Så slaktet jeg noen haner!

Ja, dere vet; Pippi Langstrømpe: "Dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!" Det viste seg å stemme, atter en gang.

Etter å ha lest både lovverk og X antall nettsider om slakting av fjærkre, samt sett noen youtube-videoer var det egentlig bare å gå i gang.

Hanene har i seks måneder tuslet rundt på gården, gjort som de har lystet og levd livets glade dager.

Tirsdag ble siste dagen for 4 av de 9 hanene som bodde i vedskjulet.  De brukte dagen sammen med meg, spiste og fulgte med på vedklyving og pakking i sekker. Nå ja, de kosa seg nå litt med hønene også. Hanen Tore er den brune til høyre, han er den eneste av hanene som av en eller annen grunn fikk navn.

Etter en lang dag ute ble det kveld og de gikk hjem, satte seg på vagla og virket mette og rolige. En etter en ble de henta. Ett kakk i bakhodet, så var de avsvimt, ett hugg med øksa, så var de døde.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor folk lager så mye drama av slakting. Når jeg hentet en hane, holdt jeg den tett inntill meg slik de er vant til, helt til jeg var ett stykke fra huset deres. Så snudde jeg den opp-ned, da blir de bare paralysert. Ett kakk i bakhodet med en kjepp, så var den avsvimt. Så tuslet jeg til hoggstabben og 30 sekunder etter var de døde. Enkelt og greit. Jeg kjente ingen steder at jeg ikke kom til å klare å gjøre det. Vi kan jo ikke fortsette å ha en masse haner til evig tid og nå virket de såpass store at de var blitt litt mat.

Lasse sine ødelagte armer kunne ikke brukes til annet enn å ta noen bilder og vakumpakke kjøttet. Slaktevekten på disse unghanene var på rundt 2 kg pr hane, så det blir mye god mat.

Vi har fremdeles 10 haner som skal slaktes, men våre 5 frysere er fulle, så vi kan ikke slakte dem før vi får den nye fryseren levert.

Nå er vi ganske selvberga her på småbruket. Det er lite matvarer som blir kjøpt på butikken. Egentlig tror jeg vi kunne levd godt, med mye god mat, i flere måneder uten å forlate eiendommen en eneste gang.

Jeg fikk uventa hjelp med potetopptakinga!

Det var på høy tid å få poteten opp av vannet, eller søla. Settepotetene ble satt i uegna område, kan man si. Som en nødløsning ble poteten satt i jorda i hagen i juni, for tiden gikk fort og vi fant ingen egna steder å sette den.

Nå har det altså vist seg at dette området av "hagen" mer eller mindre blir stående under vann når det regner. Ergo står poteten i ei jord-søle-blanding, eller "jabbadye" som vi sier her på Helgeland.

Vel, vel, poteten måtte opp, i det minste måtte jeg sjekke om det var noen der. Så jeg gikk i gang.

Jeg hadde så vidt fått satt grepet i jorda og fått opp de første før hjelpen dukket opp. 5 høner og 9 haner omringet meg. Her øynet de nok håp om en fin buffé, full av feite meitemarker. De ble ikke skuffet. Det var mange flere meitemarker enn poteter.

Her ble jeg stående å tenke at jeg fikk faktisk hjelp av kjøttet til å ta opp tilbehøret. Ja, ja, sånn er det å være bonde. Etter hvert var flere av hanene tydeligvis forskynt, men hanen Tore, en av kompisene og de 5 hønene var steinharde og holde ut. De ville ikke forlate bufféen før de måtte.

Produksjonen fra dette potetlandet ble ikke den helt store, men litt ble det. Nå innser jeg at det kanskje er bedre å ha risåker her og heller finne ett annet sted å sette poteter til neste år.

God helg, alle sammen!