I dag var det supert turvær, så jeg tok med hårballene og gikk til Skistua. Det er ennå så lite snø at vi kunne kjøre opp til bommen og gå derfra.
Langs stien traff vi to andre turgåere med hund. Stor glede å spore hos Buffy og Alaska når de får hilse på og løpe med andre hunder.
Ranatraskenkortet for 2018 fikk sitt første klipp. Nå får jeg virkelig håpe at denne sesongen blir bedre enn 2017, da jeg bare fikk 8 klipp.... I år er det 11. sesongen jeg har kort. Turmuligheter er blitt mange flere med årene, 2018 byr på hele 30 klipp. I 2008 var det 24 muligheter, hvis jeg ikke husker helt feil.
Som dere ser var det flotte forhold i Mofjellet i dag. Bare 6-7 minusgrader og rundt 10 cm snø på bakken.
Selv om ikke turen er så lang hadde jeg, som alltid, med meg sekk. Kaffe, klementin og rengakake med brunost må man ha med på tur. Sitteunderlag og selvsagt godbiter til hårballene.
Grunnen til at jeg for tiden har med sekk på alle turer er at jeg tester den ut. Sekken er en Osprey Xena 85, 2018 modell, som jeg har fått lov å teste for Osprey. En ting kan jeg røpe; bærekomforten på denne sekken er uten sidestykke. Helt fantastisk! En skikkelig testbeskrivelse kommer i januar 2018, når sekken slippes på markedet.
Turen til Skistua anbefales alle Ranatraskenentusiaster å ta nå. Superfint å gå innover.
Stormen Ylva hadde herja stygt med kalesjen på Sjølvelive, så helgas planlagte tur til Fjellgården i Lomsdal Vesten måtte utgå. Med bilen full av reperasjonsutstyr dro vi fredag ettermiddag.
Vintermørket er kommet til Vevelstad også, men heldigvis ingen snø.
I huset til Lasse hersket komplett kaos etter at snekkerene hadde byttet vinduer og kledning på en vegg.
Likevel kosa hårballene seg masse med å løpe inn og ut av huset og nabolaget rundt.
Alaska var så sliten at ørene ikke holdt seg oppe til slutt, men når man får løpe fritt overalt uten å være redd for biler... Ja, da har man ikke tid til å sove.
Lørdag reparerte vi kalesjen, sydde i nytt vindu (gikk i stykker i stormen) og fiksa festene rundt kanten. Når vi satte den på igjen fikk valpene sin første tur ombord i båten. Blir nok prima skipshunder av dem også.
Vi skulle vært på båttur, men tiden har ikke strukket til med alt som skjer for tiden. Så det får bli til vinteren. Vi gleder oss veldig til nye turer. Jeg, Mira og Una har 17 eller 18 overnattinger ombord, Lasse bare 2, i år. Alt for lite.
Når vi gikk for å se til Lasse sin båt og fikk øst vann ut av - og tatt opp Bærgælive, fant Alaska et stort kveitehode å gnage på. De virker til å bli flinke å finne sin egen mat, de små hårballene også.
Vi spurte en lokal bonde om vi fikk ta hårballene med for å hilse på sauene. Det fikk vi. Mira og Una bryr seg null om dem, så det er viktig å få valpene også til å bli likegyldige til dem. Sauene var så sky at de bare gikk sin vei når vi kom, ergo får vi prøve igjen senere. Baksiden av De Syv Søstre og Rødøyfjellet på Tro badet i vinterlys. Skikkelig fint.
Vi gikk tur på Osodden for å få logga en av fjorårets adventscacher der. Da fant de små hårballene mye spennende å gnage på. Både pinner og fiskebeingrinner.
Vi rydda og rydda og rydda i huset til Lasse. Pakket ned en masse greier som Lasse skulle ta med seg til Husvær der han bor når han er på jobb. Men det ble ikke tid til å rydde vekk alt som lå i hagen etter skifte av vinduer og bordkledning, så det har vi leid inn en kjekk ungdom til å gjøre.
Søndag var det på tide å returnere til Mo. De små var utslitte etter ei helg med veldig mye spennende å utforske i skog, fjære og nabolaget, i tillegg til å hilse på mange nye hunder og mennesker. Mira og Una var nok litt mer opplagte, for de fikk mye fred i helga.
Det er ikke så ofte vi går tur i byen, men en kveld avtalte jeg med en kompis at vi skulle gå utover Mjølanstranda og se etter en geocache der. Mørket hadde senket seg, men det er lys nok fra byen.
Det er blitt vinter og hårballene koser seg på tur i snøen. Det er litt av et styr å gå med 4 hunder i bånd, men nå begynner jeg å få "dreisen" på det. Eller, det blir store floker innimellom, som jeg bruker evigheter på å knyte opp når jeg kommer hjem.
Cachen ble funnet og jeg er veldig glad for at jeg hadde med meg en prima treklatrer.
Dagen etter dro vi også på cachetur, da inne i skogen på ett helt annet sted, som jeg ikke vil avsløre. Cachen er tragisk nok arkivert etter 2 uker, av uforståelige grunner, for den var kjempebra! En skikkelig Halloween cache. Alaska prøvde å gnage av to edderkopper som var limt på, mens vi leta etter vottene mine som hun hadde stukket av med like før. Hun stjeler alt av ull....
Jeg pakket bobilen, puttet alle de fire hårballene inn og startet ferden. Etter en halv time var nærvene mine frynsete. Alaska liker ikke bilkjøring og hylte noe skrekkelig. Jeg stoppet før Hemnes og bestemte meg egentlig for å snu, men etter en luftetur på rasteplassen la jeg Alaska i forsetet, med sele og bilbelte - og i boblejakken min. Der sovnet hun.
En kjøretur som vanligvis tar litt iver en time, tok 3,5 timer. Hvor mange stopp vi hadde mista jeg tellingen på. Ferje til Dønna, så kjørte vi til Breivika og fricampa der. Roen senket seg.
Planen var å bli der til fredag kveld, men om mårran fant Buffy og Alaska en prima sanddunge å grave i. Den inneholdt slakteavfall. Til tross for at de hadde spist frokost, spiste de det også. Vi måtte flytte til tryggere område.
Etter en liten tur på butikken dukket det opp en masse nye cacher. Blant annet langs en tursti i skogen. Prima for oss, vi la i vei. 5 FTF og 6 cacher senere var vi ved bobilen igjen. Flott tur i all slags vær. Elg møtte vi også, i tillegg til at vi så masse harer og storfugl.
Cachingen fortsatte med noen drive-in før jeg campet på Dønnes Gård ved 17 tiden. Mat og så hvile ett par timer. Jeg var utslitt.
Ved 22 tiden fikk vi besøk av 2 venner og deres hund, Tuva, det ble lek og moro for dem, både inne og ute. Tiden går fort når man har det trivelig, så klokka ble 02 før vi tok kveld.
Dagen etter gikk vi tur på Heia kystfort. Flott utsikt over Helgelandskysten. På bildet under ser dere Lovund i det fjerne og en borerigg på vei mot land.
Så la vi kursen mot eventet. 50 små og store deltok og vi kosa oss med pizza og GIFF-filmer. Geocaching Internationale Film Festival.
Som vanlig var det mye "møl" blant de 15 filmene (hver film er max 4 minutter), men spoler du 8 minutter ut i filmen ser du den absolutt beste; "Geocaching is free".
Her er alle årets filmer!
Så var det Spooky Night fest på Skartun. Vi pynta oss med Haloween kostymer og kl 20 entra vi låven. Knallmoro kveld.
Søndag startet hjemturen, etter å ha funnet noen få, men veldig bra, cacher til.
Vi var innom foreldrene mine en tur, sånn at Buffy og Alaska fikk rota litt der og gnagd litt på sofaen deres. Så kjørte vi hjem. Nå gikk det mye bedre, vi brukte bare 2 timer på turen.
Tusen takk for ei flott helg!
Jeg er glad jeg bet tennene sammen og dro likevel.
Jeg skulle gi alle hårballene hver sin lille skål med rå kjøttdeig.
"Sitt" sa jeg og alle fire satte seg pent på en rekke forran meg. Buffy og Alaska (bare 13,5 og 9,5 uker gamle) var oppe igjen etter 2-3 sekunder. Etter et par forsøk til ga jeg opp å få dem til å sitte i ro.
Mira og Una satt pent og ventet. De to små var som ville dyr. Instinktet slo inn; rått kjøtt i sikte....
Etter hvert hadde de fått hver sin skål.
Buffy (13,5 uker) så på sin, så på Una sin (som inneholdt mye mer), glefasa i seg sitt og tok hele skåla til Una og løp ut på verandaen med den.
Samtidig tok Mira skåla til Alaska (9,5 uker), glefsa i seg hennes og fortsatte med sin skål.
Una satt lamslått og så på oppstyret. Alaska prøvde å få tak i Mira sin skål, men Mira vernet om den med "nebb og klør".
KAOS!
Jeg kom meg etter hvert opp fra gulvet og fikk skilt dem. Buffy og Mira på stua og Alaska og Una på kjøkkenet. Nytt forsøk. Jeg fylte to nye skåler. Alaska og Una fikk hver sin og spiste i ro og fred.
Jeg innser at vi må øve på to ting;
1. Sitte i ro og vente.
2. Forskjellen på mitt og ditt.
De er festlige hårballene mine, men jeg må innrømme at de er veldig søte og enkle å ha med å gjøre når de sover ;)
