Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, første dag!

Siden jeg har ei uke fri er det ikke noe poeng i å sitte hjemme. Nok en gang ble sekken pakket. Jeg, Mira og Una skulle på nok en tur i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Til dels ikke i helt ukjent terreng. Deler av denne turen hadde jeg gått før.

I strålende sol og 21 grader, kjørte kjæresten oss til Stranbukta, der turen skulle starte. Både Mira og hans hund, Una, skulle være med på tur. Jeg tenkte å bruke 3-4 dager denne gangen.

Planen var å gå fra Stran, via fjellgården Auslia, Lomtjønnan, Langvatnet og ned til Storfjorden i Velfjorden.

Derfra skulle vi videre opp Klausmarkdalen til den gamle fjellgården Klausmarka (Klavesmarka på kartet). Så skulle vi gå opp til Nedre Svanvatn og videre til Tasslivatnet.

Planen videre var å gå over fjellene til Forvik, men den endret seg og vi gikk ned til Stranbukta igjen, via fjellgården Åsen. Kommer tilbake til det etter hvert.

Etter en times tid hadde vi tilbakelagt 3,6 km og var kommet til fjellgården Auslia, min 4. tur hit i år. Vi valgte å ha en rast utenfor for å vente på mer levelige temperaturer å gå i. Ved 19-tiden var det blitt 16 grader og vi beveget oss videre opp mot Gråfjellet.

Målet for kvelden var Lomtjønnan, to små vatn på Gråfjellet. Avstanden dit var i underkant av 3 km og tok en times tid.

Når vi kom opp på fjellet snudde jeg meg og la merke til at herfra kunne jeg se alle de 3 gamle fjellgårdene i området; Åsen Punnåsen (Åsheim på kartet) og Auslia. Moro å se alle 3 samtidig,

Det vises ikke så godt på kartet, men opp dalføret via den midterste av dem (hvit prikk midt på bildet) hadde vi gått, for så å stikke innom Auslia (hvit prikk til høyre) og så tøflet opp på fjellet.

Landskapet er utrolig vakkert i alle retninger. Ubeskrivelig vakkert.

At jeg valgte å gå til Lomtjønnan allerede denne kvelden, det var ett veldig godt valg. Enda mer ubeskrivelig vakkert landskap. Sola som glittret i vatnet. Una og Mira stoppet ofte opp og så utover landskapet.

Her ved Lomtjønnan satte jeg opp gapahauken (lånt fra min yngste sønn) og vi kosa oss i solnedgangen.

Ser det ikke ut som de to hårballene har det fint på tur? Una er forresten en snart 10 år gammel sort elghund. De er helt fabelaktig å ha med på tur. Gode venninner, lydige, sterke å gå og veldig rolige.

Vi krøp i soveposen ved 22-tiden, åpningen på gapahauken var nesten ikke glidet igjen. Vi hadde det varmt og godt i soveposer og fleecepledd, til tross for at temperaturen sank til rundt 10 grader om natta.

Utsikten på bildet til høyre, med De Syv Søstre i bakgrunnen, morgensol og blankstille vatn, det var slik det var når vi begynte å tusle videre ved 07-tiden fredag morgen.

Fortsettelse følger!

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.

Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.

Utsikt fra Gråfjellet.

Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.



Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)

Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.

Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.

Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.

Turens høyeste punkt nærmer seg.

Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.

Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.

Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!

Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, dag en!

Bjorvatnet i gråvær.

Etter å ha avbrutt ukesturen inne i nasjonalparken, vært på Forvik ett døgn for så å dra hjem til Mo for å få Mira til dyrlegen på mandag, dro vi tirsdag innover Vistenfjorden igjen. Det antas at hun hadde en senebetennelse i venstre bakfot, ev. en forstrekt muskel. Medisin i 8 dager fremover, mye massasje, kos og klipping av pels, så blir hun god som ny.

Foreldrene mine hadde vært på båttur opp straumene til Lakselvvatnet og henta alt turutstyret jeg hadde forlatt i naustet der, så når jeg kom til hytta deres gikk jeg i gang med å pakke om. Jeg hadde med en sekk med rene, tørre klær og mer mat.

Etter en bedre middag med hvalkjøtt og masse godt tilbehør, fikk jeg pappa til å skysse meg, Mira og sekken med turutstyr innover fjordarmen mot Stran. Det var blitt tidlig kveld, men vi hadde stø kurs mot Tasslivatnan. Det er "vei" opp dit, så det var uproblematisk for Mira å gå.

Nå var vi ikke kommet veldig langt før jeg begynte å ombestemme meg. (Jeg kan vinne ett hvert NM (Norges Mesterskap) i å endre planer...) Hvorfor i all verden skulle vi fortsette å gå langs veien opp på fjellet, når det finnes fjellområder uten veier?!?!

Vi koser oss på fjellgården Auslia.

Før vi nådde fjellgården Punnåsen (Åsheim på kartet), hadde jeg klekket ut en ny plan; vi går over fjellene til Aursletta! Det vil si i en helt annen retning enn først planlagt. Ingen vei, men stort sett bare fjell å gå på.

Siden klokka var blitt litt over 20, fant jeg ut at jeg skulle ta meg den frihet å overnatte på fjellgården Auslia og starte over fjellene dagen etter.

Jeg rulla ut liggeunderlaget, de to fleecepleddene og soveposen på brisken som er seng på kjøkkenet på gården. Her fikk Mira legge seg mens jeg henta vann, ved og fyra i ovnen. Ja, og så vaska jeg ut av en skål med rabarbrasyltetøy som var blitt penicillin....

Vinduene er borte siden de er til reperasjon, så det var ikke mye utsikt, men vi fikk det varmt og godt. Jeg leste i hytteboka og kosa meg og informerte omverden om endringen i planene.

Det ble litt "Oj!" når jeg fortalte om den nye planen. Turen er grei nok den, men nedstigningen fra fjellet og ned til Aursletta er ei ørlita utfordring på grunn av terrenget.... Men siden ingen tviler på at jeg får det til, ble vi bare ønska god tur videre.

.... fortsettelse følger ....

Årets turdag nr. 50 - ett eventyrlig liv -

Ferie med vandring i skog og fjell!

Antar at vi får en del vær av denne typen....

I morgen tidlig tar jeg ferie. Endelig skal jeg komme i gang med sommerens tureventyr; 4 uker med vandring i skog og fjell. Jeg gleder meg vilt!

De siste dagene har jeg pakket og pakket. Det er mye utstyr som skal være med.

Den store 85 liters Osprey sekken min er ferdigpakket til ei uke i Lomsdal-Visten nasjonalpark, med utgangspunkt på Aursletta. Der har jeg mat og utstyr for 8 dager, men turen er planlagt til 6-7 dager. Greit å ha litt ekstra om jeg trenger en dag ekstra. Matmengden er beregnet slik at jeg MÅ få en og annen fisk.... Sekken er nå 19,1 kg. Når vannflaska er fylt opp vil den være 19,8 kg...

Jeg og Mira skal gå alene, med telt i ett område jeg aldri har beveget meg i før. Kartet er studert opp-ned-og-i-mente, men erfaringsmessig er kart en ting, virkeligheten i terrenget en helt annen. Derfor har jeg peilet ut en rute jeg skal følge sånn høvelig, men som jeg sikkert må avvike litt fra etter hvert som jeg ser ann terrenget, værforholdene og ikke minst snømengden i fjellet.

I tillegg har jeg en liten bag med de klærne jeg skal gå denne turen i; ulloverdel og ullstilongs, goretex-klær og fjellsko. Været er ikke det aller beste her i nord for tiden....

Håper det blir mulig med bål....

Jeg har også pakket den gamle og kjære 40 liters Bergans sekken min. Stakkars sekken som bare har vært med på to turer i år, presset ut på sidelinjen av den nye sekken. Men nå skal den få være med, full av klær og mat for våre "mellomlandinger" på hytte på Aursletta og på Mortenhåjen i Vistenfjorden. Disse "mellomlandingene" må til for å pakke om og forflytte meg til nye turområder i nasjonalparken.

Flere turer vil bli små dagsturer, men det vil også bli noen på 3-4 dager. Blant annet ser det ut til at det blir en vandring opp forbi Auslia (som jeg har skrevet om ett par ganger før den siste tiden), over fjellet til Klausmarka. Jeg er klar over at dette blir stedsnavn som bare folk som er kjent i området vet av, så nederst er det ett kart hvor jeg har merket av høvelig rute. Blå er den ruta jeg og Mira skal gå alene, rosa den som er planlagt med turfølge.

Etter disse turene er jeg usikker på om jeg blir i Vistenfjorden eller bruker 4-5 dager i Børgefjell nasjonalpark. Det får tiden vise.

Noen av turene vil jeg, etter planen, ha 2-beint-turfølge, men jeg og Mira må nok gå en del alene. Akkurat det er ikke noe problem, vi trives godt sammen på tur. Jeg er så utrolig glad i den lille hårballen min.

Hvordan det blir med blogging underveis de neste ukene er jeg litt usikker på. Jeg skal prøve når jeg har gode nettforhold. Vise dere noen bilder om ikke annet.

Her er kartet som viser de to områdene av Lomsdal-Visten nasjonalpark som vi skal gå i denne gangen.

6 døgn på tur i Vistenfjorden!

Mira koser seg med utsikten innover fjorden mot Ausen.

Man skal ikke sove bort sommeren, så jeg og Mira har vært sent i seng og tidlig opp!

Torsdag morgen tuslet vi opp på åskammen på andre siden av vågen nedenfor hytta. Her er det nydelig utsikt i alle retninger.

Det er ikke mange ganger jeg har gått ut hit, men det fristet å sitte på åskammen her når lokalbåten gikk ut av fjorden ved 08-tiden om morgenen.

Sola brøt så vidt gjennom og vi kunne bare nyte og kose oss.

Utsikt mot Kjølneset og ut av Vistenfjorden. Blankstille hav og vakre omgivelser.

Utsikt mot hytta på Mortenhåjen (den røde), det gule huset er en gammel fjellgård som er godt vedlikeholdt.
Stran i bakgrunnen, en fjordarm som går innover til ett område med mange gamle fjellgårder.

Utover torsdagen ble det mye tusling rundt omkring i nærområdet. Snakket med noen flere av hyttenaboene og bare kosa oss i det flotte været.

Utsikt fra fjellgården Åsen og utover fjorden.
Det er nesten grodd igjen, før så man fjorden herfra.

Fredag fikk vi turfølge og gikk fra Stran, forbi flere ett par fjellgårder og opp til Auslia.

Været var nydelig. Sola skinte og det var nesten vindstille.

Mira brydde seg fint lite om sauene som var på beite. Smått ble hun litt nyskjerrig, men kom tilbake når vi ropa på henne. Drømmehund.

Den turen vi gikk nå er ikke den samme som jeg gikk forrige gang jeg besøkte stedet. Det er traktorvei å gå på halve ruta før man møter på en velgått sti. Forbi Vassengvatnet og Bjorvatnet.


Utsikt fra Bjorvatnet. Bittelitt krusning på vatnet, så speilinga ble ikke helt perfekt.





Utsikt mot Bjorvatnet, fra fjellet bare ett lite stykke fra Auslia.

Denne gangen var det snøfritt her oppe. Åkre og trær er grønne. Det er på denne måten jeg husker stedet fra barndommen. Den gang det fremdeles bodde en mann her. Tenk; det er bare 30 år siden Auslia ble fraflyttet!

Gården Auslia i sommerdrakt.

På trappa på Auslia i sola.

Hele huset manglet vinduer, siden disse er til vedlikehold og kommer derfor ikke på plass før senere i sommer. Vi gikk inn og signerte hytteboka. Det har vært noen få besøk siden jeg var her i vinter.

Så måtte vi selvsagt prøve å få til ett bilde på trappa. Ikke så god sak å få til med selvutløser og 2 hunder som skulle være med på bildet... men etter noen forsøk gikk det greit. Jeg fikk litt trim frem og tilbake... som vanlig når slike bilder skal tas...

Denne turen var ikke med sekk og GPS, slik jeg pleier å ha på tur. OK at sekken ikke var med, men at GPS'en lå igjen i båten kom jeg på halvveis på vei opp. Panikken holdt på å ta meg fullstendig... slike tabber gjør jeg aldri ellers. Jeg er jo totalavhengig av å vite lengden på turen, snitthastighet og temperatur. Skrekk og gru ;) Men jeg estemerer at turen til Auslia var på ca. 3 timer.

Vel nede på Stran igjen,  fortsatte ferden innover fjorden med båt. Nå var målet hyttetur på Aursletta. Her kunne jeg nyte ettermiddags- og kveldssola til denne utsikten mot Lakselva. Upåklagelig.

Det er godt at sola kommer og viser seg frem innimellom. Jeg bryr meg egentlig ikke om været, jeg liker å være ute uansett. Men det er helt klart bedre å sitte ute i sola i t-shirt, enn i goretex-klær i regnet.

Lørdag var planen å gå en tur jeg har hatt veldig lyst til å gå, men samtidig har gruet noe forferdelig til. Det går en sti fra Aursletta til Lakselvvatnet. Den øverste delen av denne gikk jeg sist jeg var her inne, bare "blåbær" mot det som lå foran meg her.

Denne delen av stien har noen veldig bratte partier, noen steder skal man gå på to planker festet i fjellveggen og bare en vaier å holde seg i. Dette skulle jeg til overmål gjøre med en fullstendig uredd Mira i bånd.

Likevel, det er sånn at hvis jeg ikke biter tennene sammen og gjør slike ting, så kommer jeg meg ikke dit jeg vil. Her var det bare å skride til verket med godt mot.

Fra bratte partier er det ofte nydelig utsikt. Det betyr at bare man finner noe å klamre seg fast i, så kan man snu seg og ta ett bilde. Ikke mange slik jeg pleier, men ett!

Dere ser fornøyd, uredd hårball...
og lengden på plankepartiet bak meg på bildet til høyre...

Jeg ga turfølget kameraet på ett av disse plankestedene med grei beskjed om at ramla vi ned, så skulle han bare fortsette å ta bilder, ikke prøve å redde oss.... Skjelvende, med en hånd som klamret seg fast til vaieren og en hånd som krampeholdt i båndet til Mira kom vi oss helskinnet over. Jeg kan love dere gleden var stor.

Ferden fortsatte oppover. Bratt men likevel enklere terreng nå. Vi fortsatte opp "stien" forbi straumen og hadde kurs mot fjellgården Sannan. Nok en nydelig, velholdt fjellgård som ikke er modernisert med strøm og innlagt vann. Siden gården er i privat eie og jeg ikke får spurt eierne om å legge ut bilde lar jeg det være for denne gang. Utsikten, derimot, når sola forsvinner, den kan jeg dele med dere.

Utsikt fra Sannan. (Husk at bildet lyver, her i nord er det dagslys hele døgnet nå.)

Etter en kveld/natt her sammen med festlige folk, gikk turen ned til Aursletta med båt på søndag. Jeg valgte å bli igjen til mandag og ta hurtigbåten ut av fjorden om ettermiddagen. Jeg er kommet til årets turdag nr 36.

Nå blir det ikke flere turer inn fjorden før ferien starter om to uker. Da er planen at jeg og Mira skal gå en uke inne i Lomsdal-Visten nasjonalpark, alene, med telt. I ett område med mye uberørt natur, fullstendig manglende mobildekning og en rute som får bli til mens vi går. Jeg gleder meg!

Tur til Auslia!

Visten er ett område med spektakulær natur og mye historie. For 100 år siden bodde det folk på de mange fjellgårdene her. De fleste av disse er i privat eie nå, noen er veldig godt tatt vare på.

Gården Auslia ligger langt til fjells, 5,4 km fra hytta, i delvis bratt og ulendt terreng.

Jeg bestemte meg for å legge turen dit. Landskapet virket totalt ukjent, jeg klarte ikke å huske, dermed gikk jeg feil og måtte drive seriøs fjellklatring for å komme opp Klaven. Uten GPS hadde jeg aldri funnet frem.

Opp og ned fjellskråninger og dalfører bar det. Etter ett par timer åpenbarte gården seg. Velholdt og vakker, slik jeg husker den.

Det er 30 år siden sist jeg var her. Den gang var gården bebodd! Herlof flyttet i 1987. Her bodde han alene i dette vakre og nesten utilgjengelige fjellandskapet. Noen år senere testamente han Auslia til Vevelstad kommune, som holder den godt ved like.

Av hytteboka ser jeg at det er få besøkende her. Jeg er faktisk den første i år. Litt rart at det er slik. Auslia er som ett museum. Her kan man virkelig se hvordan folk levde på disse avsidesliggende fjellgårdene.

En times tid ble jeg værende. Spiste litt, så meg om og sendte (i lykkerus) bilder til familie og venner.

Tilbaketuren ble selvsagt enklere. Landskapet virket mer kjent og jeg fant stien ned Klaven slik at jeg slapp fjellklatring.

Etter litt over 5 timer på tur i sola var jeg tilbake på hytta ved 14-tiden. Gps'en viste 11,23 km. På føttene delvis i snøen.

En fantastisk tur med mange barndomsminner.