Helgelandskysten, med båt inn Storfjorden!

Etter å ha forlatt Lovund tøffet vi videre med båten langs kysten sørover til Velfjorden, målet var Sørfjorden. I fjor sommer gikk jeg over fjellene fra Vistenfjorden og ned hit (link). Det var gråvær, men det gjør ikke noe på tur.

Vel fremme ankret vi opp, pakket sekkene og rodde på land. Her er vi inne i Lomsdal-Visten Nasjonalpark med en gang vi setter føttene på land. Vi tok med oss en lett sekk og begynte å gå mot den gamle fjellgården Klausmarka, som jeg fortsatte til på turen min i fjor sommer (link). Turen er ca 3,5 km lang i greit terreng. En smule igjengrodd innimellom, som dere ser. Lasse hadde ikke vært her før, men det var helt tydelig at Mira og Una kjente seg igjen.

Etter en times tid var vi fremme. Vi gikk inn for å lese litt i hytteboka. Lasse var spent på om han ville finne ett notat etter farens besøk, men ei heller han fant det (jeg leta i fjor). Siden jeg ikke fant vann/brønn når jeg var her i fjor, gikk vi en tur rundt og lette, men fant ikke. Da antar jeg man må ned den bratte skråningen til elva. I fjor var det med tungt hjerte jeg forlot uten å vaske etter meg, men uten vann ble det bare rydding og tørking/kosting.

Det er så trist at denne fjellgården står og forfaller, men jeg håper virkelig at det er noen andre enn Brønnøy turlag som eventuelt får overta etter Skogselskapet, hvis de en gang skulle gi det fra seg. JA, så ærlig er jeg offentlig! Blir Klausmarka en gang ei DNT-hytte som blir forbudt for hund, ja, da synes jeg det er en tragedie! Dette sier jeg på grunn av den j***** irritasjonen jeg følte når vi kom til Strompdalskoia (link). Nå må jeg pressisere at jeg ALDRI har hørt snakk om at en slik overtagelse har vært diskutert/overveid eller nevnt på noen som helst slags måte!!!

Vel nede ved fjorden igjen laget vi bål, grillet pølser, fisket litt og fikk 6 små ørret. Gråvær og litt yr i luften, men vi kosa oss før vi rodde ombord i "Sjølvelive" igjen.

Dagen etter gikk vi opp til ett fjellvatn like i nærheten. Her fikk Lasse en stor fin ørret på første kastet, men etterpå var det ikke napp å få. Vi satte opp en liten gapahuk siden det var både sol og litt yr i luften, laga bål og grillet ørreten fra dagen før. Det er sørgelig, men siden ingen av oss hadde mobilen med ble det ikke ett eneste bilde herfra. På vei ned igjen plukket vi masse stor fin kantarell og spiste villbringebær. Har vi ikke helt fantastiske muligheter her i nord?

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, videre til Klausmarka og tilbake til Stranbukta, tredje turdag!

Vi våknet ett par ganger i løpet av natta på Klausmarka, men la oss til å sove igjen, noe som resulterte i at vi ikke stod opp før 09:30.

Jeg skrev i hytteboka, ryddet og kostet og prøvde å gjøre det så ryddig og pent rundt om på kjøkkenet som mulig. Så hadde jeg gammelt søppel og skrot i en pose som jeg hang i gangen, mitt eget tok jeg selvsagt med meg. Nå ble det ikke nevnt i forrige innlegg, men gården er i Skogselskapets eie.

Været var overskya, men fint når vi tok fatt på ormegress-stien videre kl 11:15. Smått fant jeg faktisk rød T-merking, men den forsvant flere ganger, så vi gikk en del opp og ned, frem og tilbake i skogen før vi etter 2 km kom til fjellterreng og ei lita tjønn som også har navnet Langvatnet. Her fant vi endelig vann igjen. Lykke. Og vi fikk oversikt over terrenget videre.

Så gikk vi litt høyere opp og rastet ved en liten varde like før oppstigningen til Nedre Svanvatn. Herfra hadde vi utsikt mot forsen ned fra Storhaugvatnet.

Siden det hadde begynt å regne, satte jeg opp gapahauken. Mira og Una var raske til å komme seg inni. De la seg på soveposen og Mira ble tullet inn i pledd, siden hun hadde tatt seg en svømmetur over en myr med vann.

Jeg lå i åpningen, kokte kaffe og lagde nudler med "rett i koppen" suppe, samt havregrøt. Gjett hvem som spiste hva? Vel, Mira og Una likte nudler... Regnet trommet mot teltduken og jeg lå og så på utsikten og vurderte hva jeg skulle gjøre videre.

Hvordan i all verden skulle jeg komme meg over de strie elvene som de jeg møtte i Klausmarka fortalte om? Tåka hadde begynt å ramle ned over fjellsidene. Ville det være mulig å gå over til Forvik slik planen var?

Litt før kl 15 stoppet regnet brått og vi tuslet videre mot Nedre Svanvatn. Det vil si at vi startet med 80 høydemeter rett opp i terrenget, men så flatet det noe ut. Sola tittet frem innimellom.

Bilde til venstre; opp der skulle vi. Bilde øverst til høyre; vi ser Nedre Svanvatn. Nederst til høyre; første elva er passert.

Med ett lå Nedre Svanvatn foran oss. Spektakulært fjellandskap, dalføret opp fra Strofjorden lå bak oss og dalføret videre mot Tasslivatnet så ut til å være greit terreng.

Nåja, etter å ha kommet oss over elva først. Vi tuslet litt frem og tilbake og fant ett egnet sted å krysse. Begge hundene i bånd og de gikk over på egen hånd.

Når vi kom over elva fikk jeg øye på noe festlig. Dere vet sagnene om trollene som blir til stein når sola treffer dem? Vel, her har to stykker blitt tatt i litt festlig aktivitet...

Vi tuslet videre og fjellandskapet ble flatere, noe som gjorde at jeg ikke måtte følge med på hvor jeg satte føttene og dermed kunne gå å se på det spektakulære landskapet.

Neste utfordring ble å krysse elva ned fra Tasslivatnet. Den samme elva som de andre hadde vedd til midjen i lengre nede i dalen. Men også her gikk det fint. Selv om det var sterk straum kom vi oss over, hundene svømte og jeg dro dem med meg etter båndene.

Hytta som er merket av på kartet... ja, den er ei falleferdig gamme. Mira var inne og inspiserte, men kom raskt ut igjen. Intet blivende sted.

Litt lengre ned tok vi oss den frihet å ta en rast i hytteveggen på ei hytte ved Tasslivatnet. Det var 19 grader, men i løpet av minutter sank temperaturen til 14 grader, det blåste, regnet kom og tåka rullet atter en gang nedover fjellsidene.

Jeg bestemte meg for å gå ned til Stranbukta. Hvis vi skulle gå over fjellene til Forvik ville vi trenge to dager ekstra, med risiko for enda mer tid hvis ikke tåka forsvant øverst i fjellene. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikk kontakt med kjæresten når vi kom til mobildekning igjen, så kunne jeg gå opp via Auslia og ned til hytta til foreldrene mine på Mortenhåjen.

Herfra er det skogsbilvei helt ned til kaia i Elvvika. Vi begynte å tusle videre kl 17:30 og for første gang på turen tok jeg på meg goretex-jakken.

På vei ned legger jeg plutselig merke til noe hvitt ute på ei lita tjønn. Vannliljer! De mest nydelige blomster jeg vet om i hele verden. Dermed måtte vi over myra slik at jeg kunne ta bilde. Stakkars Mira og Una, de skjønte aldeles ikke hvorfor vi skulle forlate veien, men det måtte vi helt klart gjøre.

Så fortsatte vi. Jeg fikk mobildekning og kunne sende meldinger. Når vi kom til fjellgården Åsen tok jeg meg den frihet å gå inn i vedskjulet for at vi kunne spise hver sine doble knekkebrød med smøreost uten å druktne. Vi trengte påfyll av næring alle tre.

Så ble det avtalt henting nede i Elvvika og klokka 20:15 kunne Una løpe loggrene mot far igjen. Vi hadde da gått 1,6 mil i løpet av dagen og vært på tur i 9 timer.

Jeg synes ikke denne turen har så krevende terreng som jeg har hørt og lest at andre synes. De to partiene som er "ille" er ned fra fjellet og til Storfjorden, samt de 2 km fra Klausmarka og ut av skogen til man når fjell. Ellers er det bare vakkert, rett og slett vakkert.

Ser dere; vi hadde tuslet ei rute som var hjerteformet når den ble tegnet inn på kartet.

Totalt hadde vi gått 33,3 km siden vi startet. Gjennom nydelig landskap. Jeg har storkosa meg hele tiden. Stillheten som gir rom for å la tankene vandre, det nydelige landskapet som er umulig å beskrive og ikke minst med flott turfølge som det overhode ikke hadde vært noen problemer med.

Jeg lever ett helt fantastisk liv!

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden og til Klausmarka, andre turdag!

Vi startet turen videre kl 07:15. Gikk langs ryggen av Gråfjellet, videre på østsiden av Langvatnet.

Noen hundre meter fra enden av Langvatnet tok vi en lengre pause ved en av vardene. Disse hadde vi fulgt til nå og var greie å se i terrenget hele veien.

Fra rastestedet hadde vi utsikt mot Lappskarddalen, Storfjordelva, Storfjorden, Okfjorden og ikke minst Storfjordgården. Herfra skulle vi ned 330 høydemeter i løpet av en avstand på rundt 650 meter i luftlinje. Bratt terreng som jeg synes å huske var ei steinur.

Det var steinur. Igjengrodd steinur. Kratt, ormegress og masse buskas var vokst opp siden sist jeg gikk her. Dermed ble nedstigningen ett blodslit, for å si det som det er. På bildet ser dere kanskje at det er en liten nedoverbakke?

Men når vi kom oss ned, var det bare rundt 700 meter frem til Storfjordgården over myrer. Når jeg var her for 30 år siden bodde en kar og mora hans her, for 20 år siden bodde kun han igjen her alene. Innerst i en fjord som ikke har veiforbindelse og som er lite besøkt.

Storfjordgården

Gården var i elendig forfatning. Den bar preg av å ha stått tom i mange år. Området rundt var fullstendig igjengrodd. Jeg kjente jeg ble skuffet. En slik gård burde vært holdt vedlike, her den ligger i slike nydelige omgivelser.

Det er rart hvordan jeg tror at mine barndomsminner fra slike steder skal være i dag, slik som de var den gang. Det krever en kjærlig hånd og mye entusiasme fra nåværende eiere å ta vare på denne perlen, men jeg skjønner at det kan være flere årsaker til at den står slik som i dag.

Vi gikk ned til elveutløpet, her traff vi to par, ett fra Oslo og ett fra Tyskland som hadde gått ei uke inne i nasjonalparken og nå var på vei via Klausmarka til ferjeleiet på Horn i Vevelstad. De tuslet videre og vi gikk ned til deres campsted.

Her la Una og Mira seg til å sove. Det var 26 grader, men skyene kom sigende og temperaturen sank raskt til 18 grader.

Turen fra Lomtjønna hadde tatt rundt 5 timer, med bare en liten rast på toppen av fjellet. Så de to hårballene var nok slitne.

Ved 13:30 tiden tuslet vi fra Storfjorden, med kurs mot fjellgården Klausmarka. Mira gikk først og sporet de som hadde gått før oss. Dermed fant vi stien rimelig raskt. I begynnelsen var det mye og høyt ormegress. Jeg så ikke hundene som bare var 3-4 meter foran meg.

Hengebroen over elva var heldigvis ny. Det viste seg at dette var første gangen Una gikk over en slik. Mira, som løp foran oss, gikk over ett par ganger før vi kom. Utålmodig for å få oss med videre.

Etter denne skulle vi oppover, stien ble mindre igjengrodd og det var mye enklere å gå. Men vi mistet den flere ganger og det ble litt "byksering" i skogen.

Etter en times tid så vi Klausmarka. Gården så fin ut fra utsiden, men området rundt var fullstendig igjengrodd av ormegress og annet buskas.

Når vi kom til inngangsdøren oppdaget jeg at det var to andre fjellvandrere her allerede. De hadde gått motsatt vei og skulle etter hvert opp der vi hadde gått ned.

Etter å ha sittet å snakket og studert kart en times tid, fortsatte de ned til Storfjorden hvor de hadde tenkt å slå leir for natten.

De kunne fortelle om ett "satans" terreng ned hit og en elvepassering hvor de hadde hatt vann til midjen. Jeg tenkte med skrekk på å gå over på den måten med sekk og to hunder.

Så ordnet jeg vann til hundene. Klok av tidligere erfaring med å finne vann på slike steder, hadde jeg fylt to flasker og koppen min med vann før vi gikk fra Storfjorden. Det viste seg å være lurt, for noen brønn ville jeg ikke klare å finne i de igjengrodde omgivelsene.

Jeg fyrte i ovnen og ordnet soveplass til oss. Gården er ikke på noen måte så fin som andre fjellgårder jeg har besøkt. Innvendig bærer den preg av forfall. Bare kjøkkenet er sånn høvelig. Resten var rett og slett i sørgelig forfatning. Musene holdt ett fryktelig spetakkel inni veggene og folk hadde ikke ryddet opp etter seg.

Men jeg satte meg ned ved bordet og leste i hytteboken. Spent på om jeg kunne finne signaturen til foreldrene mine, men det klarte jeg ikke. Det var to hyttebøker, den gamle hadde første hilsen i 1964. Det virker ikke til at det er mange som er innom her. På en av sidene, med notater fra 1988 hadde noen lagt inn en liten blomst. Se så fint den er bevart. Koselig.

Vi hadde vært oppe siden 06-tiden og jeg antar at jeg krøp i soveposen ved 19-tiden. Trøtte og slitne, men veldig fornøyd med en flott vandring i nydelig landskap i dag. Så vi krøllet oss sammen i soveposene og kosa oss før vi sovnet.

Tripptelleren viste at vi til nå hadde gått 16,67 km. Det er med andre ord ikke så veldig langt over fjellene.

Fjellgården Klausmarka (Klavesmarka)

Fortsettelse følger....