Mandag formiddag dro vi på cachetur. En liten trail på Dønna som heter Skeisvatnet rundt. Turen starter langs en grusvei som går over i ei sti. Stia var veldig utydelig i terrenget og dårlig merka, så jeg antar den ikke er mye i bruk. En annen ting jeg forundret meg over, var at stien ikke gikk langs vannkanten ved Skeisvatnet, slik jeg hadde trodd, men over myr og fjell mellom vatnet og sjøen.
Det ble likevel en fin tur med utrolig vakkert lys på tilbaketuren. Himmelen glødet. 2 geocacher ble funnet og vi sa oss fornøyde med det.
Søndag formiddag, overskya og litt yr i luften. Vi bestemte oss for å dra på tur likevel. Valget falt på Falkhytten, ett turmål jeg har besøkt før. Landskapet er ganske så flatt og stien er tydelig å følge. Naturen hadde fått ett lett "melisdryss" i løpet av natten så, det var skikkelig fint.
Vi møtte flere turgåere langs stien, signerte 2 geocacher (Lasse 7), vi konstaterte meget fornøyde at vi hadde besøkt det 4. av de 10 turmålene i Fjelltrimmen Dønna og vi fikk registrert en TellTur-tur.
Selv om dette er en litt kjedelig tur med tanke på landskap og utsikt, så er det moro å gå en tur hvor vi har 3 turaktiviteter i en tur.
Både vi og hårballene kosa oss og gleder oss til neste tur!
Det ble knallfint vær og da måtte vi dra på tur. Valget falt på Gullstadfjellet. Jeg prøvde på turen opp der i 2019, men da fant jeg ikke frem og rota meg bare bort.
Vi startet med friskt mot. Parkerte ved angitt parkering og gikk i retur til grinda og fulgte stien til steintunellen. Så gjorde vi samme feil som jeg gjorde forrige gang jeg var her; vi fulgte den gode stien rett frem. Feilen ble oppdaget på samme sted som sist og vi snudde. Rett etter steintunellen står det ei lita gran med ett slitt rødt tøymerke i. Der gikk stien bratt oppover langs fjellsia. Nå var den tydelig og grei å følge.
Etter ca tre kvarter var vi i sola på toppen av Gullstadfjellet, ca 174 moh. Flott utsikt i alle retninger og det var helt vanvittig godt å kjenne sola igjen. Vi går mot lysere tider. Bare 5 måneder til midnattsol. Når sola forsvant tusla vi i retur.
Til tross for at vi gikk litt feil, var det en flott tur opp på Gullstadfjellet. Ca 45 min opp og 30 min ned.
Vi kunne registrere den 3. turen i Fjelltrimmen Dønna og logge 6 geocacher på turen. Storfornøyd!
For oss som ikke er lokalkjente og kjenner alle på Dønna er turbeskrivelsene til Fjelltrimmen Dønna ganske håpløs. Det brukes personnavn, lokale stedsnavn og det er ikke vedlagt kart og ikke koordinater. Det betyr mye leting på kartene og søking på nettet. Men nå har jeg funnet ut sånn ca hvor 6 av de 7 siste turmålene er, så det er håp ;)
Her er de aktuelle veipunktene til Gullstadfjellet;
Parkering: N66° 07.801 E012° 36.670
Grind og stistart: N66° 07.845 E012° 36.992
Stideling, ta til høyre; N66° 08.013 E012° 36.985
Varden med postkassen: N66° 08.290 E012° 37.322
Koordinatene blir informasjon for spesielt interesserte, men jeg tar dem med likevel.
Til tross for litt sølevær dro jeg til Alteren og løfta sykkelen av bilen. Målet var Stortjønna på Båsmofjellet. De første par km er langs skogsvei, så der er det greit med sykkel. Så er det drøye 1,5 km til fots gjennom skogen. Når jeg gikk langs tjønna vaka fisken. Omgivelsene var utrolig grønne og frodige.
Etter å ha klippa Ranatraskenklipp nr 5, fant jeg en tørr plass under ei stor gran. Her ble det morrakaffe og frokost, før jeg returnerte til bilen.
Som dere ser valgte jeg å bruke min Osprey Tempest 20 (link til test) Den er veldig grei å ha på ryggen når jeg sykler, siden den sitter som støpt.
Etter diverse gjøremål fant jeg ut at jeg skulle bite sammen tennene og gå til Lapplia. Turen starter like nord for IllhølliaSelv om jeg har gått dit flere ganger før, er det en tur jeg alltid må mote meg opp til. 250 høydemeter rett opp, ikke en millimeter flat strekke. Noen snille mennesker har laget trapper i de værste partiene, så det var betydelig lettere å gå i forhold til tidligere turer.
En km oppoverbakke, så lå smia der. Fordelen med å ha bitt sammen tennene og gått opp er den flotte utsikten. Grønt og frodig her også. Etter en liten kaffe- og kjeks pause leta jeg nesten en halv time etter cachen som skulle være der. Jeg hadde nesten gitt opp før den omsider dukket opp. Lykke!
På denne turen brukte jeg min Osprey Archeon 30. Den har god plass til ekstra tøy i regnværet. Og jeg synes det er så fantastisk at den er laget av resirkulert materiale!
Vel nede ved bilen kunne jeg strålende fornøyd slå fast at jeg hadde 6 klipp på Ranatraskenkortet mitt!
Det er utrolig hvor fort været skifter. Etter stormen på torsdag og fredag, våknet vi til sol på lørdag. Nåja, sola kom litt utpå dagen, når den hadde fått tid til å klatre opp på himmelen.
Det er en fin geocaching trail som går til ett av turmålene i "Fjelltrimmen" på Dønna, Falkhytten.
På skiltet ved starten på stien stod det at det var 4 km til målet. Bakken hadde fått ett tynt hvitt teppe over seg og det var supert å gå.
Siden stien deler seg ett sted helt i begynnelsen, klarte jeg selvsagt å følge feil sti ett godt stykke. Det gikk bra likevel, bare å tusle over bakketoppen og myra så var jeg på rett sti igjen.
Jeg vet ikke om det er mulig å tro det, men det var faktisk nesten helt vindstille. Vi gikk fra varde til varde, fra geocache til geocache. Totalt var det 8 cacher langs stien. Jeg logget noen på vei opp og skulle ta resten på vei ned.
For ett landskap. Flatt og lettgått, samtidig som utsikten er helt magisk. Når sola atpåtil skinner, ja, da er det ubeskrivelig godt å være på tur.
Som nevnt var det 8 mulige cacher og på skiltet stod det 4 km å gå. Jeg brukte en time opp, inkl logging av 4 cacher. Da tviler jeg litt på at det er hele 4 km, for så fort går jeg aldri... på tilbaketuren brukte jeg 45 minutter inkl logging av 2 cacher ( jeg presterte å gå forbi 2) 4 km på 45 minutter? Nei, jeg tror vi slår av for en kjenning og sier 3 km...
Sola forsvant før vi var tilbake ved bilen. Jeg var strålende fornøyd med funn av 6 cacher og signering av turmål 1 av 9 i Fjelltrimmen 2019. Hårballene hadde kosa seg og var overlykkelige over fin-fin tur.
Onsdag var det et virkelig nydelig vær på Mo. Jeg bestemte meg for å gå en tur ved Rauvatnet for å få med meg noen solstråler.
Vannet glitret og selv om det var tidlig på morgenen og det bare var rundt 0 grader, så varmet sola godt.
Jeg har en geocache her oppe som jeg har lett etter flere ganger før. Jeg bestemte meg for å gå innom denne, atter en gang. Nå hadde jeg fått med meg en viktig detalj i cachebeskrivelsen; vade-attributten. Så med støvler på beina, noe jeg håpet var nok, for isen hadde lagt seg i ett 1,5 cm tynt lag ved vannkanten, la jeg i vei. Det at isen hadde lagt seg gjorde at det ikke fristet å gå barbeint ut i vannet for å lete.
Heldigvis ble cachen funnet etter en del isbrøyting (med støvler og en stokk) og saumfaring av bunnen av vannet. Støvlene var høye nok, så jeg slapp bli mer våt på beina enn det som rant inn i de små hullene som er nederst på den ene. Nye støvler står på lista over nødvendige innkjøp....
Etter signering fortsatte turen, kaffepause i sola, nydelig utsikt og helt stille omgivelser. Ett par timer senere var jeg tilbake ved utgangspunktet og kunne si meg godt fornøyd. Geocachen funnet og solstråler samlet. Nå kjente jeg meg klar for helg.
Jeg pakket bobilen, puttet alle de fire hårballene inn og startet ferden. Etter en halv time var nærvene mine frynsete. Alaska liker ikke bilkjøring og hylte noe skrekkelig. Jeg stoppet før Hemnes og bestemte meg egentlig for å snu, men etter en luftetur på rasteplassen la jeg Alaska i forsetet, med sele og bilbelte - og i boblejakken min. Der sovnet hun.
En kjøretur som vanligvis tar litt iver en time, tok 3,5 timer. Hvor mange stopp vi hadde mista jeg tellingen på. Ferje til Dønna, så kjørte vi til Breivika og fricampa der. Roen senket seg.
Planen var å bli der til fredag kveld, men om mårran fant Buffy og Alaska en prima sanddunge å grave i. Den inneholdt slakteavfall. Til tross for at de hadde spist frokost, spiste de det også. Vi måtte flytte til tryggere område.
Etter en liten tur på butikken dukket det opp en masse nye cacher. Blant annet langs en tursti i skogen. Prima for oss, vi la i vei. 5 FTF og 6 cacher senere var vi ved bobilen igjen. Flott tur i all slags vær. Elg møtte vi også, i tillegg til at vi så masse harer og storfugl.
Cachingen fortsatte med noen drive-in før jeg campet på Dønnes Gård ved 17 tiden. Mat og så hvile ett par timer. Jeg var utslitt.
Ved 22 tiden fikk vi besøk av 2 venner og deres hund, Tuva, det ble lek og moro for dem, både inne og ute. Tiden går fort når man har det trivelig, så klokka ble 02 før vi tok kveld.
Dagen etter gikk vi tur på Heia kystfort. Flott utsikt over Helgelandskysten. På bildet under ser dere Lovund i det fjerne og en borerigg på vei mot land.
Så la vi kursen mot eventet. 50 små og store deltok og vi kosa oss med pizza og GIFF-filmer. Geocaching Internationale Film Festival.
Som vanlig var det mye "møl" blant de 15 filmene (hver film er max 4 minutter), men spoler du 8 minutter ut i filmen ser du den absolutt beste; "Geocaching is free".
Her er alle årets filmer!
Så var det Spooky Night fest på Skartun. Vi pynta oss med Haloween kostymer og kl 20 entra vi låven. Knallmoro kveld.
Søndag startet hjemturen, etter å ha funnet noen få, men veldig bra, cacher til.
Vi var innom foreldrene mine en tur, sånn at Buffy og Alaska fikk rota litt der og gnagd litt på sofaen deres. Så kjørte vi hjem. Nå gikk det mye bedre, vi brukte bare 2 timer på turen.
Tusen takk for ei flott helg!
Jeg er glad jeg bet tennene sammen og dro likevel.
I sommer dukket det opp en geocaching-trail i Mofjellet. Den starter rundt 400 meter over havet og går langs fjellet, hele tiden med flott utsikt mot byen og fjellene omkring. Trailen bærer navnet PanoRana (link til #8)
Jeg har logget de 8 cachene med å dele dem opp i 5 turer, ikke fordi det ikke er hensiktsmessig å ta dem i en tur, men fordi jeg har tatt dem som turer med hundene.
PanoRana #2 var den første, den ble logget 14. juni. Det var en flott tur med hundene og funn av en kjempefin cache full av julestemning.
Så gikk det noen måneder, helt til 8/10, før jeg og Lasse tok med oss hundene og gikk via #2 (slik at han fikk signert den) til #3. For en suveren utsikt! Dette ble Buffy sin første fjelltur. Vi hadde med kaffe og satt en stund og nøt utsikten mens sola varmet.
20. oktober gikk jeg, Mira, Una og Buffy til #4 og #5. Siden Buffy er så liten, ble det lang nok tur for henne. Nok en gang lot jeg meg imponere av den flotte utsikten langs hele stien.
Ei uke senere gikk jeg, Mira og Una til de 3 som lå lengst bort. #6, #7, #8. Jeg hadde lasta godt i den nye sekken min for å teste den med mye vekt i. Fantastisk sekk å bære.
Cachene skulle være greie funn, men på #6 hadde nok noen tenkt at de skulle hjelpe til og gjemme den veldig godt... Heldigvis fikk jeg hjelp av CO, slik at jeg fant den og fikk lagt den synlig, slik den skulle være.
På vei mellom #6 og #7 kom jeg på at det hadde vært en cache her før og bestemte meg for å se etter den. Joda, der lå den - og den var i god behold. "Tjønna" heter cachen (link) Kjempegøy å finne den igjen. Siden den er i god behold lot jeg den ligge. Vanligvis tar jeg med meg rester av gamle cacher hvis de bare er søppel, men denne er jo helt i orden.
Etter å ha funnet den siste tok vi kaffepause ved Hol-bua. Den ligger ved ei lita tjønn 415 meter over havet. Utsikten er flott og stillheten total. Det er rart at man er så nært byen, men samtidig så langt oppi fjellet i stillheten.
Dagen etter gikk Lasse tur med Una og Mira til disse cachene. Over natta hadde snøen lagt seg over landskapet.
Han fikk litt hjelp til å finne de cachene som lå på bakken, for de var nedsnødd og ikke så god sak å finne. Nydelig vinterlandskap.
De hadde også en super tur, selv om det snødde tett innimellom.
I dag bestemte vi oss for å ta den siste. PanoRana #1. Det var kommet 6-7 cm snø på bakken og hundene storkosa seg i snøen. Det blir mye lysere når snøen er kommet.
Vi satt en stund og drakk kaffe mens hundene løp rundt og herja i snøen. Super tur som passet perfekt for en snart 9 uker gammel Alaska og 12 uker gammel Buffy.
Mira var full av snøballer siden vi ikke tok på henne vinterdress, men hun er ei tøff dame og var like glad selv om pelsen var full av snø.
Nå er det sånn at Geotrollan blant annet skal kåre "Årets beste tradisjonelle cache", jeg har valgt å nominere hele denne trailen.
Ikke fordi cachene er noe spektakulære greier, men fordi de er enkle å finne og leder vei langs en flott tursti med fantastisk utsikt. En tur som er flott å gå uansett årstid, selv om ikke så mange av cachene er vintersikker.
Slike trailer vil vi ha flere av. Små trailer av cacher som tar oss med på vandringer i skog og fjell. Helgeland har flere slike, men dette er den flotteste trailen jeg har logget til nå i år, som er publisert i år.
De 3 hårballene må få seg en liten tur selv om jeg ikke er helt i form.
Det ble sent på ettermiddagen før jeg bet sammen tennene og kjørte opp på Mofjellet, for å la dem løpe rundt.
Tåka lå tykk over sentrum, men ved masta på Mofjellet var vi høyt over tåkedekket og så på at sola gikk ned. Et tynt islag lå på bakken, ingen tvil om at vinteren kommer snikende.
Klokka var vel bare halv sju når sola var forsvunnet og en halv time senere var det blitt ganske mørkt. Buffy fant en fin liten hule i en bergsprekk. Der måtte hun selvsagt grave. Om hun tror hun er gravemaskin eller arkeologspire, det vet jeg ikke, men ingen tvil om at hun synes graving er gøy.
Mira og Una løp omkring og kosa seg.
Jeg fant geocachen ved masta og sto og så på utsikten og 3 små bål som brant.
Når jeg kjørte ned fra fjellet oppdaget jeg at det stod ett telt ved det ene bålet og en urgammel "camper-suv" ved det øverste.
Jeg kjente at jeg hadde veldig lyst til å dra på telttur. De som skulle overnatte her på Mofjellet hadde det fint; høyt over tåka og fantastisk utsikt!
Ut på tur må vi til tross for sølevær, så hvorfor ikke kombinere det med ett par geocacher?
Jeg tok med meg hårballene og dro til Reinfjellia. Tåka lå tjukk, så det var trollsk stemning.
Vi tusla innover skogsveien. Ved den første cachen ble det ikke funn, så vi gikk videre til neste. Etter mye leting dukka den opp. Mira og Buffy venta spent på om vi skulle videre snart...
Så tusla vi ett stykke til innover veien før vi snudde og jeg bestemte meg for å gjøre ett nytt forsøk på den første cachen. Una brydde seg som vanlig absolutt NULL om geocaching og kosa seg bare med utsikten inn i tåkehavet.
Buffy derimot starta iherdig å lete. I går hadde hun stor suksess med å grave frem en cache og sette tannmerkene sine i den. Jeg prøvde å forklare henne at denne cachen var vintersikker, så da er den ikke på bakken, slik den hun fant i går var.
Buffy hørte ikke på meg og fortsatte grave. Da tok Mira ansvar og prøvde å forklare henne, men Buffy bare fortsatte gravingen.
"Mor, hun forstår ikke dette! Jeg gidder ikke mer, hun får bare grave!" Mira ble lei, men så....
... ble hun litt interessert igjen. Hva kunne det være Buffy gravde etter? "Ha, ha, mor! Jeg lurte Mira, det er ingenting her!" Buffy snurra rundt, jeg reiste meg opp, putta mobilen i lommen, så hadde jeg cachen rett i øyet.
Så gikk vi søkk våte, men veldig fornøyde, tilbake til bilen alle fire....
