Historien om hvordan vi havnet på Solbakken på Dønna!

Egentlig starter denne historien allerede da jeg og Lasse dro på den første turen til Auslia i Visten. Vi er begge en type mennesker som kan tenke oss å leve enkelt og er glade i å leve i og av naturen.

Når vi dro på Finnmarksturen noen måneder senere, høsten 2015, satt vi utenfor lavoen og så utover det spektakulære landskapet. Da begynte vi igjen å snakke om dette med å flytte til en gård eller ett småbruk ett eller annet sted. Ingen av oss føler noen spesiell tilknyttning eller behov for å bo på ett spesielt sted, så hvorfor ikke flytte før man blir for gammel til å våge det?

Temaet var smått oppe i årene som gikk. Vi sjekka på finn.no med jevne mellomrom. Hele Norge ble vurdert, men det lå litt på is. Forholdet var ferskt og det er en stor avgjørelse å ta.

Sommeren 2017 bestemte vi oss for at Lasse skulle flytte til Mo permanent, for pendlinga mellom Forvik og Mo begynte å tære på oss og turlivet vi er så glade i. Tiden for at Kristian skulle flytte hjemmefra begynte å nærme seg og etter hvert ble det mer og mer snakk om dette småbruket.

Når vi så fikk Buffy og Alaska ble det for alvor viktig for oss å flytte til ett sted med mer uteplass. Bylivet med 4 hårballer er ikke noe særlig.

Kriteriene var enkle; vi ville ha en eiendom på over 150 mål, ett hus hvor vi kunne ha alle nødvendige rom på ett plan, jakt og turområder, mulighet for å ha høns og noen sauer. I tillegg hadde vi ett pristak på 2 millioner, siden vi ikke ønsker å ha gjeld.

Vi så på flere eiendommer, veldig mange ble vurdert. Jeg nevner bare noen av dem;

En virkelig fin eiendom ved Ågskaret, like sør for Ørnes, likte vi veldig godt. Men det viste seg å bare være en "luriumannonse", for der skulle noen slektninger overta...

Vi la inn bud på en stor eiendom i Utskarpen, like utenfor Mo, men den gikk 7-800 tusen over takst og huset var ei rønne. Uaktuelt å kaste seg videre inn i den budrunden.

Flere fine eiendommer i Hedemark ble vurdert, men forkastet på grunn av ulv. En stor eiendom og kjempeflott gård i Trøndelag så vi også på, men der var landbruksarealet leid bort i 10 år.

Så fant vi en perle i Brønnøysund, like under Torghatthullet, eiendom av grei størrelse, strandlinje, naust og fjøs. Huset hadde ligget ute for salg i ett år, dette så lovende ut. Men dagen før visning der ble det mye styr, det kom inn ett bud fra annet hold og advokatmegleren mente det ikke var noe poeng med visning hvis vi ikke kom til å by over. Hvordan i all verden skal man vite det uten å ha sett eiendommen?!?! Helt utrolig! Ingen visning og dermed intet kjøp.

Jakten fortsatte. Like før jul var vi på visning på Solbakken på Dønna. Da også etter mye styr for å i det hele tatt få til en visning. Huset var som dere vet, ei rønne, alle de andre byggningene var falleferdige/fallt sammen, men for en flott eiendom. Vi la inn ett bud, som ble avslått. Avslaget var forventet, men vi antok det ville komme ett motbud siden eiendommen hadde ligget ute for salg i flere år. Det kom ikke, noe som føltes så underlig at jeg tok en telefon til selger og en time senere møttes vi på halvveien mellom vårt bud og takst. 800.000,- Jeg aksepterte motbudet og sendte melding til Lasse; kjøpet av Solbakken var et faktum.

Så det at vi havnet på Dønna var egentlig ganske tilfeldig. Vi ville nok fått det fint hvor som helst, men det er nå noe spesiellt med Helgeland. Det er ingen tvil om at Helgeland er en av de mest naturskjønne stedene i verden.

Det er nå litt over en måned siden vi overtok eiendommen. Vi ligger godt ann med renoveringen. Stedet føles helt fantastisk for oss. Bare det å bli gjeldfri blir supert. Det blir gøy å få dyr. Selv om det er kostbart å drive med sau og høns, så håper vi det går i null.... Selve investeringen får vi nok aldri tjent inn, men vi har mulighet til å gjøre den, og det blir spennende med sau og høner.

Tenk, bare det å gå ut av ytterdøra og være rett i turområdet er helt fantastisk. Vi gleder oss til tiden fremover og storkoser med turer på egen eiendom.