Ranatraskentur til Skistua!

I dag var det supert turvær, så jeg tok med hårballene og gikk til Skistua. Det er ennå så lite snø at vi kunne kjøre opp til bommen og gå derfra.

Langs stien traff vi to andre turgåere med hund. Stor glede å spore hos Buffy og Alaska når de får hilse på og løpe med andre hunder.

Ranatraskenkortet for 2018 fikk sitt første klipp. Nå får jeg virkelig håpe at denne sesongen blir bedre enn 2017, da jeg bare fikk 8 klipp.... I år er det 11. sesongen jeg har kort. Turmuligheter er blitt mange flere med årene, 2018 byr på hele 30 klipp. I 2008 var det 24 muligheter, hvis jeg ikke husker helt feil.

Som dere ser var det flotte forhold i Mofjellet i dag. Bare 6-7 minusgrader og rundt 10 cm snø på bakken.

Selv om ikke turen er så lang hadde jeg, som alltid, med meg sekk. Kaffe, klementin og rengakake med brunost må man ha med på tur. Sitteunderlag og selvsagt godbiter til hårballene.

Grunnen til at jeg for tiden har med sekk på alle turer er at jeg tester den ut. Sekken er en Osprey Xena 85, 2018 modell,  som jeg har fått lov å teste for Osprey. En ting kan jeg røpe; bærekomforten på denne sekken er uten sidestykke. Helt fantastisk! En skikkelig testbeskrivelse kommer i januar 2018, når sekken slippes på markedet.

Turen til Skistua anbefales alle Ranatraskenentusiaster å ta nå. Superfint å gå innover.

Ranatraskentur til Røssvollia!

Jeg fant ut at jeg skulle ta med hårballene og gå til Røssvollia. Turen er ikke så lang, bare 3 km t/r, men det er langt nok for Buffy.

Vi parkerte og la i vei. Til min store overaskelse hadde de laget en tunell som man kunne gå gjennom under den nye E6'en. Suverent! På den andre siden av den var det bare å fortsette å følge skogsbilveien, så stien.

Buffy gikk løs. Hun biter seg fast i båndet til Una og går med henne, så på sett og vis er hun i bånd likevel....

Mira forlater ikke meg under noen omstendigheter, så hun kan være løs.

Una gikk i bånd til vi var forbi sau-gjerdet. Ingen sau, men jeg tok ikke sjansen på grunn av veiarbeidet.

Etter at vi hadde funnet cachen nederst i bakken, fort satte vi oppover. Buffy viser seg å være prima geocacher. Hun hadde gravd frem cachen før jeg kom frem, satt tannmerke i den og fortsatt å grave større hull.... kunne jo være en større skatt lengre ned?!?

Oppover og oppover bar det. Til min forferdelse var en del av cachene jeg hadde planlagt å finne fjernet. Hmmm.... kiiiipt.... så, etter masse oppoverbakke var vi fremme. Super utsikt. Til tross for de mørke skyene hadde vi ikke regn på turen.

Alle hårballene fikk hver sin godbit. Una gravde som vanlig ned sin. Antar den kan være fin å finne en gang senere....

Jeg klippet Ranatraskenkortet for 7. gang i år, drakk en kopp kaffe og spiste en bit gulrotkake. Jeg ser på Facebook at mange har klippet alle de 28 klippene i år, det har ikke tiden strukket til for min del, men jeg håper på et par turer til før snøen kommer.

Vel hjemme igjen sovnet Buffy. Det var bra for meg, for hun er en håndfull, for å si det mildt.

Jeg var spent på om turen var blitt for lang for henne, men det virket ikke slik verken på turen eller etterpå.

Una og Mira virka også fornøyd.

Jeg var fornøyd; tur, cache og Ranatraskenklipp.

Godt å dra på noen småturer hele gjengen.

Ranatraskentur til Glomdalsvatnet!

September måned har vært varm og vakker her på Helgeland. Sola har skint på blå himmel og sommervarmen kom endelig.

En av månedens siste dager dro jeg, Mira, to kompiser og deres hund, Tuva, på vår tradisjonelle høsttur inn til Glomdalsvatnet.

Det er sjeldent å se så flotte farger helt i slutten av september, men lite vind og varmen har holdt bladene på trærne ekstra lenge i år.

GPS'en kunne fortelle at det var 15 grader når vi gikk innover dalen, så sank den ett par grader når vi gikk i retur. Knallfint turvær!

Etter å ha klippet Ranatraskenkortene våre, var det kaffepause og hårballene fikk løpe rundt og snuse på alt som burde snuses på. Jeg tellet over klippene mine og til min forferdelse oppdaget jeg at det bare var 6 stykker... hmmmm... det blir en dårlig Ranatraskensesong for min del. Turfølget klippet for 13 gang og jeg ser meg slått ned i støvlene av dem....

Ruben klarte det kunststykket å få tatt bilde av Tuva og Mira mens de satt og ventet på godbit. Helt utrolig at han fikk det til, for de er ikke i ro mer enn ett sekund om gangen..... Det må nevnes at godbiten de sitter så pent og venter på er; knekkebrød med majones....

"tuva.the.basset" har egen Instagram konto og legger (nesten) daglig ut flotte bilder, så følg henne gjerne der. Bildet av dem er en "print-screen" fra Instagram.

Klokka går så alt for fort når man er på sånne turer som dette. Selv om det bare er 3 km innover dalen, så går vi sakte og lar hårballene kose seg og sjekke alt langs stien.

Vi traff ei gruppe fra Bergen som var på grotteutforskning i området. Blide studenter og forelesere som kosa seg i naturen vår.


Selv sjekket jeg tilstanden på et par cacher, tok ut koordinatene til en cache som ble lagt ut i 2014, men som aldri ble sendt inn til rew. dermed ei heller publisert.

"5 meter til Svartisen Saltfjellet nasjonalpark" (link) heter cachen - og etter årets tur ble den omsider publisert. Den har ligget her i sin ensomhet i 3 år og det var på høy tid å la andre få vite om den.

Knallfin tur innover til Glomdalsvatnet. Vi droppet å gå ned til Marmorslottet denne gangen siden klokka fullstendig løp fra oss. Så Marmorslottet får bli en egen tur en dag.

Ranatrasken sesongen 2016 er i gang!

Fredag 4. desember stakk jeg innom G-Sport og kjøpte Ranatraskenkort for 2016. Det er flott at Rana Turistforening fortsetter med dette tilbudet, ikke fordi jeg må ha disse klippepunktene for å dra på tur, men for meg er det er blitt en tradisjon å være med på.

Jeg har som vanlig laget meg en liten notatbok som jeg har kortet inni. Der noterer jeg dato for turene, rutevalg, tidsbruk, lengde, temperatur og hvem jeg var på tur med. Bildet viser forsiden jeg har laget til denne notatboken.

Dette er min 9'ende sesong og de små notatbøkene er fine å bla tilbake i for å sjekke informasjon, hvis jeg blir i tvil om jeg husker rett.

I år er det de samme 26 klippepunktene som i fjor og jeg håper selvsagt å rekke å besøke alle. Spesielt Lappfjelltjønna, siden jeg aldri har vært der tidligere.

Jeg er litt spent på hvor mange kort som blir solgt i 2016, for det er tydelig at veldig mange nye kom til i 2015. I 2015 dukket det opp en Facebook gruppe (link), som nå har over 150 medlemmer. Jeg vet ikke om alle disse har kort og drar på tur, men her deles turbilder, tips til rutevalg, det er mulig å stille spørsmål og få svar.

Nå gleder jeg meg masse til å gå i gang med sesongen!

Ranatrasken sesongen 2015 er avsluttet!

30. november var Ranatrasken sesongen 2015 over. Min 8 sesong - og ei heller denne gangen fikk jeg klippet alle klippene... Bare 19 av årets 26 poster ble besøkt, dumt, men i år strakk bare ikke tiden til.

Siden snøen lå så fryktelig lenge i år var flere av klippepunktene "utilgjengelige" til langt utpå sommeren.

Sesongens vinterturer (desember-mars) ble; Skistua, Stortjønna, Skjålia (Skravelhaugen), Granneset, Røssvollia og Raudfjellet.

I april og mai begynte snøen å bli borte i de nære strøk og jeg tok sjansen på noen turer uten ski. Tortenkøta, Bjynnlisletta, Mastutofta, Lapplia og Mofjellet ble besøkt. Snøen lå ennå i landskapet, men turene gikk nå greit likevel.

Sommeren kom, men snøen lå igjen i fjellet både i juli og august. Virvasshytta, Kubben, Fesklausvatnet, Glomdalsvatnet, Blerekan, Hammertjønna, Stangfjelet og Heramsvarden ble besøkt.

Det er ingen tvil om at årets fineste Ranatraskentur var til Blerekan. Nydelig sommervær, telt, fiske og vakre omgivelser. Slike turer håper jeg at det blir mange av i 2016.

Totalt har sesongens 19 gjennomførte Ranatraskenturer resultert i ca 15 mil på tur. Mange fine opplevelser, utfordringer og mye glede.

Jeg kan innrømme at "nederlaget" over å ikke rekke de 7 siste klippene har gjort at jeg ikke har levert inn klippekortet til å være med i trekningen om en masse fine premier hos Rana Turistforening...

Men som ved avslutning av alle tidligere sesonger; NESTE sesong SKAL jeg klare ALLE klippene! (thi-hi)

Tusen takk for turfølget til alle som har vært med meg på tur i år, både fysisk og her via bloggen!

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Er "friluftslivets år" en god ting?

Ville du lagt merke til noe slikt som dette?

2015 er "friluftslivets år", ett prosjekt som har vært gjennomført 2 ganger tidligere, i 1993 og 2005. Nå har jeg vært mye på tur i mitt liv og jeg har de siste par årene merket en økning i antall mennesker jeg møter på mine vandringer. Det er flott at flere kommer seg ut på tur, men likevel er jeg skeptisk til slike satsninger som fokuserer i hovedsak på dette;

"Året skal gi varige resultater i form av økt deltakelse i friluftsliv i alle deler av befolkingen, og være med på å gi friluftsliv økt oppmerksomhet. Året skal gi økt bevissthet om friluftslivets positive effekter knyttet til folkehelse. Året skal videre øke bevisstheten om allemannsretten og de svært gode mulighetene som alle i Norge har til å utøve friluftsliv." (link)

"Hvorfor?" undrer du kanskje, siden en stor del av målet med denne bloggen er å inspirere folk til å dra ut på tur...

Jo, fordi at midt i fokuset for å få folk ut på tur glemmer man å legge stor vekt på "folkeskikk" i skog og fjell.

• Jeg ser at det blir mer og mer søppel som ligger slengt i naturen. Når jeg kommer til åpne hytter, koier og fjellgårder ligger det igjen poser med søppel som folk ikke gidder dra med seg hjem. Noen ganger undres jeg på om folk tror det finnes renovasjonsordninger i fjellheimen? Noe det selvsagt ikke gjør. Dette har jeg sett litt av tidligere også, men mye mer av de senere år.
• Disse flotte stoppestedene langs vandringsrutene er oftere og oftere skitne. Folk gidder ikke å vaske og rydde etter seg. Smuler og søl på bordene, kopper som ikke er vasket og gulv som er fulle av sølete fotspor og "gugg" fra skogen. "Forlat stedet slik du selv ønsker å finne det!" Vel, det er ikke slik jeg ønsker å finne det. Slike steder har ikke vaskehjelp som kommer og rydder og vasker etter folk.
• Det er (som jeg har skrevet om flere ganger tidligere) stor forskjell på folk som er "ekte" fjellfolk og dem som er ute for å... ja, jeg vet ikke... vise frem siste innkjøp av kostbare turklær? Turfolket hilser på hverandre og slår av en prat, de andre går bare forbi, noen tar en liten omvei for å slippe å hilse. Hva er det for slags folkeskikk i fjellet?
• Hund... ja, her snakker vi snodige greier. Noen plukker opp etter hunden, for så å slenge fra seg posen eller henge den opp i ett tre... Da er det faktisk bedre å la det ligge og la naturen ordne opp, noe som går langt raskere uten at det ligger i en pose!  

En øyestikker som har dødd på sin post i vinduet!

Det er ingen tvil om at bruk av den vakre naturen vi omgir oss med gir gode opplevelser, økt livskvalitet, en bedre helse og et rikere liv. Inntrykkene og gleden man sitter igjen med etter en tur, bare det å ha mestret, det gir en god følelse. Ekte turglede. Men samtidig må man følge "spillereglene", tenke seg om når man ferdes i skog og fjell.

Kanskje "Friluftslivets år" er en god ting, men fokuset burde (etter min mening) omfattet litt mer enn å bare motivere folk til å bruke naturen. Det burde også vært fokus på å "oppdra" folk til hva som er god folkeskikk på tur.

Jeg ønsker alle en super helg!
Til turfolket; god tur og kos dere masse i vakre omgivelser hvor enn dere ferdes!

Tur i Stavassdalen!

Fredag kveld startet jeg og Mira på turen innover Stavassdalen. Etter nesten 3 timers kjøring hjemmefra nådde vi startstedet ved 19:30 tiden. Vi fant cachene som perler på en snor.

Stavassgården (DNT-hytte) var første stopp. Her viste loftet på stabburet seg å være en godt egnet base, siden hovedhuset er låst med spesialnøkkel.

Ferden videre gikk gjennom relativt flatt skogsterreng, dermed var tempoet ganske høyt. Jeg gikk faktisk i gortex sko og holdt meg tørr på bena siden det var plankestier over myrene.

Ca. halvveis nådde vi det som må være Norgeshistoriens fineste utedo. Denne står det respekt av. Flott både innvendig og utvendig.

Til tross for kaldt sommervær, ca 7 grader, hadde vi en fin tur innover mot Stavassætra. Ei lita tømmerkoie som står åpen. Jeg er usikker på om den eies av Statskog eller DNT, begge merkene stod på veggen. Ikke en eneste mygg var å se... Antar de ikke orket fly så kaldt som det var...

På dette tidspunktet hadde vi funnet 10 cacher. Planen var å forsette og ta de 4 neste også , men jeg innså at jeg ikke kom meg tørrskodd over elva. Kulden gjorde at det ikke fristet å ta av seg på beina, så vi snudde.

Jeg gikk og filosofere over livet, som vanlig, så meg rundt og tenkte på hvor trist det er at folk går glipp av dette. At så mange aldri får oppleve den magien som man bare finner i slike områder. Vi er forskjellige og ønsker forskjellige ting ut av livet.

For meg er det aller viktigste å oppleve så mye som mulig av all den flotte naturen vi har tilgjengelig overalt...

Turen ble på ca 1.1 mil. 3.5 timer inkl pauser for leting etter cacher. En tur innover her anbefales på det varmeste, det er både enkelt terreng å gå i og utrolig vakkert landskap.

Turhelg, men ikke som planlagt!

Turhelga ble ikke helt som planlagt. Værmeldinga endra seg brått på torsdag, det skulle bli litt vind i Saltfjellet. Plan B ble sjekket opp med kjentfolk i forhold til skredfare. Skredfare var det, men ikke verre enn at det var forsvarlig å gå. Jeg sjekket også opp en plan C, for å være sikker på at det ble tur.

Turfølget mitt er ikke vant til å bære tung sekk, ikke vant i fjellet, verken på ski eller på føttene. Ei heller kjent med DNT-systemet og hyttene. Likevel ville hun prøve.

Når vi kjørte over Saltfjellet skjønte jeg at hun var mer skeptisk til snøskred og vinden som var meldt enn det jeg er. Plan B, som var innover ett dalføre fra Junkerdalen, ble derfor raskt skrinlagt. Det er ikke noe gøy å være på tur i ett område hvor man er redd for å gå.

Vi kjørte til Storjordstua og overnatta der. Rødvin, latter og skravling. Mira fant seg godt til rette med hyttelivet og løp rundt hele området og undersøkte. Dagen etter besluttet vi å kjøre mot Beiarn og Tollådal og gå opp til Bjellåvasstua selv om vinden fremdeles var på værvarslet.

Ved ankomst startpunktet kom tvilen snikende igjen, sekken var tung, høydemetrene mange og det ble mange telefoner hjem. Jeg viste hva jeg gikk til og at turen var gjennomførbar, men jeg viste også at denne avgjørelsen kunne ikke jeg ta. Skulle vi gå, måtte det føles rett for turfølget også. Det dreide seg tross alt om Saltfjellet, for ei som var ukjent med dette livet.

Det endte med at vi valgte å snu, kjøre opp til Beiarfjellet og gå til Tverrbrennstua. Denne turen er ikke lang, bare ett par km, men i vakkert vinterkledd snølandskap. Egentlig en greit tur for å få prøvd hvordan det er å gå med litt tung sekk på ski. Mira kosa seg og løp i snøen.

Tverrbrennstua, som er to hytter og uthus, var ganske så nedsnødd. Dører og vinduer var gravd frem, men utsikten var rett inn i snøveggen utenfor hyttene. Siden vi hadde med hund, måtte vi bo i gammelhytta. Den var mindre enn nyhytta, men absolutt like fin.

Vi spiste litt mat, før vi gikk ut og gikk en tur rundt i området. Oppe i en fjellskråning hadde noen ungdommer laget flere snøhuler på rekke og rad. Jeg og Mira gikk opp dit for å se. Flotte snøhuler og fabelaktig utsikt over landskapet.

Det var noen andre hytter i området. Jakt-og jeger-foreningen hadde en og i tillegg var det 2 privateide. Vi måtte selvsagt se på disse.

Det er litt godt å bare gå en liten tur ut fra ei hytte også.

Vi laga god mat og skravla. Ei gruppe på 12 personer fra Bodø turistforening kom og la seg inn på den andre hytta, de skulle fortsette til Bjellåvasshytta dagen etter og gå ned til Lønsdal på søndag. Vi ble invitert til å slå følge, men 24 km på ski (en vei) ble helt klart urealistisk å gjennomføre.

Derfor besluttet vi å gjøre helga kortere enn planlagt og la kursen hjem på lørdag. Til tross for dette, må jeg si at jeg er veldig fornøyd med helga. Det er trivelig å dra på hyttetur og kose seg.

Jeg fikk sett hvordan Mira taklet å være på tur i snøen, noe som gikk veldig fint, selv om jeg antar at den totale lengden på skituren bare var 8 km. Til tross for at det ikke var nødvendig, prøvde jeg å ha på henne vesten en stund. Hun syntes ikke det var plagsomt, løp like godt med den på.

Turfølget ble medlem av DNT før vi dro og fikk ett godt innblikk i hvordan DNT-hyttesystemet fungerer. Vi besøkte 4 hytter, siden vi stakk innom Lønsstua og Bolnastua på vei hjem, i tillegg til de to vi overnattet på. Hun virket ivrig til å få med seg familien på tur, for mange av hyttene er absolutt familievennlige turmål.

Jeg anser det heller ikke å være noen krise at jeg ikke kom meg opp på Saltfjellet denne gang, det kommer flere helger og jeg kan dra alene sammen med Mira. En ny hytte ble krysset av på lista over besøkte DNT-hytter (noen har jeg jo vært på flere ganger). Tverrbrennstua ble min hytte nr. 17.

Årets turdag nr. 18, 19 og 20.

Pakker til ny skitur på Saltfjellet!

Det er full aktivitet i huset for tiden. Håndverkerne holder på med badet i sokkelen, Mira skaper mye leven og jeg pakker til ny skitur på Saltfjellet.

Skiene ble levert inn til preparering på Sport1 i går og henta i dag sammen med skismurning og slike ting. Ny ullstilongs måtte også til, nytter ikke med de gamle som er full av hull. Mira har fått seg regn-vest, siden pelsen er så kort og hun virker til å fryse veldig i vind, snø og regn.

Jeg har funnet frem det meste som trengs til turen. Bare litt mat igjen å ordne til.

Planen er å dra til Saltdalen i morgen, overnatte på Storjordstua, for så å legge kursen mot Tollådalen på fredag morgen. Derfra skal vi gå opp til Bjellåvasstua, slik som forrige tur og hvis det går bra med Mira, fortsetter vi til Midtistua på lørdag og går ned igjen på søndag.

Det går bare fint med Mira. Vi var til dyrlegen på mandag, siden hun hadde klødd så fryktelig i ørene. Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, stakkars sjarmtrollet. Helt utrolig at hun har klart å være så tålmodig med prøving av ett 30 talls dra-seler tidligere på dagen, med så mye smerter som hun måtte hatt. Men nå har hun fått medisin, både øredråper og smertestillende. Rød dra-sele; riktig moteløve.

Vi har gått en eller to lengre turer hver dag. I går gikk vi nesten ei mil. Gatelangs denne gang. Hun løper mer nå, når jeg slipper henne løs, kommer "stormende" når jeg roper henne tilbake. Helt fabelaktig.

Hun er en liten ramp også. Jeg har ved ett par anledninger før sett at hun har vært på kjøkkenbordet og forsynt seg... Første gangen lå 2 pakker med godbiter sammen med noen andre ting på bordet, hun hadde tydeligvis hatt "hjemme-alene-fest", for den ene pakken hadde hun fått av plasten på (den lå strødd i småbiter over hele kjøkkengulvet) og innholdet var søkk vekk. Dagen etter var det sølete potespor på duken... men da ingen fangst.

I dag tok jeg henne på "fersken". Jeg hadde funnet frem en godbit som hun skulle få etter drypping av ørene. Så ble jeg distrahert av telefonen i 2 minutter. Vips! Godbit snappet... Uklart bilde, men dere skjønner tegninga. Raskere enn lynet inn i buret for å spise fangsten...

Det er nå litt festlig. Ingenting kan være på bordene noen steder. Uvant for oss alle tre her i huset, men sånn får det vel bare være. Hun har vist alltid vært en liten ramp på dette området. Og til tross for at nesten alle jeg møter tror hun er en valp, så er hun jo tross alt ei 8 år gammel dame.

Etter lange turer er det viktig å passe på å få mulighet til å sove tungt, slippe å passe på om jeg gjør noe annet, så da ligger hun oppå meg. Rører jeg på meg så våkner hun, ergo har hun full kontroll. At det kan være godt å ligge slik, det forstår jeg bare ikke...

Nå er det stille i huset, noe som har vært en sjeldenhet de siste dagene, de bråker fælt i kjelleren. Jeg tror badet blir veldig bra. Dyktige og trivelige karer som holder på. Dere skal nok få vite hva jeg mener om både firma, folk, resultatet og prisen når det er ferdig der nede. Foreløpig er jeg meget fornøyd.

Siden dette blir siste blogginnlegget før helga vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt livet, folkens!

Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.