelse
6 timer og 3 minutter totaltid
4,5 km/t som snittfart totalt på turen (maxfart 23,4 km/t)
I dag var det strålende sol, så i tolv tia satte jeg meg i bilen og kjørte opp til Raudvatnet. Der parkerte jeg og fikk skiene på føttene. Langt der oppe i det fjerne kunne jeg se dagens turmål; Raudfjellet.
Med friskt mot og hel-feller under fjellskiene (klok av skade fra i går) la jeg i vei oppover. Det gikk overaskende lett og var mye raskere å gå opp på ski enn på føttene. Det forundret meg litt, men terrenget er flatere på vinteren, snøen dekker til groper og myr, så da blir det ikke så mye opp og ned.
Likevel... Når det er 250 meter i luftlinje fra toppen, da skal man opp de siste 100 høydemetrene. Jeg innså fort at det bare var å parkere skiene og gå på føttene. Pulsen økte betraktelig og jeg følte meg døden nær, formen er nok ikke helt på topp, men opp kom jeg og fikk klippa Ranatraskenkortet for 6. gang i år.
Det blåste som vanlig friskt på toppen. Jeg gjorde ett forsøk på å filme i panorama slik at dere kunne få se den flotte utsikten som er der oppe. Alle fjellene omkring, Rauvatnet langt der nede i det fjerne og vinden som river i klærne.
Halvveis mot bunnen av fjelltoppen.
Om sommeren tar denne turen rundt 3 timer, men da pleier jeg starte på ett annet sted enn i dag. På ski tok den bare i overkant av 2 timer. Helt utrolig.
Spørs om jeg ikke har fått blod på tann med dette ski-greiene... Får jeg det til så trenger i alle fall ikke vinteren bli så sørgelig lang og kjedelig.
Jeg gleder meg noe enormt til å forsøke å gå til Nasa (Saltfjellet) på søndag. Jeg har fått litt vei- og terrengbeskrivelse fra folk som har vært der før, så turen virker absolutt overkommelig.
I tillegg melder det ekstremt bra vær, litt vind, men det tåler jeg. Det blir vel den store styrkeprøven på ski for meg... vettet mangler, pågangsmotet er stort!
Siden de nye fjellskiene var kommet i hus, var jeg selvsagt ivrig etter å få prøve dem. Jeg valgte meg ut en kort Ranatraskenttur; Røssvollia. En tur på totalt 3,4 km (t/r) med 180 høydemeters stigning. Ett greit turmål når man er sliten etter tre nattevakter.
Som vanlig tok denne turen bare litt over en time fra jeg starta til jeg var tilbake ved bilen. Scooter løypa var grei å følge, men jeg slet litt med skiene siden jeg bare hadde montert de korte ski-fellene under.
Det spørs nok om jeg ikke må bruke de lange fellene til jeg har fått noen til å lære meg hvordan jeg skal gå teknisk riktig med de korte. Jeg antar også at det er ganske annerledes å bruke dette utstyret utenfor en oppkjørt løype, men akkurat her har man ikke noe valg. Uansett skiene har fått jomfru-turen sin og jeg bare storgleder meg til resten av helga.
Utsikten fra køta er som alltid upåklagelig. Dagslys til tross for at klokka var blitt 17:45 når jeg kom frem. Ranatraskenkortet ble raskt klippet og jeg la i vei nedover igjen. Rimelig fornøyd med å ha merket av årets 5 klipp på kortet, skal jeg si dere!
Ja, hvem skulle trodd det?!?! Men jeg har altså investert i fjellski!
De siste par-tre årene har jeg hatt litt lyst til å kjøpe meg fjellski, men så har det føltes ganske unødvendig å bruke mye penger på ski som kanskje bare ble stående i garasjen... sånn siden jeg ikke er noen skiløper...
Åsnes Cecilie Skog fjellski
Men forrige helg innså jeg at jeg faktisk kan gå på ski hvis jeg vil. Alle turfolka jeg omgir meg med fortalte at det kom til å bli mye enklere å gå på ski i fjellet hvis jeg hadde fjellski. At det kom bli en ny opplevelse.
Jeg tenkte og spekulerte, så fant jeg ut at kanskje det var lurt å investere... Nja, jeg tenkte vel ikke så veldig lenge, siden jeg hadde tenkt så mye fra før.
Søndag kveld bestilte jeg skiene fra Fjellsport - allerede onsdag ettermiddag kunne jeg teste dem på gulvteppet på stua. (Det var dårlig skiføre der...) Snakk om lynrask levering!
Så nå er jeg klar for testing av fjellski i helga. Det melder bra vær, sol og greier, men en del vind enkelte steder - og værvarslet endrer seg stadig. Derfor har jeg peilet meg ut flere alternative turer, med denne øverst på ønskelista; Nasafjell i Saltfjellet. Både fjelltur og geocache. Fabelaktig! Jeg storgleder meg!
Hvorfor føler jeg meg så lykkelig og fornøyd? Hva er det som har gjort at det er blitt sånn?
Jeg tror mange faktorer spiller inn, men det som gikk opp for meg nå var dette;
Det å ha opplevd noe veldig vanskelig og tungt i livet og så å ha jobbet seg forbi det, akkurat det gjør at man virkelig kan sette pris på og glede seg over det livet man lever i dag. Ting blir satt i perspektiv. Tanken; jeg har det vanvittig bra nå! Den tanken tenker jeg ofte og jeg kjenner at jeg blir oppriktig glad på grunn av den.
Er det mulig å være så fornøyd og lykkelig uten å ha opplevd det motsatte? Uten å ha opplevd ekstrem motgang og nedbrutthet?
Jeg tror faktisk ikke det. For min del så føles det som om det aller, aller meste av vanskelige utfordringer bare er filleting. Det tror jeg er fordi jeg har opplevd det motsatte, nemlig at alle småting ble blåst opp til store irritasjons-ting. Helt unødvendig. Spiller det noen rolle om kjøttdeigen ikke er hakket opp i miniatyrbiter, om klærne må vaskes to ganger fordi "surrehodet" glemte vaskemiddel første gangen? Tvilsomt. Kjøttdeig er kjøttdeig uansett hvor store biter den er i. Er da bare å riste på hodet og vaske klærne en gang til?!?!
Bare folk har det bra rundt meg, så ordner det meste seg. Bare det ikke blir sutring og irritasjon over filleting. Da er livet bra. Da er jeg fornøyd.
Det som slo meg på denne turen var at selv om det var ett sørgelig sølevær, at goretex-jakken min var søkk lekk og det var rimelig tungt å gå opp i kramsnøen - så er det helt fantastisk å være ute i sånt vær. Jakken og klærne under tørker jo igjen og jeg er vanntett bare jeg holder munnen lukket. Ja, og selv om det var tungt å hele tiden løfte skiene opp fra kramsnøen, så var jeg bare så vanvittig stolt av meg selv som klarte det. Filleting, men som ga meg stor glede.
Ingen sutring over søleværet, den tunge kramsnøen, tøffe oppoverbakker, utfordringen med at jeg ikke har fjellski og mørket som kom siden turen tok litt lengre tid enn først antatt. Ville jeg kjent på den ekstreme lykkefølelsen over å mestre denne turen uten å ha opplevd det motsatte? Uten å ha vært på tur med sutter og negative kommentarer? Nei, jeg tror ikke det!
Derfor tenker jeg nå, at jeg faktisk setter stor pris på den motgangen som har vært, for den har satt livet mitt i ett perspektiv som enkelt og greit gjør at;
I dag setter jeg stor pris på livet, jeg er fornøyd og lykkelig.
Jeg føler en virkelig livsglede!
Jeg fikk det til!!!
Omsider har jeg gått på ski opp til Granneset. Kom meg søren ta hel ned igjen også.
Jeg bare smiler fra øre til øre.
Til tross for at det meldte ett sørgelig vær både fredag og lørdag, så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve å komme meg til Granneset. Dette ble første gang jeg var der en vinterdag. Fantastisk!
Klokka ble langt på dag før turen starta, først kl 17 kom skiene på og bakkene opp fra Storvollen til Berglia skulle forseres. Jeg var spent. 180 høydemeter i løpet av 1 km i luftlinje, kram snø som skiene forsvant godt ned i, men det gikk veldig fint. Skifeller er en fantastisk oppfinnelse.
Om sommeren tar turen opp en time. Denne gangen tok det 3 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 23 minutter. Det var helt nødvendig med mange små stopp. Måtte hvile litt og sjekke GPS'en ganske ofte, for landskapet ser helt annerledes ut i vinterdrakt.
Ved 20 tiden kunne jeg krype inn døren på utbygget og åpne hoveddøren. Etter litt måking var det greit å gå inn og ut der.
Det gikk med mye ved for å prøve å få varme i huset. Ett ti-talls stearinlys var også i drift. Men det ble liksom ikke varmt, noe som etter hvert ble veldig forståelig; en av vindusrutene var knust - så det blåste godt inn... Når hullet var tettet (med en gammel sovepose) ble det raskt varmere.
Rødvin og god mat hørte selvsagt med til denne turen. Villmarkshjertet var strålende fornøyd. Natten ble tilbragt på madrasser på gulvet forran ovnen, da var det bare å putte ved i den innimellom, så holdt det seg høvelig varmt.
I dag tidlig vekslet det mellom sludd og plaskregn. I dagslys så jeg hvor enormt mye snø som var på takene til byggningene. Det er ett under at de ikke hadde knekt sammen.
Jeg storkosa meg, men det er ikke noe poeng i å sitte inne på en fjellgård i slikt vær, så da ble det bare pakket sammen og rydda opp - og returen til Storvollen startet. Ja, selvsagt etter å ha klippa Ranatraskenkortet, på klippepunktet som bare så vidt stakk fram fra snøen. Årets 4. klipp!
Returen tok 2 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 27 minutter. Til og med 180 høydemeter nedover gikk fint. Uten skifeller, til og med.
Jeg har lært mye på denne turen, men viktigst av alt; jeg kan gå på ski hvis jeg bare vil! Både oppover og nedover! Jeg er så glad og så fornøyd at jeg ikke kan beskrive det! Nå innser jeg at det kanskje er lurt å kjøpe fjellski og dra på flere vinterturer, for dette var gøy!
I går kveld bestemte jeg meg for å dra på skitur i dag. Etter 2 dager med møter, befaringer, telefoner og masse styr i forbindelse med den forestående renoveringa av badet, trengte jeg rett og slett å hvile hodet. Hva er vel bedre enn en tur da?
Valgene stod mellom Granneset/Bredek og det som endte med å bli dagens turmål; Skravelhaugen.
Jeg stod opp kl 07:15 (JA! JEG gjorde det!) Snakket mer med håndtverkere, mailet med dem og gjorde nye avtaler.... så la jeg i vei, til område uten mobildekning.
Det var selvsagt Ranatraskenklippet der som skulle avmerkes på kortet. Av en eller annen snodig grunn har klippepunktet endret navn fra Skravelhaugen til Skjålia. Punktet ligger rett ved Skravelbekken... men navnet er jo helt uvesentlig.
Nå om vinteren er turen dit en drøy km lengre enn om sommeren, siden skogsveien ikke blir brøytet.
Det var nydelig sol, pluss 2 grader og til overmål ett scooterspor å følge. Det var tydelig at det hadde vært mye skiaktivitet her den siste tiden.
Terrenget er stort sett flatt og oppoverbakker inn mot målet. Men så er det en grusom nedoverbakke... og når det går oppover på vei mot målet, ja, da går det nedover på vei tilbake. Naturlov. Som kjent liker jeg ikke nedoverbakker, men jeg overlevde, så vidt, med bare ett fall.
Totalt var turen på 9,2 km. Jeg var på tur i overkant av 2 timer, da inkl. en liten pause i solveggen ved klippepunktet.
Godt å kjenne at kroppen fungerer etter vinterdvalen. Nå er det bare å lade opp til morgendagens tur. Jeg skal omsider oppleve Granneset og Bredek i vinterlandskap. Gleder meg vanvittig. Turen planlegges med overnatting på Granneset, men det gjenstår å se om jeg tørr det...
PS! Som vanlig blir bildene større hvis dere klikker på dem :)
Ingen i denne verden vil tro hvor ille badet i sokkelleiligheta er uten å ha fått sett det... Jeg er nesten motløs, nesten...
Nå har forskjellige fagfolk vært her og sett på badet og jeg har fått priser. Vi snakker over 150 tusen for 4,5 kvadrat bad. Men som dere ser av bildene; absolutt alt må ordnes. Gulvet må opp, så og si alle rørene må skiftes ut, i tillegg til det elektriske.
Økonomisk blir jeg "ribbet til skinnet", men jobben må gjøres - og den må gjøres av fagfolk på grunnlag av det nye regelverket som trådde i kraft fra i år.
Så er det en prosess å finne løsningsorienterte og trivelige fagfolk som kan gjøre denne jobben til riktig pris.
Elektrikeren som har gjort alt det andre er supertrivelig og gjør jobben helt fabelaktig bra. Selv om ledningene ikke ligger skjult i veggene, så vises de nesten ikke. Jeg er kjempefornøyd.
Jeg har også funnet en med ett firma som kan gjøre alt det andre, løsningsorientert og trivelig kar det også.
Rørlegger har vist seg å være en annen historie. Siden jeg er ekstremt hårsår for folk jeg opplever som arrogant, fungerte det ikke veldig bra med den første som var her og skulle gi tilbud. Dumt, for rørleggeren som var her og fiksa kjøkkenet, en kar fra samme firma, var en flink kar. Så har det vært en rørlegger til her. Han var løsningsorientert, trivelig og forklarte og gikk grundig til verks. Så spørs det om han har tid og at prisen blir riktig.
Så i tillegg til en ørebetennelse som ikke vil gi seg, er dette prosjektet det dagene mine går med til... men til helga skal jeg på tur, med eller uten fungerende øre!
.jpg)
.jpg)
.jpg)
