Tur i Torghatthullet!

Lørdag formiddag. Etter en nydelig tur innover Stavassdalen på fredag la vi kursen mot Brønnøysund og Torghatthullet.

Planen var å ta cachetrailen rundt der og ta en tur til toppen av fjellet i tillegg til å gå gjennom hullet i fjellet, men en rask prat med en kar som kom ned fra toppen gjorde at jeg avlyste den delen av turen. Luftige partier... ikke noe for meg alene med Mira... så, det får bli en annen gang. Litt dumt siden jeg aldri har vært oppå toppen, men kanskje jeg finner noen som blir med en annen gang?

Derfor tuslet vi stien rundt til "baksiden" av fjellet. Jeg tenkte at denne gangen skulle jeg gå gjennom Torghatthullet fra den andre siden, noe jeg aldri hadde gjort før.

Å lete etter cacher viste seg å være vanskelig. Turistene er kommet til området og de var overalt, så etter 7-8 stykker ga jeg bare opp og konsentrerte meg om turen.

Mira løp som vanlig noen meter foran meg på stien. På vei opp steinura delte vi en appelsin. Ja, selvsagt spiser hårballen appelsin! Hun er da blitt skikkelig turhund og spiser dermed turmat... Heldigvis, så slipper jeg å dra med meg ekstra godis til henne. Matvraket spiser alt jeg har med av turmat til meg selv... (Ja, kjært barn har mange navn....)

Hun hilste pent på alle vi møtte, sjekket om det var noen godbiter å få hos dem som hadde satt seg ned for å ta en rast og vekker stor begeistring med sin glade fremtoining. De aller fleste tror hun er en valp og blir overraska når de hører hvor gammel hun er.

Utsikten er som alltid nydelig fra begge sidene av åpningen i fjellet. Det var mye folk fra forskjellige nasjonaliteter. Gamle og unge.

De fleste kom opp fra den "rette" sia, der er det enklest å gå. Selv var jeg overasket over hvor fint det var å gå fra den andre siden også.

Stien opp til hullet er merket, men ikke tilrettelagt slik den er fra den andre siden. Derimot er stien mellom de to stigningene veldig godt tilrettelagt der den går langs sjøen.

Også denne turen kan anbefales på det varmeste. Er du geocacher vil jeg anbefale å ta turen tidlig om morgenen, sent om kvelden eller om natten. Eventuelt vente til turistsesongen er over... hvis du nå ikke føler at det er helt greit å se ut som en "tulling" i skogen bare ett stykke fra stien. Nå ja, er man flere er det ikke like flaut som når man er alene, så med turfølge går det sikkert bedre.

Resten av turplanene mine i området ble skrinlagt på grunn av en invitasjon til noe helt annet, så jeg får legge kursen utover ved en senere anledning.

Nå venter ei uke med pakking til noen uker med fjellvandring, jobb og en liten tur til Hemavan.

Jeg ønsker dere alle en super uke og krysser fingrene for at sola dukker opp!

Tur i Stavassdalen!

Fredag kveld startet jeg og Mira på turen innover Stavassdalen. Etter nesten 3 timers kjøring hjemmefra nådde vi startstedet ved 19:30 tiden. Vi fant cachene som perler på en snor.

Stavassgården (DNT-hytte) var første stopp. Her viste loftet på stabburet seg å være en godt egnet base, siden hovedhuset er låst med spesialnøkkel.

Ferden videre gikk gjennom relativt flatt skogsterreng, dermed var tempoet ganske høyt. Jeg gikk faktisk i gortex sko og holdt meg tørr på bena siden det var plankestier over myrene.

Ca. halvveis nådde vi det som må være Norgeshistoriens fineste utedo. Denne står det respekt av. Flott både innvendig og utvendig.

Til tross for kaldt sommervær, ca 7 grader, hadde vi en fin tur innover mot Stavassætra. Ei lita tømmerkoie som står åpen. Jeg er usikker på om den eies av Statskog eller DNT, begge merkene stod på veggen. Ikke en eneste mygg var å se... Antar de ikke orket fly så kaldt som det var...

På dette tidspunktet hadde vi funnet 10 cacher. Planen var å forsette og ta de 4 neste også , men jeg innså at jeg ikke kom meg tørrskodd over elva. Kulden gjorde at det ikke fristet å ta av seg på beina, så vi snudde.

Jeg gikk og filosofere over livet, som vanlig, så meg rundt og tenkte på hvor trist det er at folk går glipp av dette. At så mange aldri får oppleve den magien som man bare finner i slike områder. Vi er forskjellige og ønsker forskjellige ting ut av livet.

For meg er det aller viktigste å oppleve så mye som mulig av all den flotte naturen vi har tilgjengelig overalt...

Turen ble på ca 1.1 mil. 3.5 timer inkl pauser for leting etter cacher. En tur innover her anbefales på det varmeste, det er både enkelt terreng å gå i og utrolig vakkert landskap.

God helg!

Ikke så greit å stå i ro...

I dag har Mira vært og hilst på moren sin og den gamle familien. Det var med stor spenning vi gikk mot møtestedet. Ville hun kjenne dem igjen? Hvordan ville hun reagere?

Først var hun mest interessert i å hilse på mammaen sin, men etter hvert fikk også resten av familien oppmerksomhet fra hårballen min. Fang ble besøkt, kos både fått og gitt. Jeg tror dette møtet var godt for oss alle.

Jeg var også spent når vi skulle gå hjem igjen. Ville hun følge meg, bli i tvil eller ville være igjen? Men til tross for at hun var løs og jeg ikke sa noe til henne når vi skulle gå, så fulgte hun etter meg uten å nøle i det hele tatt. Phu! Akkurat dette hadde jeg grua litt til. Tenk om hun heller ville bli igjen hos gammel-flokken sin? Skrekk og gru for meg... men nå er jeg sikker på at hun har det godt hos meg. Ellers ville hun garantert ikke fulgt meg hjem igjen.

Klassisk micro geocache.

Etter 4 døgn hjemme er det på tide med ny helgeutflukt. Denne gangen blir det geocaching i fokus. Det er alt for lenge siden sist.

Jeg har funnet ett område det er lenge siden jeg har vært på cachetur i og som kan bli "innbringende" hvis jeg tar noen "trailer" (litt lengre spaserturer med cacher som perler på en snor).



Julehuset. En av mine egne geocacher.

Det første stoppestedet blir Eiterådalen, hvor det ligger en trail innover fra DNT-hytta Stavassgården. Her håper jeg å finne 10-14 stykker. Jeg tror trailen er nesten ei mil en vei, så det blir en fin dagstur.

Etterpå er planen å dra til Brønnøysund og Sømna. Her er det dukket opp 60 nye cacher siden jeg var på runde for ett par år siden.

Jeg antar det blir obligatorisk besøk i Torghatthullet også. Mira har jo tross alt ikke vært der før.

Nå innser jeg at det ikke er mulig å finne alle 60 på ett par dager, for i dette området er avstandene store. Så om jeg ender opp med 30, pluss de i Eiterådalen, da skal jeg si meg veldig fornøyd!

Tiden videre fremover blir spennende. Sommerplanene måtte endres litt på, men det kommer en høst også. Derfor antar jeg at mange av de opprinnelige planene også blir gjennomført, bare på ett annet tidspunkt enn sommeren.

Med dette ønsker jeg dere en riktig god helg :)

6 døgn på tur i Vistenfjorden!

Mira koser seg med utsikten innover fjorden mot Ausen.

Man skal ikke sove bort sommeren, så jeg og Mira har vært sent i seng og tidlig opp!

Torsdag morgen tuslet vi opp på åskammen på andre siden av vågen nedenfor hytta. Her er det nydelig utsikt i alle retninger.

Det er ikke mange ganger jeg har gått ut hit, men det fristet å sitte på åskammen her når lokalbåten gikk ut av fjorden ved 08-tiden om morgenen.

Sola brøt så vidt gjennom og vi kunne bare nyte og kose oss.

Utsikt mot Kjølneset og ut av Vistenfjorden. Blankstille hav og vakre omgivelser.

Utsikt mot hytta på Mortenhåjen (den røde), det gule huset er en gammel fjellgård som er godt vedlikeholdt.
Stran i bakgrunnen, en fjordarm som går innover til ett område med mange gamle fjellgårder.

Utover torsdagen ble det mye tusling rundt omkring i nærområdet. Snakket med noen flere av hyttenaboene og bare kosa oss i det flotte været.

Utsikt fra fjellgården Åsen og utover fjorden.
Det er nesten grodd igjen, før så man fjorden herfra.

Fredag fikk vi turfølge og gikk fra Stran, forbi flere ett par fjellgårder og opp til Auslia.

Været var nydelig. Sola skinte og det var nesten vindstille.

Mira brydde seg fint lite om sauene som var på beite. Smått ble hun litt nyskjerrig, men kom tilbake når vi ropa på henne. Drømmehund.

Den turen vi gikk nå er ikke den samme som jeg gikk forrige gang jeg besøkte stedet. Det er traktorvei å gå på halve ruta før man møter på en velgått sti. Forbi Vassengvatnet og Bjorvatnet.


Utsikt fra Bjorvatnet. Bittelitt krusning på vatnet, så speilinga ble ikke helt perfekt.





Utsikt mot Bjorvatnet, fra fjellet bare ett lite stykke fra Auslia.

Denne gangen var det snøfritt her oppe. Åkre og trær er grønne. Det er på denne måten jeg husker stedet fra barndommen. Den gang det fremdeles bodde en mann her. Tenk; det er bare 30 år siden Auslia ble fraflyttet!

Gården Auslia i sommerdrakt.

På trappa på Auslia i sola.

Hele huset manglet vinduer, siden disse er til vedlikehold og kommer derfor ikke på plass før senere i sommer. Vi gikk inn og signerte hytteboka. Det har vært noen få besøk siden jeg var her i vinter.

Så måtte vi selvsagt prøve å få til ett bilde på trappa. Ikke så god sak å få til med selvutløser og 2 hunder som skulle være med på bildet... men etter noen forsøk gikk det greit. Jeg fikk litt trim frem og tilbake... som vanlig når slike bilder skal tas...

Denne turen var ikke med sekk og GPS, slik jeg pleier å ha på tur. OK at sekken ikke var med, men at GPS'en lå igjen i båten kom jeg på halvveis på vei opp. Panikken holdt på å ta meg fullstendig... slike tabber gjør jeg aldri ellers. Jeg er jo totalavhengig av å vite lengden på turen, snitthastighet og temperatur. Skrekk og gru ;) Men jeg estemerer at turen til Auslia var på ca. 3 timer.

Vel nede på Stran igjen,  fortsatte ferden innover fjorden med båt. Nå var målet hyttetur på Aursletta. Her kunne jeg nyte ettermiddags- og kveldssola til denne utsikten mot Lakselva. Upåklagelig.

Det er godt at sola kommer og viser seg frem innimellom. Jeg bryr meg egentlig ikke om været, jeg liker å være ute uansett. Men det er helt klart bedre å sitte ute i sola i t-shirt, enn i goretex-klær i regnet.

Lørdag var planen å gå en tur jeg har hatt veldig lyst til å gå, men samtidig har gruet noe forferdelig til. Det går en sti fra Aursletta til Lakselvvatnet. Den øverste delen av denne gikk jeg sist jeg var her inne, bare "blåbær" mot det som lå foran meg her.

Denne delen av stien har noen veldig bratte partier, noen steder skal man gå på to planker festet i fjellveggen og bare en vaier å holde seg i. Dette skulle jeg til overmål gjøre med en fullstendig uredd Mira i bånd.

Likevel, det er sånn at hvis jeg ikke biter tennene sammen og gjør slike ting, så kommer jeg meg ikke dit jeg vil. Her var det bare å skride til verket med godt mot.

Fra bratte partier er det ofte nydelig utsikt. Det betyr at bare man finner noe å klamre seg fast i, så kan man snu seg og ta ett bilde. Ikke mange slik jeg pleier, men ett!

Dere ser fornøyd, uredd hårball...
og lengden på plankepartiet bak meg på bildet til høyre...

Jeg ga turfølget kameraet på ett av disse plankestedene med grei beskjed om at ramla vi ned, så skulle han bare fortsette å ta bilder, ikke prøve å redde oss.... Skjelvende, med en hånd som klamret seg fast til vaieren og en hånd som krampeholdt i båndet til Mira kom vi oss helskinnet over. Jeg kan love dere gleden var stor.

Ferden fortsatte oppover. Bratt men likevel enklere terreng nå. Vi fortsatte opp "stien" forbi straumen og hadde kurs mot fjellgården Sannan. Nok en nydelig, velholdt fjellgård som ikke er modernisert med strøm og innlagt vann. Siden gården er i privat eie og jeg ikke får spurt eierne om å legge ut bilde lar jeg det være for denne gang. Utsikten, derimot, når sola forsvinner, den kan jeg dele med dere.

Utsikt fra Sannan. (Husk at bildet lyver, her i nord er det dagslys hele døgnet nå.)

Etter en kveld/natt her sammen med festlige folk, gikk turen ned til Aursletta med båt på søndag. Jeg valgte å bli igjen til mandag og ta hurtigbåten ut av fjorden om ettermiddagen. Jeg er kommet til årets turdag nr 36.

Nå blir det ikke flere turer inn fjorden før ferien starter om to uker. Da er planen at jeg og Mira skal gå en uke inne i Lomsdal-Visten nasjonalpark, alene, med telt. I ett område med mye uberørt natur, fullstendig manglende mobildekning og en rute som får bli til mens vi går. Jeg gleder meg!

Sommer og sol i Vistenfjorden!

I går dukka sola opp. Først ble jeg litt redd.... glødende kule på himmelen, men så husket jeg å ha sett den før; sola...

Vi fikk besøk av nabohunden fra kl 07:30 (han tusla ikke hjem igjen før sent på kvelden), så han ble med på morgentur rundt på Mortenhåjen og litt senere gikk vi tur i Kalvågen. Mira gidde seg inn i noe illeluktende gugge igjen... Hun skal være glad det er både varmtvann og føner her.... Ja, ja... De løp nå rundt i gresset og drista seg ut i vannet. Brrr....

Hyttenaboen hadde jeg ikke sett på mange år, så vi gikk en tur å prata med han. Ellers ligger området øde. Ingen på de 8 andre fritidsboligene.

Jeg slo gresset rundt hytta, ja, utrolig nok! Føles litt teit, men det skal vist holde myggen unna... fine myggen... De må nå tine før de kan begynne å svirre rundt å være en pest og plage!

Klippingen av gresset ble gjort i to deler, for plutselig fikk vi besøk! Tenk det! Langt her inne i ødemarka. Da ble det noen timer med nachos og ett par glass rødvin i sola på verandaen. Lykken i livet å sitte sånn med denne fantastiske utsikten.

Ganske tidlig i seng i går og veldig tidlig opp i dag. Man kan ikke sove når sola skinner!

Residænsen i Visten!

Friuke. Ikke noe poeng i å sitte hjemme. Sekken ble pakket og jeg og Mira la nok en gang ut på tur. Atter en gang 6 timer på reisefot med bil og hurtigbåt.

Det er første gangen Mira er på Residænsen (hytta til foreldrene mine) på Mortenhåjen i Vistenfjorden. Her skal vi tilbringe noen dager før vi fortsetter på nye eventyr.

Etter spaserturen fra Ausen, med blytung sekk (20kg), kom vi frem og fyra i ovnen. Det har skjedd forandringer siden jeg var her i mars. Mamma har malt vinduer og vinduskarmer hvite. Det samme med noen av møblene. Resultatet er kjempefint.

Nå som snø og is er smeltet har hytta innlagt vann. Jeg har fått varmtvannstanken i drift. Kjekt å kunne vaske opp og dusje uten å måtte varme opp vann først.

Jeg har gravd frem mitt gamle soverom og ordna der. Sorry, mamma, men dere får finne andre lagerløsninger, jeg krever rommet mitt tilbake!

I går kveld satt vi bare å nøt utsikten. Mira svinset rundt og gjorde seg kjent i nye omgivelser. Multeblomstrene står hvite og fine på myrene rundt hytta. Havet ligger blankstille og det er ikke andre lyder å høre enn fuglene som kvitrer. Stille, slik jeg liker det. Mira krøllet seg sammen i sofaen og jeg så ikke noe poeng i å hente ned hundesenga fra loftet. Jeg antar sofaen frister mer uansett.

Jeg får si som min eldste sønn sa da han og vennene var her for ett par måneder siden; "Denne hytta får de aldri selge, det skal jeg overta!" Ok, vennen, vi får overtale dem til det, men jeg har nøkkel, så jeg skal også bruke den!

En ting er helt klart; Jeg lever ett fantastisk liv! Nå skinner attpåtil sola. Det er vakkert her!

Jeg lager Bergansjakke til Mira!

Det har vist seg at Mira fryser når vi er på langtur i regnvær. Ikke så rart med en tykk pels som suger til seg vann og bruker lang tid på å tørke.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle prøve å lage regnjakke til henne. Nå vil ikke denne jakken hjelpe så veldig mye på en våt mage, for jeg fant ut at det var best å lage den som ett teppe over henne, slik at hun kan bevege seg uten problemer.

Klar til klipping av deler.

Jeg fikk arve en gammel Bergans Dermizax-jakke av ei venninne og satte i gang med friskt mot. Ved hjelp av draselen hennes og flittig bruk av målebånd på den tålmodige hårballen klarte jeg å finne høvelig riktig størrelse.

Så fant jeg ut at en av lommene på jakken, som hadde et gjennomsiktig "vindu", kunne brukes til å legge inn en lapp som forteller hvem hun er, navnet og telefonnummeret mitt. Kjekt hvis hun skulle komme bort.

For å gjøre den enda mer "fancy" brukte jeg Bergans-merket til å tre reima gjennom. Jeg valgte også å sette på to klips for å kunne justere lengden på reima. I tillegg monterte jeg på en hempe, på den måten kan regnjakken brukes med bånd også.

Alle delene ble klippet til og satt fast med nåler, før jeg forsiktig prøvde den på Mira. Det så veldig bra ut, om jeg skal si det selv.

Så skulle jeg og symaskinen prøve å bli bestevenner for å få dette sydd sammen. Jeg var optimist og satte i gang.

Mira stilte stadig vekk opp som prøvedukke for å få den helt tilpassa hennes størrelse. Resultatet ble etter hvert veldig bra.

Så dro vi ut i skogen for å se om den gikk an å løpe og hoppe i lyngen med. Det fungerte utmerket. Jakken satt som støpt og hun hadde god bevegelighet i den.

... men... så gnidde hun seg selvsagt inn i noe hestemøkk... og den nye, fine jakken måtte en runde i vaskemaskinen før den kan impregneres og testes i skikkelig regnvær.

Mira-moteløve er en fornøyd liten hårball!

Tur i Lomsdal-Visten nasjonalpark!

Den standsmessige basen for de 3 dagene ved Lakselvvatnet.

Det er liten tvil om at jeg har gledet meg veldig mye til denne turen. Jeg var veldig spent på om jeg huska landskapet og hvordan det ville gå å ha turfølge jeg ikke hadde møtt på over 20 år!

Etter en reisetid på rundt 6 timer ankom jeg Aursletta, hvor vi skulle med en mindre båt videre opp straumene mot Lakselvvatnet.


Mira og Una klar til turstart.

Rimelig skjelven gikk jeg ombord, selv om jeg har vært båtvant i hele min barndom og ungdom (faktisk eid lettbåt selv som tenåring), var det 10 år siden sist jeg satte mine bein i en slik båt.

Torsdagskvelden gikk med til å studere kart og bli kjent på nytt, men det føltes bare som om vi hadde møttes for ei uke siden, så det gikk veldig greit.

Gården Sætra i Sæterdalen ved Lakselvvatnet.

Fredag formiddag startet turen opp mot det første turmålet; Telegrafhytta i Svartvasskogen. De første 2-3 km går langs en skogsbilvei til den gamle gården Sætra. Ingen sæter, men stort hus.

Halvveis opp langs fossefallet.

Stien videre går gjennom dalføret, over myrer, langs og over elva, før stigningen starter. Elva er stri og ikke enkel å krysse. Heldigvis fikk jeg og Mira hjelp, så vi kom oss velberga over. Phu!

Jeg kan love dere at tempoet var høyt, ei snittfart på 3,8 km i timen i dette terrenget holdt på å ta livet av meg. Jeg hadde absolutt ikke tatt høyde for så sprekt turfølge.... En ørliten sjokoladepause før bakken opp langs fossen, la meg si det sånn; jeg hadde en litt lengre fotoseanse midt i bakken...

Så flata landskapet litt ut, jevn stigning videre og utsikten ble mer og mer spektakulær. Jeg lar ett par bilder snakke for seg selv, før jeg fortsetter.

Landskapet vi hadde gått gjennom, startpunkt i nærheten av det blå gråbrune fjellet mot høyre i bakgrunnen.

Vi valgte å gå opp på fjellet og gå ned igjen mot hytta på grunn av ulendt terreng.

Telegrafhytta i Svartvassdalen.

Telegrafhytta ble nådd etter 2 timer og 40 minutters vandring, pluss totalt en halvtimes tid til sjokolade og fotografering. Hytta er lite besøkt. Noe vi skjønte årsaken til når vi nærmet oss. GPS'en viste 30 meter fra hytta før vi i det hele tatt skimta den gjennom skogen. Der lå den på ei lita slette i nydelige omgivelser.

"Power nap"

Mens vi fyra i ovnen, laga kaffe og spiste litt mat, tok Mira og Una en liten "power nap". Gode venner.

Hytteboka viste at det hadde vært 5 besøk i fjor og at vi var først her i år. Koselig å sitte å lese i hyttebøker.

Når vi forlot hytta valgte vi også å gå opp på fjellet igjen, raskt hadde vi utsikt som er så vakker at det ikke er mulig å fange den på et bilde, men dere ser en smakebit på de neste bildene.

Umulig å beskrive hvordan det føles å være her.

Mira nyter også utsikten og koser seg på tur.

På vei tilbake møtte vi på en reinflokk på 10-12 dyr. De stod en stund før de løp i motsatt retning av der vi var.

Regnbuen landet der vi hadde vært.

Jeg var full av inntrykk og storfornøyd med turen når vi var tilbake ved "basen". Vi hadde hatt ett par små regnskurer, men mye sol og 9-12 grader, supert turvær.

Lørdag skulle vi egentlig gå opp via Laksmarka til Tøymvatnet, men det var bare å innse at vannføringen i elvene var for stor. Jeg ble lovet ny tur opp dit senere i sommer og var strålende fornøyd med det.

"Stien" ned langs øverstraumen.

Derfor ble lørdagen brukt til å gå "stien" ned langs den øverste straumen. Den stien er ikke helt som andre stier der den klorer seg fast i fjellveggen. Minst 30 år siden sist jeg gikk her...

Mira presterte å gni seg inn i restene av ett dødt dyr, så hun måtte shamponeres i elva litt senere for at hun skulle kunne være innomhus.

Mira og Una deler utsiktsplass i baugen.

Etter litt mat og skravling fant vi ut at vi skulle dra på fisketur i ett av vatnene i nærheten som ikke er fredet. Utstyrt med fiskestang med rosa fiskekrok tuslet vi innover skogen.


Det gikk ikke mange minuttene før jeg fikk fisk! Etter alle årene med kjøp av fiskekort fikk jeg endelig en ørret! Det må være Norgeshistoriens dyreste fisk...

Storfornøyd med fangsten. Men det ble den eneste fisken på fisketuren... den ble selvsagt både stekt og spist :)



Lakselvvatnet forlates og ferden ned straumen starter.

Søndag var det tid for å forlate paradiset som Lakselvvatnet er og legge kursen tilbake til Aursletta. Herfra ble det tur innover mer av det spektakulære landskapet. For turfølget ble det nok litt komisk, for dette er jo det området han ferdes i hele tiden. Da lar man seg ikke imponere på samme måte som ei "byfrøken"...

Igjen lar jeg bildene snakke for seg selv.

Litt gråvær, men nydelig, ikke sant?

Tranerede med 2 egg ute i vannet. Tranen fløy opp og var et skue å se på.

Vasslivatnet. Trenger jeg si mer?

Feiring av vellykket tur.

Søndag kveld var det duket for skikkelig avslutning av en flott tur. Ingen tvil om at dette frister til gjentagelse. Vi fikk det godt til på tur sammen (når jeg bare fikk bremsa hastigheta litt ;) ) og hadde det kjempetrivelig sammen. Moro å møte noen igjen etter så lang tid og gå så godt overens.

Mandag var det tid for hjemreise. Hurtigbåten gikk ut fjorden ved 15:30 tiden, så vi hadde god tid til en liten spasertur oppover langs den nederste delen av Lakselva. Jeg avslutter med å, nok en gang, la bildene snakke for seg selv.

Nedover nerstraumen mot Aursletta.

Oppover nerstraumen mot Lakselvvatnet.