Kortreist nordlandskofte!

I fjor høst strikka jeg ei nordlandskofte til Lasse. Det var med stor spenning jeg gjorde meg klar til å gå i gang. Ville det hjemmelaga garnet holde mål i forhold til oppskrifta?

Ulla er klippet av våre sauer, karda og spunnet, det grønne og gule er farga med planter som jeg har sanka på vår eiendom.

Jeg fikk låne mønster av tanta mi og leste nøye gjennom det. Jeg målte på en annen ullgenser og fant ut at størrelse L skulle bli bra. Så gikk jeg i gang. Siden det ikke er mulig å lage rød farge med plantefarger, så måtte jeg velge den bort. Her skulle det være naturlig hele veien.

Det viste seg raskt at både maskeantall og størrelse stemte overens. Fargene ble flotte sammen, selv om grønn og gul ikke var så veldig forskjellig. 

Strikkinga gikk raskt fremover, men etter hvert som kofta ble større ble den fryktelig varm å holde på med. Dette er hjemmelaga ullgarn av ypperste klasse, ingen tvil om det, om jeg nå får lov å skryte litt av egen produksjon. Jeg syntes armene var litt korte når jeg hadde fulgt mønsteret, så jeg la til en mønsterbord både der og på bolen.

I november var den ferdig. Jeg var kjempefornøyd og la ut bilde på "Koftegruppa" på Facebook. Det kom raskt over 2500 "likes" og ett par hundre oppmuntrende kommentarer. Det var gøy!

Jeg var så fornøyd at jeg nå er i gang med å lage en til meg selv også. Denne gangen den versjonen som har rundfelling. Den er ikke fullt så tung og varm å holde på med, siden den har litt annet mønster, den er mer ensfarget.

Det er knallmoro å ha fått til hele prosessen fra klipping av sau til ferdig produkt. Jeg har fått en ny respekt for alle de som gjorde denne jobben i gamle dager. De fleste varme plaggene folk hadde på den tiden, ble laget ved å gjennomføre denne omfattende jobben.

Eieren er fornøyd, men det skal være veldig kaldt før det går ann å bruke den, for den er særiøst, ekstremt varm!

Jobben kort beskrevet; klippe sau, sortere ull, vaske ulla veldig mange ganger, karde ulla flere ganger, spinne garn, vaske garn, nøste opp garn, ev. farge det først (som er en prosess som tar mange timer), så, når man har brukt mange uker på å spinne nok garn; strikke plagget.

Jeg laga ett badekarbord!

I uværet har jeg vært lite ute. Det er bare blitt små turer for å sjekke dyrene og gå tur med hårballene.

Siden vi ikke har tv, kan jeg bruke tiden til å være kreativ.

Badet vårt ser ikke helt moderne ut ut, det er orginalt 1960. Likevel er det ikke så ille at vi har prioritert å gjøre noe med det.

Men siden bare tak, lister, maling av skapdører, vaskemaskin, benk, hyller, avløp, taklys og selvfølgelig strøm, er det eneste som mangler på vaskerommet, ja, så fant jeg ut at badet kunne få en bitteliten ansiktsløftning.

På, jeg tror det var pinterest, fant jeg bildet til høyre. En sånn kan jeg lage, tenkte jeg, og gikk ut for å finne noen plankerester.

Etter litt måling, saging og 20 skruer, hadde jeg ett prima badekarbord. Materialen var skitten og våt, siden jeg fant dem på bakken ute i gjørma. Så den måtte vaskes og tørkes før den kunne få ett strøk med beis. Bordet har kanter på siden, så det kan ikke gli og falle utenfor eller oppi badekaret. Men det kan flyttes frem og tilbake etter behov.

Jeg er strålende fornøyd. Nå kan jeg ligge i badekaret og ha ett sted å legge lesestoff og andre ting som ikke bør bli våte.

Flere slike små prosjekter til badet er under planlegging. Men det er kanskje lurt å få gulv, vegger, tak, vinduskårmer, listeverk, taklys, baderomsinnredning, avløp og selvfølgelig strøm dit først. Og før jeg går i gang med det, skal vaskerommet gjøres helt ferdig.

Det er godt huset begynner å bli ferdig, det er bare badet og vaskerommet igjen. Etterpå kan vi kose oss med å bare gjøre andre ting. Kanskje til og med få rydda opp på eiendommen og drs mye mer på lange turer.

Håper dere har hatt ei fin helg i uværet!

Vi har garvet skinn og jeg har spunnet garn!

Det er utrolig hva man finner på. Men råvarene er jo her, rett ute i naturen rundt oss, så hvorfor ikke prøve.

Det hele startet i sommer når vi var på Skålvær for å logge øyas 3 cacher. Det var så mye fin villsau ull som fløy rundt omkring, så jeg tenkte at jeg skulle ta vare på litt. Man vet jo aldri, den kunne jo komme til nytte. Dermed plukket vi en del mens vi gikk turen.

Ulla var logisk nok skitten og full av skogsgugg, så den trengte en vask. Jeg tok litt av den og vasket med litt Milo, det gikk med mange skyllinger før vannet omsider ble blankt. Vaskinga med Milo tok nok litt av lanolinen i ulla, så når jeg vasket det resterende brukte jeg ikke Milo.

Så måtte ulla tørke. Jeg satt igjen med en høvelig mengde ull. Siden jeg ikke hadde så mye, bare en full vanlig plastpose, valgte jeg å ikke sortere fargene.

Så ble ulla kardet på noen gamle karder som jeg fant på en brukthandel.

I mangel på rokk og håndtein, fant jeg ut at jeg like greit kunne lage en håndtein. Ei gammal tresleiv og en rund boks dugde aldeles utmerket.

Skinnene ble skåret av en elgfot og garvet etter en oppskrift vi fant på nettet. Spinningen på den hjemmelaga håndteinen gikk unna og jeg satt igjen med 3 nøster ganske tykt garn.

Så gikk jeg i gang med å strikke. For å få gode såler, kjøpte jeg ullsåler med fleece under. De er sklisikker og holder på varmen.

Skinnet ble myknet etter alle kunstens regler. Noen rask prosess er det ikke, det tar tid og er mye jobb med det.

Jeg var spent på om jeg ville få det til, for tøflenes form ble til etter hvert som jeg laget dem. Som dere ser, de ble knallbra! Og siden de er av det naturligste ull fra Helgelandskysten og tykt elgskinn fra en elg som har vandret bekymringsløst i Lomsdal Visten Nasjonalpark, ja, så er de veldig varme. Disse går til Oslo, hvor min eldste sønn skal ta dem i bruk (jeg håper virkelig de passer) og få testet slitestyrken. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan de andre i studentbyen kommer til å reagere når han kommer med tøfler av slike råvarer. Oslofolket er kanskje ikke helt vant til slike hjemmelaga ting.

Jeg har også garvet et mårskinn fra en mår vi flådde i sist vinter. Nå var vi litt dumme når vi la den i salt på hytta, for vi satte boksen med mårskinnet, uten lokk, i uthuset. Musa har gnagd bort litt av pelsen, museungene skulle ha ett lunt rede... men heldigvis berget vi det aller meste.

Resten av garnet jeg spant ble så vidt nok til ett par votter. Dette garnet laget jeg tynnere enn det som ble brukt til tøflene. Det var litt krise en stund, for noen skadedyr (les; Buffy og Alaska) tok knekken på det siste nøstet med tråd som ikke var spunnet til garn. Det var bare fillebiter igjen, strødd over hele huset.

Når fortvilelsen hadde lagt seg, fikk jeg lappet sammen restene og spunnet litt mer garn. Med 2 meter klaring ble vottene ferdig. Noe lilla ullgarn som jeg hadde liggende måtte duge for å sette dem sammen, men det ser bra ut likevel.

Planen videre med vottene er å ta dem en runde i vaskemaskinen, der vil de nok tove seg litt, så skal jeg sy på mønster av noe slag og sette på litt mårskinn. Helt hvordan de blir til slutt vet jeg ikke ennå. Det blir spennende å se.

Jeg har laga rabarbrasyltetøy!

Sent høsten for ett par år siden plukket jeg rabarbra på Granneset, siden det ligger langt til fjells, var rabarbraen fin langt utti august.

I år tenkte jeg å prøve på nytt og siden Lasse har hagen full av dem, høstet vi inn så mye at det ble i overkant av 6 kg rabarbraterninger.

Vel hjemme fikk jeg stappa 4 kg av dette i en 10 liters kasserolle og hatt på 3 kg sukker. Over natta var sukkeret smeltet og mye av vannet fra rabarbraen trukket ut, bare å begynne å koke. Etter en times tid hadde jeg ei brun rabarbrasuppe og da tilsatte jeg de siste 2 kiloene med rabarbraterninger og ett nytt kg sukker.

Jeg fortsatte å koke en times tid til, hadde i 4-5 ss med vaniljesukker (droppet kanel i år). Nå var det ikke suppe lengre, men nydelig syltetøy. Det måtte jeg smake på med en gang. Godt fornøyd.

Hos oss brukes ikke rabarbrasyltetøyet bare til syltetøy. Det er en nydelig dessert når man har litt fløte på. Det meste blir nok spist på den måten. Yngstemann var raskt nede og fikk seg en skål med dessert og kunne bekrefte at årets produksjon var veldig god.

Men 6 kg rabarbra og 4 kg sukker gir ikke veldig mye syltetøy. Jeg målte ikke opp, men kanskje 3 liter? Mulig jeg skal plukke litt til, for det ble jo ikke nok til rabarbrapai - og det bør man jo lage en gang i løpet av sesongen.