Tur til Fjellgården!

Mandag var det tid for å dra på tur igjen. Vi hadde planlagt å kjøre direkte til Nord-Trøndelag, men slik ble det ikke.

Mens jeg holdt på å pakke siste rest til turen, så kom det mail om to nye cacher ved inngangsporten til Lomsdal Visten Nasjonalpark. Hmmm... Når jeg så var begynt å kjøre mot Mosjøen kom det en til.... Jeg spurte Lasse om vi ikke skulle stikke oppom Fjellgården før vi kjørte sørover?

Slik gikk det til at vi tuslet stien opp til Fjellgården, en sti som går 3 km inn mot nasjonalparken. Det var plaskregn, så vi gikk med paraply. Jepp! Paraply i skogen. Det ser unektelig litt snodig ut, men det fungerte fint. Vi slapp å bli våte.

Dette er en tur jeg har tenkt på å gå i mange år, men det har aldri blitt. Til tross for at det ikke er lange kjøreturen fra Mo til Mosjøen og videre til startpunktet, så har jeg bare utsatt og utsatt denne turen. Derfor var jeg veldig fornøyd med at vi nå gikk den 3 km lange stien innover dalen og opp mot fjellet.

Selve stien var tydelig og god å følge, broen var stødig og grei å gå over. Vannføringen i elva var enorm. Vi gikk gjennom bjørkeskog og når vi kom ut av den åpnet landskapet seg og vi gikk over en slette mot den gamle fjellgården.

Fjellgården er eid av Statskog og står åpen for fjellfolket. En verdig gård i nydelige omgivelser. Flott utsikt i alle himmelretninger.

Vi fant alle cachene på vei opp mot gården, bortsett fra den som var på selve gården. Vi leta og leta og leta. Intet hell. Klokka ble 22 og vi måtte gi oss, det var på høy tid å gå ned igjen for å fortsette vår ferd. Det spilte ikke så stor rolle, vi skal tilbake en annen gang for å gå videre innover dalen. Kanskje overnatter vi også her en gang? Det var veldig fint inne i huset.

En tur inn til dette vakre området anbefales. Ikke så langt, men likevel kommer man til et sted med 100% stillhet og ro. Virkelig vakkert!

Hei! Lenge siden sist!

Huff, Facebook minnet meg om at det var hele 22 dager siden jeg publiserte noe på bloggen...Jeg skjemmes.... Så nå får jeg gjøre noe med den saken. I denne hektiske tiden må jeg bare oppsummere siste måneds begivenheter med en liten bildeserie.

Etter ferien dro vi innom Forvik og pakket om til geocaching event på Dønna. Med telt og GPS'en full av cacher la vi i vei. Det øverste bildet er fra en utsiktspost på sør-øst siden av Dønna, med fjellkjeden De Syv Søstre i siktet.

Vi cachet oss til nord-vest siden av Dønna, der var utsikten like flott. Her med Lovund i det fjerne.

Så var det noen dager med jobb før vi dro til Hemavan på sopptur. Her campet vi i lavvo ved Rødingvatnet. Kosa oss med bål og en rotur på vatnet.

Lavvoen er flittig i bruk. Nå som vi har innertelt og varmeovn er den super selv om temperaturene synker. Blir nok flere turer utover senhøsten også. Er så koselig med den opplyste lavvoen i mørket.

Dagen etter bar det til Hattfjelldal for å finne cacher der. Det er litt festlig at han som ikke var så veldig begeistret for geocaching gliser så mye over å ha funnet en av Norges eldste cacher. Spørs om ikke Lasse også er bittelitt bitt av geocachingbasillen? Og sjekk den tøffe cachen vi fant i Sverige, knallfin!

Nok en gang hjem å pakke om turutstyret. Vi skulle til geocaching eventene mine på Granneset. Hele helga tilbrakte vi der, sammen med 15 blide geocachere. Moro at så mange ble med til fjells.

Men man skal ikke hvile på lauvbærene, heter det, så det var bare å jobbe ett par dager og legge kursen til Forvik. På grunn av planlegging av event der må vi få lagt ut noen cacher i området. Ergo ble det flere fine turer der ute. Solnedgangen var ufattelig vakker denne høstdagen.

På vandringen langs fjæra kom jeg over denne steinskatten. Ett ekte Villmarkshjerte. Når vi går sånn i steinura, da må jeg bare lete etter hjerter.

Siden hytta til Lasse står nesten ubrukt på grunn av reising og båtturer, ja, da blir det ikke gjort så mye der. Men han var inne der ett par dager for å få mala ferdig sørveggen. Da ble det planlagt ny veranda, så vi måtte innover for å få støpt pilarer til den. Når vi først var der bare måtte vi ta oss en tur opp Strauman og til Lakselvvatnet.

Nå er det ikke sånn at det har vært stille siden da, for jeg har hatt så skrekkelig lyst til å finne traktkantarell. Dermed la jeg og ei venninne i vei til fjells. På en time var korga full av skatten og fornøyd begynte vi på stien tilbake. Jeg med full soppkorg, hun med funn av 3 cacher. Den siste cachen ble ikke logga fordi vi gikk oss litt bort på vei ned... skravling har sin pris....

Etter nok noen dager med jobbing var det bare å pakke og dra på tur igjen. Først innom kaos-huset på Forvik, så dro jeg sørover på cachetur. Bare 2 dager, men med funn av 96 cacher. Av disse var 46 logget i BMT og 50 logget fra kano langs en 15 km lang elv. Flott tur på 6 timer og det ble stupmørke før padleturen var ferdig.

Etter dette dro jeg til Forvik igjen. Lasse var dratt på elgjakt, men jeg hadde lova han at kjøkkenet skulle være høvelig ferdig til jakta var over. Dermed var det bare å gå i gang. Male tak, plater på veggene og legge klikk-gulv. Deretter startet prosessen med å åpne eske etter eske med innredning fra IKEA og skru det sammen. Etter 2 døgn var jeg kommet så langt som jeg kunne. All innredninga var på plass, nå gjenstår bare skjering av benkeplater, listverk, montering av dør og hvitevarer. Phu!

Jeg avslutter med nok ett villmarkshjerte. Det viste seg å være laget av skoleelever som hadde kunst og håndtverk ute i naturen. Dette var rett og slett ett nydelig kunstverk som jeg kom over på en spasertur med Mira og Una!

Geocaching i BMT ved Gilten!

Vi forlot Hulderheim ren, pen og ryddig utpå dagen. Sola skinte og det var rimelig varmt. Vi tok en del drive-in cacher på veien BMT #130-108.

Så ble bilen parkert og vi startet å gå den lille trailen mot Hestangen. Ei åpen Statskoghytte ved Gilten.

I luftlinje var det ikke store avstanden, kanskje 3 km fra start, men i virkeligheten ble det nesten dobbelt så langt. Myr, myr og mer myr. Hundrevis av høydemeter rett opp er mye lettere å gå enn våt myr... likevel; sola skinte, alle cachene ble funnet og så lå hytta der. Kjempeflott hytte.

Vi er heldige i Norge som har Statskog og for at de holder over 100 koier, hytter og fjellgårder åpne for oss. Link til Statskog og oversikt over disse; trykk her!

Som dere ser, nydelige omgivelser. Merkelig nok virka ikke hytta særlig mye brukt. Folk virka til å bare være innom på dagsturer. Tips til andre som kommer hit; ta med godt liggeunderlag. 2 av køyene hadde noe som en gang hadde vært madrasser... De andre to var tomme. Jeg kjøpte ett knallbra liggeunderlag i fjor, så jeg lå veldig godt.

Vi kosa oss ute både om kvelden og morran. Musa hadde storkosa seg i skapet hvor kopper og kar ble oppbevart, så de ble tatt ut og vaska. Siden muselort er farlig å puste inn, turte jeg ikke røre skapet og stablet heller de nyvaska koppene på benken.

Så forlot vi hytta strøken, slik jeg alltid gjør. Da er det så mye triveligere for neste besøkende å komme.

Tur til Fisklausvatnet!

Søndag er en fin dag å dra på tur. Det er sommer og skikkelig nordnorsk sommervær; overskya, regn og 10 grader. Bare å kle på seg ull og Goretex-klær og komme seg ut.

Ranatraskenklipp nr 14; Fisklausvatnet var målet. Kort tur på rundt 5 km i enkelt terreng. Så vi kjørte opp til Umbukta og innover mot Akersvatnet for å starte turen.

2. august. Endelig kommer våren i fjellet. Fjellbjørka har fått noen knopper... Ja, du leste riktig; KNOPPER!!!

Noen andre buskaser hadde også fått knopper, men heldigvis var det bedre for den vanlige bjørka, for den var blitt grønn, til tross for at snøen enda lå flere steder i terrenget.

Det var mye vann i Fisklausvatnet, mer enn jeg har sett noen gang. Det medførte at det ikke var mulig å ta noen snarveier i år, vi måtte følge stien.

Manglende snøsmelting er ingen hindring for at soppen vokser her oppe, for det var mye fin rødskrubb langs stien. Jeg plukket den ikke. Jeg synes faktisk det er litt tidlig å starte soppsesongen, til tross for at jeg har sett mye fin sopp i skogen de siste ukene.

Utover odden mot naustet til Statskog, der klippepunktet henger på veggen, var det frodig. Gule blomster og blåbærlyngen var blitt grønn.

Selv om Una syntes det var moro å rulle seg i snøen, kjenner jeg at 2. august er en dato jeg kan styre min begeistring for snø. Mira ble bare stående å se på at Una rullet seg i den kalde hvite snøen. Jeg tror hun også kan styre sin begeistring for dette.

Til tross for gråvær, regn og snø på stien var det veldig godt å komme seg ut på en liten tur i skog og mark etter noen late dager med bare små tusleturer rundt om i sentrumsnære strøk.

Jeg krysser fingrene for at sommeren snart kommer. Det hadde vært fint å kunne ha på seg shorts en gang eller to i år....

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Er "friluftslivets år" en god ting?

Ville du lagt merke til noe slikt som dette?

2015 er "friluftslivets år", ett prosjekt som har vært gjennomført 2 ganger tidligere, i 1993 og 2005. Nå har jeg vært mye på tur i mitt liv og jeg har de siste par årene merket en økning i antall mennesker jeg møter på mine vandringer. Det er flott at flere kommer seg ut på tur, men likevel er jeg skeptisk til slike satsninger som fokuserer i hovedsak på dette;

"Året skal gi varige resultater i form av økt deltakelse i friluftsliv i alle deler av befolkingen, og være med på å gi friluftsliv økt oppmerksomhet. Året skal gi økt bevissthet om friluftslivets positive effekter knyttet til folkehelse. Året skal videre øke bevisstheten om allemannsretten og de svært gode mulighetene som alle i Norge har til å utøve friluftsliv." (link)

"Hvorfor?" undrer du kanskje, siden en stor del av målet med denne bloggen er å inspirere folk til å dra ut på tur...

Jo, fordi at midt i fokuset for å få folk ut på tur glemmer man å legge stor vekt på "folkeskikk" i skog og fjell.

• Jeg ser at det blir mer og mer søppel som ligger slengt i naturen. Når jeg kommer til åpne hytter, koier og fjellgårder ligger det igjen poser med søppel som folk ikke gidder dra med seg hjem. Noen ganger undres jeg på om folk tror det finnes renovasjonsordninger i fjellheimen? Noe det selvsagt ikke gjør. Dette har jeg sett litt av tidligere også, men mye mer av de senere år.
• Disse flotte stoppestedene langs vandringsrutene er oftere og oftere skitne. Folk gidder ikke å vaske og rydde etter seg. Smuler og søl på bordene, kopper som ikke er vasket og gulv som er fulle av sølete fotspor og "gugg" fra skogen. "Forlat stedet slik du selv ønsker å finne det!" Vel, det er ikke slik jeg ønsker å finne det. Slike steder har ikke vaskehjelp som kommer og rydder og vasker etter folk.
• Det er (som jeg har skrevet om flere ganger tidligere) stor forskjell på folk som er "ekte" fjellfolk og dem som er ute for å... ja, jeg vet ikke... vise frem siste innkjøp av kostbare turklær? Turfolket hilser på hverandre og slår av en prat, de andre går bare forbi, noen tar en liten omvei for å slippe å hilse. Hva er det for slags folkeskikk i fjellet?
• Hund... ja, her snakker vi snodige greier. Noen plukker opp etter hunden, for så å slenge fra seg posen eller henge den opp i ett tre... Da er det faktisk bedre å la det ligge og la naturen ordne opp, noe som går langt raskere uten at det ligger i en pose!  

En øyestikker som har dødd på sin post i vinduet!

Det er ingen tvil om at bruk av den vakre naturen vi omgir oss med gir gode opplevelser, økt livskvalitet, en bedre helse og et rikere liv. Inntrykkene og gleden man sitter igjen med etter en tur, bare det å ha mestret, det gir en god følelse. Ekte turglede. Men samtidig må man følge "spillereglene", tenke seg om når man ferdes i skog og fjell.

Kanskje "Friluftslivets år" er en god ting, men fokuset burde (etter min mening) omfattet litt mer enn å bare motivere folk til å bruke naturen. Det burde også vært fokus på å "oppdra" folk til hva som er god folkeskikk på tur.

Jeg ønsker alle en super helg!
Til turfolket; god tur og kos dere masse i vakre omgivelser hvor enn dere ferdes!

Tur i Stavassdalen!

Fredag kveld startet jeg og Mira på turen innover Stavassdalen. Etter nesten 3 timers kjøring hjemmefra nådde vi startstedet ved 19:30 tiden. Vi fant cachene som perler på en snor.

Stavassgården (DNT-hytte) var første stopp. Her viste loftet på stabburet seg å være en godt egnet base, siden hovedhuset er låst med spesialnøkkel.

Ferden videre gikk gjennom relativt flatt skogsterreng, dermed var tempoet ganske høyt. Jeg gikk faktisk i gortex sko og holdt meg tørr på bena siden det var plankestier over myrene.

Ca. halvveis nådde vi det som må være Norgeshistoriens fineste utedo. Denne står det respekt av. Flott både innvendig og utvendig.

Til tross for kaldt sommervær, ca 7 grader, hadde vi en fin tur innover mot Stavassætra. Ei lita tømmerkoie som står åpen. Jeg er usikker på om den eies av Statskog eller DNT, begge merkene stod på veggen. Ikke en eneste mygg var å se... Antar de ikke orket fly så kaldt som det var...

På dette tidspunktet hadde vi funnet 10 cacher. Planen var å forsette og ta de 4 neste også , men jeg innså at jeg ikke kom meg tørrskodd over elva. Kulden gjorde at det ikke fristet å ta av seg på beina, så vi snudde.

Jeg gikk og filosofere over livet, som vanlig, så meg rundt og tenkte på hvor trist det er at folk går glipp av dette. At så mange aldri får oppleve den magien som man bare finner i slike områder. Vi er forskjellige og ønsker forskjellige ting ut av livet.

For meg er det aller viktigste å oppleve så mye som mulig av all den flotte naturen vi har tilgjengelig overalt...

Turen ble på ca 1.1 mil. 3.5 timer inkl pauser for leting etter cacher. En tur innover her anbefales på det varmeste, det er både enkelt terreng å gå i og utrolig vakkert landskap.

Vintertur til Granneset!

Jeg fikk det til!!!
Omsider har jeg gått på ski opp til Granneset. Kom meg søren ta hel ned igjen også.
Jeg bare smiler fra øre til øre.

Til tross for at det meldte ett sørgelig vær både fredag og lørdag, så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve å komme meg til Granneset. Dette ble første gang jeg var der en vinterdag. Fantastisk!

Klokka ble langt på dag før turen starta, først kl 17 kom skiene på og bakkene opp fra Storvollen til Berglia skulle forseres. Jeg var spent. 180 høydemeter i løpet av 1 km i luftlinje, kram snø som skiene forsvant godt ned i, men det gikk veldig fint. Skifeller er en fantastisk oppfinnelse.

Om sommeren tar turen opp en time. Denne gangen tok det 3 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 23 minutter. Det var helt nødvendig med mange små stopp. Måtte hvile litt og sjekke GPS'en ganske ofte, for landskapet ser helt annerledes ut i vinterdrakt.

Ved 20 tiden kunne jeg krype inn døren på utbygget og åpne hoveddøren. Etter litt måking var det greit å gå inn og ut der.

Det gikk med mye ved for å prøve å få varme i huset. Ett ti-talls stearinlys var også i drift. Men det ble liksom ikke varmt, noe som etter hvert ble veldig forståelig; en av vindusrutene var knust - så det blåste godt inn... Når hullet var tettet (med en gammel sovepose) ble det raskt varmere.

Rødvin og god mat hørte selvsagt med til denne turen. Villmarkshjertet var strålende fornøyd. Natten ble tilbragt på madrasser på gulvet forran ovnen, da var det bare å putte ved i den innimellom, så holdt det seg høvelig varmt.

I dag tidlig vekslet det mellom sludd og plaskregn. I dagslys så jeg hvor enormt mye snø som var på takene til byggningene. Det er ett under at de ikke hadde knekt sammen.

Jeg storkosa meg, men det er ikke noe poeng i å sitte inne på en fjellgård i slikt vær, så da ble det bare pakket sammen og rydda opp - og returen til Storvollen startet. Ja, selvsagt etter å ha klippa Ranatraskenkortet, på klippepunktet som bare så vidt stakk fram fra snøen. Årets 4. klipp!

Returen tok 2 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 27 minutter. Til og med 180 høydemeter nedover gikk fint. Uten skifeller, til og med.

Jeg har lært mye på denne turen, men viktigst av alt; jeg kan gå på ski hvis jeg bare vil! Både oppover og nedover! Jeg er så glad og så fornøyd at jeg ikke kan beskrive det! Nå innser jeg at det kanskje er lurt å kjøpe fjellski og dra på flere vinterturer, for dette var gøy!

Årets turdag nr. 3 og 4

Tur til Granneset!

Etter en rask tur til Virvatnet kjørte jeg ned til E6 og hentet Cachebo. Planen var å møte turfølget mitt på Storvollen og gå en rask tur opp til Granneset. Det var overskyet og litt duskregn, så det var supert turvær. Myggen holdt seg unna og vi kunne bare tusle oppover bakkene.

På grunn av regnet var landskapet ekstremt grønt. Virkelig frodig! Tåka lå godt ned i fjellene, men ikke så langt ned som vi gikk.

Denne gangen var ikke planen å gå lengre enn til Granneset. Siden jeg hadde vært på en tur tidligere på dagen, laga vi oss litt varm mat inne på gården før vi tuslet tilbake igjen. Selvsagt etter å ha klippet Ranatraskenkortet for 15. gang i år.

Jeg holdt på å glemme å ta bilde av gården da vi skulle gå tilbake, så jeg fant en ny fin vinkel; fra låven. Nydelig her oppe nå. En ting må nevnes; i følge hytteboka hadde det vært en gjeng tenåringsjenter her oppe bare noen dager tidligere... jeg har ALDRI sett gården så ren og pen som nå!!! Så de jentene hadde virkelig lagt flid i rengjøringa!!! Så flott at Statskog har gården stående åpen - og at en så ung venninnegjeng legger turen opp hit og i tillegg ordner så fint etter seg.

Vi hadde bestemt oss for å gå å se på Bredekforsen, for den hørte vi buldre noe enormt. Vannet hamret nedover, vannspruten stod høyt, støyen var øredøvende og det var spektakulært å se på. Jeg lurer på hvor mange liter vann som renner nedover her på ett minutt?!?! Det kan ikke være få!

På grunn av tåka kunne jeg bare så vidt skimte litt av gården Bredek på andre siden av elva. Vanligvis ser man hele gården godt herfra.

Siden vi ga oss igjen på Granneset i over 1,5 timer ble klokka halv ti før vi var ved bilen igjen. Det hadde vært en veldig, veldig fin tur.

Jeg kjørte Corsa og Cachebo hjem igjen og fikk til å parkere utenfor huset på ett vis...

Jeg regner med at jeg ikke blir hjemme så veldig lenge, så alt står klart til ny tur når jeg bestemmer meg for det! :)

Hyttebok; ett særnorsk fenomen!

Hyttebøker er et særnorsk fenomen. Ingen andre steder i verden er det verdens største selvfølge at det finnes en hyttebok på hytta, med mindre det er nordmenn som er eier. De kan være helt vanlige notatbøker, men veldig ofte er det protokollbok eller en forseggjort innbundet bok.

Litt snodig kanskje, men det er en veldig koselig tradisjon. Man kommer til ei hytte som er åpen for allmennheten kan sette seg ned og lese andres historier fra hytteturen, vær og føreforhold på tur dit, samt hvem som var med. Så kan man skrive noen ord selv. Helt i begynnelsen av boka kan man ofte lese historien fra når hytta ble bygget. Av og til er man så heldig at det er limt inn bilder fra byggeprosessen. Når hytta er gammel finner man ofte en stabel av hyttebøker, sirlig merket med årstall.

Både på private hytter, DNT-hytter, Statskog-hytter og utleiehytter finnes det alltid en hyttebok. Jeg har aldri opplevd noe annet. Enkelte steder signerer folk bare med navn og dato, andre steder er det historier og tegninger. Tegninger er koselig, både når de er laget av barn og voksne. Spesielt moro er det når barn har skrevet, for de opplever ting litt annerledes enn oss voksne.

Når hytteboka ligger på egen hytte, er den en grei huskeliste for når hvilket vedlikehold ble utført. Når ble hytta malt sist? 2003 eller 2004? Man trenger ikke diskutere, det er bare å slå opp i hytteboka, den har nok svaret på mysteriet. Her står sikkert også hvem som var på hytta under de forskjellige besøkene. Kanskje har gjestene også skrevet noen ord?

Men jeg er litt betenkt over en ting; forteller egentlig hytteboka hele sannheten? Eller er den bare en veldig positiv skildring av hyttebesøket, hvor alle negative hendelser blir utelatt? Jeg har selv en hyttebok fra mine år som hytteeier. Til tross for at den inneholder skriblerier fra mange koselige hytteturer, vet jeg at det er veldig mange halvsanne historier. For slett ikke alle hytteturene hadde bare de fine opplevelsene som ble nedtegnet. Men jeg tar vare på den, siden den er veldig fin og en gave fra mine besteforeldre.

Nå har jeg laget min egen hyttebok, den er kun i mitt eie og skal være med meg på alle fremtidige hytteturer. En ærlig bok, hvor jeg vil skrive litt mer åpenhjertig om turene enn jeg gjør i en "offentlig" hyttebok. Jeg håper at jeg forsetter å være like flink som jeg har vært til nå, med å lime inn noen bilder fra hver besøk til de forskjellige hyttene jeg stikker innom.

Jeg håper aldri hyttebøkene forsvinner fra hytter, koier, gammer og gamle fjellgårder. De er rett og slett en skatt, som virkelig er verd å ta vare på.

Ett stort utvalg av hytter for alle!

Siden jeg så vidt er i gang med å planlegge turåret 2014, har jeg gjort meg noen refleksjoner omkring hyttelivet. Ikke slik som da jeg skrev dette humoristiske blogginnlegget for ett par år siden; "Refleksjon over hyttelivet!" , men mer en saklig refleksjon om mulighetene til ett rikt hytteliv selv om man ikke eier egen hytte. Jeg kom plutselig til å tenke på at det er veldig mange som ikke er klar over at det finnes ett hyttetilbud for alle...

Drømmen om egen hytte hadde jeg i alle år og en periode på 7 år var jeg hytteeier, men følelsen med å eie egen hytte var ikke så magisk som jeg hadde trodd. Etter at hytta ble solgt, har jeg innsett at jeg slett ikke hadde noen drøm om egen hytte. Jeg har en drøm om å dra på hyttetur. Det er en helt annen sak.

 

Egen hytte førte til at jeg ble låst til ett sted. Når jeg sa at jeg skulle på hyttetur i helga, da var det ingen tvil om hvor jeg skulle. Sånn er det ikke i dag. I dag får jeg spørsmål om hvilken hytte jeg skal til, hvor den ligger, er det langt å gå?

 

Egen hytte fører også til ett ustoppelig vedlikeholdsbehov. Det skal skiftes ut, bygges på og repareres hele tiden. Hytteturen blir i perioder som en arbeidskoloni. Det slipper jeg nå. Jeg går til hytta og koser meg der. Mitt ansvar er kun å rydde, vaske og lukke forsvarlig etter meg.
 

Hele Norge er full av hytter. Flest privateide, men også hundrevis av hytter man kan leie eller bare låne.

 

På nettsiden inatur.no finner man ca 300 hytter som kan leies. Disse er eid av jakt- og jegerforeninger, Statskog, fjellstyrene m.m. Prisene varierer i takt med standard og tilgjengelighet, fra kr. 50 og opp til 3.000,-! Men de aller fleste er i prisklassen 400-600,- pr. døgn. Når man leier hytte på denne måten er man helt sikker på at man har hytta helt alene. Du kan lese mer om dette på denne nettsiden; "Inatur.no - hyttetilbud"

 

Sånn er det ikke når man benytter seg av DNT sine hytter eller Statskog sitt utvalg av åpne buer og koier. Da må man tåle å dele hytta med andre som vandrer innom. De kan (stort sett) ikke reserveres. Alle er velkomne og skal få plass.

 

DNT har nesten 500 hytter rundt om i Norge. Varierende standard og størrelse. I tillegg er de satt inn i ett system av 4 forskjellige typer. Betjente, selvbetjente, ubetjente og koier/nødbuer. Du kan lese mer om dette på denne nettsiden; "Info om hyttene". Overnattingsprisene ligger på mellom 100-200 kroner, bortsett fra på de betjente hyttene, de er en del dyrere! Hvis man er medlem da - og det må man jo være for å ha nøkkel til å låse seg inn i hyttene!

 

Så kommer jeg tilbake til Statskog igjen. De har litt over 100 buer og koier over hele landet som står åpne. (Ikke i Finmark). Dette er alt fra gammer og steinbuer, til hytter og gamle fjellgårder. De har laget en liten bok som viser til ett utvalg av disse; "Åpne buer og koier hos Statskog" Denne kan både bestilles og lastes ned. Disse hyttene er i utgangspunktet gratis å bruke, men man kan bidra til driften hvis man vil. Det koster tross alt å holde ved like tilbudet og ordne med gass og ved!

 

Poenget er at selv uten egen hytte, kan jeg dra på hyttetur. Jeg trenger ikke dra til det samme stedet mange ganger. Jeg har tilgang til "hur mange hytter som helst", hvor enn jeg er. Det passer meg utmerket! Jeg har ett villmarkshjerte. Jeg elsker turlivet, vandringer i skog og fjell. Naturen er fantastisk og har mye nytt å by på hver eneste årstid. Jeg vil se mer av den, flere steder - da er det godt å kunne finne "hytteluksus" hvor enn jeg er!

 

I oktober laget jeg meg ett nytt prosjekt, jeg bestemte meg for å bli DNT-hyttesamler, link; "DNT - hyttesamler"

 

Siden jeg har besøkt mange hytter før, bestemte jeg meg for å sette startstreken på 2013. Jeg laget min egen hyttebok, hvor jeg gjør meg noen skildringer fra hvert hyttebesøk, limer inn bilder m.m. Det er ikke bare DNT-hyttene som blir omtalt der, men alle hyttene jeg besøker. Til nå i år har jeg 11 DNT og 2 Statskog-hyttebesøk i tillegg til ett museums-gård-besøk. Jeg regner med at tallet vil stige betraktelig til neste år.

 

Men er det ikke fantastisk at vi har alle disse hyttene som vi på en måte eier sammen? Som står klar til oss når vi ønsker oss en tur i akkurat det bestemte området?

 

Det beste er at det finnes noe for alle, både de som vil ha litt luksus, de som vil ha det primitivt, de som vil gå en lang fjelltur før de kommer frem - og de som vil parkere bilen rett utenfor hytta.

 

Kanskje har jeg inspirert deg til å sjekke ut disse mulighetene?

Jeg håper det!

God helg! :)

Granneset eventene 2013!

I helga var det først og fremst eventene på Granneset som var i fokus. Kveldsevent på fredag og vanlig event på lørdag. Værmeldingen var ikke helt stabil dagene før, så jeg var litt spent på hvordan forholdene ville være.

Selv gikk jeg og turfølget mitt opp til gården på torsdag ettermiddag. Sekken min var 13 kg... så jeg må bare ærlig innrømme at jeg slet de første hundre høydemetere, men så gikk det veldig så greit. På Granneset satte vi bare sekkene fra oss og fortsatte mot Bredekforsen, Bredek og Inner Bredek. Turfølget mitt hadde aldri vært her før, så da var det bare å bruke ettermiddagssola for å få vist frem paradiset i de nydelige høstfargene.

Det ble kveld før vi var tilbake på Granneset. Vi laga bål og ble sittende ute å skravle til langt ut i de små timer denne kullsorte høstnatta.

Fredag formiddag begynte de neste gjestene mine å melde fra at de gikk fra parkeringsplassen, alle fikk beskjed om at det var senger ledig på gården og at de dermed slapp å ta med telt. Mens jeg venta på at de skulle komme oppover, noe som tar litt tid når man skal lete etter cacher, fulgte jeg turfølget mitt halvveis ned igjen (ikke alle som har fri i helgene...)

Omgivelsene var så utrolig vakre. Høstfargene som blir lyst opp av sola, man blir nesten euforisk! ;)

Fredag kveld var vi 8 voksne mennesker som skulle overnatte på gården. Høy stemning, med lavterskel humor rundt benken på bålplassen. Latteren satt løst, bålet varmet og jeg kjente at jeg virkelig storkoser meg med livet. Klokka ble sent før vi tok kveld - og jeg tror alle var sovna 25 sekunder etter å ha krøpet ned i soveposen! ;)

Lørdag opprant til en solrik høstmorgen. Blide ansikter dukket etter hvert opp på kjøkkenet - og utover dagen kom ennå flere blide mennesker til syne på gårdstunet. Noen "ekte mennesker" (de som ikke er geocachere) og mange geocachere. Smilende mennesker og kjempekoselig stemning på tunet i dag også!

Etter hvert begynte folk å tusle videre på runden forbi gårdene. Jeg hev meg med en av gruppene som forlot ved 14 tiden. Jeg kunne av sporingen på gps'en se at runden fra parkeringsplassen via de 3 gårdene er 9,9 km. Men i magisk landskap er det en flott tur!

Nok en gang har jeg virkelig storkosa meg når jeg har fått lov å vise frem området til mange mennesker som ikke har vært her før. Jeg kan fortelle litt om historien til gårdene, men til neste år skal jeg ha satt meg bedre inn i dette, slik at jeg kan være et bedre vertskap på Granneset 2014 eventene!

Tusen takk til alle som deltok på turen!!!
Jeg er lykkelig og fornøyd med årets eventer!!!