Hyttetur i indre Visten!

Etter å ha vært til tannlegen og trukket ei tann som har vært vond og plagsom lenge, ble sekken pakket og vi dro på hyttetur til Lasse sin hytte på Aursletta.

Vel... hyttetur og hyttetur.... jeg vil spesifisere; hytte-vedlikeholds-tur....

De siste to dagene har Lasse snekret og jeg malt... malt og malt og malt... Jeg er ikke glad i stigen, men har dristet meg opp i den også.

Innimellom er det pauser hvor vi nyter utsikten og stillheten.

Som dere ser på bildet nederst til høyre har vannslangen blitt en smule spesiell i vinter. Ikke så god sak å spyle med, men hadde det vært blomster å vanne her, så hadde den egna seg utmerket til det....

Nå er jeg, Mira og Una alene her inne. Lasse dro på jobb. Mer maling venter på å bli smurt på veggen i morgen. Like greit at det bare er oss tre damene, for i dag, mens jeg skalv i stigen med malekosten, tittet jeg inn vinduet og oppdaget at hytteeieren lå på sofaen med øya lukket.... Hvorfor? Han planla.... fortalte han....  Jeg holdt på å krepere av latter... og JA, han skal mobbes masse for den tabben!

Geocaching i BMT ved Gilten!

Vi forlot Hulderheim ren, pen og ryddig utpå dagen. Sola skinte og det var rimelig varmt. Vi tok en del drive-in cacher på veien BMT #130-108.

Så ble bilen parkert og vi startet å gå den lille trailen mot Hestangen. Ei åpen Statskoghytte ved Gilten.

I luftlinje var det ikke store avstanden, kanskje 3 km fra start, men i virkeligheten ble det nesten dobbelt så langt. Myr, myr og mer myr. Hundrevis av høydemeter rett opp er mye lettere å gå enn våt myr... likevel; sola skinte, alle cachene ble funnet og så lå hytta der. Kjempeflott hytte.

Vi er heldige i Norge som har Statskog og for at de holder over 100 koier, hytter og fjellgårder åpne for oss. Link til Statskog og oversikt over disse; trykk her!

Som dere ser, nydelige omgivelser. Merkelig nok virka ikke hytta særlig mye brukt. Folk virka til å bare være innom på dagsturer. Tips til andre som kommer hit; ta med godt liggeunderlag. 2 av køyene hadde noe som en gang hadde vært madrasser... De andre to var tomme. Jeg kjøpte ett knallbra liggeunderlag i fjor, så jeg lå veldig godt.

Vi kosa oss ute både om kvelden og morran. Musa hadde storkosa seg i skapet hvor kopper og kar ble oppbevart, så de ble tatt ut og vaska. Siden muselort er farlig å puste inn, turte jeg ikke røre skapet og stablet heller de nyvaska koppene på benken.

Så forlot vi hytta strøken, slik jeg alltid gjør. Da er det så mye triveligere for neste besøkende å komme.

På hyttetur i ekstremværet!

Ja, det er ekstremvær! Regnet kommer ned fra skyene som ferdige bekker. Derfor anser til og med jeg at det er innevær. Nå har vi ingen fare her på hytta på Aursletta i Vistenfjorden, varmt og koselig inne.

Jeg og Mira har bare gått noen småturer for å hente rent vann og plukke litt kantarell, kantarell som nesten druktner ute. Så er det bare å komme seg inn på hytta igjen og tørke klær og sopp. Mira har regnklær på seg, så hun holder seg tørr. Bare ørene og ansiktet som får seg en real vask når vi er ute.

Det er ikke den helt store kantarellfangsten, men ei halvfull korg henger over ovnen med fangsten fra tirsdag og det jeg plukket i dag får tørke litt på bordet før jeg legger det oppi. Siden det finnes mer enn nok sopp i skogen hjemme er det ikke noen vits i å plukke så mye her. Bare nok til tilbehør til ett par-tre hyttemiddager senere i høst.

I morgen tidlig skal jeg dra hjemover. Jeg har fått en masse elgkjøtt å ta vare på. Noe av det skal jeg levere hos foreldrene mine når jeg drar forbi der. Jegerne er værfaste i søleværet, ikke så mange som orker å dra ut når det er som dette.

Skogen er fargerik. Stillheten er bare avbrutt av regnet som trommer på taket. Det er godt å ha det slik.

Hjemme venter malekosten og innredning av gjesterommet. Greit å ha litt å pusle med i frihelga. Selvsagt håper jeg å kunne komme meg litt ut på tur også. Både cacher og kantarell frister i skogen.

Håper dere får ei super helg, uansett værforhold.

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden og til Klausmarka, andre turdag!

Vi startet turen videre kl 07:15. Gikk langs ryggen av Gråfjellet, videre på østsiden av Langvatnet.

Noen hundre meter fra enden av Langvatnet tok vi en lengre pause ved en av vardene. Disse hadde vi fulgt til nå og var greie å se i terrenget hele veien.

Fra rastestedet hadde vi utsikt mot Lappskarddalen, Storfjordelva, Storfjorden, Okfjorden og ikke minst Storfjordgården. Herfra skulle vi ned 330 høydemeter i løpet av en avstand på rundt 650 meter i luftlinje. Bratt terreng som jeg synes å huske var ei steinur.

Det var steinur. Igjengrodd steinur. Kratt, ormegress og masse buskas var vokst opp siden sist jeg gikk her. Dermed ble nedstigningen ett blodslit, for å si det som det er. På bildet ser dere kanskje at det er en liten nedoverbakke?

Men når vi kom oss ned, var det bare rundt 700 meter frem til Storfjordgården over myrer. Når jeg var her for 30 år siden bodde en kar og mora hans her, for 20 år siden bodde kun han igjen her alene. Innerst i en fjord som ikke har veiforbindelse og som er lite besøkt.

Storfjordgården

Gården var i elendig forfatning. Den bar preg av å ha stått tom i mange år. Området rundt var fullstendig igjengrodd. Jeg kjente jeg ble skuffet. En slik gård burde vært holdt vedlike, her den ligger i slike nydelige omgivelser.

Det er rart hvordan jeg tror at mine barndomsminner fra slike steder skal være i dag, slik som de var den gang. Det krever en kjærlig hånd og mye entusiasme fra nåværende eiere å ta vare på denne perlen, men jeg skjønner at det kan være flere årsaker til at den står slik som i dag.

Vi gikk ned til elveutløpet, her traff vi to par, ett fra Oslo og ett fra Tyskland som hadde gått ei uke inne i nasjonalparken og nå var på vei via Klausmarka til ferjeleiet på Horn i Vevelstad. De tuslet videre og vi gikk ned til deres campsted.

Her la Una og Mira seg til å sove. Det var 26 grader, men skyene kom sigende og temperaturen sank raskt til 18 grader.

Turen fra Lomtjønna hadde tatt rundt 5 timer, med bare en liten rast på toppen av fjellet. Så de to hårballene var nok slitne.

Ved 13:30 tiden tuslet vi fra Storfjorden, med kurs mot fjellgården Klausmarka. Mira gikk først og sporet de som hadde gått før oss. Dermed fant vi stien rimelig raskt. I begynnelsen var det mye og høyt ormegress. Jeg så ikke hundene som bare var 3-4 meter foran meg.

Hengebroen over elva var heldigvis ny. Det viste seg at dette var første gangen Una gikk over en slik. Mira, som løp foran oss, gikk over ett par ganger før vi kom. Utålmodig for å få oss med videre.

Etter denne skulle vi oppover, stien ble mindre igjengrodd og det var mye enklere å gå. Men vi mistet den flere ganger og det ble litt "byksering" i skogen.

Etter en times tid så vi Klausmarka. Gården så fin ut fra utsiden, men området rundt var fullstendig igjengrodd av ormegress og annet buskas.

Når vi kom til inngangsdøren oppdaget jeg at det var to andre fjellvandrere her allerede. De hadde gått motsatt vei og skulle etter hvert opp der vi hadde gått ned.

Etter å ha sittet å snakket og studert kart en times tid, fortsatte de ned til Storfjorden hvor de hadde tenkt å slå leir for natten.

De kunne fortelle om ett "satans" terreng ned hit og en elvepassering hvor de hadde hatt vann til midjen. Jeg tenkte med skrekk på å gå over på den måten med sekk og to hunder.

Så ordnet jeg vann til hundene. Klok av tidligere erfaring med å finne vann på slike steder, hadde jeg fylt to flasker og koppen min med vann før vi gikk fra Storfjorden. Det viste seg å være lurt, for noen brønn ville jeg ikke klare å finne i de igjengrodde omgivelsene.

Jeg fyrte i ovnen og ordnet soveplass til oss. Gården er ikke på noen måte så fin som andre fjellgårder jeg har besøkt. Innvendig bærer den preg av forfall. Bare kjøkkenet er sånn høvelig. Resten var rett og slett i sørgelig forfatning. Musene holdt ett fryktelig spetakkel inni veggene og folk hadde ikke ryddet opp etter seg.

Men jeg satte meg ned ved bordet og leste i hytteboken. Spent på om jeg kunne finne signaturen til foreldrene mine, men det klarte jeg ikke. Det var to hyttebøker, den gamle hadde første hilsen i 1964. Det virker ikke til at det er mange som er innom her. På en av sidene, med notater fra 1988 hadde noen lagt inn en liten blomst. Se så fint den er bevart. Koselig.

Vi hadde vært oppe siden 06-tiden og jeg antar at jeg krøp i soveposen ved 19-tiden. Trøtte og slitne, men veldig fornøyd med en flott vandring i nydelig landskap i dag. Så vi krøllet oss sammen i soveposene og kosa oss før vi sovnet.

Tripptelleren viste at vi til nå hadde gått 16,67 km. Det er med andre ord ikke så veldig langt over fjellene.

Fjellgården Klausmarka (Klavesmarka)

Fortsettelse følger....

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Rolige dager i Vistenfjorden!

Mira "the diva" på båttur!

Etter turen over fjellene fra Stran, via Auslia og ned til Aursletta hadde jeg og Mira noen rolige dager på hyttetur sammen med Una og hytteeieren. Bortsett fra turen til Laksmarkvatnet har vi bare tatt små tusleturer rundt på Aursletta, fisketur med båt på Lakselvvatnet, bål- og fisketur i Langvågan, innom Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og ellers bare kosa oss med god mat og masse stillhet.

Mira har etter hvert funnet seg godt til rette i båten. Ett tykt ullpledd bak-under vindskjermen er en prima sove- og utsiktspost for en diva på tur. Hvorfor sitte i baugen og få vind i ørene når man kan ligge her å ha det varmt og godt?!?!

Jeger-taco!

Fisketuren på Lakselvvatnet ga resultat i en 7-800 gram stor ørret (lovlig fisket, ja!) som vi dro ut til foreldrene mine med. Det ble det jubel og glede for, siden de ikke hadde fått en eneste rød fisk i år. Håper vi scoret bonus-poeng der ;)

Maten har vært upåklagelig. Vi gjorde blant annet ett forsøk på å lage "Jeger-taco". Helt det samme som vanlig taco, bare at kjøttdeigen ble byttet ut med elgkjøtt som var skjært opp i veldig tynne skiver og hvitløksmarinert ett døgn før det ble stekt. Resultatet anbefales!

Turkartet mitt over Lomsdal-Visten så langt i år!

Jeg hadde planlagt å dra hjem på tirsdag. I løpet av feriens to første ferieuker hadde jeg gått en god del i fjellet her inne i Vistenfjorden, men jeg kjente at noen av turene som er på ønskelista her i Lomsdal-Visten nasjonalpark, de vil jeg gå med turfølge. Ikke fordi jeg ikke kan eller vil gå alene, men fordi jeg vil dele opplevelsen med flere enn Mira. Da må de bare vente litt, til det er tid og anledning.

På kartet til venstre her har jeg tegnet inn med blå penn de rutene jeg har gått til nå. Ikke så mange, men med tanke på at jeg har vært her i to uker og blitt avbrutt av en tur hjem, så er jeg fornøyd så langt.

Hadde det ikke vært for dette; "vil ha kjæresten med på turene", så hadde jeg nok fortsatt å gå der inne de to neste ukene også... men sånn kan det bli.... Heldigvis er det mer sommer igjen - og høsten er jo den aller beste turtiden!

Mandag kveld fikk jeg en telefon og måtte utover til hytta til foreldrene mine å leke sykepleier. Det var ingen tvil om at vi måtte ha mer hjelp, så 113 ble kontaktet og legeskyssbåten kom raskt innover fjorden og la halvveis til ei av flytebryggene i "fjærsteinan".

Det er godt å oppleve hvor raskt man kan få hjelp selv om man er langt fra sivilisasjonen. Dyktige folk om bord i redningsbåten (og i dette tilfellet også hjelpsomme hyttenaboer) gjør at man er i trygge hender selv om uhellet er ute.

Legeskyssbåten på vei ut fra flytebrygga på Mortenhåjen mandag kveld.

Det ble sent på mandag kveld før vi var tilbake på Aursletta og tirsdag morgen begynte vi å pakke sammen. Jeg og Mira skulle dra ut av fjorden sammen med pappa, mens de to andre skulle til Forvik.

Nå er jeg hjemme for å vaske klær og pakke om, hvor turen går videre nå er litt usikkert, men jeg holder en knapp på Virvassdalen i første omgang.

Lomsdal-Visten nasjonalpark; tur til Laksmarkvatnet!

Bro over bekken.

Denne lørdagen skulle jeg, Mira og Una bli igjen alene på Aursletta ett døgn. Jeg hadde derfor bestemt meg for at vi skulle legge turen innover til Laksmarkvatnet.

Først tenkte jeg at vi skulle gå fra Aursletta, men vi fikk skyss opp til Lakselvvatnet og startet derfra. Det går en god sti hele veien langs Lakselva, så det var veldig greit å gå. Her var det til og med små planke-broer over bekkene.

Siden Una er jakthund, tørr jeg ikke ha henne løs, hun kan plutselig finne ut at hun skal på elgjakt... og sånne ting kan ikke jeg.... Mira, derimot, "bryr-seg-katten" om både elg, rein, fugl og ja, alt annet enn katter... Katter er det lite av i skogen, så da kan hun være løs.

Hytta i Laksmarka.

Terrenget er enkelt å gå i. Skog og myr. Det eneste man hører er fuglekvitter og elva som bruser ved siden av.

Etter 5,3 km hadde vi nådd Laksmarkvatnet og hytta som ramla sammen for 30 år siden. Bare noen rester igjen. De siste 2-300 m til restene av hytta var jungel, så vi gikk i vannkanten.

Tuftene etter Laksmarkgården skal også ligge lengre inne i denne skogs-jungelen, men jeg gikk ikke for å lete etter dem. Jeg tror jeg må ha kjentfolk med meg om jeg skal ha sjanse til å finne frem.

Laksmarkvatnet mot nordrøst.

Jeg husker det ikke selv, men i følge foreldrene mine har jeg vært ved Laksmarkvatnet flere ganger tidligere. Stedet vekket ingen minner når jeg kom dit, slik som mange av de andre stedene jeg har gått til her inne har gjort.

Lakselvvatnet mot sør.

Una ser mot Lakselva.
Mira snuser seg i retur.

Det var overskya vær og litt yr hele turen, men hva gjør vel det når omgivelsene er vakre og stillheten total?

Vi ble bare her en liten stund, siden vi ikke hadde lov til å fiske i verken vatnet eller elva, tuslet vi i retur.

Nå så jeg ikke livstegn i verken vann eller elv, ikke av annet enn knott og en og annen ihjelfrosset mygg i alle fall.

Rundt 7-800 meter fra fjellgården Lakselva og Lakselvvatnet traff vi på to karer på vandring mot Laksmarkvatnet. Godt utstyrt for noen dager på fisketur var de ved godt mot der de tusla oppover dalføret. De var helt sikre på at fisken kom til å bite i løpet av kvelden. Jeg får håpe den gjorde det!

Utsikt mot øverstraumen i Lakselvvassdraget.

Utsikt mot nerstraumen i Lakselvvassdraget.

Strauman mot Lakselvvatnet.

Vi tok, nok en gang, fatt på "stien" som klorer seg fast i fjellveggen fra Lakselvvatnet og ned forbi øverstraumen og fortsatte mot Aursletta. Nydelig her selv om det er gråvær.

Stien bærer opp og ned i terrenget. Nå har jeg gått her så mange ganger de siste ukene at de bratte partiene hvor man går på planker festet til fjellveggen ikke er noen utfordring lengre. Litt vanskelig med to hunder i bånd, men det gikk heldigvis bra. Veldig kjekt å være på tur med rolige og lydige hårballer.

På bildet nyter Mira og Una utsikten mot Aursletta og Bønå. Etter 15,6 km og nesten 6 timer på tur var vi atter en gang kommet til hytta på Aursletta. Det ble fort varmt i hytta og vi ble både tørre og fikk i oss både mat og godbiter alle 3.

Jeg storkoser meg på tur her i gamle trakter, men innimellom frister fjellene hjemme også litt. Årets tursesong kommer til å bli kort, det er bare å innse. Snøen smelter ikke i fjellene, det er for lave temperaturer og alt for lite sol. Så det er bare å nyte den tiden vi har frem til landskapet blir dekket av ett hvitt teppe igjen.

Årets turdag nr 52. - ett fantastisk liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.

Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.

Utsikt fra Gråfjellet.

Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.



Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)

Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.

Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.

Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.

Turens høyeste punkt nærmer seg.

Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.

Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.

Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!

Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, dag en!

Bjorvatnet i gråvær.

Etter å ha avbrutt ukesturen inne i nasjonalparken, vært på Forvik ett døgn for så å dra hjem til Mo for å få Mira til dyrlegen på mandag, dro vi tirsdag innover Vistenfjorden igjen. Det antas at hun hadde en senebetennelse i venstre bakfot, ev. en forstrekt muskel. Medisin i 8 dager fremover, mye massasje, kos og klipping av pels, så blir hun god som ny.

Foreldrene mine hadde vært på båttur opp straumene til Lakselvvatnet og henta alt turutstyret jeg hadde forlatt i naustet der, så når jeg kom til hytta deres gikk jeg i gang med å pakke om. Jeg hadde med en sekk med rene, tørre klær og mer mat.

Etter en bedre middag med hvalkjøtt og masse godt tilbehør, fikk jeg pappa til å skysse meg, Mira og sekken med turutstyr innover fjordarmen mot Stran. Det var blitt tidlig kveld, men vi hadde stø kurs mot Tasslivatnan. Det er "vei" opp dit, så det var uproblematisk for Mira å gå.

Nå var vi ikke kommet veldig langt før jeg begynte å ombestemme meg. (Jeg kan vinne ett hvert NM (Norges Mesterskap) i å endre planer...) Hvorfor i all verden skulle vi fortsette å gå langs veien opp på fjellet, når det finnes fjellområder uten veier?!?!

Vi koser oss på fjellgården Auslia.

Før vi nådde fjellgården Punnåsen (Åsheim på kartet), hadde jeg klekket ut en ny plan; vi går over fjellene til Aursletta! Det vil si i en helt annen retning enn først planlagt. Ingen vei, men stort sett bare fjell å gå på.

Siden klokka var blitt litt over 20, fant jeg ut at jeg skulle ta meg den frihet å overnatte på fjellgården Auslia og starte over fjellene dagen etter.

Jeg rulla ut liggeunderlaget, de to fleecepleddene og soveposen på brisken som er seng på kjøkkenet på gården. Her fikk Mira legge seg mens jeg henta vann, ved og fyra i ovnen. Ja, og så vaska jeg ut av en skål med rabarbrasyltetøy som var blitt penicillin....

Vinduene er borte siden de er til reperasjon, så det var ikke mye utsikt, men vi fikk det varmt og godt. Jeg leste i hytteboka og kosa meg og informerte omverden om endringen i planene.

Det ble litt "Oj!" når jeg fortalte om den nye planen. Turen er grei nok den, men nedstigningen fra fjellet og ned til Aursletta er ei ørlita utfordring på grunn av terrenget.... Men siden ingen tviler på at jeg får det til, ble vi bare ønska god tur videre.

.... fortsettelse følger ....

Årets turdag nr. 50 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; tredje turdag, turen avbrytes!

Mira tørker seg i sola.

På trappa og verandaen på fjellgården Sannan ved Lakselvvatnet dukket sola opp. Både Mira og utstyret som lå rundt over alt tørket og livet var bare fantastisk. Sol gjør godt innimellom, selv om jeg ikke bryr meg om hva slags vær det er når jeg er på tur. (Håper eierne av gården ikke får sjokk hvis de ser hvordan det så ut der noen timer denne dagen....)

Jeg hadde bestemt meg for å ta meg ned til Aursletta og dra ut av fjorden for å få Mira til dyrlegen. Det er ikke en god følelse å avbryte en tur jeg hadde gledet meg så lenge til, men hundens ve og vel kommer først. Landskapet stikker ikke av, håper jeg, så det blir nok mange flere muligheter til å dra på tur her.

Jeg tok meg den frihet å tørke utstyret...

Det hadde vært en veldig fin tur så langt, til tross for mange små utfordringer med terrenget og at Mira ikke hadde vært skikkelig tørr siden torsdag. Her i solveggen lå hun på rygg og fikk tørka krøllene sine.

Etter hvert ble utstyret pakket sammen og stuet inn i naustet nede ved Lakselvvatnet. Bare det aller mest nødvendige ble tatt med i det avtakbare lokket til ryggsekken. Så tuslet vi i vei.

Den første utfordringen var å gå over Lakselva. Elva var ikke så veldig stri, men stri nok og vanskelig å passere. Men vi slapp å gjøre det. To trivelige karer stod å fiska nede ved vannkanten og jeg ble tilbudt skyss slik at jeg slapp elvepasseringen. Selv om jeg ikke vil være til bry for noen, tok jeg tilbudet med stor glede.

På vei ned langs straumen mot Aursletta.

Jeg og Mira ble satt i land og tusla nedover mot Aursletta. Det var blitt kveld, men sola varma godt. Stien er rundt 5 km lang, en del opp og ned, og noen steder også bare planker som er festet til bratte fjellsider. Det gikk fint, men jeg hadde dårlig samvittighet for hårballen som ikke hadde det så bra.

Vel fremme på Aursletta fikk vi kontakt med sivilisasjonen. Det ble avtalt henting dagen etter, slik at vi kunne komme oss hjem og til dyrlegen.

Det er vanskelig å si helt sikkert hva som var galt med henne, men sannsynligvis en senebetennelse i venstre bakfot, ev. en forstrekt muskel. Hun fikk medisin som hun skulle ta i 8 dager. Mye massasje, kos og klipping av pels, så var det bare å pakke på nytt og dra på tur igjen.