Geocachefunn nr 5.000!!!

28. mars 2017

SASkoglund signerer geocache nr 🌟5.000🌟

Jeg hadde, for lenge siden, valgt ut hvilken cache som skulle bli mitt funn nr 5.000. Nemlig cachen: "Himmelske speil" GC6KJBQ. Jeg synes "milestones" bør være cacher på spesielle steder. En ved et av kunstverkene i skulpturlandskap Nordland syntes jeg var passende. Nydelig utsikt og sol i tillegg 😊

Nå kan sesongen gjerne starte, jeg gleder meg til å dra til masse flotte steder, som jeg nok aldri ville ant eksisterte, hadde det ikke vært for geocachinga 😉

Kvitbergan; Ranatraskentur #4 🌲

Til tross for skikkelig sølevær med regn, bestemte vi oss for å gå en tur til Kvitbergan om ettermiddagen.

Vanligvis pleier jeg parkere nederst i Selforslia (blå stjerne) og gå opp derfra, men denne gangen parkerte vi ved skistua og gikk derfra.

Til tross for sørpe, is og snø hele veien opp gikk det greit å gå på føttene med brodder siden det er kjørt opp skispor med tråkkemaskin.

Veien opp er veldig grei å følge, men det er fort gjort å gå forbi stedet der man skal forlate veien og følge stien opp de siste par hundre meterene, spesielt nå som det er snø og stien ikke vises. Det er veldig dumt at det fremdeles ikke er et skilt her...

Heldigvis var jeg oppmerksom på dette og så noen gamle skispor som gikk opp gjennom skogen. Disse kunne vi gå i uten å falle for mye gjennom den råtne snøen.

Kveldsmørket var senket seg når vi kom til klippepunktet, men lysene fra byen gjorde at det likevel var nok lys til å gå.

Bare en skiløper og 4 til fots var alle vi møtte på turen, litt pussig, for vanligvis treffer man massevis av folk når man går opp og ned Selforslia. Kanskje været var årsaken?

Uansett; strålende fornøyd kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 4. gang i år. Turen opp fra skistua på Selfors er ca 2,5 km lang, men man må opp rundt 300 høydemeter. Ergo blir turen en veldig lang oppoverbakke, så en veldig lang nedoverbakke.... Vi brukte ca 1 time opp og 40 minutter ned.

Reinfjellet; Ranatraskentur #3 🌲

I dag var vi litt usikker på hvor vi skulle legge turen, men siden været var høvelig fint bestemte vi oss for Reinfjellet.

Ruta dere ser på kartet er den naturlige på sommertid. For noen år siden gikk jeg opp dit på høsten, ca den ruta dere ser der. Avstanden som står der er grovberegning og stemmer ikke helt...

Vi parkerte på den store parkeringsplassen like før Raudvatnet. Derfra gikk vi rett over veien og fulgte scooterspor ca 2 km omtrent i rett luftlinje mot Reinfjellet. Sporet svingte nedover mot de siste hyttene før toppen av fjellet, så her tok vi av og gikk i løssnøen oppover.

Været skifter fort og med ett forsvant sola og vi hadde 30-40 meter sikt.

Mira fikk snøballer i pelsen, men potevoksen gjorde at hun ikke fikk snøklumper mellom potene. Men hun er tøff og går videre.

Sola skinte så vidt gjennom skyene. Her hadde nok turen stoppet hvis vi ikke hadde hatt GPS, det var ikke sikt til ett eneste holdepunkt i terrenget. Siden vi hadde GPS viste vi at vi var ca 200 meter fra målet, dermed kunne vi fortsette.

Men så forsvant skydekket like fort som det kom, sola skinte og varden dukket opp. Litt annet landskap en forrige gang jeg var her. Da var høstfargene helt fantastisk.

Mens jeg klippet Ranatraskenkortet gikk Lasse for å se om han kunne finne geocachen som ligger like ved. Til tross for iherdig graving i snøen så var den ikke å oppdrive. Selv om det er lite snø, er det nok for mye til å finne geocacher som ligger på bakken.

Det var 2 andre Ranatrasken-klippere som var innom varden mens vi gravde i snøen, så vi rakk ikke hilse på dem før de dro i retur.

Denne turen er i følge GPS'en 3 km en vei. Så det stemmer med det som står i Ranatrasken heftet. Likevel tror jeg det er litt lenger om sommeren hvis man går fra parkeringsplassen, siden man da går langs veien og videre langs stien opp til fjellet. Nå som det er snø er det like greit å bare gå i rett luftlinje mot målet, man ser jo ingen sti likevel.

Vi brukte ett par timer på turen, så det er ingen polferd. Slakt og greit terreng å gå i. God tur!

Langsela; Ranatraskentur #2 🌲

Årets 2. Ranatraskentur gikk til Langsela. Jeg har aldri vært her før, dvs., jeg har en gang gått de første 1,5 km oppover. Der står det to benker og dette er det første virkelige utsiktspunktet på turen.

På kartet målte jeg turen til å være 3,4 km. I Ranatraskenbeskrivelsen står det 3,5 km. GPS'en min pleier å være til å stole på og den viste 3,9 km en vei. Kartet gir også inntrykk av at terrenget er relativt flatt, det stemmer ikke helt. Startpunktet er merket med (A) og Ranatraskenklippet med (B).

Vi parkerte på (hytte) parkeringsplassen på motsatt side av brua i forhold til der skogsbilveien går. Jeg hadde sett på kartet og syntes å huske at det var rimelig flatt ett godt stykke og at det så ble en veldig lang bakke. Det stemte for så vidt. Veien var godt oppkjørt av scooter, så det var fint å gå. Det var vel drøye 200 meter flatt terreng, så begynte oppoverbakken, ikke veldig bratt, men jeg var glad for at vi hadde feller under skiene, ellers ville vi nok gått "fiskebein" hele veien.

Det første skikkelige utsiktspunktet kommer etter 1,5 km (med oppoverbakke). Herfra trodde jeg det var flatt eller nedoverbakke resten av veien, men dengang ei. Etter ca 2 km deler veien seg. Hold til høyre.  Nå flatet det litt ut og de siste par km var ikke oppoverbakkene like lange og bratte.

Klippepunktet ligger på ei bro ved elva. På øversia er elva såpass vid at jeg lurer på om det egentlig er et fiskevatn, men jeg vet ikke. Er det noen andre som vet?

Vi satte oss på reinskinnet, drakk kaffe og spiste kjeks. Sola skinte og det var -1 grad når vi satte oss ned. Benken er en naturlig benk, ei lita berghylle i ei lita skråning 10 meter fra klippepunktet. Noen hadde lagt granbar til sitteunderlag og det var spor etter et bål. Ingen ved i sikte, men 6-7 vedkubber i sekken når du drar hjemmefra er sikkert nok til et pølsebål.

I dag gikk det bedre med Mira, vi valgte å smøre potene på framlabbene med potevoks og så hadde hun sokker på baklabbene. Neste gang skal vi prøve med bare potevoks på alle labbene.

Både Mira og Una storkosa seg på tur i dag, men begge var slitne når vi kom tilbake til bilen. 8 km i snøen tar på når man må løpe hele veien tilbake.

Vi brukte 1 time og 20 minutter oppover og 35 minutter nedover. Så dere skjønner at her var det oppoverbakker som tok tid og nedoverbakker som ga fart. Jeg tror dette er en tur jeg vil ta som vintertur neste gang også.

Skistua, Ranatraskentur #1🌲

Det var på tide å komme i gang med Ranatrasken 2017. Tradisjon tro ble skistua i Mofjellet den første turen.

I år har jeg bestemt meg for å tegne opp på kartet hvor turene starter og ender. Så på kartet til venstre ser dere (A) parkeringsplass og (B) klippepunkt.

Det var blitt fredag ettermiddag før vi gikk. Jeg antok stien opp til Skistua var såpass hard at det ikke ville være noe problem for hårballen, Mira, å gå her. Med hennes pels er det et problem med snø/isklumper mellom potene,

Vi starta fra parkeringsplassen på Anleggshammeren og tuslet oppover veien. Ting tar tid når hårballene skal snuse på alt mulig, men etter hvert kom både Mira og Una seg i siget og løp i forveien.

Utrolig nok hadde folk kjørt med bil opp veien til der skiltet: "Skistua 1,5 km" står. Men vi gikk. Stein hard og fin sti å gå på hele veien. Jeg tror det ville vært slitsomt å gå på ski her siden det var så hardt og så mange fotspor.

På skistua ble hårballene "tvunget" til fotografering. Mira fikk fjernet isklumper fra potene og vi startet på tilbaketuren. Hver 500 meter var det stopp for å fjerne flere isklumper. Vi må finne en løsning på det problemet... Potesokkene faller bare av forlabbene, så det duger ikke.

Vi traff bare en dame (på ski) etter to hunder. Jeg måtte si til henne; "At du tør" for de hundene kunne virkelig dra - og hun bremsa og bremsa. Men hun lo og sa at det gikk bra. Hun virka til å være vant til dette, hundene også.

Ved Skistua var det et par som hadde bål og kosa seg.

Jeg klippa Ranatraskenkortet ved 18-tiden. Himmelen hadde nydelige farger i solnedgangen og med friske 10 minus ble det en fin tur til tross for at jeg fikk stivfrossen rumpe. he, he...

Å gå til Skistua fra Anleggshammeren er 3 km en vei. De første 1,5 km er slak oppoverbakke, så flater det ut og er nesten helt flatt det siste stykket. Man bruker ca 45 min til 1 time opp. Lett terreng å gå i. Nydelig utsikt over Mo i Rana når man kommer opp på flata.

Vi tester: ski, pulk og isfiske!

Det ser så enkelt ut når folk går på ski med pulk. Ikke minst ser det enkelt ut å fiske på isen. Så da måtte vi teste det! Er det så enkelt som det ser ut?

La oss starte med pulken.
Tirsdag lovet ikke verdens beste vær, men vi la i vei på ski, med pulk og hårballer. Godt utstyrt for telttur i snøen. Vi oppdaget raskt to ting: det er ikke så enkelt å dra pulk i dyp, løs snø - og - Mira egner seg ikke til å gå i slik snø....

Turen til Pollvatnet ga vi opp 2-300 meter fra målet. Å dra pulk gjennom steinurer og det som værre er, ja, det er nok for viderekommende... På dette tidspunktet hadde vi frigjort Mira fra å utvikle seg til en stor snøball flere ganger. Stakkars hårballen har ikke pels som egner seg for snø og hun holdt på å fryse i hjel.

Jeg leverte noen velvalgte gloser om helvetes-forbanna-jævla-drit-snø. Noen antydninger om at jeg hater vinter, ski og snø... i tillegg til at jeg presiserte at det er en grunn til at folk reiser til Tailand i stedet for å kravle rundt i den hvite faanskapen. At vi kunne vært ombord i Sjølvelive og kosa oss i stedet for ble vel også nevnt....

Men heldigvis har jeg dårlig hukommelse, så dagen etter pakket vi på nytt. Full av pågangsmot og med stor tro på suksess la vi kursen mot Bleikvasslia og et fiskevann der. Sola skinte. Pulken ble lastet og Mira pakket oppå. Alt gikk så meget bedre. Flatt terreng, kort avstand og sol.

Vi kosa oss ved gapahuken til Statskog, fiska på isen, laga bål og tusla på ski. Mira ble ikke snøball og kunne ha jakken på uten at den fyltes med snø.

Vi fikk selvsagt ingen fisk. Snodig, for det var helt tydelig at folk hadde dratt fisk opp av isen her et par dager tidligere. Min tolmodighet er: ingen fisk på 5 minutter, da lager jeg heller bål... Lasse satt lenge der mens jeg og hårballene kosa oss i gapahuken.

Siden fersk middag uteble, måtte vi (til Miras store glede) steke pølser. Middag bestående av bålsvidde pølser er koselig turmat. Ingen som klager på det, selv om Una heller vil ha fisk. (PS! Sennepen man får kjøpt på de små flaskene er uspiselig, så innholdet er byttet ut med den vanlige typen.)

Konklusjon:
Pulk: sol, flatt terreng, kompakt snø - da går det greit å dra den med.
Mira i snø: kortklippet pels ( ev. kompakt snø) - da blir hun ikke snøball og koser seg.
Isfiske: vi trenger mer kunnskap, samt stå opp tidligere for å begynne fiskingen....
Tur: fantastisk å kose seg på tur igjen.

Nå gleder vi oss til nytt forsøk med ski, pulk, telt og isfiske. For som dere ser;  til og med Mira koser seg når hun kan ligge på far sitt reinskinn i pulken 😉