For å være ærlig så er jeg veldig stolt av meg selv! Nå skal det ikke så mye til... jeg er stolt av å kunne bruke Internett på mobilen! ♥
Nå får jeg til å blogge. Laste opp bilder både her og på facebook. I tillegg kan jeg svare på mail!!! Og godt er det, ellers hadde det blitt mye å komme hjem til om ei uke! ;-) Ja, og så kan jeg lese aviser, på mobilen!!! Hvem sier at unge damer ikke kan lære?
Temperaturen har steget til 36 grader, men jeg sparer ennå på solkremen. Solkrem er for feiginger - og feig er jeg ikke!
Nå må jeg til avkjøling i bassenget!!! ♥
fredag 28. juni 2013
torsdag 27. juni 2013
Fred og ro i Tyrkia!
Vi har det veldig fredelig og varmt i dag. Rundt 30 grader. Det melder at vi skal få 47 grader på søndag, så da blir det virkelig varmt!
Fant jeg ikke en fin hjertestein på stranda? ♥
PS! Mobilblogging er ikke bare-bare....
Nå ligger vi til avkjøling under aircondition, mens vi venter på neste måltid. ;-) Vi spiser hele tiden. Frokosten varer til lunsj. Så varer lunsjen til is, kaffe og kaker. Skulle det bli ille før middagen starter er det mat å få i strandresturanten. Etter middag og dessert er det mulig å få noe suppe med brød til nattmat! Vi kommer til å bli trill runde! ;-)
Fant jeg ikke en fin hjertestein på stranda? ♥
PS! Mobilblogging er ikke bare-bare....
tirsdag 25. juni 2013
På vei til Tyrkia!
Etter enorm oppmerksomhet omkring mitt forrige blogginnlegg, blir det nå godt med litt ferie. En uke med sol og varme i Tyrkia venter oss om bare ett døgn. Vi har pakket to kofferter og legger i vei mot Bodø om en 16-17 timer. Jeg virkelig gleder meg til "slaraffenliv" i solen. Ikke noe matlaging, bare gå til dekket bord flere ganger om dagen. Gå barføtt, kjenne på sol og varme! Bare slappe av og hvile, få en overdose D-vitamin fra solen! :)
Jeg regner med at guttene skal shoppe i "mannskit-butikkene". Selv tenker jeg å styre klar av disse. Jeg trenger absolutt ingenting. :) Ikke annet enn ferie, sol og varme.
Jeg har ei lydbok som jeg kan høre på. Ei notatbok som jeg kan skrive ned noen refleksjoner over livet i, hvis de dukker opp mens jeg er der nede i varmen. Vi tar med gammel-pc'n, så hvis den funker og internettet funker, så kan det hende det dukker opp en oppdatering fra ferieland!
Nå gjenstår det bare å få de siste småtingene på plass i håndbagasjen og ønske dere alle en super uke videre! :)
Jeg regner med at guttene skal shoppe i "mannskit-butikkene". Selv tenker jeg å styre klar av disse. Jeg trenger absolutt ingenting. :) Ikke annet enn ferie, sol og varme.
Jeg har ei lydbok som jeg kan høre på. Ei notatbok som jeg kan skrive ned noen refleksjoner over livet i, hvis de dukker opp mens jeg er der nede i varmen. Vi tar med gammel-pc'n, så hvis den funker og internettet funker, så kan det hende det dukker opp en oppdatering fra ferieland!
Nå gjenstår det bare å få de siste småtingene på plass i håndbagasjen og ønske dere alle en super uke videre! :)
mandag 24. juni 2013
Jeg er manisk - depressiv...
De av mine lesere som har fulgt meg en stund, har vært med meg på mange opp- og nedturer. Noe jeg har forsøkt å være ærlig om. Likevel har jeg valgt å ikke gå ut med diagnosen jeg fikk i 2010, fordi "mannen i gata" stort sett ikke vet hva som ligger bak ordene i diagnosen. Da jeg i den tiden fortalte om hvordan jeg hadde det, fikk jeg en del mail fra folk som hadde forstått hva jeg led av - og som syntes jeg var tøff som delte dette med verden.
I dag har jeg bestemt meg for å ta steget videre.
Jeg er manisk - depressiv.
Sykehuset i Vestfold har en nettside som blant annet forklarer hva denne diagnosen dreier seg om. Jeg tenkte jeg kunne bruke dette som utgangspunkt for å fortelle litt om hvordan dette artet seg for meg - og om hvordan det arter seg i dag. Jeg har dratt ut deler av teksten fra nevnte nettside og prøver ved hjelp av dette å forklare.
"Lidelsen kjennetegnes ved gjentagne store variasjoner i humør, energi og aktivitetsnivå. Den omfatter således både depressive episoder og perioder med sterk oppstemthet, også kalt mani."
For min del artet dette seg med at jeg hadde lange, intense maniske perioder og som oftest korte depressive perioder. Det kunne dreie seg om månedsvis eller ukesvis.
"Depressive episoder:
Følelsene er preget av tomhet, tristhet og nedstemthet. Atferden er preget av initiativløshet, manglende utholdenhet, sosial tilbaketrekking og passivitet. Tenkningen er preget av et negativt syn på seg selv, verden og fremtiden. Tankene kverner gjerne omkring hendelser som har funnet sted eller ting man bekymrer seg for skal skje. Sentralt er ofte tanker om egen skyld og verdiløshet. Konsentrasjonsvansker er vanlig."
For min del stemmer nok alle disse symptomene. Jeg kunne bli fullstendig tom, null initiativ og trakk meg helt unna alt og alle. Jeg klarte ikke å se noe positivt i meg selv eller fremtiden og jeg kvernet enormt mye på ting jeg hadde sagt og gjort tidligere, spesielt det som var skjedd i mine maniske perioder, hvor tankeløsheten råder. Jeg vet ikke helt om jeg bekymret meg så mye for ting som skulle skje i fremtiden, når jeg tenker etter så tror jeg ikke at jeg så noen fremtid i disse periodene. I tillegg kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg følte meg helt verdiløs som menneske. Jeg hadde også liten evne til konsentrasjon, veldig liten, tankene styrte hele tiden unna det jeg skulle konsentrere meg om.
Når jeg tenker tilbake til ungdomsskolen, videregående og sykepleieutdanningen er det et under at jeg kom meg gjennom det med de gode karakterene jeg hadde. I perioder eksisterte jeg bare og når jeg svingte over i maniske perioder kunne jeg være overkonsentrert, men da var jeg i det minste effektiv og fikk unna skolearbeidet.
Jeg trakk meg unna andre mennesker, tok ikke telefonen og svarte ikke på sms. Jeg så ikke noe poeng i det. Alle sosiale settinger var et mareritt.
"Maniske episoder:
Slike maniske perioder er ofte kjennetegnet ved en sterk opplevelse av mestring og overdreven tro på egne evner. Man blir ofte svært aktiv, og har redusert behov for søvn. Andre enn pasienten selv vil oppleve vedkommendes atferd og tenkning som svært ukritisk. Pasienten kan ha store planer som helt åpenbart ikke lar seg gjennomføre. Noen blir svært aktive og ukritiske i forhold til seksualitet. Normale sosiale hemninger forsvinner ofte helt. Pasienten kan snakke i ett sett."
Det er ingen tvil om at jeg hadde lange perioder med tro på at jeg kan klare alt og få til alt selv. Aktivitetsnivået er ekstremt høyt og mange har sagt at de trodde jeg var hyperaktiv i perioder, noe som i og for seg stemmer. Søvn trengte jeg lite av, filosofien var at jeg kunne sove når jeg ble gammel.
Jeg kunne planlegge og gjennomføre de mest utrolige ting, fikk tunnelsyn og kunne være dypt konsentrert om en bestemt ting i timevis og ukesvis. Alt annet som foregikk rundt meg var helt uvesentlig. F.eks. husarbeide, helt uvesentlig, jeg bare fikk det unna. Det andre brukte en hel dag på, fikk jeg unna på en halvtime-time, bare fordi jeg måtte tilbake til prosjektet mitt.
For å illustrere; hvor mange av dere har gått, på føttene, fra flyplassen i Bergen og inn til Bergen sentrum, dog i to etapper, to påfølgende dager, med flere kjøttsår på tærne, ikke "straka vegen", men zikk-zakk - bare for å få logga flest mulig cacher langs denne strekningen? Det har jeg gjort! Ruta jeg gikk var 25 km inkl. avstikkere til cachene. Smertene i føttene var jævli, men jeg brydde meg ikke. Dagen etter kunne jeg ikke ha sandaler på meg engang. Det var sår overalt. Men det spilte ingen rolle, jeg var veldig glad og fornøyd!
Sosialt ble det også vanskelig. Jeg snakket ukritisk og ble nok oppfattet som helt idiotisk med alle planene og uttalelsene mine. Mange trakk seg unna, andre "ga meg inn" så det sang etter og jeg ble logisk nok utsatt for mye "dritprat". Jeg har vært utsatt for massiv kritikk, blitt regelrett kjefta på og kalt de mest ufine ting. Dette resulterte i at jeg ofte trakk meg unna andre mennesker i maniske perioder også.
"Årsaker:
Manisk - depressiv lidelse beror i stor grad på biologiske faktorer. Medikamentell behandling vil derfor være en sentral del av behandlingen. Samtidig vet vi at psykososiale forhold som livsbelastninger og grad av sosial støtte har stor betydning for forløp."
Jeg har på en måte vært klar over diagnosen i mange år, langt inne i hodet har det surret innimellom. Men tabuet med å oppsøke lege og psykolog var uoverkommelig stort. Så det "skura og gikk" i 20-25 år. I dag er jeg vanvittig glad for at det gikk som det gikk, at jeg falt helt sammen og fikk hjelp både fra psykolog og omgivelsene mine. Psykologen kom tidlig med diagnosen og jeg ble medisinert, først med en medisin som gjorde meg veldig fysisk syk, men så med en medisin som har snudd livet mitt totalt.
Det at jeg i dag sitter med viten om at jeg er manisk - depressiv, bruker jeg ikke som noen unnskyldning for oppførselen min, men den forklarer mye, både for meg selv og de som er rundt meg.
Jeg forstår at folk har trukket seg unna meg både i mine maniske- og mine depressive perioder. Jeg forstår at folk har snakka om meg og reagert på oppførselen min og uttalelsene mine. Jeg forstår.
Men noen få har vært glade i meg likevel og forstått - kanskje har de forstått mer enn meg? Noen har vært veldig støttende og vært helt uvurderlige opp gjennom årene.
Det er flere årsaker til at jeg, i dag, velger å fortelle dette offentlig. En ting er at jeg på mange måter skal starte på nytt, alene, med en fortid som er ganske annerledes enn nåtiden. En annen viktig ting for meg er at jeg ønsker å komme med mitt bidrag til større åpenhet og forståelse for denne diagnosen. Det er nok mange flere manisk - depressive ute i samfunnet, som med enkel medisinering og psykologhjelp, kunne fått ett helt annet liv.
I dag er livet mitt ganske annerledes enn det var for 3 år siden. Jeg er roligere, mer gjennomtenkt og kan planlegge med et snev av konsekvensanalyse. Ennå har jeg maniske, eller i allefall veldig effektive perioder - og jeg har nedturer. Men periodene er ikke like intense og varige som før.
Jeg har dager hvor jeg faller utfor og ser helsvart på meg selv, livet og fremtiden. Jeg tenker mye på hva jeg har gjort og sagt før, hva folk har tenkt og ment om meg - ergo bare ser mørkt på livet.
Jeg ha dager da alt blir gjort unna i et forrykende tempo og en masse planer blir lagt. Da tenker jeg ofte at folk bare får synes hva de synes, si det de vil og behandle meg som de vil - jeg gir blaffen! Jeg har hatt "hovedopprydding" blant mine venner og bare noen få står igjen, de som aldri skygget unna. Alle de andre har jeg ikke bruk for.
Men nå har jeg også et liv som alle andre, med helt vanlige dager i ett helt vanlig liv. Jeg vil alltid være meg, med min personlighet og min fortid, men jeg vet at jeg innerst inne aldri mener noe vondt med noe av det jeg sier eller gjør.
Takk for oppmerksomheten!
I dag har jeg bestemt meg for å ta steget videre.
Jeg er manisk - depressiv.
Sykehuset i Vestfold har en nettside som blant annet forklarer hva denne diagnosen dreier seg om. Jeg tenkte jeg kunne bruke dette som utgangspunkt for å fortelle litt om hvordan dette artet seg for meg - og om hvordan det arter seg i dag. Jeg har dratt ut deler av teksten fra nevnte nettside og prøver ved hjelp av dette å forklare.
"Lidelsen kjennetegnes ved gjentagne store variasjoner i humør, energi og aktivitetsnivå. Den omfatter således både depressive episoder og perioder med sterk oppstemthet, også kalt mani."
For min del artet dette seg med at jeg hadde lange, intense maniske perioder og som oftest korte depressive perioder. Det kunne dreie seg om månedsvis eller ukesvis.
"Depressive episoder:
Følelsene er preget av tomhet, tristhet og nedstemthet. Atferden er preget av initiativløshet, manglende utholdenhet, sosial tilbaketrekking og passivitet. Tenkningen er preget av et negativt syn på seg selv, verden og fremtiden. Tankene kverner gjerne omkring hendelser som har funnet sted eller ting man bekymrer seg for skal skje. Sentralt er ofte tanker om egen skyld og verdiløshet. Konsentrasjonsvansker er vanlig."
For min del stemmer nok alle disse symptomene. Jeg kunne bli fullstendig tom, null initiativ og trakk meg helt unna alt og alle. Jeg klarte ikke å se noe positivt i meg selv eller fremtiden og jeg kvernet enormt mye på ting jeg hadde sagt og gjort tidligere, spesielt det som var skjedd i mine maniske perioder, hvor tankeløsheten råder. Jeg vet ikke helt om jeg bekymret meg så mye for ting som skulle skje i fremtiden, når jeg tenker etter så tror jeg ikke at jeg så noen fremtid i disse periodene. I tillegg kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg følte meg helt verdiløs som menneske. Jeg hadde også liten evne til konsentrasjon, veldig liten, tankene styrte hele tiden unna det jeg skulle konsentrere meg om.
Når jeg tenker tilbake til ungdomsskolen, videregående og sykepleieutdanningen er det et under at jeg kom meg gjennom det med de gode karakterene jeg hadde. I perioder eksisterte jeg bare og når jeg svingte over i maniske perioder kunne jeg være overkonsentrert, men da var jeg i det minste effektiv og fikk unna skolearbeidet.
Jeg trakk meg unna andre mennesker, tok ikke telefonen og svarte ikke på sms. Jeg så ikke noe poeng i det. Alle sosiale settinger var et mareritt.
"Maniske episoder:
Slike maniske perioder er ofte kjennetegnet ved en sterk opplevelse av mestring og overdreven tro på egne evner. Man blir ofte svært aktiv, og har redusert behov for søvn. Andre enn pasienten selv vil oppleve vedkommendes atferd og tenkning som svært ukritisk. Pasienten kan ha store planer som helt åpenbart ikke lar seg gjennomføre. Noen blir svært aktive og ukritiske i forhold til seksualitet. Normale sosiale hemninger forsvinner ofte helt. Pasienten kan snakke i ett sett."
Det er ingen tvil om at jeg hadde lange perioder med tro på at jeg kan klare alt og få til alt selv. Aktivitetsnivået er ekstremt høyt og mange har sagt at de trodde jeg var hyperaktiv i perioder, noe som i og for seg stemmer. Søvn trengte jeg lite av, filosofien var at jeg kunne sove når jeg ble gammel.
Jeg kunne planlegge og gjennomføre de mest utrolige ting, fikk tunnelsyn og kunne være dypt konsentrert om en bestemt ting i timevis og ukesvis. Alt annet som foregikk rundt meg var helt uvesentlig. F.eks. husarbeide, helt uvesentlig, jeg bare fikk det unna. Det andre brukte en hel dag på, fikk jeg unna på en halvtime-time, bare fordi jeg måtte tilbake til prosjektet mitt.
For å illustrere; hvor mange av dere har gått, på føttene, fra flyplassen i Bergen og inn til Bergen sentrum, dog i to etapper, to påfølgende dager, med flere kjøttsår på tærne, ikke "straka vegen", men zikk-zakk - bare for å få logga flest mulig cacher langs denne strekningen? Det har jeg gjort! Ruta jeg gikk var 25 km inkl. avstikkere til cachene. Smertene i føttene var jævli, men jeg brydde meg ikke. Dagen etter kunne jeg ikke ha sandaler på meg engang. Det var sår overalt. Men det spilte ingen rolle, jeg var veldig glad og fornøyd!
Sosialt ble det også vanskelig. Jeg snakket ukritisk og ble nok oppfattet som helt idiotisk med alle planene og uttalelsene mine. Mange trakk seg unna, andre "ga meg inn" så det sang etter og jeg ble logisk nok utsatt for mye "dritprat". Jeg har vært utsatt for massiv kritikk, blitt regelrett kjefta på og kalt de mest ufine ting. Dette resulterte i at jeg ofte trakk meg unna andre mennesker i maniske perioder også.
"Årsaker:
Manisk - depressiv lidelse beror i stor grad på biologiske faktorer. Medikamentell behandling vil derfor være en sentral del av behandlingen. Samtidig vet vi at psykososiale forhold som livsbelastninger og grad av sosial støtte har stor betydning for forløp."
Jeg har på en måte vært klar over diagnosen i mange år, langt inne i hodet har det surret innimellom. Men tabuet med å oppsøke lege og psykolog var uoverkommelig stort. Så det "skura og gikk" i 20-25 år. I dag er jeg vanvittig glad for at det gikk som det gikk, at jeg falt helt sammen og fikk hjelp både fra psykolog og omgivelsene mine. Psykologen kom tidlig med diagnosen og jeg ble medisinert, først med en medisin som gjorde meg veldig fysisk syk, men så med en medisin som har snudd livet mitt totalt.
Det at jeg i dag sitter med viten om at jeg er manisk - depressiv, bruker jeg ikke som noen unnskyldning for oppførselen min, men den forklarer mye, både for meg selv og de som er rundt meg.
Jeg forstår at folk har trukket seg unna meg både i mine maniske- og mine depressive perioder. Jeg forstår at folk har snakka om meg og reagert på oppførselen min og uttalelsene mine. Jeg forstår.
Men noen få har vært glade i meg likevel og forstått - kanskje har de forstått mer enn meg? Noen har vært veldig støttende og vært helt uvurderlige opp gjennom årene.
Det er flere årsaker til at jeg, i dag, velger å fortelle dette offentlig. En ting er at jeg på mange måter skal starte på nytt, alene, med en fortid som er ganske annerledes enn nåtiden. En annen viktig ting for meg er at jeg ønsker å komme med mitt bidrag til større åpenhet og forståelse for denne diagnosen. Det er nok mange flere manisk - depressive ute i samfunnet, som med enkel medisinering og psykologhjelp, kunne fått ett helt annet liv.
I dag er livet mitt ganske annerledes enn det var for 3 år siden. Jeg er roligere, mer gjennomtenkt og kan planlegge med et snev av konsekvensanalyse. Ennå har jeg maniske, eller i allefall veldig effektive perioder - og jeg har nedturer. Men periodene er ikke like intense og varige som før.
Jeg har dager hvor jeg faller utfor og ser helsvart på meg selv, livet og fremtiden. Jeg tenker mye på hva jeg har gjort og sagt før, hva folk har tenkt og ment om meg - ergo bare ser mørkt på livet.
Jeg ha dager da alt blir gjort unna i et forrykende tempo og en masse planer blir lagt. Da tenker jeg ofte at folk bare får synes hva de synes, si det de vil og behandle meg som de vil - jeg gir blaffen! Jeg har hatt "hovedopprydding" blant mine venner og bare noen få står igjen, de som aldri skygget unna. Alle de andre har jeg ikke bruk for.
Men nå har jeg også et liv som alle andre, med helt vanlige dager i ett helt vanlig liv. Jeg vil alltid være meg, med min personlighet og min fortid, men jeg vet at jeg innerst inne aldri mener noe vondt med noe av det jeg sier eller gjør.
Takk for oppmerksomheten!
søndag 23. juni 2013
Husrenovering!
Som huseier er det mange ting som må repareres og ordnes hele tiden. Sånn er det for meg også. Når jeg overtok huset var det modent for maling både her og der. Dreneringen foran garasjen var mildt sagt ikke-eksisterende og utebelysningen var ikke veldig kledelig.
Det er ikke det at det så ille ut, (bildet til høyre) men vinduene og garasjeporten trengte sårt skraping og ny hvitmaling. Nå er det gjort. Jeg er ganske fornøyd med malejobben.
De grusomme utelysene, som mest minnet om gravlykter, ble byttet ut med noen hvite og flate vegglamper. Det ble veldig bra.
Når vi er tilbake fra Tyrkia, har jeg ennå litt å holde på med utover sommeren og høsten. Jeg og naboene skal sette opp ett nytt gjerde mot veien, og så må jeg få støpt noe drenering (i venstre kant av bildet av som det var før), der hvor det i dag er en slags ugress-plen....
Men nå er det så mye annet jeg skal gjøre i sommer, så prosjektene får jeg ta litt etter hvert! :)
Akkurat nå er jeg bare veldig fornøyd med at det ser så bra ut her som det gjør akkurat nå!!! Blomsterene som jeg plantet for en måneds tid siden vokser og er koselige fargeklatter her.
Håper alle der ute i den store verden får en super uke! :)
Det er ikke det at det så ille ut, (bildet til høyre) men vinduene og garasjeporten trengte sårt skraping og ny hvitmaling. Nå er det gjort. Jeg er ganske fornøyd med malejobben.
De grusomme utelysene, som mest minnet om gravlykter, ble byttet ut med noen hvite og flate vegglamper. Det ble veldig bra.
Når vi er tilbake fra Tyrkia, har jeg ennå litt å holde på med utover sommeren og høsten. Jeg og naboene skal sette opp ett nytt gjerde mot veien, og så må jeg få støpt noe drenering (i venstre kant av bildet av som det var før), der hvor det i dag er en slags ugress-plen....
Men nå er det så mye annet jeg skal gjøre i sommer, så prosjektene får jeg ta litt etter hvert! :)
Akkurat nå er jeg bare veldig fornøyd med at det ser så bra ut her som det gjør akkurat nå!!! Blomsterene som jeg plantet for en måneds tid siden vokser og er koselige fargeklatter her.
Håper alle der ute i den store verden får en super uke! :)
torsdag 20. juni 2013
Det er helg - og første del av ferien!
Det er helg - og første del av ferien for mannskapet her i Villa Utsikten. Det er bare 4 dager til vi reiser til Tyrkia, en uke med sol og varme. Noe som jeg håper blir veldig bra for meg og gutta. Når vi er tilbake regner jeg med at sommeren virkelig er kommet til vårt vakre Helgeland.
Tenk, nesten 2 måneder med matpakkefri!!! Gjennom skoleåret smører jeg rundt 400 matpakker. Hver kveld lages de ferdig, 2 matpakker til skoledagen derpå. Men ikke de to nærmeste månedene, nå er det både skolefri og matpakkefri!!!
I helga blir det bare å være hjemme. Foreldrene mine kommer på besøk - og jeg håper å få hjelp til å finne løsninger til hvordan jeg skal løse diverse "problemer" med huset.
Blant annet er det et vindu i 2. etg som er for lite til å være rømningsvei, i tillegg er det satt opp en vegg som står midt foran vinduet?!?! Veggen kan flyttes, men er det bare å fjerne panelingen som er satt opp foran vinduet og sette inn ett større?
Så er det problemer med at vannet som kommer nedover gata når snøen smelter, eller når jeg spyler innkjørselen - det renner bare ned i sanden og forsvinner under garasjen - for så å renne ut nedenfor garasjen... (Heldigvis er det ingen kjeller eller noe sånn under der....) Det må gjøres noe med, men hva?
Etter at en eller annen kjørte ned gjerdet her i fjor høst, før jeg kjøpte huset, må det settes opp et nytt gjerde. Da må jeg og naboen få hjelp til å bore hull i støpekanten for å få ned noen "sko" til å sette gjerdet på. Akkurat det tror jeg er en smal sak, bare man har utstyret i orden. Det har hverken jeg eller naboen, men jeg regner med at pappa har. :)
Tenk, nesten 2 måneder med matpakkefri!!! Gjennom skoleåret smører jeg rundt 400 matpakker. Hver kveld lages de ferdig, 2 matpakker til skoledagen derpå. Men ikke de to nærmeste månedene, nå er det både skolefri og matpakkefri!!!
I helga blir det bare å være hjemme. Foreldrene mine kommer på besøk - og jeg håper å få hjelp til å finne løsninger til hvordan jeg skal løse diverse "problemer" med huset.
Blant annet er det et vindu i 2. etg som er for lite til å være rømningsvei, i tillegg er det satt opp en vegg som står midt foran vinduet?!?! Veggen kan flyttes, men er det bare å fjerne panelingen som er satt opp foran vinduet og sette inn ett større?
Så er det problemer med at vannet som kommer nedover gata når snøen smelter, eller når jeg spyler innkjørselen - det renner bare ned i sanden og forsvinner under garasjen - for så å renne ut nedenfor garasjen... (Heldigvis er det ingen kjeller eller noe sånn under der....) Det må gjøres noe med, men hva?
Etter at en eller annen kjørte ned gjerdet her i fjor høst, før jeg kjøpte huset, må det settes opp et nytt gjerde. Da må jeg og naboen få hjelp til å bore hull i støpekanten for å få ned noen "sko" til å sette gjerdet på. Akkurat det tror jeg er en smal sak, bare man har utstyret i orden. Det har hverken jeg eller naboen, men jeg regner med at pappa har. :)
Jeg føler meg fri!
Jeg føler meg enormt fri for tiden. Fri til å gjøre de tingene jeg vil gjøre og når jeg vil gjøre dem. Det er en god følelse, men den er litt fremmed ennå. Det er nytt å være så fri.
Etter mange år med barn som ikke kan være alene hjemme, er det godt at de klarer seg selv og faktisk kan forlates hjemme uten at de river ned huset eller sulter i hjel.
Å være småbarnsmor medfører mange forpliktelser og man kan ikke gjøre som man selv vil hele tiden, det må tas så mange hensyn. Jeg trodde det å være mor til tenåringer skulle bli ennå verre, men jeg ser at guttene klarer seg bare fint alene. De får ordna seg både mat, drikke og rene klær. De søte små er ikke så små lengre, de er blitt selvstendige nesten-voksne og klarer seg mer og mer selv i den store verden.
Jeg også! Jeg klarer meg selv i den store verden. Av og til blir jeg sliten og lei. Av og til sulle jeg ønske jeg hadde noen å dele sorger og gleder med, men følelsen av frihet kjenner jeg veier godt opp mot savnet av alt det andre.
Jeg kan legge mine egne planer, være så spontan som bare jeg kan være, treffe mine venner når jeg føler for det, dra på turer alene eller sammen med andre, mine reiser, MITT... jeg kan være litt egoist, det må være lov...
Faktisk føler jeg meg litt på toppen av verden!
Etter mange år med barn som ikke kan være alene hjemme, er det godt at de klarer seg selv og faktisk kan forlates hjemme uten at de river ned huset eller sulter i hjel.
Å være småbarnsmor medfører mange forpliktelser og man kan ikke gjøre som man selv vil hele tiden, det må tas så mange hensyn. Jeg trodde det å være mor til tenåringer skulle bli ennå verre, men jeg ser at guttene klarer seg bare fint alene. De får ordna seg både mat, drikke og rene klær. De søte små er ikke så små lengre, de er blitt selvstendige nesten-voksne og klarer seg mer og mer selv i den store verden.
Jeg også! Jeg klarer meg selv i den store verden. Av og til blir jeg sliten og lei. Av og til sulle jeg ønske jeg hadde noen å dele sorger og gleder med, men følelsen av frihet kjenner jeg veier godt opp mot savnet av alt det andre.
Jeg kan legge mine egne planer, være så spontan som bare jeg kan være, treffe mine venner når jeg føler for det, dra på turer alene eller sammen med andre, mine reiser, MITT... jeg kan være litt egoist, det må være lov...
Faktisk føler jeg meg litt på toppen av verden!
mandag 17. juni 2013
La meg følge stien....
"La meg følge stien", det tenker ingen geocacher noensinne.
Joda, på kartet ser man en sti som leder nesten til målet, men så kommer man ut i terrenget og hvis stien snirkler seg fremover i stedet for rett frem, da stoler ingen geocacher på at akkurat denne stien leder dit du skal. Ikke jeg heller, jeg er skeptisk til stier. Kanskje leder de til mitt mål, kanskje leder de til ett annet mål - og ennå verre; kanskje er det bare et sauetråkk?!?!
Men, for det er et stort MEN, når man har slitt seg gjennom en jungel av skog, klatret over bergknauser og steinurer, vasset i kvist-kvast og over de våteste myrer, da ender man garantert opp ved turmålet som stien du startet på også ledet vei til....
Jeg vet ikke hvor mange geocachinglogger jeg har lest, som har en tekst som dette; "Vi slet oss opp den bratte skrenten, korteste vei til cachen og fant en fin sti å følge tilbake!"
Jeg må bli flinkere å følge stien, tenker jeg alltid når jeg følger den tilbake... men det er bare til neste tur, da ender jeg selvsagt opp med å ikke følge stien, atter en gang....
Kanskje dette med å følge stien eller ikke som er forskjellen på ekte mennesker og geocachere?!?! ;)
Joda, på kartet ser man en sti som leder nesten til målet, men så kommer man ut i terrenget og hvis stien snirkler seg fremover i stedet for rett frem, da stoler ingen geocacher på at akkurat denne stien leder dit du skal. Ikke jeg heller, jeg er skeptisk til stier. Kanskje leder de til mitt mål, kanskje leder de til ett annet mål - og ennå verre; kanskje er det bare et sauetråkk?!?!
Men, for det er et stort MEN, når man har slitt seg gjennom en jungel av skog, klatret over bergknauser og steinurer, vasset i kvist-kvast og over de våteste myrer, da ender man garantert opp ved turmålet som stien du startet på også ledet vei til....
Jeg vet ikke hvor mange geocachinglogger jeg har lest, som har en tekst som dette; "Vi slet oss opp den bratte skrenten, korteste vei til cachen og fant en fin sti å følge tilbake!"
Jeg må bli flinkere å følge stien, tenker jeg alltid når jeg følger den tilbake... men det er bare til neste tur, da ender jeg selvsagt opp med å ikke følge stien, atter en gang....
Kanskje dette med å følge stien eller ikke som er forskjellen på ekte mennesker og geocachere?!?! ;)
søndag 16. juni 2013
Nydelig tur til Brønnøysund og Velfjord!
Det ble en nydelig tur til Brønnøysund og Velfjorden i helga, inkl stopp i Mosjøen både på tur og retur. Det ble mange skogs- og fjellturer, til sammen 37 cachefunn!
Helgas høydepunkt ble turen til Engavatnet. (Klikk på teksten under, så kommer en ny nettside opp.)
"Engavatnet i Velfjord på Sør-Helgeland er et naturfenomen som er unikt i Norden og som tidligere har skapt både frykt og satt grå hår i hodet på forskere. Vannet som måler ca. 600 x 150 meter er tilsynelatende som de fleste andre vann... helt til det plutselig forsvinner for så å dukke opp igjen, noen dager- et par uker- eller et par måneder senere, med fisk og det hele."
Hver gang dette vatnet har forsvunnet har jeg tenkt at jeg må dra dit en dag. I helga dukket det opp en cache der og da var det ingen tvil. Denne turen ble prioritert. Det er vakkert, selv i gråvær og regn. Det var vanvittig grønne omgivelser, knallgrønt. Hit skal jeg tilbake neste gang vannet forsvinner. Ingen tvil.
Jeg gikk også til et sted som heter Sjøforsen. Hengebroer over elva, fossen var ikke så stor under verken den ene eller den andre hengebroen, så de var greie å gå over. Etter cachefunnet var det kaffepause i en av gapahaukene.
Jeg gikk også til flere utsiktspunkt. Krøp under noen gamle byggninger, inn i en trang bunkers, over strømgjerde som jeg håpet ikke holdt kyr på plass.... Jeg har gravd under trerøtter, vært søkk våt på beina, tatt masse bilder og kosa meg med lydbok på Mp3 både i bilen og i skogen.
Vi var ikke så mange som la turen til eventet, men det er kanskje like bra, for da blir man litt mer kjent med de andre geocacherene. Tror faktisk vi bare var 11 stykker. Bål og grilling i regnet. Utveksling av historier, TB'er og coiner.
På veien hjem logget jeg ytterligere 7 cacher, altså de 7 siste av helgas 37 funn. Ergo er jeg oppe i 1365 funn av tuppevarebokser i by, skog og fjell... tenk på hvor mange av disse dere går forbi... ;)
Med et mål om å logge nr. 2000 før nyttår har jeg, skal vi se (telle, telle, telle) 635 cacher igjen til målet... Det skal vel gå bra det? (kremt)
I dag har jeg bare vært sliten, gjort litt husarbeide - og når jeg ser meg rundt så innser jeg at jeg får gjøre litt mer innsats. For her er mye som ligger og flyter etter at jeg pakket ut av bilen.
Håper dere også har hatt ei flott helg!
Helgas høydepunkt ble turen til Engavatnet. (Klikk på teksten under, så kommer en ny nettside opp.)
"Engavatnet i Velfjord på Sør-Helgeland er et naturfenomen som er unikt i Norden og som tidligere har skapt både frykt og satt grå hår i hodet på forskere. Vannet som måler ca. 600 x 150 meter er tilsynelatende som de fleste andre vann... helt til det plutselig forsvinner for så å dukke opp igjen, noen dager- et par uker- eller et par måneder senere, med fisk og det hele."
Hver gang dette vatnet har forsvunnet har jeg tenkt at jeg må dra dit en dag. I helga dukket det opp en cache der og da var det ingen tvil. Denne turen ble prioritert. Det er vakkert, selv i gråvær og regn. Det var vanvittig grønne omgivelser, knallgrønt. Hit skal jeg tilbake neste gang vannet forsvinner. Ingen tvil.
Jeg gikk også til et sted som heter Sjøforsen. Hengebroer over elva, fossen var ikke så stor under verken den ene eller den andre hengebroen, så de var greie å gå over. Etter cachefunnet var det kaffepause i en av gapahaukene.
Jeg gikk også til flere utsiktspunkt. Krøp under noen gamle byggninger, inn i en trang bunkers, over strømgjerde som jeg håpet ikke holdt kyr på plass.... Jeg har gravd under trerøtter, vært søkk våt på beina, tatt masse bilder og kosa meg med lydbok på Mp3 både i bilen og i skogen.
Vi var ikke så mange som la turen til eventet, men det er kanskje like bra, for da blir man litt mer kjent med de andre geocacherene. Tror faktisk vi bare var 11 stykker. Bål og grilling i regnet. Utveksling av historier, TB'er og coiner.
På veien hjem logget jeg ytterligere 7 cacher, altså de 7 siste av helgas 37 funn. Ergo er jeg oppe i 1365 funn av tuppevarebokser i by, skog og fjell... tenk på hvor mange av disse dere går forbi... ;)
Med et mål om å logge nr. 2000 før nyttår har jeg, skal vi se (telle, telle, telle) 635 cacher igjen til målet... Det skal vel gå bra det? (kremt)
I dag har jeg bare vært sliten, gjort litt husarbeide - og når jeg ser meg rundt så innser jeg at jeg får gjøre litt mer innsats. For her er mye som ligger og flyter etter at jeg pakket ut av bilen.
Håper dere også har hatt ei flott helg!
torsdag 13. juni 2013
Det blir helgetur til Brønnøysund!
Etter ei uke med geocaching i "lokalsamfunnet" (alt er relativt, er lokalt innenfor 50 km?) samt jobbing utenfor huset, er nå bilen nesten ferdig pakket til å dra til Velfjorden på geocachingevent. Jeg gleder meg!!!
Selve eventet er på lørdag, men jeg kjører i morgen tidlig. Tenker å bruke noen timer i Mosjøen, før jeg legger turen videre mot Brønnøysund. Værmeldingen er ikke den aller beste, men det gjør ikke noe, jeg skal på tur likevel!
Jeg har to små fjellturer jeg har lyst til å dra på når jeg først er der, men jeg får se hvor ille været blir. Torghatthullet frister alltid. :)
Jeg har to krimbøker på cd'er i bilen og 3 på mp3-fil på mobilen, så jeg har noe å høre på når jeg kjører.
Jeg bare GLEDER meg!!!!
Jeg håper både dere og jeg får ei super helg!!!
Selve eventet er på lørdag, men jeg kjører i morgen tidlig. Tenker å bruke noen timer i Mosjøen, før jeg legger turen videre mot Brønnøysund. Værmeldingen er ikke den aller beste, men det gjør ikke noe, jeg skal på tur likevel!
Jeg har to små fjellturer jeg har lyst til å dra på når jeg først er der, men jeg får se hvor ille været blir. Torghatthullet frister alltid. :)
Jeg har to krimbøker på cd'er i bilen og 3 på mp3-fil på mobilen, så jeg har noe å høre på når jeg kjører.
Jeg bare GLEDER meg!!!!
Jeg håper både dere og jeg får ei super helg!!!
tirsdag 11. juni 2013
Overfalt av kyr på Nesna!
Jepp, du leste riktig! I natt ble jeg overfalt av kyr på Nesna... Fy for en skremmende opplevelse... La meg starte med begynnelsen;
I går kveld fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk på å finne en av byens skrekkelig vanskelige mystery-cacher. Jeg hadde noen koordinater som virket noenlunne logiske, avtalte leting sammen med cachingvenner om kvelden. Men jeg hadde ikke tid å vente og tuslet mot GZ uten nevneverdig håp. Men hva var det mitt øye beskuet? Jo, cachen!
Gleden var så stor at jeg bestemte meg for å fortsette cachejakten inn i natten. I Rana har jeg omentrent ingen cacher igjen å logge, så jeg la turen mot Nesna. Med avtale om å møte cachevenner der, for teamcaching (noe som er veldig koselig) midt i natten.
Før turfølget mitt dukket opp skulle jeg logge noen cacher de hadde logget før, ergo var jeg alene når kyrne overfalt meg...
Jeg åpnet ei grind og la i vei opp bakken mot cachen. Ei innpåsliten ku kom bort til meg og slo følge med meg opp... jeg var skremt... men hun tusla bare oppover sammen med meg. Cachen fikk jeg logge i fred, MEN SÅ skulle jeg tusle nedover igjen. Først kom 4 kyr stormende mot meg, innpåslitne alle sammen - og jeg var superskremt - så hører jeg tunge løpende ku-skritt bak meg og et svært monster kommer løpende ned bakken, bremser og sklir laaaaaaaaaaaangt nedover i gjørma. Jeg trodde min siste time var kommet. Hvis disse karene fortsatte å løpe og gli i denne gjørmete skråninga var det helt klart bare ett tidsspørsmål før det lå "Siv Anita-mos" trødd ned i bakken. Heldigvis kom jeg meg etter hvert i sikkerhet bak grinden og kunne si til kyrne; "Dere tok meg ikke denne gangen!" Men en ting skal jeg si dere; ALDRI mer cachejakt i ku-land!!!!
Etter at pulsen hadde normalisert seg møtte jeg mine venner og cachingen kunne fortsette denne overskya, men likevel nydelige natten. Bildet er tatt rundt midnatt.
Etter 14 funn og 2 DNF var klokka blitt 03:30. Jeg var våken og uthvilt, en nattevakts fordel i nattcaching-øyemed) og hadde en seriøs plan om å fortsette cachinga med å ta en 8-caches trail i skogen, sånn 3-4 km.... men mine realistiske venner fikk meg på andre tanker, vi hadde tross alt en times kjøring hjem igjen... Og når jeg stupte i seng i 05-tia, var jeg glad for at de hadde fått meg på andre tanker... Godt det finnes fornuftige mennesker i verden! ;)
Nå er cachene logget og det er bare 3 grønne bokser igjen på Nesna, de 2 vi ikke fant og en LANGT oppå fjellet, tror den ligger på rundt 760 moh...
Jeg takker mine venner for turfølget og jeg er takknemlig for at jeg overlevde "ku-overfallet"!
søndag 9. juni 2013
Enkel gjenbruk av bokhylla!
Jeg hadde ei bokhylle som var ca 1,8m høy. For høy, selv om det var kjekt for å få plass til alle bøkene mine. Uansett bestemte jeg meg for å kappe av den, sånn at den skulle være ca 1,1m høy. Som sagt, så gjort. Jeg tømte bokhylla og slepte den med meg ut på verandaen. Merket av for saging og starta stikksaga. 5-10 minutter senere var bokhylla blitt passe høy og kunne vaskes og bæres inn igjen.
Etter en seriøs opprydding i boksamlingen ble det god plass til de mest "nødvendige". De overflødige tar jeg med på jobb, det er sikkert noen av mine kollegaer eller pasienter som kan finne noe hyggelig lesestoff der.
Ennå er den ikke helt ferdig. Etter hvert som jeg får tid og lyst skal både den og speilet males egg-hvit. Men for nå får den bare stå slik. ;)
Etter en seriøs opprydding i boksamlingen ble det god plass til de mest "nødvendige". De overflødige tar jeg med på jobb, det er sikkert noen av mine kollegaer eller pasienter som kan finne noe hyggelig lesestoff der.
Ennå er den ikke helt ferdig. Etter hvert som jeg får tid og lyst skal både den og speilet males egg-hvit. Men for nå får den bare stå slik. ;)
torsdag 6. juni 2013
Rauvfjellet i 24 grader og solskinn!
I går ettermiddag kjempa jeg med dørstokkmila og slet meg gjennom den. Måtet var Rauvfjellet. Jeg parkerte ved Rauvatnet og starta på de 330 høydemetrene opp til toppen av fjellet. Sola stekte, men på grunn av flott-faren gikk jeg med bukse på. Heldigvis ei tynn ei, for det var veldig varmt. Litt vind gjorde likevel temperaturen levelig.
Som dere ser på bildet er det ett stykke å gå til toppen som skimtes i det fjerne. Og her var jeg faktisk kommet et stykke opp i lia!
Det var vanvittig tørt på myrene, så de kunne jeg gå tvers over. Noe jeg aldri har gjort før på vei opp her. Enkelte områder var så tørre at blåbær-riset var helt svartsvidd, tenk det, her i nord. Det var mengder med multebærblomster i flere tepper rundt den første delen av lia.
Etter å ha kommet meg til bunnen av dalføret nedenfor fjellet fant jeg stien, men den forsvant for meg flere ganger, siden det lå store snøflekker ennå. Likevel er det greit å gå siden terrenget er lett og oversiktlig når man er kommet dit.
Etter den superbratte stigningen fra dalen og opp til toppen, kunne jeg nyte utsikten. Det er nesten sånn at man kan se hele Rana fra toppen her. Dette bildet viser utsikten mot Hellerfjellet, som også blir ett av sommerens turmål. Der ligger snøen ennå, så det får vente en stund til.
Etter å ha klippet årets 4. Ranatraskenklipp skulle jeg sjekke cachen til Team Hultgreen, men den fant jeg ikke! Heldigvis logget jeg den i 2011, så jeg fikk ikke helt panikk. ;) Jeg kjente det var dumt at jeg ikke hadde en ny boks med meg, for jeg saumfarte hele området uten at den dukket opp...
Jeg pleier å sjekke cachene som er på slike avsidesliggende steder, for det er så kjekt for CO å få tilbakemelding. Nå skal jeg passe på å ha en erstattningscache med meg, for å kunne være mer behjelpelig, selv om det er Ranatraskentur og ikke cachetur jeg er på!
Turen ned gikk veldig greit, jeg tror jeg gikk rimelig nøyaktig samme rute ned som jeg gikk opp... og hvis jeg ikke tar veldig feil, brukte jeg sikkert halvparten så lang tid ned som opp. Intet vondt kne og da er det greit å gå nedover selv om det er bratt!
Super tur i supert vær!
Som dere ser på bildet er det ett stykke å gå til toppen som skimtes i det fjerne. Og her var jeg faktisk kommet et stykke opp i lia!
Det var vanvittig tørt på myrene, så de kunne jeg gå tvers over. Noe jeg aldri har gjort før på vei opp her. Enkelte områder var så tørre at blåbær-riset var helt svartsvidd, tenk det, her i nord. Det var mengder med multebærblomster i flere tepper rundt den første delen av lia.
Etter å ha kommet meg til bunnen av dalføret nedenfor fjellet fant jeg stien, men den forsvant for meg flere ganger, siden det lå store snøflekker ennå. Likevel er det greit å gå siden terrenget er lett og oversiktlig når man er kommet dit.
Etter den superbratte stigningen fra dalen og opp til toppen, kunne jeg nyte utsikten. Det er nesten sånn at man kan se hele Rana fra toppen her. Dette bildet viser utsikten mot Hellerfjellet, som også blir ett av sommerens turmål. Der ligger snøen ennå, så det får vente en stund til.
Etter å ha klippet årets 4. Ranatraskenklipp skulle jeg sjekke cachen til Team Hultgreen, men den fant jeg ikke! Heldigvis logget jeg den i 2011, så jeg fikk ikke helt panikk. ;) Jeg kjente det var dumt at jeg ikke hadde en ny boks med meg, for jeg saumfarte hele området uten at den dukket opp...
Jeg pleier å sjekke cachene som er på slike avsidesliggende steder, for det er så kjekt for CO å få tilbakemelding. Nå skal jeg passe på å ha en erstattningscache med meg, for å kunne være mer behjelpelig, selv om det er Ranatraskentur og ikke cachetur jeg er på!
Turen ned gikk veldig greit, jeg tror jeg gikk rimelig nøyaktig samme rute ned som jeg gikk opp... og hvis jeg ikke tar veldig feil, brukte jeg sikkert halvparten så lang tid ned som opp. Intet vondt kne og da er det greit å gå nedover selv om det er bratt!
Super tur i supert vær!
mandag 3. juni 2013
Nydelig på Granneset i kveld!
Jeg kjørte opp til Storvollen og parkerte bilen der litt over seks i kveld. Det var varmt og godt til tross for at det var overskyet. Målet var Granneset og årets tredje Ranatraskenklipp. I tillegg sjekket jeg forholdene på noen av cachene som er på stien opp. Alt var vel. De er tørre og fine etter vinteren.
Etter rundt 1 time og 15 minutter kom jeg frem til Granneset. Jeg gikk inn og satte fra meg sekken, ut for å klippe Ranatraskenkortet mutt, så inn igjen for å signere den nye gjesteboka. Det ble bare en lynvisitt. Kvart på åtte begynte jeg å tusle nedover igjen.
Siden vannføringa i elvene er stor, gikk jeg ned for å se Bredekforsen. Den frådet. Helt vanvittige mengder med vann fosset ned. Sjelden jeg har sett den så stor.
Så var det bare å fortsette mot bilen. Stien var tørr, uvanlig, siden den i partier går over myrer. Blåbærlynget bar stort håp om mye blåbær. Multebærblomster var som ett lynt hvitt teppe over den grønne skogsbunnen. Jeg får virkelug håpe at det blir mye bær av disse også!
Håper dere har hatt en flott helg! ♡
Etter rundt 1 time og 15 minutter kom jeg frem til Granneset. Jeg gikk inn og satte fra meg sekken, ut for å klippe Ranatraskenkortet mutt, så inn igjen for å signere den nye gjesteboka. Det ble bare en lynvisitt. Kvart på åtte begynte jeg å tusle nedover igjen.
Siden vannføringa i elvene er stor, gikk jeg ned for å se Bredekforsen. Den frådet. Helt vanvittige mengder med vann fosset ned. Sjelden jeg har sett den så stor.
Så var det bare å fortsette mot bilen. Stien var tørr, uvanlig, siden den i partier går over myrer. Blåbærlynget bar stort håp om mye blåbær. Multebærblomster var som ett lynt hvitt teppe over den grønne skogsbunnen. Jeg får virkelug håpe at det blir mye bær av disse også!
Håper dere har hatt en flott helg! ♡
lørdag 1. juni 2013
Vulgært eller greit; bikini vs. undertøy?!?!
De siste dagers knallvær i nord har fått meg til å filosofere over et snodig fenomen; å gå ut i bikini er helt ok - ingen synes det er særlig rart så varmt som det er. Men går du derimot ut i bh og truse, da er du vulgær og folk vil synes at du er helt snodig.
Men hva er nå egentlig forskjellen på de to antrekkene? For egentlig er de helt like. Det er kanskje bare stoffet som er litt forskjellig. Bikinistoffet er mer egnet for vann? Det er også mulig at vanlig undertøy er mer behagelig. Men sistnevnte er jeg langt fra enig i. En god bikini er meget behagelig.
Så hva er det som gjør at det er så snodig om noen går ut i truse og bh? Utgjør det egentlig så stor forskjell? Antrekket er jo det samme. Men oppfattingen av personen som går ut i bikini blir helt annerledes enn oppfattingen av en som går ut i undertøy.
Har dere filosofert over dette fenomenet?
Når dere tenker dere om; reagerer dere om dere ser noen ute i undertøy?
Vi er snodige, vi mennesker, er nå min mening.
Jeg tenker at folk får kle på seg hva de vil. ;)
PS! Bildene er hentet fra googlesøk, amerikanske nettbutikker.
Men hva er nå egentlig forskjellen på de to antrekkene? For egentlig er de helt like. Det er kanskje bare stoffet som er litt forskjellig. Bikinistoffet er mer egnet for vann? Det er også mulig at vanlig undertøy er mer behagelig. Men sistnevnte er jeg langt fra enig i. En god bikini er meget behagelig.
Så hva er det som gjør at det er så snodig om noen går ut i truse og bh? Utgjør det egentlig så stor forskjell? Antrekket er jo det samme. Men oppfattingen av personen som går ut i bikini blir helt annerledes enn oppfattingen av en som går ut i undertøy.
Har dere filosofert over dette fenomenet?
Når dere tenker dere om; reagerer dere om dere ser noen ute i undertøy?
Vi er snodige, vi mennesker, er nå min mening.
Jeg tenker at folk får kle på seg hva de vil. ;)
PS! Bildene er hentet fra googlesøk, amerikanske nettbutikker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)