I dagens samfunn går veldig mange forhold "heden". Årsakene er mange; vi glemmer å være par, ha tid til hverandre, ha både felles og egne interesser, felles og egne venner, være positiv til partnerens gode egenskaper, være fysisk nær, gjøre gode ting for hverandre og kanskje også gi hverandre gaver?Lengselen etter kjærlighet, romantikk i hverdagen og nærheten til ett annet menneske bor i de fleste av oss. Når vi møter noen som vi forelsker oss i, er den fysiske nærheten og romantikken i sterkt fokus. Kjærligheten føles euforisk. Men hvor blir kjærligheten av etter en stund, når euforien forsvinner? For euforien vil forsvinne når den heftigste forelskelsen er over.
En hektisk hverdag med jobb, barn og renovering/bygging av det perfekte huset spiser opp all tid. Det fører til frustrasjoner, man føler seg ikke verdsatt, satt pris på eller elsket. Fokuset på det positive, det som i utgangspunktet ledet paret sammen, blir borte og endrer seg til at man stort sett bare ser det negative i samlivet.
Å holde liv i kjærligheten er en stor jobb. Bare det å kommunisere, faktisk lytte til hverandre og forstå hva den andre sier, kan bli en stor utfordring. Vi sier kanskje hva vi mener, men forstår partneren hva vi egentlig mener? F.eks. når du drar ut med en venn og kommer hjem til ferdiglaget middag, nyvasket bad og klesvask som både er hengt opp og lagt på plass. Er det noe som du setter pris på? Eller tenker du bare at det skulle bare mangle, jeg gjør jo dette mesteparten av tiden? Partneren din følte nok at han/hun gjorde dette for å vise at du er verdsatt. Tok du denne gleden fra han/henne?
De tre viktigste elementene i ett forhold mener jeg er; god kommunikasjon, fysisk nærhet og felles interesser. Når disse forsvinner er ofte forholdet over. Det vil kreve mye jobb for å bringe disse tilbake. Den intense kjærligheten glir over i ett knapt vennskapelig "Glad i deg". Å få til en god kommunikasjon med partneren går mye på å si hva man mener, gjøre seg sikker på at partneren forstår hva du mener - eventuelt omformulere og forklare bedre. Det er skummelt når man begynner å tenke at; dette orker jeg ikke å si/ta opp, for da blir det bare krangling eller sure miner. Man begynner å brenne inne med frustrasjoner som enkelt kunne vært borte bare med å snakke om saken på en skikkelig måte.
Den fysiske nærheten som er så viktig for oss mennesker, kan raskt bli borte i den hektiske hverdagen. Alt som skal gjøres, alt som skal prioriteres og ordnes. Vi er slitne og orker ikke nærhet. "La meg være i fred, jeg er for sliten, jeg orker ikke." Man bruker all energi på alt det andre, det som føles viktigere. Frustrasjoner over den andres mindre positive egenskaper bidrar nok også til avstand fra fysisk nærhet.
De felles interessene som muligens i utgangspunktet førte dere sammen, blir glemt. I stedet for dyrker man jobb, hjem, barn og egne interesser. Dette blir satt foran det som var felles. Viktigheten av å ta vare på de tingene som ledet dere sammen blir borte. Man prioriterer "meg" i stedet for "oss". Så kan man spørre seg; var den/de felles interessene ekte? Var de lidenskaper hos begge parter, eller tilpasset den ene seg den andres interesser for å kunne innlede ett forhold? Jeg tror at hvis man tilpasser seg den andres interesser, vil disse raskt bli prioritert bort når forholdet er ett faktum. De var jo egentlig ingen ekte lidenskap for deg.
Det er meget mulig at jeg tar "riv ruskende" feil i det jeg skriver og mener, men pr i dag er dette min overbevisning.
Ta vare på deg selv - og ikke minst partneren din!
Heisan, mange fornuftige ord som er skrevet her og det stemmer nok for veldig mange. Kjenner meg godt igjen i hvertfall. Et forhold har alltid vært en utfordring og vil alltid være det. Fysisk nærhet er nok noe som gir en enkel pekepinne på hvor godt forholdet er selv om det er fort gjort å overse det. Tror også at det er fort å miste respekten for han/henne år man ikke har det helt bra. Kjærlighet er ferskvare og må etter min mening alltid pleies, tror også det er fort å gå fra kjæreste til å være gode venner i stede og da vil det alltid være noe som mangler. Det er en vanskelig oppgave å finne seg en partner som har de samme intresser og glød som en selv så eg har mer tro på en kjæreste som gir rom for forskjellige intresser en å bare ha de samme. For meg blir det nesten som en egoistisk tanke hvis eg skulle tro eg kunne finne meg eg kjæreste som ville akkurat det samme som eg.
SvarSlettSynes du har fornuftige og gode refleksjoner så eg ønsker deg lykke til i din søken.
Helt enig! Som jeg også skriver; man må både ha noe felles og noe hver for seg. Men det er viktig å pleie det som er felles!
SlettJeg søker nok ikke... ;-) Men takk for det!