Omsider dukket sola opp i kulden her i nord, så vi bestemte oss for å dra på skitur på fjellet.
Det er lenge siden skiene har vært testet og Lasse investerte i nytt drag til pulken, så da var det greit å få prøvd det også.
Vi har merket at det ikke bare er Mira som fryser i kulden, derfor stakk vi innom XXL og kjøpte en jakke til Buffy også. Alaska og Una er laget for å tåle kulde, så de bare storkoser seg selv om det blir 15 minus.
Pulken ble lastet med ved, pledd, reinskinn og diverse slikt, så la vi i vei. Hårballene kosa seg og løp fritt. Her hadde de tydeligvis funnet ut at det var noe interessant under snøen.
Vi fant et prima sted å slå oss ned for å lage bål. Sola varmet den korte stunden vi hadde den etter at vi satte oss ned.
Siden det var mye som lukta veldig godt nede i sekken var alle bortsett fra Una veldig ivrige på å få hodene ned i sekken.
De fikk bare en liten smakebit av pølsene siden de var veldig salte. Mira stakkars har vært på lang tids slankekur siden medisinene hennes gjør at hun raskt legger på seg og nyrene ikke tåler at hun får i seg salt. Stakkars... for pølser er hennes favorittmat.... Men vi hadde selvsagt med godbiter som egner seg for hårballer også.
Vi hadde fabelaktig utsikt over Uman og hele Umskardet. Skikkelig godt med sol, skal jeg si dere.
Mira og Buffy satt på reinskinnet i pulken med ett pledd rundt seg og jeg hadde vært lur nok til å ta med den store vinterjakka for å slippe å fryse. Når jeg i tillegg har investert i ny fóŕét vinterbukse, ja, da var jeg ikke stivfrossen på ett øyeblikk.
Det kan bli rimelig heftig innimellom, for Alaska er blitt stor. Som valper flest blir hun overivrig og må vise at hun er veldig glad i mor.
Da er det også fort gjort for de som sitter pent under pleddet sitt, å rett og slett bli trakket på av en plagsom valp. "Særiøst, liksom, er det slik som dette hun skal oppføre seg?"
"Nei, jeg er da ganske søt og sjarmerende, jeg... er jeg ikke?" Joda, Alaska kan sitte stille hun også, innimellom.
En stund etter at sola gikk ned måtte vi røre på oss igjen. Det ble raskt kaldt og det er ikke noe poeng i å fryse.
Vi kunne konstatere at hårballene er blitt ganske lydige og koser seg i snøen. I tillegg fungerte det nye draget til pulken helt suverent.
Nå gleder vi oss til flere skiturer, bare ekstremkulden gir seg og sola varer litt lengre utover dagene.
I dag var vi litt usikker på hvor vi skulle legge turen, men siden været var høvelig fint bestemte vi oss for Reinfjellet.
Ruta dere ser på kartet er den naturlige på sommertid. For noen år siden gikk jeg opp dit på høsten, ca den ruta dere ser der. Avstanden som står der er grovberegning og stemmer ikke helt...
Vi parkerte på den store parkeringsplassen like før Raudvatnet. Derfra gikk vi rett over veien og fulgte scooterspor ca 2 km omtrent i rett luftlinje mot Reinfjellet. Sporet svingte nedover mot de siste hyttene før toppen av fjellet, så her tok vi av og gikk i løssnøen oppover.
Været skifter fort og med ett forsvant sola og vi hadde 30-40 meter sikt.
Mira fikk snøballer i pelsen, men potevoksen gjorde at hun ikke fikk snøklumper mellom potene. Men hun er tøff og går videre.
Sola skinte så vidt gjennom skyene. Her hadde nok turen stoppet hvis vi ikke hadde hatt GPS, det var ikke sikt til ett eneste holdepunkt i terrenget. Siden vi hadde GPS viste vi at vi var ca 200 meter fra målet, dermed kunne vi fortsette.
Men så forsvant skydekket like fort som det kom, sola skinte og varden dukket opp. Litt annet landskap en forrige gang jeg var her. Da var høstfargene helt fantastisk.
Mens jeg klippet Ranatraskenkortet gikk Lasse for å se om han kunne finne geocachen som ligger like ved. Til tross for iherdig graving i snøen så var den ikke å oppdrive. Selv om det er lite snø, er det nok for mye til å finne geocacher som ligger på bakken.
Det var 2 andre Ranatrasken-klippere som var innom varden mens vi gravde i snøen, så vi rakk ikke hilse på dem før de dro i retur.
Denne turen er i følge GPS'en 3 km en vei. Så det stemmer med det som står i Ranatrasken heftet. Likevel tror jeg det er litt lenger om sommeren hvis man går fra parkeringsplassen, siden man da går langs veien og videre langs stien opp til fjellet. Nå som det er snø er det like greit å bare gå i rett luftlinje mot målet, man ser jo ingen sti likevel.
Vi brukte ett par timer på turen, så det er ingen polferd. Slakt og greit terreng å gå i. God tur!
Årets 2. Ranatraskentur gikk til Langsela. Jeg har aldri vært her før, dvs., jeg har en gang gått de første 1,5 km oppover. Der står det to benker og dette er det første virkelige utsiktspunktet på turen.
På kartet målte jeg turen til å være 3,4 km. I Ranatraskenbeskrivelsen står det 3,5 km. GPS'en min pleier å være til å stole på og den viste 3,9 km en vei. Kartet gir også inntrykk av at terrenget er relativt flatt, det stemmer ikke helt. Startpunktet er merket med (A) og Ranatraskenklippet med (B).
Vi parkerte på (hytte) parkeringsplassen på motsatt side av brua i forhold til der skogsbilveien går. Jeg hadde sett på kartet og syntes å huske at det var rimelig flatt ett godt stykke og at det så ble en veldig lang bakke. Det stemte for så vidt. Veien var godt oppkjørt av scooter, så det var fint å gå. Det var vel drøye 200 meter flatt terreng, så begynte oppoverbakken, ikke veldig bratt, men jeg var glad for at vi hadde feller under skiene, ellers ville vi nok gått "fiskebein" hele veien.
Det første skikkelige utsiktspunktet kommer etter 1,5 km (med oppoverbakke). Herfra trodde jeg det var flatt eller nedoverbakke resten av veien, men dengang ei. Etter ca 2 km deler veien seg. Hold til høyre. Nå flatet det litt ut og de siste par km var ikke oppoverbakkene like lange og bratte.
Klippepunktet ligger på ei bro ved elva. På øversia er elva såpass vid at jeg lurer på om det egentlig er et fiskevatn, men jeg vet ikke. Er det noen andre som vet?
Vi satte oss på reinskinnet, drakk kaffe og spiste kjeks. Sola skinte og det var -1 grad når vi satte oss ned. Benken er en naturlig benk, ei lita berghylle i ei lita skråning 10 meter fra klippepunktet. Noen hadde lagt granbar til sitteunderlag og det var spor etter et bål. Ingen ved i sikte, men 6-7 vedkubber i sekken når du drar hjemmefra er sikkert nok til et pølsebål.
I dag gikk det bedre med Mira, vi valgte å smøre potene på framlabbene med potevoks og så hadde hun sokker på baklabbene. Neste gang skal vi prøve med bare potevoks på alle labbene.
Både Mira og Una storkosa seg på tur i dag, men begge var slitne når vi kom tilbake til bilen. 8 km i snøen tar på når man må løpe hele veien tilbake.
Vi brukte 1 time og 20 minutter oppover og 35 minutter nedover. Så dere skjønner at her var det oppoverbakker som tok tid og nedoverbakker som ga fart. Jeg tror dette er en tur jeg vil ta som vintertur neste gang også.
Det er full aktivitet i huset for tiden. Håndverkerne holder på med badet i sokkelen, Mira skaper mye leven og jeg pakker til ny skitur på Saltfjellet.
Skiene ble levert inn til preparering på Sport1 i går og henta i dag sammen med skismurning og slike ting. Ny ullstilongs måtte også til, nytter ikke med de gamle som er full av hull. Mira har fått seg regn-vest, siden pelsen er så kort og hun virker til å fryse veldig i vind, snø og regn.
Jeg har funnet frem det meste som trengs til turen. Bare litt mat igjen å ordne til.
Planen er å dra til Saltdalen i morgen, overnatte på Storjordstua, for så å legge kursen mot Tollådalen på fredag morgen. Derfra skal vi gå opp til Bjellåvasstua, slik som forrige tur og hvis det går bra med Mira, fortsetter vi til Midtistua på lørdag og går ned igjen på søndag.
Det går bare fint med Mira. Vi var til dyrlegen på mandag, siden hun hadde klødd så fryktelig i ørene. Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, stakkars sjarmtrollet. Helt utrolig at hun har klart å være så tålmodig med prøving av ett 30 talls dra-seler tidligere på dagen, med så mye smerter som hun måtte hatt. Men nå har hun fått medisin, både øredråper og smertestillende. Rød dra-sele; riktig moteløve.
Vi har gått en eller to lengre turer hver dag. I går gikk vi nesten ei mil. Gatelangs denne gang. Hun løper mer nå, når jeg slipper henne løs, kommer "stormende" når jeg roper henne tilbake. Helt fabelaktig.
Hun er en liten ramp også. Jeg har ved ett par anledninger før sett at hun har vært på kjøkkenbordet og forsynt seg... Første gangen lå 2 pakker med godbiter sammen med noen andre ting på bordet, hun hadde tydeligvis hatt "hjemme-alene-fest", for den ene pakken hadde hun fått av plasten på (den lå strødd i småbiter over hele kjøkkengulvet) og innholdet var søkk vekk. Dagen etter var det sølete potespor på duken... men da ingen fangst.
I dag tok jeg henne på "fersken". Jeg hadde funnet frem en godbit som hun skulle få etter drypping av ørene. Så ble jeg distrahert av telefonen i 2 minutter. Vips! Godbit snappet... Uklart bilde, men dere skjønner tegninga. Raskere enn lynet inn i buret for å spise fangsten...
Det er nå litt festlig. Ingenting kan være på bordene noen steder. Uvant for oss alle tre her i huset, men sånn får det vel bare være. Hun har vist alltid vært en liten ramp på dette området. Og til tross for at nesten alle jeg møter tror hun er en valp, så er hun jo tross alt ei 8 år gammel dame.
Etter lange turer er det viktig å passe på å få mulighet til å sove tungt, slippe å passe på om jeg gjør noe annet, så da ligger hun oppå meg. Rører jeg på meg så våkner hun, ergo har hun full kontroll. At det kan være godt å ligge slik, det forstår jeg bare ikke...
Nå er det stille i huset, noe som har vært en sjeldenhet de siste dagene, de bråker fælt i kjelleren. Jeg tror badet blir veldig bra. Dyktige og trivelige karer som holder på. Dere skal nok få vite hva jeg mener om både firma, folk, resultatet og prisen når det er ferdig der nede. Foreløpig er jeg meget fornøyd.
Siden dette blir siste blogginnlegget før helga vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt livet, folkens!
Med min ny-vunne skiinteresse har jeg de siste dagene gleda meg stort til å gå på ski til Nasa. Ett gruveområde som var i drift på 16-17 og 1800-tallet. Link om dette her.
Nasafjell ligger i Saltfjellet, bare noen km fra Polarsirkelen. I dag står det en restaurert "hytte" fra 1889 her som kan brukes som raste-bu. Denne var målet for turen.
Jeg starta hjemmefra ved 08:30 tiden og parkerte på Saltfjellet ca kl 10:00. Fikk skiene på og startet på de 600 høydemetrene opp på fjellet. Sola strålte og det var helt vindstille. De første 3 km er det bratt, men på skaren, med fjellski og halvfellene under gikk det veldig bra. Som å gå på føttene.
På det første bildet er jeg på ca 750 moh. Jeg passerer skoggrensa og har Sør-Randalen nede til høyre for meg. Videre oppover ser jeg bare det hvite fjellet som er veien videre.
Det ble mange korte stopp for å ta bilder. Helt ubeskrivelig nydelig. Ikke ett vindpust etter hvert som jeg kom opp på turens høyeste punkt (ca 1100 moh) heller. Jeg stoppa og filma panorama over landskapet.
Hører dere hvor stille det er? Bare lyden av skoene mine som knaser i snøen når jeg snur meg.
Sola varmet og hvite fjell og hvitt landskap så langt øyet kan se. Nydelig.
Så fortsatte jeg ferden. En kar på scooter stoppa og slo av noen ord, men jeg måtte gå videre for å ikke bli kald. Med ett ser jeg ett av de gamle riksgrensemerkene som ble bygget på 16- og 1700-tallet. Jeg bestemte meg raskt for å ta omveien bort til det. Rr 226 B. Snø og islagt. I det fjerne så jeg videre mot det jeg tror var Rr 227, men bare som en snøhaug oppi fjellsia.
Herfra var det ei unnakjøring på rundt 100 høydemeter og ei stigning på rundt 50 høydemeter før jeg nådde målet. Bildet under er tatt fra varden og ned mot målet, som er den sorte prikken på bildet.
Etter hvert som jeg nærmet meg så jeg at det stod 4 snøscootere utenfor. Jeg drista meg likevel inn. Hadde da slett ikke gått så langt uten å gå inn! 4 svenske karer hadde kaffepause der inne, de to eldste dro ganske raskt, de to yngste ble igjen. Siden det var en geocache inni hytta, måtte jeg bare si det før jeg begynte å lete. Da hev de seg rundt å leta sammen med meg. De hadde hørt om geocaching og ble veldig ivrige :) Moro!
De dro og jeg fikk hytta for meg selv, i 10 minutter, før jeg nok en gang hørte scootere stoppe utenfor. 2 karer med en "skavase" med unger kom inn for å se. Det ble litt komisk, for den ene karen kjente meg igjen og ble stående å prate litt før de dro videre. Folksomt her i fjellheimen.
Etter litt mat og kakao hekta jeg skiene på meg og gikk i retur. Da gikk det rimelig fort, for når det er oppover på vei hit, gikk det logisk nok nedover på tilbaketuren.
Det var helt stille, ikke en lyd å høre, ikke ett menneske å se, bare glødene sol og vakker natur.
Jeg gikk og hørte på boka "Og fjellene ga gjenlyd" av Khaled_Hosseini. En velskrevet historie som jeg ble helt oppslukt av.
Jeg kjørte rimelig fort nedover, til tross for skare med is på. Kjente at hvis det ikke hadde vært så hardt, ville dette vært som å kjøre telemark eller nesten slalom. Jeg er så glad for at jeg kjøpte fjellskiene. Helt utrolig for en forskjell fra de gamle smørefri-skiene.
Bildet viser det flate partiet før nedkjøringa starter.
Jeg var vel nede ved bilen ved 16:00 tiden, etter 6 timer på tur i fjellheimen. 18,93 km var tilbakelagt.
I går ettermiddag og kveld var jeg så full av inntrykk og glede at jeg ikke kunne beskrive turen som noe annet enn fantastisk.
Saltfjellet, alene, nesten 2 mil på ski. En vanvittig mestringsfølelse. Ikke sånn at jeg trodde at jeg ikke skulle klare turen, men at det gikk så lett og greit. Jeg gikk til og med og gleda meg til å kjøre nedover igjen. Virkelig gleda meg.
Turdata fra GPS'en;
9,1 km til "hytta".
2 timer og 35 minutter i bevegelse
3 timer og 39 minutter totaltid.
3,5 km/t i snittfart opp på fjellet
Totalt på turen;
18,93 km (ble litt svingete kjøring nedover)
4 timer og 14 minutter i bevegelse
6 timer og 3 minutter totaltid
4,5 km/t som snittfart totalt på turen (maxfart 23,4 km/t)
I dag var det strålende sol, så i tolv tia satte jeg meg i bilen og kjørte opp til Raudvatnet. Der parkerte jeg og fikk skiene på føttene. Langt der oppe i det fjerne kunne jeg se dagens turmål; Raudfjellet.
Med friskt mot og hel-feller under fjellskiene (klok av skade fra i går) la jeg i vei oppover. Det gikk overaskende lett og var mye raskere å gå opp på ski enn på føttene. Det forundret meg litt, men terrenget er flatere på vinteren, snøen dekker til groper og myr, så da blir det ikke så mye opp og ned.
Likevel... Når det er 250 meter i luftlinje fra toppen, da skal man opp de siste 100 høydemetrene. Jeg innså fort at det bare var å parkere skiene og gå på føttene. Pulsen økte betraktelig og jeg følte meg døden nær, formen er nok ikke helt på topp, men opp kom jeg og fikk klippa Ranatraskenkortet for 6. gang i år.
Det blåste som vanlig friskt på toppen. Jeg gjorde ett forsøk på å filme i panorama slik at dere kunne få se den flotte utsikten som er der oppe. Alle fjellene omkring, Rauvatnet langt der nede i det fjerne og vinden som river i klærne.
Halvveis mot bunnen av fjelltoppen.
Om sommeren tar denne turen rundt 3 timer, men da pleier jeg starte på ett annet sted enn i dag. På ski tok den bare i overkant av 2 timer. Helt utrolig.
Spørs om jeg ikke har fått blod på tann med dette ski-greiene... Får jeg det til så trenger i alle fall ikke vinteren bli så sørgelig lang og kjedelig.
Jeg gleder meg noe enormt til å forsøke å gå til Nasa (Saltfjellet) på søndag. Jeg har fått litt vei- og terrengbeskrivelse fra folk som har vært der før, så turen virker absolutt overkommelig.
I tillegg melder det ekstremt bra vær, litt vind, men det tåler jeg. Det blir vel den store styrkeprøven på ski for meg... vettet mangler, pågangsmotet er stort!
Jeg fikk det til!!!
Omsider har jeg gått på ski opp til Granneset. Kom meg søren ta hel ned igjen også.
Jeg bare smiler fra øre til øre.
Til tross for at det meldte ett sørgelig vær både fredag og lørdag, så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve å komme meg til Granneset. Dette ble første gang jeg var der en vinterdag. Fantastisk!
Klokka ble langt på dag før turen starta, først kl 17 kom skiene på og bakkene opp fra Storvollen til Berglia skulle forseres. Jeg var spent. 180 høydemeter i løpet av 1 km i luftlinje, kram snø som skiene forsvant godt ned i, men det gikk veldig fint. Skifeller er en fantastisk oppfinnelse.
Om sommeren tar turen opp en time. Denne gangen tok det 3 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 23 minutter. Det var helt nødvendig med mange små stopp. Måtte hvile litt og sjekke GPS'en ganske ofte, for landskapet ser helt annerledes ut i vinterdrakt.
Ved 20 tiden kunne jeg krype inn døren på utbygget og åpne hoveddøren. Etter litt måking var det greit å gå inn og ut der.
Det gikk med mye ved for å prøve å få varme i huset. Ett ti-talls stearinlys var også i drift. Men det ble liksom ikke varmt, noe som etter hvert ble veldig forståelig; en av vindusrutene var knust - så det blåste godt inn... Når hullet var tettet (med en gammel sovepose) ble det raskt varmere.
Rødvin og god mat hørte selvsagt med til denne turen. Villmarkshjertet var strålende fornøyd. Natten ble tilbragt på madrasser på gulvet forran ovnen, da var det bare å putte ved i den innimellom, så holdt det seg høvelig varmt.
I dag tidlig vekslet det mellom sludd og plaskregn. I dagslys så jeg hvor enormt mye snø som var på takene til byggningene. Det er ett under at de ikke hadde knekt sammen.
Jeg storkosa meg, men det er ikke noe poeng i å sitte inne på en fjellgård i slikt vær, så da ble det bare pakket sammen og rydda opp - og returen til Storvollen startet. Ja, selvsagt etter å ha klippa Ranatraskenkortet, på klippepunktet som bare så vidt stakk fram fra snøen. Årets 4. klipp!
Returen tok 2 timer, men effektiv gåtid var 1 time og 27 minutter. Til og med 180 høydemeter nedover gikk fint. Uten skifeller, til og med.
Jeg har lært mye på denne turen, men viktigst av alt; jeg kan gå på ski hvis jeg bare vil! Både oppover og nedover! Jeg er så glad og så fornøyd at jeg ikke kan beskrive det! Nå innser jeg at det kanskje er lurt å kjøpe fjellski og dra på flere vinterturer, for dette var gøy!
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
