4 flotte Ranatraskenturer!

Ranatraskentur nr 7 gikk til Fesklausvatnet. Selv om dette var i slutten av juli lå snøen tykk i enkelte partier. Det må ha vært ekstremt mye snø i fjellet i Rana sist vinter. Nede ved det blikkstille vatnet var det snøfritt. Jeg hadde latt fiskestanga ligge igjen ved bilen siden jeg aldri har sett så mye som ett lite vak her oppe tidligere. Det angra jeg på, for vannet formelig kokte ved naustet til Statskog. Været var flott og det var bare å nyte de flotte omgivelsene etter å ha klippa Ranatraskenkortet. 

Ranatraskentur nr 8 ble Reinfjellet. Her har jeg gått før, både på ski og til fots, men det var første gang jeg tok turen for å klippe Ranatraskenkortet. Utsikten på toppen er fantastisk. Mo sentrum, Høgtuva, Rauvatnet og Omskardet vistes godt i det fjerne. Været var flott og jeg møtte flere Ranatraskere både på vei opp og ned. Det er helt utrolig hvor populær denne aktiviteten er blitt i løpet av de 10 siste årene. Siden det var litt vind på toppen, gikk jeg ett stykke ned før jeg tok pause. Klokka ble ca 23:30 før jeg var tilbake ved bilen, men hva gjør vel det? Dere vet, her har vi jo: "nattens-mulm-og-dagslys-hele-døgnet"! På tur nr 7 og 8 brukte jeg min fabelaktige Osprey Hikelite 18, som du finner link til omtale av her :)

Henriktjønna ble tur nr 9. Her hadde jeg aldri gått før så jeg måtte gjøre litt research før jeg dro. Jeg leste om flere som ikke hadde funnet frem på første forsøk, så jeg studerte kart og fant ett som hadde en inntegna sti. Det viste seg at denne stia var lett å finne og enkel å følge. Klok av skade fra turen til Fesklausvatnet, hvor jeg ikke tok med fiskestanga, tok jeg den med nå. Vel fremme i duskregnet satte jeg meg ned under ei stor gran og tenkte for meg selv; dette stedet er en fantastisk pærle. Stille og fredelig, vakker natur og det var masse vak i vannet. Til tross for mange kast med fiskestanga ble det ingen fangst. Mygga derimot, den hadde kjempefest, nemlig meg. Jeg fant ut at det var best å dempe feststemninga før jeg ble oppspist. Så jeg pakka sammen utstyr og mat (i min Osprey Xena, link til test) , så tuslet jeg nedover mot bilen igjen. Jeg skal helt klart tilbake til Henriktjønna, men med telt og utenfor myggsesongen.

Ranatraskentur nr 10 gikk til Skistua. Denne turen har jeg gått så mange ganger før at den er blitt litt kjedelig, sånn hvis jeg skal være ærlig. Landskapet er grodd igjen, stien er blitt mer som en vei siden dette er en veldig populær tur. 1,5 km i helt flatt terreng i skogen. Jeg sykla godt over halvveis og gikk det siste stykket siden stien er dårlig egna for min sykkel. Selv om jeg dro tidlig denne søndag morgenen, så møtte jeg mange turgåere, hovedsaklig hundeeiere på morgentur.

Innen 1. august hadde jeg 10 klipp på Ranatraskenkortet mitt. Det er ikke så dårlig med tanke på at jeg bor på Dønna og bare drar til Rana når jeg skal på jobb hver 3. helg.

Uansett hvor du bor, så finnes det helt sikkert flotte turområder med ukjente perler i naturen. Jeg bruker ofte kartet på gulesider.no for å finne frem. Der vises stier og høydekurver, slik at det er enkelt å finne startpunkt og forberede seg på hvilket terreng man vil møte på.

Høsten er en flott tid, så jeg oppfordrer dere til å ta en tur ut i naturen i helga!

Ranatrasken 2020, tur nr. 5 og 6!

Til tross for litt sølevær dro jeg til Alteren og løfta sykkelen av bilen. Målet var Stortjønna på Båsmofjellet. De første par km er langs skogsvei, så der er det greit med sykkel. Så er det drøye 1,5 km til fots gjennom skogen. Når jeg gikk langs tjønna vaka fisken. Omgivelsene var utrolig grønne og frodige.

Etter å ha klippa Ranatraskenklipp nr 5, fant jeg en tørr plass under ei stor gran. Her ble det morrakaffe og frokost, før jeg returnerte til bilen.

Som dere ser valgte jeg å bruke min Osprey Tempest 20 (link til test) Den er veldig grei å ha på ryggen når jeg sykler, siden den sitter som støpt.

Etter diverse gjøremål fant jeg ut at jeg skulle bite sammen tennene og gå til Lapplia. Turen starter like nord for IllhølliaSelv om jeg har gått dit flere ganger før, er det en tur jeg alltid må mote meg opp til. 250 høydemeter rett opp, ikke en millimeter flat strekke. Noen snille mennesker har laget trapper i de værste partiene, så det var betydelig lettere å gå i forhold til tidligere turer.

En km oppoverbakke, så lå smia der. Fordelen med å ha bitt sammen tennene og gått opp er den flotte utsikten. Grønt og frodig her også. Etter en liten kaffe- og kjeks pause leta jeg nesten en halv time etter cachen som skulle være der. Jeg hadde nesten gitt opp før den omsider dukket opp. Lykke!

På denne turen brukte jeg min Osprey Archeon 30. Den har god plass til ekstra tøy i regnværet. Og jeg synes det er så fantastisk at den er laget av resirkulert materiale!

Vel nede ved bilen kunne jeg strålende fornøyd slå fast at jeg hadde 6 klipp på Ranatraskenkortet mitt!

Fisketur rett uttafor stuedøra!

Vi har endelig fått Valborg, en av båtene til Lasse, flytta fra Aursletta til fjæra vår. Nå har vi ordna med fortøyning og draghale, så det er velldig enkelt å dra på fisketur. Vi var ute på havet i nesten 3 timer. Nydelig vær og ikke ett vindpust.

Fangsten ble bra, både makrell, torsk, sei og lyr dro vi ombord.

Vel hjemme igjen laga vi pålegg av makrellen og fiskekaker av resten av fisken. Ett innfall gjorde at vi leta frem ei pepperkake-hjerte-form og laga hjerte-fiskekaker. 

De ble knallgode. Inneholdet? Selvprodusert krydder, hjemmedyrka rødbeter og sylteagurker, gressløk fra hagen og egg fra egne høner, i tillegg til fisken vi nettopp hadde dratt opp fra sjøen. Ferskere og mer hjemmelaga blir det vel ikke?

Ranatrasken 2020, tur nr. 3 og 4!

Ett par dager etter de to første klippene, var det tid for ny tur. Været var flott, så valget falt på Virvasshytta. Jeg kjørte til Elvmøthei og tok av mot Virvassdalen. Fra parkeringsplassen er det litt over 5 km til Virvasshytta, ei av Polarsirkelen turlag sine flotte hytter. 

Denne turen har jeg gått mange ganger. Det er flatt, fint skogs- og fjellterreng, lett å gå og utrolig vakkert. Våren var i full gang,  selv om det lå en og annen snøflekk langs stien.

Vel tilbake i bilen viste gps'en at jeg hadde vært på tur i 2 timer og 45 minutter, hvorav 25 minutter gikk med til skravling med de som bodde på hytta. Ranatraskenklipp nr 3. 10,4 km var tilbakelagt og dagen var ennå ung.

Jeg hadde en avtale med turfølge om ny tur denne dagen. Vi skulle gå runden forbi Granneset, Bredek og Inner Bredek. Kl 21 møttes vi på parkeringsplassen på Storvollen og la i vei.

Vi gikk først innom Granneset for å klippe Ranatraskenkortene, der hadde vi bare en liten pause før vi fortsatte. Nå skulle vi over den første av de skumle hengebroene. Men vi vet at de er trygge, her har vi gått mange ganger før.

Den gamle fjellgården, Bredek, tusla vi bare forbi. Målet var pølsebål på Inner Bredek. Her ble vi over 2 timer. Pølser og kanelboller som er stekt på bål er fabelaktig turmat. Det var langt på natt, men hva gjør vel det her i nord? Det er jo lyst og fint likevel.

Først kl 05:12 var vi tilbake i bilen. Gps'en viste at vi hadde gått i 4 timer og hatt pause i 4 timer. Det er viktig med pauser. 13,9 km var tilbakelagt. Vi var slitne, men kjempefornøyde med turen.

Siden vi hadde med så mye mat og ekstra klær valgte jeg å bruke min Osprey Xena 85, det var utvilsomt ett godt valg på denne turen.

Ranatraskenklipp nr 4 var i boks og det er bare å glede seg til neste tur!

Ranatrasken 2020, tur 1 og 2!

Jeg har savna Ranatrasken. De to siste årene har det ikke blitt en eneste Ranatraskentur for min del, men nå er jeg godt i gang med sesongen 2020.

Første turen gikk til Tortenkøta. Den ligger i Sjona og det er bare 1,2 km i lett fjellterreng å gå. Turfølget hadde heller ikke klippa her, så de fikk sitt 5 klipp, tror jeg, mens jeg fikk mitt første.

Etter en lang rast der for å nyte den flotte solnedgangen, gikk vi ned igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til, Bjynnlisletta, siden den ligger like i nærheten.

Turfølget hev seg med, selv om de hadde klippa der før. Fra parkeringsplassen er det bare 400 meter inn til Bjynnlisletta, gjennom skogen. Da har man god tid til å lage pynt til bilen. Klipp nr 2 var i boks.

På disse turene brukte jeg bare en lett tursekk med plass for drikke og litt tursnacks, så da falt valget på Osprey Hikelite (link til test) :)

Veldig gøy å være i gang med Ranatrasken igjen!

I dag slår jeg ett slag for gode tursekker for kvinner!

Som dere som følger Villmarkshjerte vet, får jeg en del tursekker fra Osprey som jeg tester en periode og skriver noen ord om. Jeg har alltid pleid å takke nei til slike forespørsler, men dette er Osprey! Firmaet som virkelig kan lage skikkelige tursekker.

Vi som er mye på tur vet at det er viktig å ha en skikkelig tursekk, som sitter godt på ryggen og er god å bære selv om vekten er stor.

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars har Osprey publisert en youtube video som forteller om, og viser, deres fokus på sekker som er laget med fokus på kvinnekroppen. Se filmen, jeg kan love dere at det som blir fortalt stemmer.

Jeg må innrømme at jeg er storfornøyd med de sekkene jeg har testet. Langturer, med flere overnattinger er ikke noe problem når man bærer en god sekk.

Her er bilder fra en av turene i Lomsdal Visten nasjonalpark. Full oppakning, med telt, soveposer, mat og klær. Osprey Xena 85.

Skitur på Umbukta. Alle vet at jeg er elendig på ski, men når jeg har en sekk som nesten ikke merkes på ryggen, selv om den er tung, ja, da blir det ikke værre i alle fall. Turgleden holdes på plass og det er viktig. Osprey Xena 85.

På det første bildet i dette innlegget, ser dere den siste Osprey sekken jeg har fått. En Osprey Tempest 20. En liten men suveren sekk for småturer. Mange lommer, vannavstøtende stoff og den sitter godt på ryggen. Link til info om den; Osprey Tempest 20 Det som står der om denne sekken, det stemmer.

Til daglig bruker jeg Osprey Hikelite 18, min absolutte favoritt dagstursekk. Den bruker jeg også til og fra jobb, det er mye mer praktisk enn en håndveske ;)

På litt lengre dagsturer og en natts overnattingsturer, bruker jeg Osprey Eja 58.  En sekk som har en egenvekt på knappe 1,2 kg! Denne romslige og lette sekken kan pakkes tungt, men er likevel god å bære.

Kjære alle sammen, hvis dere skal kjøpe tursekk, så bruk noen få kroner ekstra og kjøp en som er virkelig bra. Her er Osprey i en klasse for seg selv.

Jeg må presisere; nei, Osprey legger ingen føringer for at jeg bare skal fortelle hva som er bra med sekkene, ikke nevne dårlige sider ved dem. Så det jeg forteller, det er sannheten!

Sjekk ut sekkene på denne nettsiden; www.osprey.com og prøv sekkene hos din lokale forhandler.

Godt utstyr gir turglede!

Test av Osprey Eja 58!

Godt nytt år!

Jeg innleder året med å fortelle om en av Ospreys nye sekker. For en drøm å bruke på tur. Vel, ikke la oss foregripe begivenhetenes gang...

I høst fikk jeg altså tilsendt en av Ospreys helt nye sekker, fra 2019 kolleksjonen, en Osprey Eja. Dette er en helt utrolig lett sekk i seg selv, ca 1 kg, og dermed også veldig lett å bære. Den kommer i 2 farger. Den jeg fikk tilsendt var blå, men den kommer også i en grå-beige farge med mintgrønne detaljer. 3 forskjellige størrelser er tilgjengelig; 38, 48 og 58 liter.

Osprey Eja er spesialdesignet for damer og har, som de fleste andre nye Osprey sekkene, en slik bæring som gjør at sekken ikke ligger klistret til ryggen. Da puster den og man slipper å bli klam på ryggen. Det er en super egenskap, etter min mening.

Etter å ha plundret litt med å få den justert riktig til min rygg, ble den kjempefin å ha på ryggen. Jeg må innrømme at jeg slet sånn med å få den tilpasset, at jeg begynte å tro at den overhodet ikke passet meg, men som så mange ganger før; det er bare å justere og justere, så passer den. Osprey sekkene er veldig greie i så måte. De kan justeres til alle rygger.

Jeg innså raskt at dette var en super sekk for de litt lange dagsturene, så den ble ett naturlig valg på disse. Det er så kjekt at jeg kan nå og sette på plass igjen drikkeflaska uten å ta av sekken. Det synes jeg er kjempeviktig. Osprey skriver i pressemeldingen at dette er en sekk for flere dager på tur, det er jeg enig i, men jeg har ikke funnet noen god måte å feste ett telt på. Men hvis man går fra hytte til hytte, da er den utvilsomt prima.

Siden jeg ikke har hatt spesielt tunge ting i den, max 10 kg, kan jeg ikke si noe om hvordan den føles å bære når den er veldig tung. På dagstur har jeg stort sett bare med ekstra klær, mat, en termos med varm drikke, sitteunderlag, drikkeflaske og andre slike ting som det ikke blir noe særlig vekt av. Siden soveposen og liggeunderlaget mitt også har ekstremt lav vekt, merkes det ikke så mye å ta med slike ting.

Nå pleier ikke jeg løpe eller bevege meg spesielt raskt på tur, men siden sekken skal være designet slik at den sitter godt hvis man løper eller beveger seg raskt, fant jeg ut at jeg måtte teste det. Så på en tur løp jeg ett stykke i ujevnt terreng i skogen, og jeg må si meg enig i at sekken sitter meget godt på ryggen.

Det er egentlig bare en ting som ikke er så bra med Osprey Eja. Det er at den ikke har regntrekk, for stoffet klarer ikke holder vannet ute i Nordnorsk vær. (Men hvilken sekk klarer vel det? he, he) Kuling og regn, noe vi har mer enn nok av her, gjør at man er avhengig av å kjøpe regntrekk til sekken. Hvis ikke blir alt innholdet søkk vått på ett øyeblikk, noe som slett ikke er noe gøy. Litt regn har den likevel vist seg å tåle, heldigvis.

Prisen på Osprey Eja 38 liter er kr. 1.500,- Den som er 48 liter koster 1.700,- og den største på 58 liter kr. 1.900,- Hvis du vil ha regntrekk til sekken må du ut med ca 350,- til.

Jeg har brukt sekken både på sopp- og bærturer, skogsturer, fjellturer og til og med grottetur. Grotteturen var vel ikke det smarteste å ha med en ny, fin sekk på, men det gikk veldig greit å vaske den etterpå. Heldigvis.

Da kan jeg oppsummere med at jeg er storfornøyd med Osprey Eja. Sekken som er 58 liter er en suveren sekk for de turene hvor jeg har med litt ekstra. Jeg mener denne sekken er ett veldig godt kjøp. Spesielt hvis man ønsker en virkelig lett, mellomstor sekk, som har god plass og mange nyttige funksjoner.

Les gjerne mer her; Osprey Eja 58

Tur i Lomsdal Visten nasjonalpark!

Endelig ble det fjelltur igjen. Det har jeg savnet i alt kaoset med flytting og prosessen med å sette i stand småbruket vårt.

Jeg og en kompis møttes i Mosjøen og kjørte opp til Eiterådalen, hvor turen startet. Store tunge sekker med mat, drikke og overnattingsutstyr ble lempet på ryggen og så la vi i vei.

3 ivrige hårballer var med og det virket som om de storkosa seg i skogen.

Det er ei hengebro mellom startpunktet for turen og målet; Fjellgården. Vi var spente på hvordan det ville gå med hårballene over den, men det var ikke noe problem. De ivret etter å komme over og fortsette vandringen.

Gråvær med litt regn innimellom la ingen demper på turgleden. Terrenget er lett å gå i og vi skravla hele tia, hadde små drikkepauser.... og bare nøt roen.

Det er ikke så langt å gå, bare ca 3 km. Så dukker Fjellgården opp. En av disse gamle fjellgårdene som Statskog holder i stand og som står åpen for fjellfolket.

Vel inne fikk vi fyr i ovnen, grillet masse grillskiver og drakk hvitvin inn i de små timer. Upåklagelig stemning her i denne mobilfrie verdenen. Slitne hårballer krøllet seg etter hvert sammen i soveposene, noe som ble litt trøblematisk når jeg skulle legge meg. Alaska er blitt så stor at hun tar all plassen i min sovepose, så hun måtte ut av den.

Fjellgården er kjempekoselig. Jeg og Lasse var her på dagstur i fjor en gang. Jeg ble veldig glad når jeg fikk turfølge og kunne dra opp en tur denne helga.

Dagen etter hadde vi det ikke travelt. Været var bedre og vi var utenfor gården og nøt stillheten. Høsten gjør sitt inntog og landskapet begynner å få glødende farger.

Utpå ettermiddagen gikk vi tilbake, men først måtte jeg ha det obligatoriske "ved døra" bildet. Som dere ser ligger Fjellgården høyt i terrenget med utsikt over dalene og fjellene.

Ved hengebroen gikk Ruben over alene først, slik at han kunne ta bilde av meg og de tre hårballene når vi gikk over. Da måtte selvsagt jeg og ta bilde, før han gikk.

Både Tuva, Buffy og Alaska var mer enn ivrige med å gå over med meg på slep. Elva frådet under oss og jeg var kjemperedd for at Buffy, virrete som hun er, skulle ramle ned. Det gikk supert. Alle kom seg over i god behold.

Resten av turen fikk de godt med mulighet til å løpe mens vi plukket en og annen sopp. Jeg tror de storkosa seg. De var i alle fall slitne når vi var ved bilen igjen.

Jeg kan betro dere tre ting; det var vanvittig godt å dra på tur igjen, fantastisk å være uten kontakt med verden og ikke minst var det kjempekoselig å endelig få en skikkelig tur sammen med Ruben igjen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til neste gang.

Roadtrip Lofoten ~ dag 6 ~ Djevelporten!

Siden vi begynte å planlegge tur til Lofoten i fjor, har ett av ønskene vært å gå til Djevelporten. Ett spektakulært naturfenomenen i fjellheimen over Svolvær.

Vi hadde planlagt å gå turen på mandag, men tåka lå tykk langt ned i fjellsidene og innimellom regna det en del. Så vi kjørte resten av Lofoten og tok turen i dag i stedet for.

Det var drepende varmt. Det ryktes at de hadde 28-29 grader i skyggen i byen. Vi gikk opp på fjellet i solsteiken. Ikke mye skygge å oppdrive der nei.

Første bilde viser Svolværgeita når vi er halveis opp til den.

Det er ekstremt bratt, 3 lange partier med lett klatring før man er på høyde med Svolværgeita. Der flater det litt ut ett stykke. Bildet av Alaska og Buffy er tatt på det flate partiet, ett godt stykke etter at vi hadde passert foten av Svolværgeita.

Når man så snur seg ser man fjellformasjonen Frosken og der oppe er Djevelporten. På dette tidspunktet hadde vi to valg; enten snu eller finne ei tjønn å avkjøle hundene i. Det var skrekkelig varmt. Vi fant ei tjønn med myrvann, hårballene svømte og ble mye mer energiske etterpå.

Utsikten er spektakulær i alle retninger. Fantastisk landskap, ingen tvil om det.

Djevelporten. Hva skal jeg si? Joda, den er kanskje hakket mildere enn Kjeragbolten, men det er ett lite hakk.... Jeg hadde bestemt meg for å prøve. Og med Lasses hjelp kom jeg meg utpå. Jeg var livredd. Mildt sagt. Lasse derimot.... Heldigvis tok ett svensk par tok bilder av skrekkopplevelsen. Lasse hjalp meg tilbake på halvtrygg grunn igjen. Phu!

Så tøfla han utpå igjen... vanlig onsdagstur... Jeg var glad når han var tilbake på trygg grunn igjen!

Så hadde vi pause i fjellveggen bare noen meter fra Djevelporten. Utsikten er vanvittig. Vi feira min store prestasjon med champagne og nøtteblanding. Hårballene fikk luksusmatpakke og sov litt på hver sin steinhylle. Dvs. Buffy fulgte nøye med på dem som gikk ut på porten...

Vi gikk like rolig ned som vi gjorde når vi gikk opp. Ikke at vi hadde noe valg, det som var bratt på vei opp var like bratt på vei ned... Totalt brukte vi 5,5 timer på turen. Inkl 2 badepauser ved myrtjønna og en times tid på toppen.

Helt fantastisk å endelig ha opplevd den spektakulære Djevelporten.

Takk for turfølget!

Småturer rundt omkring!

Jeg og hårballene er på tur hver dag. Det er blitt til at vi veldig ofte har gått runden rundt eiendommen ved huset. Men her en dag gikk vi over en del av eiendommen som strekker seg fra der huset er og mot Dønnesgården. Myr og småkratt, grantrær også (selvsagt) men også små høyder med fantastisk utsikt. Hårballene sporer hare og rådyr, jeg henger på slep.

Multekartene er begynt å komme. De er ikke så veldig store ennå, spørs om de blir det, for temperaturene her gjør at jeg innimellom tviler for at det er mulig å få dem modne....

Sist helg var jeg på Mo for å jobbe.

Lørdag var det supert vær, så jeg benyttet sjansen til å dra på tur på Umskardet, ved Umskardtjønna. Det var så mye knott at det ikke var mulig med shorts, men godt å være på tur i sola her oppe.

Vel tilbake på Dønna, var det regn og kaldt, før vi igjen fikk en soldag med levelige temperaturer og nesten kunne kle av oss ullundertøyet. Med ett ser vi 11 seilbåter gli forbi. Ett riktig flott skue.

Ellers skjer det masse her, vi har hatt klekking av 7 søte kyllinger, de store kyllingene har fått større uteplass og jeg er godt i gang med å få ferdig sauehuset. Oppdatering med bilder kommer snart.

Håper dere får ei fotsatt fin helg!

Test av Osprey Hikelite 18!

I februar ble jeg nok en gang kontaktet av Osprey, denne gangen ble jeg spurt om jeg ville teste den nye Osprey Hikelite 18. Siden erfaringen med å teste og skrive en vurdering av Osprey Xena 85 var så fin, sa jeg også denne gangen ja til forespørselen.

Jeg sliter ut minst en sekk av denne størrelsen hvert år, så sånn sett var det supert å bli spurt. Min gamle sekk trengte utskifting - og la meg si det med en gang; det ble ikke bare en utskifting å gå fra Bergans til Osprey. Det ble en enorm oppgradering!

Nå er det på høy tid å dele min erfaring med sekken.

Osprey Hikelite 18 er en dagstursekk, unisex, som fås i fargene grønn, blå, sort, grå og min favorittfarge: rød. Til min glede fikk jeg den tilsendt i rødt.

Sekken har ett bæresystem som jeg ikke har opplevd på en liten dagstur sekk før. Dere vet når en sekk klistrer seg til ryggen når man blir varm, fordi den er helt inntil  ryggen? Hikelite sitt bæresystem gjør at den ikke blir kommer borti ryggen, det er godt med luft mellom rygg og sekk. Suverent!

Her i nord har det vært mye regn i den tiden jeg har testet sekken. Så mye regn at jeg ikke hadde kunnet bruke sekken hvis det ikke hadde vært for at den har ett regntrekk i en liten lomme nederst. Da holder innholdet seg tørt, en detalj jeg ikke har sett på en dagstur sekk. Suverent!

Til min store glede var det dype utvendige lommer på begge sider av sekken. I ett elastisk materiale. Der holder både vannflaske og andre ting som jeg ønsker å ha lett tilgjengelig på plass, uten å falle ut når jeg bøyer meg. Noe jeg synes er viktig siden det er dumt å miste ting.

Inni den lille lommen øverst på sekken er det en liten smart detalj; en hempe for å feste nøkler. Det er kjekt siden nøkler har en merkelig tendens til å bli borte i sekken.

For mange er det viktig med vannsystem i sekkene. For folk som sykler er det nok veldig smart, for da slipper de ta den av for å drikke. Osprey Hikelite er klargjort for dette også. For meg er det ikke så viktig. Det er vann nok der jeg går tur, så en flaske i sidelommen er mer enn nok.

Her er en link til Osprey sin beskrivelse av sekken, hvor du kan se mange bilder av sekken og alle detaljene.

Du leser sikkert mellom linjene at jeg er veldig fornøyd med Osprey Hikelite 18. Den veier bare 670 gram. Hikelite finnes også i en større utgave på 26 liter, så hvis du ønsker en litt større sekk, får du det for en hundrelapp ekstra.

Så hvis du trenger en ny dagstur sekk i år, anbefaler jeg på det varmeste at du velger Osprey Hikelite. Den koster ca 800,- og er verd hver en krone. Komfort og praktiske detaljer gir turglede!

Test of Osprey Hikelite 18!

In February, I was contacted again by Osprey, this time I was asked if I wanted to test the new Osprey Hikelite 18. Since the experience of testing and writing an evaluation of Osprey Xena 85 was so nice, I also said yes this time.

I wear out at least one pack of this size every year, so it was great to be asked. My old pack needed replacement - and let me say it right away It vas not just a replasment to go from Bergans to Psprey. It was a huge upgrade!

Now it's time to share my experience with the pack.

Osprey Hikelite 18 is a daypack, unisex, available in the colors green, blue, black, gray and my favorite color: red. To my pleasure I received it in red.

The bag has a carrying system that I have not experienced on a small day trip sack before. You know when a sack sticks to your back when you get hot because it's so close to your back? Hikelite's carrying system get the pak away from the back, it's air between your back and the pack. Sovereign!

Here in the north there has been a lot of rain in the time I have tested the pack. So much rain that I could not have used the it if it had not been for that it has a rain cover in a small pocket at the bottom. There the content stays dry, a detail I have not seen on a day trip pack before. Sovereign!

To my great pleasure there are deep outer pockets on both sides of the pack. In an elastic material. There both water bottles and other things that I want to have readily available in place, without falling out when I bend. Something I think is important since it's annoying to lose things.

Inside the little pocket at the top of the pack, there is a smart little detail; a hamper to attach keys. That is nice, since keys have a weird tendency to get lost in the bag.

Too many people water systems are important. For people bicycling it's probably very smart, because then they don't have to take it off to drink. Osprey Hikelite is prepared for this as well. To me it is not so important. There is enough water where I hike, so a bottle in the side pocket is more than enough.

Here is a link to Osprey's description of the pack, where you can see many pictures of it and all the details.

You probably read between the lines that I am very pleased with Osprey Hikelite 18. It weighs only 670 grams. Hikelite is also available in a larger version of 26 liters, if you want a bigger pack, you'll get it for £10 extra.

So if you need a new day trip pack this year, I highly recommend that you choose Osprey Hikelite 18. It costs about £ 70  and is worth every penny. Comfort and practical details give you a lot of hiking joy!

Test av Osprey Xena 85 ryggsekk!

I oktober fikk jeg en henvendelse fra Osprey Europe om jeg kunne tenke meg å teste den nye Xena tursekken deres. Vanligvis takker jeg nei til slike forespørsler, men å finne en god tursekk er en utfordring, så jeg tenkte; Hvorfor ikke?

For to år siden kjøpte jeg den forrige versjonen av denne sekken. Valget falt da på Osprey Xena etter å ha prøvd mange andre merker.

2018 versjonen av Osprey Xena 85 kommer i to farger; mørk grønn og mørk lilla. Jeg fikk tilsendt den i lilla. Her er link til Osprey Europe sin beskrivelse av sekken.

Det første jeg la merke til var at sidelommene og lommen forran på sekken hadde fått skikkelig regnstoff, i stedet for mesh-stoffet som er på min gamle.  Det er bra, for mesh-stoffet holder ikke vannet ute, så alt som var i disse lommene ble søkk vått. Slik blir det ikke på 2018 modellen.

Justeringen av bæresystemet, slik at det passet til min rygg, var veldig enkelt. Jeg kan fortelle dere med en gang; Når jeg har sekken på, føles det som om den er laget for min rygg. Da selv om den er tungt pakket.

Selve sekken veier bare 2,25 kg, til tross for at den rommer 85 liter. Den er med andre ord kjempelett.

En ting jeg umiddelbart savnet på 2018 versjonen var muligheten til å ta av topplokket og bruke det som rumpetaske. Svaret fra Osprey når jeg spurte om dette var;

"Dette ble fjernet fra den nye XENA siden det ikke ble brukt av så mange og økte vekten på sekken. Osprey følte at det var viktigere å investere i et bedre bæresystem som alle har nytte av."

Jeg var nok blant de få som syntes det var kjekt med rumpetaska, men etter å ha brukt sekken en stund så har de min fulle forståelse, bæresystemet er blitt suverent!

Siden det går ann å ta av lokket er det fullt mulig å bruke det som liten sekk bare ved å slå en knute på reimene og hive den over skuldra. Prima!

Til min store glede, sånn når jeg tok av lokket, så har den nye XENA et lokk under det store. Det gjør at sekken er en fullverdig, tett sekk, selv om lokket er tatt av. Slik er det ikke på den gamle.

Dette gjør at dette er en fin-fin sekk å bruke som dagstur-sekk også. Den store 85 liters sekken kan rett og slett gjøres liten!

Jeg har hatt sekken veldig tungt pakket på flere turer. Selv når den er pakket for teltovernatting med alt nødvendig utstyr er det ikke plassproblemer. Glidelås i sidene og bunnen i tillegg til åpning i toppen gjør at alt som er i det store rommet er greit å få tak i, uten å måtte ta alt ut.

Bilde fra Osprey Europe.

Jeg har også prøvd å pakke sekken "feil", dvs at jeg har hatt masse ved i sekken (man må jo lage bål), og puttet tunge og lette gjenstander litt her og der. Det har veldig mye å si for bærekomforten hvordan sekken er pakket, så å pakke den feil er den ultimate testen. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke merket feilpakkingen, men det gjorde ikke utslag i vond rygg, skuldre eller nakke.

Bilde fra Osprey Europe.

Når jeg har pakket den riktig har jeg nesten ikke merket at jeg hadde den på ryggen, selv med tung last. Det er en veldig viktig egenskap på lange turer.

På hoftebeltet er det lommer på begge sider. Disse er jeg blitt veldig glad i, for de gri rask tilgang til, og bortpakking av, f.eks. fotoapparat og mobil. 2018 modellen har en suveren oppgradering av disse; mesh-stoffet er byttet ut med regnavstøtende stoff, så nå må ikke alt pakkes i poser før det legges i lommene.

Jeg pleier å irritere meg over lange reimer og snorer som henger og slenger rundt på sekkene. Det virker som om Osprey har tenkt på dette, for den nye XENA har ingen reimer som bare blir i veien (forbedring fra 2016).

Inni sekken er det mulig å dele av slik at det blir 2 rom, det er "soveposerommet" nederst i sekken som da blir avdelt. Selv synes jeg det er suverent at det er mulig å åpne slik at sekken bare er ett stort rom.

Sekken er klar for drikkesystem (ekstrautstyr). Jeg må innrømme at jeg ikke bruker det. Jeg prøvde med drikkesystem på en gammel sekk, men det føltes bare dumt å bære på en masse vann, for elver, bekker og fjellvann er det mer enn nok av der jeg vanligvis er på tur.

Det er mange fester for isøks, vandrestaver og slike ting på sekken. Selv om jeg ikke har bruk for disse til det de er laget for, så er de kjekke for å henge andre ting i. Hundebånd f.eks. Jeg må også trekke fram noe som er veldig vesentlig; reimene som man kan feste teltet (eller reinskinnet) er faktisk så lange at man kan feste det uten å måtte bruke andre reimer eller tau. Det setter jeg stor pris på.

En annen ting som er veldig kjekt med disse sekkene er at det er store hemper i glidelåsene, så jeg trenger ikke ta av vottene for å få åpnet sekken. Det er suverent når det er kaldt.

Det jeg er spent på, som jeg ikke har fått testet, er hvor mye vann sekken tåler før innholdet blir vått. Jeg antar våren og sommeren vil gi svar på det spørsmålet.

Det er ingen tvil om at denne sekken blir mitt førstevalg på både små og store turer fremover. Jeg har ikke funnet noe dårlig eller irriterende med den, når jeg har hatt den med på tur de to månedene jeg har testet den. At muligheten til å bruke lokket som rumpetaske er borte, det kommer jeg nok til å savne, men at lommene har fått nylonstoff i stedet for meshstoff og at bæresystemet er helt utrolig bra, ja, det veier opp i massevis.

Som de aller fleste vet har det å ha en god tursekk stor betydning for turgleden. Når tursekken nesten ikke kjennes på ryggen, selv om den er tungt lastet, det gjør turen til en bedre opplevelse.

Osprey Xena 85, 2018 modellen, er en sekk for turglede!

Hvis du er en av de som må ha ny tursekk i år så anbefaler jeg deg å stikke innom ett av Osprey sine utsalgssteder og prøve Xena (eller herremodellen Xenith). Det kan hende du blir like imponert som jeg er.u