Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden og til Klausmarka, andre turdag!

Vi startet turen videre kl 07:15. Gikk langs ryggen av Gråfjellet, videre på østsiden av Langvatnet.

Noen hundre meter fra enden av Langvatnet tok vi en lengre pause ved en av vardene. Disse hadde vi fulgt til nå og var greie å se i terrenget hele veien.

Fra rastestedet hadde vi utsikt mot Lappskarddalen, Storfjordelva, Storfjorden, Okfjorden og ikke minst Storfjordgården. Herfra skulle vi ned 330 høydemeter i løpet av en avstand på rundt 650 meter i luftlinje. Bratt terreng som jeg synes å huske var ei steinur.

Det var steinur. Igjengrodd steinur. Kratt, ormegress og masse buskas var vokst opp siden sist jeg gikk her. Dermed ble nedstigningen ett blodslit, for å si det som det er. På bildet ser dere kanskje at det er en liten nedoverbakke?

Men når vi kom oss ned, var det bare rundt 700 meter frem til Storfjordgården over myrer. Når jeg var her for 30 år siden bodde en kar og mora hans her, for 20 år siden bodde kun han igjen her alene. Innerst i en fjord som ikke har veiforbindelse og som er lite besøkt.

Storfjordgården

Gården var i elendig forfatning. Den bar preg av å ha stått tom i mange år. Området rundt var fullstendig igjengrodd. Jeg kjente jeg ble skuffet. En slik gård burde vært holdt vedlike, her den ligger i slike nydelige omgivelser.

Det er rart hvordan jeg tror at mine barndomsminner fra slike steder skal være i dag, slik som de var den gang. Det krever en kjærlig hånd og mye entusiasme fra nåværende eiere å ta vare på denne perlen, men jeg skjønner at det kan være flere årsaker til at den står slik som i dag.

Vi gikk ned til elveutløpet, her traff vi to par, ett fra Oslo og ett fra Tyskland som hadde gått ei uke inne i nasjonalparken og nå var på vei via Klausmarka til ferjeleiet på Horn i Vevelstad. De tuslet videre og vi gikk ned til deres campsted.

Her la Una og Mira seg til å sove. Det var 26 grader, men skyene kom sigende og temperaturen sank raskt til 18 grader.

Turen fra Lomtjønna hadde tatt rundt 5 timer, med bare en liten rast på toppen av fjellet. Så de to hårballene var nok slitne.

Ved 13:30 tiden tuslet vi fra Storfjorden, med kurs mot fjellgården Klausmarka. Mira gikk først og sporet de som hadde gått før oss. Dermed fant vi stien rimelig raskt. I begynnelsen var det mye og høyt ormegress. Jeg så ikke hundene som bare var 3-4 meter foran meg.

Hengebroen over elva var heldigvis ny. Det viste seg at dette var første gangen Una gikk over en slik. Mira, som løp foran oss, gikk over ett par ganger før vi kom. Utålmodig for å få oss med videre.

Etter denne skulle vi oppover, stien ble mindre igjengrodd og det var mye enklere å gå. Men vi mistet den flere ganger og det ble litt "byksering" i skogen.

Etter en times tid så vi Klausmarka. Gården så fin ut fra utsiden, men området rundt var fullstendig igjengrodd av ormegress og annet buskas.

Når vi kom til inngangsdøren oppdaget jeg at det var to andre fjellvandrere her allerede. De hadde gått motsatt vei og skulle etter hvert opp der vi hadde gått ned.

Etter å ha sittet å snakket og studert kart en times tid, fortsatte de ned til Storfjorden hvor de hadde tenkt å slå leir for natten.

De kunne fortelle om ett "satans" terreng ned hit og en elvepassering hvor de hadde hatt vann til midjen. Jeg tenkte med skrekk på å gå over på den måten med sekk og to hunder.

Så ordnet jeg vann til hundene. Klok av tidligere erfaring med å finne vann på slike steder, hadde jeg fylt to flasker og koppen min med vann før vi gikk fra Storfjorden. Det viste seg å være lurt, for noen brønn ville jeg ikke klare å finne i de igjengrodde omgivelsene.

Jeg fyrte i ovnen og ordnet soveplass til oss. Gården er ikke på noen måte så fin som andre fjellgårder jeg har besøkt. Innvendig bærer den preg av forfall. Bare kjøkkenet er sånn høvelig. Resten var rett og slett i sørgelig forfatning. Musene holdt ett fryktelig spetakkel inni veggene og folk hadde ikke ryddet opp etter seg.

Men jeg satte meg ned ved bordet og leste i hytteboken. Spent på om jeg kunne finne signaturen til foreldrene mine, men det klarte jeg ikke. Det var to hyttebøker, den gamle hadde første hilsen i 1964. Det virker ikke til at det er mange som er innom her. På en av sidene, med notater fra 1988 hadde noen lagt inn en liten blomst. Se så fint den er bevart. Koselig.

Vi hadde vært oppe siden 06-tiden og jeg antar at jeg krøp i soveposen ved 19-tiden. Trøtte og slitne, men veldig fornøyd med en flott vandring i nydelig landskap i dag. Så vi krøllet oss sammen i soveposene og kosa oss før vi sovnet.

Tripptelleren viste at vi til nå hadde gått 16,67 km. Det er med andre ord ikke så veldig langt over fjellene.

Fjellgården Klausmarka (Klavesmarka)

Fortsettelse følger....