Privatøkonomi- dårlig råd eller god råd?

<><><> Det store spørsmålet er; er det mulig å leve på en inntekt i 2011? Eller må man ofre singel-livet og bli samboer for å overleve? Nøkkeltall for 2009: Gjennomsnittlig månedslønn for alle lønnsmottakere var 35 200 kroner i 2009 Lønnsveksten fra 2008 til 2009 var i gjennomsnitt på 3,2 prosent, mens den året før var på 6,1 prosent De 10 prosent høyest lønte i 2009 hadde i gjennomsnitt en månedslønn på 68 500 kroner De 10 prosent lavest lønte i 2009 hadde i gjennomsnitt en månedslønn på 19 900 kroner Administrerende direktører hadde en månedslønn på 65 200 kroner i 2009. Så i følge Statistisk sentralbyrå, bør til og med noen med minstelønn få livet til å "gå rundt". Men i den virkelige verden er det ikke helt sånn, eller er det? La oss si at du har utbetalt rundt 20 tusen kroner i måneden, har et boliglån som sluker 8 tusen. Et par tusen går til strøm. Et par tusen til billån. Et par tusen til drivstoff. En tusenlapp til mobil/internett/tv. Tusen til forsikring. Så må du ha litt mat, kanskje er du flink og klarer deg med to og et halvt tusen til det. Du skal betale veiavgift, studielån, kommunale avgifter, NRK-lisens, samt spare til ferie, til sammen for tusen kroner måneden. Da gjenstår det 500 kroner til enten røyk, treningssenter - eller noe annet. Skulle gå høvelig bra det. Så lenge ikke kjøleskapet ryker eller bilen trenger service! Men hva gjør folk? Lever man etter evne i dagens samfunn, eller lever man over evne? Noe av det værste jeg vet er folk som klager over dårlig råd, når de samtidig; - kjøper lunsj (KUN en landgang, da...) i kantina for 35,- hver dag, og glemmer at det blir ca. 700,- i måneden. Skal vi anslå at du ville brukt 200,- på å smøre matpakken hjemme?!?! - røyker 15 sigaretter pr dag, og glemmer at det blir ca 1688,- måneden. Penger du rett og slett bare kunne spart? "Men jeg kjøper dem til nesten halv pris i Sverige!" Ok. Du sparer ca 844,- i måneden på å slutte. - kjøper en sjokolade og ei brus hver dag for å unne seg noe godt, og glemmer at det koster litt (ca. 25,-), noe som utgjør omkring 750,- i måneden. Penger du kunne spart deg, og heller investert 100,- hver lørdag i godterier, hadde du likevel spart 350,- (Og her går jeg ikke inn på dem som har store potetgullskåler og smågodtskåler stående fulle på bordet, uansett hvilken ukedag man stikker innom!!!) - kjøper 2 ukeblader hver uke, og glemmer at hvis du ligger ei uke eller to på etterskudd så kan du sikkert arve dem av mamma eller en venn, og vips har du spart 320,- måneden. - kjøper lokalavisen hver dag, 6 dager i uken, når du heller kunne lest avisen på nett, eller på jobb, og glemmer at dette kunne du spart hele 360,- i måneden på.

- har medlemsskap på ett eller annet treningsstudio, for ca. 300,- hver måned, og glemmer at naturen er gratis; spinning? - du har vel en sykkel? Tredemølle? - det finnes vel veier der du bor? Stepmaskin? - Har du ikke trapper? Ja, da finnes det mer enn nok offentlige bygg du kan "låne" trappene av. Løfte vekter? - Har du ikke ved du kan stable? Stein du kan flytte? Flasker med sand du kan løfte? I tillegg til skigåing, turer i fjellet og masse frisk luft som ikke har gått gjennom et aircondition anlegg!

Med bare å ta inn over seg disse fem punktene kunne du spart 3518,- hver eneste måned!

Og dette i tillegg til alt "virreforbruket" vi har hele tiden, alle tingene vi bare "må" ha. Vi må gå på kafé med venninner og venner, vi må kjøpe biff med all slags tilbehør til lørdags kveld - og da fortjener vi ei virkelig god flaske vin. Og så er det jo så vanvittig godt med et nytt outfit eller to når lønna endelig kommer inn, og da må vi jo bare ha sko som passer til, ikke sannt?

Innimellom slår det meg også, nå i Facebook-tider; den dagen barnetrygden kommer, eller dagen etter; da er Facebook full av statuser som; "Hadde en fabelaktig middag på Dollie Dimples med de små gullene mine!" Og ennå klarer man å sutre når pengene er oppbrukt på et blunk? Hyggelig med pizza, men det koster 1/4 så mye å lage den hjemme... og det går da ann å dekke et pent bord og ha en minst like fabelaktig middag hjemme med de små gullene, sånn at du kanskje har råd til å kjøpe nye sokker og nye sko, for gullene vokser så vanvittig fort - og skoene blir for små før du har snudd deg 360 grader....?!?!?!

Nå vet jeg at mange har panikk for å handle på bruktbutikker, men hvorfor ikke? Er du en "lesehest" pleier det finnes mye bra i bokavdelingene. Og vil du nå bytte ut litt av "pynten" hjemme; kjøp noe brukt, mal det om - hvis du ikke liker fargen.

Og så det som virkelig kan skremme vettet av en hver; du er lei av tv'n. Åh, du har så lyst på en sånn 50" flatskjerm... veggmontert... og hjemmekinoanlegg... DET hadde vært noe det! Men det er jo ikke noe problem! Mange måneders betalingsutsettelse, bare hente i dag - betale om et halvt år! Og om et halvt år, DA har man helt sikkert råd til dette. Hjem kommer en Panasonic 50" 3D plasma tv og et Philips hjemmekinoanlegg! Et par-og-tjue-tusen er da ikke noe problem i august? Neida... Men august kommer og ingen penger er spart, for der var ingen penger å spare. Ferien kosta mer enn først antatt, det ble litt resteskatt, fatter'n hadde plutselig 60 års dag og det ble spleisa på en rundtur med hurtigruta. EU-kontrollen på bilen ble litt dyrere enn du trodde, fordi bremsene og to dekk måtte skiftes før den ble godkjent. Ja, ja... hva skjer så? Jo, "godsakene" må jo betales. 16% rente, nedbetaling over 3 år. Ja, ja 808,- pr måned er nå ikke så ille. Men poenget er at du kunne spart 7088,- på disse tre årene, ved å spare til tv'n og hjemmekinoanlegget før du kjøpte det... men du hadde så lyst på?!?!

Jeg pleier å se på Luksusfellen på Tv3. Økonomene der er ikke så dumme, skjønner dere! Og jeg liker konseptet. Det er ikke for å henge ut noen, men for å hjelpe - og vise andre at det er mulig, bare du tar tak i økonomien din. De har mange flotte tanker og idéer for de som vil snu økonomisk ruin til økonomisk suksess!

Selv om vi her i Villa Galskap klarer oss godt, egentlig... skulle man ikke alltid tro det. For vi har liksom ikke råd til noen ting. Hvorfor? Jo, fordi vi alltid sparer til ett eller annet. Hundre tusen til ferie, hundre tusen til bryllup, 25 tusen*4 til konfirmasjoner; det er alltid ett eller annet. Men vi sparer ikke til vi blir gamle, for det er jo slett ikke sikkert vi blir gamle! Vi sparer kun til det neste vi har lyst til. Det vil ofte si at vi har "dårlig råd"...  ;-) Av og til er min kjære så spy lei av at vi ikke har råd til hverken det ene eller det andre at han NEKTER å spare til ny ferietur! Men jeg vet, av erfaring, at det går over når uværet setter inn...  ;-)  Nå må det sies at av og til så "driter" vi i hele sparinga og bruker penger som 10 fulle sjømenn... men av og til er det godt! Når vi har "råd" til det!!! ;-)

Og så vet jeg, at det er fryktelig dyrt å være fattig. Det er faktisk noe med det dyreste som finnes. Klarer du ikke betale regninga innen fristen, må du betale purregebyr. I stedet får å kjøpe en jakke som er vanntett i mange år, må du kanskje kjøpe en billig jakke to ganger i året for å ikke bli søkk våt. Og har du ikke råd til å ordne vannlekkasjen bak vasken på badet, kan du være sikker på at hele badet er oppråtnet og  må fikses fra grunnen av - etter hvert. Det å alltid måtte velge det billigste, fordi det er det du har råd til nå, og så går det i stykker nesten med en gang... o.s.v.

Men er det mulig å klare seg på en inntekt i dagens Norge? I vårt luksus-samfunn undres jeg også på om det er mulig å få det bra med to inntekter? Må man hele tiden leve på lånte (avbetalingsordninger, Mastercard, forbrukslån) midler?

Men bare ikke nevn dårlig råd hvis du ikke gidder smøre matpakke, slutte å røyke, handler godterier hele uka, bruker treningsstudio i stedet for naturen, kjøper aviser og ukeblader i massevis, går på kafé og koser deg med kaffe og kake en gang i uka og handler alt mulig på avbetaling! Bare ikke nevn det!!!
- har du råd til nevnte ting, er det jo ikke noe problem... for da klager du jo heller ikke!!! ;-)

Ha en økonomisk gjennomtenkt uke, folkens!!!

P.S! Alle bildene er mine, bortsett fra Luksusfellen-logoen! ;-)

Den Norske Kirke eller ikke? Har du tatt et standpunkt?

Det er som kjent mye som forundrer meg i denne verden, blant annet religion og livssyn. Jeg treffer ofte på mennesker som ikke er kristne, men likevel en del av Den Norske Kirke. De aller fleste etniske nordmenn blir døpt, og faller automatisk inn her. Hvorfor? Jo, fordi det er tradisjon. Vi følger samfunnets tradisjoner og normer, vi gjør ingen valg selv basert på våre egne verdier. Vi bare flyter med på det som er forventet av oss. Oss etniske nordmenn.

Hvorfor gjør vi ikke våre egne valg, tar et standpunkt og gjør noe med dem? Hvorfor lyve i kirka, når du er en del av den? Når du døper ditt barn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vil du da oppdra barnet i den kristne tro? Ikke vet jeg, men jeg tror veldig, veldig mange ikke blir oppdratt i noen kristen tro.

I skrivende stund er det 4 933 741 nordmenn.

Det viser seg også at ca 3 900 tusen nordmenn er en del av Den Norske Kirken. Det finnes 250 tusen kristne utenfor den norske statskirken, 100 tusen muslimer, 80 tusen humanetikere, 14 tusen buddhister og 9 tusen i kategorien andre livssyn. Det betyr at 580 tusen nordmenns trosretning  ikke er registrert av den norske stat.

Disse tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrå og omfatter kun de personene som de forskjellige trossamfunnene får offentlig støtte for.

Totalt utbetales det omkring 136 224 000 kroner i statsstøtte hvert år. (333,- pr person) Til hva da, tenker jeg?!?! Det utbetales 129 870 000 kroner i statsstøtte til Den Norske Kirken på grunnlag av medlemstallet hvert år. 33 300 000 kroner går til muslimene, 26 640 000 kroner til humanetikerne og resten er fordelt på de andre tros- og livssynsretningene.

Nå kjenner jeg ikke mye til verken muslimene, buddistene, jødene, hinduistene eller mange av de andre samfunnene, bortsett fra det som kommer opp i media og det jeg selv har lest meg opp på.

Selv fikk jeg til slutt bare nok av Den Norske Kirke; prester som holder prekener i nesten tomme, iskalde kirker vi ikke har råd til å varme opp i verdens rikeste land. Prester som ikke kan være samboere, og i allefall ikke hvis de har en livsledsager av samme kjønn, nei, huff og fy! Prester som ikke kan skrive bok om sex, fordi det er noe fy, fy, som skal holdes helt hemmelig på soverommet. Ikke skal man vigsle mannen i gata hvis han vil gifte seg med en annen mann, eller en kvinne med en kvinne. (OMG, til og med svenskene får til dette i 2011).

Til slutt tok jeg et standpunkt, Den Norske Kirke, som jeg opplevde som inntollerant, lite inkluderende og rett og slett motstander av det norske folks egne meninger kunne jeg ikke være en del av lengre. At jeg i tillegg ikke under noen omstendigheter tror på noe av det som står i verdens mest solgte og oversatte eventyrbok; Bibelen. Jeg kunne ikke på noen måte stå inne for Trosbekjennelsen. Kan du?

Jeg meldte meg ut. Null mer statsstøtte for meg! Jeg vurderte ingen tilhørighet, leste om andre trosretninger, men siden jeg ikke er en person som tror på overnaturlige vesener, så… tja, hva gjør man da? Jeg mener fast og bestemt at alle mennesker bør respektere hverandre og hverandres meninger, alle må få tro på hvilken Gud, Buddha, Allah, de selv vil – eller ikke tro om de vil det. Alle må få velge selv hvilken person de vil gifte seg med, uansett kjønn. For meg ble humanismen det rette; "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."  Du kan lese mer om; Humanetisk livssyn.

Buddhistene har en flott filosofi; ” Å unngå å gjøre det onde, gå inn for å gjøre det gode, foredle sitt eget sinn - slik er de våknes budskap.”

Muslimene har også en Trosbekjennelse. Jeg synes deres ramadan er flott – med fokus på å ofre litt av sin egen luksus, gi litt mer til de fattige og føle på sult. Selvsagt er jeg ikke like fornøyd med ekstremistene som sprenger seg selv i lufta og driver terror. Men også muslimene har mye flott.



- I samme vendingen må jeg minne alle mine landsmenn om hvordan Norge ble kristnet, og har du glemt det, kan du f.eks surfe innom her, for å oppdatere deg!

Min påstand er at veldig få nordmenn egentlig tar noe standpunkt, vi bare er der vi er i religions- og livssynsverden. Bekvemt. Trygt, fordi vi kjenner det. Det blir for mye jobb å sette seg inn i alle spørsmålene; hvordan blir dåpen, navnefesten, konfirmasjonen, bryllupet, begravelsen – hvis jeg ikke er en del av Den Norske Statskirken? Vel, i dagens internettsamfunn skulle det vel ikke være noen stor og komplisert sak å finne ut av?

Til slutt må jeg ta med at jeg synes at de fleste moskeer og kirkebygg er flotte og bør tas vare på. Norske kirker bør i allefall bli bedre vedlikeholdt enn de blir i dag!

Hvorfor er du en del av den tros- eller livssynsretningen du hører til? Har du tatt et standpunkt, eller bare er du der?

Takk for oppmerksomheten!

(bildene denne gangen er hentet fra google-søk, bortsett fra det første; som er mitt)

Ras på E6, en meter fra bilen!

Jeg klarte å stoppe en meter før bilen traff raset. Ser ikke ut som det er så mye, men det er det. Nokså bredt også. Lange køer har det blitt i begge kjøreretninger. Får håpe noen kommer og graver en tunnel til oss, så jeg kommer meg hjem igjen... Plaskregnvinter!

Hva er det med alle skoene?

Hva er det med alle skoene? Ja, jeg forstår det bare ikke! Vi har ett par føtter, og likevel har vi behov for 50 par sko? Sko til alle slags bruk, i alle slags farger og former. Men hva slags sko trenger vi egentlig, sånn hvis vi skal holde oss på et minimum?

- hverdags-sko; hvis man nå velger å kjøpe vanntette sko i en nøytral farge, da er man berget - skulle man tro?

- fjellsko; for dem som er på tur i skog og fjell, ergo har man egentlig støvler også, siden fjellsko bør være vanntette - noe som gjør støvler unødvendig. Med et par fjellsko, har du faktisk også vintersko, for fjellsko er prima til vinterbruk - hvis du investerer i noen skikkelige.

- slalomsko; for de som står slalom.

- skisko; for de som går på ski.

- fine sko for vinteren; f.eks. støvletter.

- fine sko for sommeren; bare enkle småsko.

- joggesko; for dem som jogger eller går på tur langs veien.

- sandaler; for sommerbruk - for de som opplever sommer.

Ergo skal man være berget med 8 par sko gjennom året. Og hvis man da ikke må bytte dem ut av den enest opplagte grunnen; nemlig at de er utslitte, så er det vel ingen grunn til å kjøpe flere? Skulle man tro... men sånn er det ikke - hos de fleste...

Enkelte hamstrer sko. Sorte, brune, hvite, røde, blå, grønne, med og uten hæl, høye og lave, praktiske og upraktiske. Om de er gode å ha på føttene; helt uvesentlig! Her skal det være mange par sko!!! Den siste tiden har det vært mye fokus på hamstring som en sykdom. Er hamstring av sko en sykdom? Er enkelte redd for at skobutikkene skal gå tom for sko? Sånn at de hamstrer til dårligere skotider?

Jeg må innrømme at jeg ofte har undret på om jeg er rar, som ikke kjøper alle mulige slags sko. Jeg har også undret på om jeg er den eneste i verden med bare ett par føtter. Jeg skjønner jo at man må handle mange par sko for å holde liv i alle skobutikkene. Og jeg skjønner at man må kjøpe nye når de gamle er utslitte. Eller at skoene må byttes ut fordi de er blitt for små.

Jeg må også innrømme at jeg ler og rister en smule på hodet når mine omgivelser har kjøpt nye sko, gjerne to par i slengen, av forskjellige årsaker. Og inni hodet mitt skriker det; VI HAR BARE ETT PAR FØTTER!!! ;-) Som dere ser på bildet under, har i allefall jeg bare ett par føtter....

Når jeg tenker etter har jeg 8 par sko; fjellsko, skisko, vanntette hverdags-sko, sommerlige småsko, slalomsko og en slags fórete støvletter, sandaler og et par croks-lignende tøfler. Føler da aldri at jeg mangler sko...

Så nå spør jeg deg, hvor mange par sko har du?
- og har du bruk for alle?

Dagens tankespinn fra meg....
Takk for oppmerksomheten!

Parforhold for en hver pris?

Innimellom undres jeg på om enkelte ønsker å utslette seg selv helt. Å bli værende i et parforhold til tross for at man ikke trives og ikke har et ømt og kjærlig forhold til partneren. Ønsker de virkelig ikke noe bedre for seg selv?
Jeg tenker på helt vanlige parforhold, ikke dem med fysisk og psykisk missbruk. Kvinner og menn som blir slått av partnerene sine, de har et særiøst problem, og trenger alvorlig hjelp. Det ønsker jeg ikke gå inn på. Det blir for komplisert. Jeg ønsker å belyse de andre forholdene. De helt ordinære, der kjærlighets-lyset bare er slukket.

Når jeg tenker på alle de som møter hverandre i slutten av tenårene, begynnelsen av tjueårene, og som ikke er verken ferdig utdannet eller ferdig "vokst" mentalt. Hva er vel sjansen for at disse to skal vokse i samme rettning? Fortsette å trives sammen, elske hverandre, dele interesser, ønsker og håp for fremtiden? Vi utvikler oss hele livet, men jeg tror den største utviklingen av voksenlivet skjer i løpet av tjueårene.

Hvem av oss er vel den samme personen i dag som vi var som tenåring eller tjueåring? Jeg tror det er veldig få. Vi påvirkes av omgivelsene, den utdanningen vi tar, den jobben vi får og samfunnet generelt. Våre ønsker for fremtiden, våre behov og våre interesser endrer seg. Eller kanskje de ikke endrer seg, men at vi i begynnelsen av voksenlivet tror vi kan tilpasse oss den andres drømmer, interesser og ønsker? Og likevel være lykkelige. Klart noen kan det. Men hvis ikke?

Og en dag sitter man der, innser at livet raser fremover, årene går, og man har ikke fått utløp for noe av de drømmene man selv har. På en måte bare levd noen andres liv. De fleste av oss har nok behov for å realisere oss selv, noen av våre drømmer og dyrke noen av våre interesser. Det må være lov. Ikke alle partnere ser verdien i at den andre må få gjøre sine ting, leve sitt liv, og dermed faller man inn i et spor - lever et liv fult av den andres ønsker.

Ja, og noen velger å realisere seg selv. Tar de reisene de har drømt om og som partneren ikke skjønner poenget med. Kjøper drømmebilen, til tross for at den ikke er beregnet på den familien man har, bare for sine egen del. Drar på jenteturer eller gutteturer, hvor alt som skjer - skal bli innen reisefølget. Hva har skjedd da? Da tror jeg man er kommet så langt at man lever man hvert sitt liv, i et kollektiv, i et hus - hvor man tar vare på felles barn, klipper plenen, pusser opp og kanskje til og med har separate soverom. Hvor selvutslettende er vel det? Fortjener du ikke å oppleve ekte kjærlighet på nytt, når lyset har slukket for det forholdet du lever i? Skal man "holde ut" bare for at ikke barna skal oppleve en skilsmisse?

Et forhold hvor kjærligheten har forsvunnet på veien, trenger slett ikke være et opprivende krangle-forhold, det kan ha blitt en vane. Man tørr ikke bryte ut fordi man vet hva man har, men ikke hva man får. Man tørr ikke ta steget ut i det ukjente.

Og jeg vil ikke gå inn på hva jeg synes om forhold som fortsetter til tross for utroskap. Sånne parforhold forstår jeg heller ikke.

Ingen vet hva som befinner seg på den andre siden av gjerdet. Kanskje er ikke gresset grønnere, kanskje er det det? Hvem vet? Men de som sitter i et "vane-forhold", og kanskje utsletter seg selv og sine drømmer, de gir jo ikke seg selv en sjanse til å realisere seg selv.

Nå har ikke jeg sagt at ALLE par utvikler seg i hver sin rettning med årene. Jeg kritiserer heller ikke de som velger å leve sammen i et "kollektiv". Jeg bare forstår det ikke. Kanskje fordi jeg selv har vært der? Og funnet lykken på nytt med noen som deler mange av mine interesser, ønsker, drømmer og håp for framtiden? Min form for selvrealisering, er min. Din form for selvrealisering, er din. De kan være helt forskjellige, men likevel er min form riktig for meg. Din form er riktig for deg.

Jeg har sett mange par som har funnet hverandre i ungdommen, og som virkelig oppriktig elsker hverandre 60 år etterpå. Deriblandt mine besteforeldre. Selv om samlivet til alle par er fult av problemer og utfordringer som popper opp til stadighet, så er det en del av livet. Alle forhold (også venninne/venneforhold) har sine utfordringer innimellom. Dette er ting man bør jobbe seg igjennom, og de fleste gjør det.

Det er ikke dette som er poenget mitt, det er de forholdene som har mistet den oppriktige kjærligheten. Forelskelsen blir borte etter hvert hos de fleste, og går over til en dypere følelse av kjærlighet og tilhørighet. Men noen ganger blir denne følelsen borte med årene. Alle fortjener å oppleve ekte kjærlighet på nytt, dersom den er blitt borte i forholdet de er i. Og i 2011 skulle vel det være mulig?

Til alle oss som har funnet en felles plattform, elsker hverandre og deler interesser, drømmer og håp; vi er vanvittig heldige!

Til alle de som tviler, tenker, savner og ønsker å føle seg ekte elsket igjen. Som skulle ønske de kunne realisere seg selv - men ikke kan det i det forholdet de er i; det finnes en verden av muligheter!

Jeg ønsker alle sammen lykke til på reisen i kjærligheten!
Takk for oppmerksomheten!!!

Det perfekte liv?

Hva består det perfekte liv av? Har noen det perfekte liv? Dette undres jeg mye over. For utad ser det ut til at mange lever nettopp, det perfekte liv.

De har den perfekte partneren, de perfekte ungene, det perfekte huset med det perfekte interiøret. De har de perfekte klærne (og skoene). Den perfekte jobben. De perfekte prosjektene. Den perfekte fritiden. De perfekte foreldrene og søsken. De reiser på de perfekte feriene til de perfekte stedene. Har den perfekte bilen. De smiler det perfekte smilet, i det perfekt sminka ansiktet med det perfekte håret. De har den perfekte hytta, med den perfekte båten. De handler i de perfekte butikkene for å skaffe seg alle de perfekte tingene til sine, ja, perfekte liv.

Jeg får prestasjonsangst ved mindre! I buddhismen har man en setning som farer over tankefeltet mitt innimellom; ”Du skal ikke eie mer en 7 ting, ellers vil tingene eie deg!” Og så synes jeg å huske at det blir det remset opp; han eier god helse, et friskt sinn, ett par sko, en bukse, en skjorte, en sekk og en vandrestav. I dagens samfunn tror jeg ikke noen av oss i det hele tatt har tall på hvor mange ting vi eier. Og om vi skulle remset dem opp, hadde vel ingen av oss remset opp de syv tingene jeg nevnte? Så kan jeg spørre, hvilke 7 ting ville du valgt å eie, hvis du bare fikk muligheten til å eie 7 ting? Ja, er det i det hele tatt mulig å bare eie 7 ting i det perfekte liv?

Omkring meg ser jeg at folk farer rundt og pusser opp de allerede perfekte husene sine. Man handler inn ennå flere klær til den perfekte klessamlingen sin. Hvitevarer blir erstattet med nye som passer perfekt inn i det nye kjøkkenet, slett ikke fordi de var utslitte, nei, fordi de ikke passet inn i det perfekte kjøkkenet.

Hva jeg ville eid i mitt perfekte liv, vet jeg faktisk ikke. Men det jeg vet er at jeg ikke trenger det perfekte hus med det perfekte interiøret. Vi har et hus, som mangler å være ferdigmalt utvendig, ikke har noen garasjeport, et stuegulv som er utslitt, tak som ikke er malt, listeverk som mangler både her og der. På den andre siden er ikke det nødvendig i mitt perfekte liv.

Jeg trenger ikke det perfekte kjøkkenet med de perfekte hvitevarene. Vi har et kjøkken som aldri ble ferdig, har benkeplater som ikke passer, kjøle- og fryseskap som ble byttet ut i sommer fordi de gamle kollapset.

Jeg trenger ikke den perfekte bilen. Vi har en bil som burde vært byttet ut, fordi den er utslitt, den har fått lang og bred erfaring – etter å ha rullet over 250.000 km. På den andre siden har vi innsett at vi kjører så mye, at den bør byttes ut. Vi kan ingenting om bilder og reperasjon av dem. Vi får ikke med oss ulydene som burde vært oppdaget. Ikke før vi leverer den inn på den årlige servicen, og får beskjed om at det er lettere å remse opp hva som ikke feiler bilen... det koster mange riksdaler, skal jeg si dere.

Jeg trenger ikke den perfekte hytta. Vi har en hytte, som til tross for å være veldig liten, har alt vi trenger for å være koselig og brukbar. Og nei, den har ikke det perfekte kjøkken, slett ikke, siden plassen er liten ligger kjøkkenet rett og slett i gangen!

Jeg trenger ikke de perfekte klærne og skoene. Jeg har varme og vindtette klær, funksjonelle klær, som omentrent er tidløse – noe som gjør at jeg kan bruke dem til de er ”oppbrukt”.

Jeg trenger ikke det perfekte håret, det perfekt sminka ansiktet eller det perfekte smilet. Jeg har et hår, et ansikt og et smil når jeg føler for å smile. Jeg kan definitivt vise meg ute blant folk selv om jeg ikke har et perfekt sminka ansikt, perfekt oppsatt hår eller det perfekte smil.

Jeg trenger ikke den perfekte båten, ergo har vi ingen båt. På den andre siden; hva i all verden skulle vi med en båt langt inni ”buchen”? Ha den stående på en båtvogn i hagen, for å vise naboene at vi har båt?!?!

Jeg trenger heller ikke handle de perfekte tingene i de perfekte butikkene. Jeg tror på gjenbruk, der det er mulig, til tross for at vi helt klart har råd til å kjøpe nytt. Vi får også helt klart at vi får tak i de tingene vi trenger på de helt vanlige butikkene!

På den andre siden har vi den perfekte fritiden, reiser på de perfekte feriene, jeg har de perfekte barna, den perfekte partneren, den perfekte jobben og de perfekte prosjektene. Perfekt for meg! Til tross for både medgang og motgang.

Og for å være ærlig så tror jeg ikke på at det perfekte liv er uten utfordringer, verken i forhold til partner og barn, hus og hjem, og alle tingene vi omgir oss med. Men jeg oppfatter det sånn at mange ønsker å fremstå som om de lever perfekte liv uten at det finnes et snev av motgang. De smiler stort og gir aldri utrykk for at noe i sine perfekte liv er vanskelig. Men kan ikke det perfekte liv også være vanskelig innimellom? Kan man ikke ha en dårlig dag og vise det i det perfekte liv?

Jeg tror faktisk på utsagnet; ”Du skal ikke eie mer enn 7 ting, for da vil tingene eie deg!” Jeg tror veldig mange mennesker blir eid av alle tingene sine, nettopp fordi de hele tiden må være nye og ”siste skrik” for å være perfekte. Går det virkelig ikke an å bare være fornøyd med de tingene man har, selv om de ikke er perfekte, for å leve det perfekte liv? Og igjen er vi tilbake til det store spørsmålet; hva er det perfekte liv?

Dagens kolosale tankespinn fra meg, med bilder fra vårt utvalg av kjøleskapmagneter, en del av vårt perfekte liv!  ;-)
Takk for oppmerksomheten.

Vanlig høflighet?!?!?!

Innimellom får jeg nesten "hakeslepp" av folks manglende folkeskikk. Jeg blir rett og slett imponert! WHY?!?! Jo, fordi det jeg trodde var høflighet, tydeligvis ikke er det!

Wikipedias definisjon på: høflighet
Høflighet (egentlig: «som sømmer seg ved hoffet») vil si at man snakker med sin aktelse, oppmerksomhet, årvåkenhet eller ærbødighet. At man iakttar de hensyn som skikk og alminnelig dannelse fordrer, som f.eks. oppmerksomhet, toleranse, belevenhet, bedre kjent som skikk og bruk. Ikke alle aksepterer disse former for høvlig høflighet.
Wikipedia remser opp en del pukter for vanlig høflighet, og jeg har lagt til et par;

Når man unnlater å bringe andre i pinlige situasjoner. Når man spiser den mat man får servert. Når man snakker pent til hverandre i stedet for å provosere eller nedgjøre den man snakker med. Når man hilser når man treffer folk. Når man har travelt, men likevel gir de andre mulighet til å gå foran. Når man åpner en dør, eller holder en dør for en som har hendene fulle. Når man skjenker kaffe til andre først. Når man respekterer at andre er helt uenig i alt hva man mener. Når man gjør noen oppmerksom på at noen har mista noe, og evt. tar det opp for dem. Når man banker på døren før man går inn.

Men skal jeg fortelle dere noe? Sånn er det ikke!

For i dag spiser man ikke den maten man får servert, hvis man ikke liker den. Man har lov å sitte ved bordet med verdens "sureste tryne" å nekte å spise fordi maten er noe man ikke har lyst på den dagen, ikke har smakt før, eller rett og slett ikke liker. Nå mener jeg ikke at man skal spise mat man slett ikke liker, vi har vel alle noe vi ikke synes noe om, men jeg synes det er vanlig høflighet å i allefall smake på maten man får servert, i tillegg til å spise opp det man faktisk har forskynt seg med!

Og i dagens samfunn er det slett ikke vanlig høflighet å respektere andres meninger. Neida, i dag skal man stå på sitt til man triller over, og himle med øya og se ned på dem som mener noe annet. Ja, for i dagens samfunn har man rett til å gjøre det. Man trenger ikke lytte til andre og deres meninger, for alle andre er jo bare idioter. Nå mener ikke jeg at alle er sånn, men trenden i samfunnet er ofte sånn at hvis du ikke mener det samme som meg, da er du ikke helt riktig god i hodet.

Og hvorfor skal man banke på en dør før man går inn? Er det nødvendig i 2011? Ja, for man har jo ringt eller sendt sms, så vedkommende på andre sia av døra vet jo at du kommer.... Ja, for svarte svingende! Det er nødvendig å banke på døra! Banke på og vente litt. Ikke bare "buse" inn i rommet, huset eller hvor du nå er. Gi den som er der inne et forvarsel!

Hilse når man treffer andre, i allefall de man har truffet før, komme med et enkelt; "Hei!" Er det vanlig i Norge i dag? Niks! Nå har vel nordmenn vært ekstreme på dette punktet i alle tider, det skal mye til før man hilser på andre. Dette merker man veldig godt når man reiser til andre land, hvor man ikke bare sier "Hei!" når man treffer folk man kjenner, men også tar dem i handa og gir dem en klem både på den ene og den andre kjeken. I Norge tar man bare folk i handa, til nød, når man skal hilse og presentere seg første gang - noe som heller ikke er helt vanlig høflighet lengre. Og på mine vandringer i fjell, skog og mark, så er det en ting som irriterer meg grønn; for vanligvis når man treffer andre på turer, så hilser man, ofte slår man av en prat om turen hvor man skal og været og forholdene, eller bare annet løst og fast. Og for å være ærlig så provoserer jeg fram et "Hei!" fra dem som prøver å gå forbi meg uten å si et ord. Såpass som å hilse når man er de to eneste langt oppi fjellet eller skogen, det forventer jeg faktisk!

Men så over til det som har gjort at jeg har noe å si om dette temaet, for jeg har lært noe nytt, av mine barn faktisk, som de har lært på skolen! For dere skjønner det, at hvis noen banker på døren og kommer inn i rommet, da skal man hilse og si "Hei!", MEN hvis noen bare kommer inn i rommet, uten å banke på, da skal man være stille og slett ikke hilse på!!! HVA I ALL VERDEN ER DET FOR NOE TULL?!?! Jeg må ærlig innrømme at jeg ble ekstremt overrasket over dette, for det har jeg aldri hørt før. Men sånn er det! Har dere hørt om denne høflighetsregelen?

Jeg må også medgi at jeg forventer at folk tar av seg ytterklærne, både ytterjakke, utebukse, lue og sko når de kommer inn i huset på besøk. Kanskje er jeg rar, men jeg synes faktisk det er ekstremt teit å ha folk på besøk i lue, eller med boblebukse på seg! Meget mulig at vi har det så kaldt i huset at de må ha det på, men selv synes jeg det går fint inne hos oss uten lue og annet yttertøy!

Og at jeg er tilhenger av at man sier; "Tusen takk!" og "Vær så god!", det har jeg tatt opp til det kjedsommelige i denne bloggen før, så den lar jeg ligge!

Noen andre som gjør seg tanker om dette temaet?
Takk for oppmerksomheten!

(P.S! Bildene denne gangen er bare googlet frem!)

For en fantastisk (IRONI) start på uka....

Søndag var en regntung dag her i nord, men vi dro på en ørliten cachejakt likevel. Her er guttene ved Kristentjønna, der fant vi cachen raskt og greit, søkk våte av regn og myr, men hvem bryr seg? Den andre vi leta etter fant vi bare ikke, vi ble bare ennå mere våte i regnet!!! Men sånn er det; noen finner man, noen finner man ikke!!!

Mandag morgen var det skolestart. Men sykdom stoppa den for den nybakte 9.klassingen! Feber, halsvonde, hosting snørr og gørr... Men heller ikke det rår man nevneverdig med.

Så skulle jeg til behandling i halv to-tia. Jeg hadde grua som bare pokker, men mine nærmeste hadde greid å overbevise meg om at det kom til å gå bra, og bli veldig bra! Den gang ei... Jeg ble møtt på en måte som jeg bare verken likte eller forstod. Ok, så måtte hun lese på dataen først om hvorfor jeg var der. Vente, vente... Så ble jeg bedt om å snakke om noe jeg likte å snakke om, noe jeg snakket med venninner om! For å være helt ærlig ble det helt feil for meg, jeg er ikke flink til å snakke med fremmede mennesker om ting som dreier seg om meg, og å sitte der å snakke om vær og vind med ei dame jeg ikke fikk kontakt med og ikke forstod; det ble bare helt feil.

Etter å ha sittet en time og bare fikk mer og mer inntrykk av at jeg ikke var et interessant cacus, og fått høre at hun forstod det sånn og sånn, og jeg hadde korrigert missforståelser opp ned og i mente, ga jeg opp og gikk. Ja, jeg er sykepleier, men jeg er ikke psykiatrisk sykepleier. Jeg vet ikke hva de driver med. Men hvis jeg hadde klart å snakke om alt som plager meg, med hvem som helst, da hadde jeg vel ikke vært i den situasjonen jeg er i!!!

Dama virka likegyldig til meg og min situasjon, og det kan selvsagt hende jeg tar feil, men hun klarte i allefall ikke forstå noe av det jeg sa, slik som jeg mente det - absolutt ingenting! Nederlaget var kolosalt og enormt. Etter å ha kommet meg hjem lå jeg i senga og spilte død til klokka sju! Er det virkelig ikke mulig å forstå hva jeg sier? Blir jeg så jævli missoppfatta av alle? Er jeg så utrolig vanskelig? Jeg vil jo ingenting annet enn å få hjelp, men blir oppfatta som om jeg ikke er intressert!!! Jeg ramla helt ned i bunnen igjen. Ga fullstendig opp!!!

Etter hvert fikk roet meg såpass ned at jeg innså at det måtte finnes en annen vei å lære å tenke annerledes, enn hos denne dama! Hun er sikkert hyggelig nok, grei nok, men måten jeg ble møtt på ble bare så helt utrolig feil for meg!

Så ble det mandag kveld, og vi satt her tre stykker med halsbetennelse og feber. Og i dag tidlig var det bare å konstatere at det ikke ble noe skole på gutta i dag! Jeg er nesten helt fri for stemme! Hele huset lukter tigerbalsam! Vi er innsmurte hele gjengen, og "vekk i morgen" går ned på høykant!

Ja, det er bare å bite sammen tennene å gå videre. Livet skal søren meg ikke være enkelt!!!

Dette ble vel det mest åpne og ærlige blogginnlegget jeg har skrevet noen gang! Kanskje går jeg over en strek? Kanskje er det dumt? MEN nå velger jeg nå likevel å prøve, så får jeg se hva reaksjonene blir! Forstår dere der ute hva jeg sier? Eller blir jeg bare missforstått av dere også?!?! Jeg bare må prøve for å finne ut av nettopp det!

Takk for oppmerksomheten!