Tur til Mofjellet!

I går kveld la jeg og en kompis ut på tur til Mofjellet. En ferd på 5 km lå foran oss til målet, samt en stigning på drøye 400 høydemeter. I sekkene var det hvitvin, kjeks og smågodt. Lommene fulle av godbiter til Mira.

To cacher og ett Ranatraskenklipp fristet såpass mye at motet var på topp. Vi starta kl 21:00, sola skinte og landskapet som er i ferd med å bli grønt er helt nydelig. Nå er vi kommet til den tiden på året her i nord hvor turene blir i nattens-mulm-og-dagslys-hele-døgnet. Nord Norge på sitt aller beste.

Første stopp var etter 50 meter, Klementinhaugen, her skulle en logg i en cache byttes ut.

Så ble det ett glass vin på Mandarinhaugen, før vi fortsatte mot første cache som skulle letes etter. Den fant vi ikke, leta nok ikke godt nok....

På bildet er vi kommet til gapahauken på Appelsinhaugen. Her er utsikten formidabel. Ny runde med hvitvin, smågodt og kjeks ved bordet som var pynta med både blomster og stearinlys. Vi fikk med oss solnedgangen mens vi satt her, antar klokka var rundt 23-23:30. Også her ble en logg i en cache byttet ut og etter en lang pause tok vi fatt på dødsbakkene opp mot Grotneshytta.

Ved ankomst Grotneshytta ble det ny pause med nødvendig tilbehør. Landskapet var helt nydelig i alle retninger. Månen lyste på blå himmel. Over fjellene ble skyene farget rosa, røde og lilla.

Nydelig himmel. Bildet lyver selvsagt litt, for det var mye lysere. Mens vi satt her diskuterte vi litt om vi skulle fortsette, men vi besluttet å prøve, selv om vi så at det var en del snø langs stien videre. Den verste stigningen var tross alt unnagjort og det så ut til å bare være litt over 2 km igjen.

Målet som var vindskjermen på Mofjellet, ca 450 moh, ble nådd. Ranatraskenkort ble klippet og cachen signert. Siden vi ble tom for vin allerede på Grotneshytta, ble det bare en kort stopp her før vi startet på returen. Jeg vet ikke om det gikk så mye raskere ned enn opp, for vi skravler og ler hele tia. Og så må det stoppes for å ha "Samsung-moment" og "Sony-moment" til stadighet.

Når vi kom ned til Appelsinhaugen var sola på vei opp over fjellene igjen. Ingenting er vel så flott som å være på tur og få med seg både solnedgang og soloppgang - i den rekkefølgen.

Så bar det ned for nok ett søk etter den cachen vi ikke fant på vei opp. Denne gangen gikk det bare ett par minutter før den var fremme og kunne logges. Mira var trøtt og sliten, klokka var blitt 03:00, så hun begynte å grave seg ett rede i mosen for å legge seg ned å sove mens vi leta etter cachen. Akkurat det var nok årsaken til at vi fant den så raskt som vi gjorde. Hun er blitt flink til å finne cacher!

Vi fortsatte nedover, Mira løp i forveien og kom til bilen lenge før oss. Vi skaffa oss skyss hjem, noe som gikk fort, så jeg var hjemme litt før kl 05. En fantastisk fin tur i godt selskap! Ranatraskenklipp nr. 11 er i boks!

Tur til Lapplia!

Etter å ha gjort ett forsøk på å gå over Mofjellet tidligere på dagen, uten særlig suksess... En historie for seg selv; Vi la i vei med friskt mot. Fra Anleggshammeren mot vindskjermen via Tjønna. Første bekken kom vi oss fint over, men 300 meter fra Tjønna skulle vi over ei lita elv. Mens jeg stod og så om det var mulig å komme over noen steder tok Mira sats og hoppa. PLASK! og så svømte hun for livet mens hun ble tatt av straumen nedover. Jeg løp nedover, hoppa utti og fikk fiska henne opp igjen. Phu! Det ble enden på den turen. Hjem for å tørke igjen :)

Utpå kvelden fant jeg ut at vi måtte da få tatt ett Ranatraskenklipp i dag om ikke annet. Hørte rykter om at det var greie forhold opp til Lapplia, det klippet jeg gruer mest til hvert år.

Det er sånn at når man parkerer bilen sier GPS'en at det er 645 meter i luftlinje til målet. Ikke så langt med andre ord. Men så skal man opp 260 høydemeter i løpet av de 645 metrene... (blir vel mer 40% stigning, ikke 38% slik det står på bildet) Ergo er det en ørliten smule bratt.

Vanligvis har jeg brukt 45-50 minutter opp, men i går var det få pauser oppover. En fot foran den andre, jevnt tempo, holdt meg fast i tauene og kom meg opp på rekordtid; 35 minutter. Jeg kjente at jeg levde, for å si det sånn, blodpumpa i kroppen fungerer i alle fall optimalt...

Lettelsen er enorm når jeg ser den lille smia oppå der. Ikke en eneste meter med flat mark, selv ikke der smia står. Så når jeg vet at bare jeg når veggen og får klippa Ranatraskenkortet, da er det ikke en eneste meter med oppoverbakke på vei til bilen igjen. Det er en god tanke.

Fornøyd med å ha overlevd årets tur til Lapplia og fått strøket den av lista var vi ved bilen igjen 1 time og 10 minutter etter start. Enda en del snø her oppe, men det var veldig greit å gå. Sola skinte over Mofjellet i det fjerne og selv om klokka var blitt 21, så er det fantastiske dagslyset på plass. Lyset som er en av de fantastiske tingene med Nord Norge.

Årets 10. Ranatraskenklipp er en realitet!

Badet i kjelleren er ferdig!

Nå er badet i sokkelen ferdig. Det vil si, det var ferdig til avtalt tid, 1. mai, jeg har bare ikke fått "knotet" meg til å fortelle om det...

Forvandlingen er ikke til å tro!

Jeg valgte å ikke legge meg opp i hvordan de løste utfordringene som dukket opp når de jobbet med prosjektet. Jeg sa sånn høvelig hvordan jeg hadde tenkt meg at ting skulle være, at jeg ikke ville ha fliser på gulvet og veggene.

Rørleggeren fant ut hvor det var best å plassere ting. Snekkerne fant ut hvordan utfordringene med å kle inn rør skulle løses. De valgte også ut gulvbelegg og plater til veggene. Passet meg utmerket!

Jeg er imponert over at de klarte å bli ferdig innen avtalt tid, tre firma var involvert, evnen til både å samarbeide for å ha jevn fremdrift og være løsningsorientert er upåklagelig.

Elektrikeren har skifta hver ei ledning i hele sokkel-leiligheta og jeg er strålende fornøyd med jobben han har gjort.

I tillegg er disse karene både trivelige og veldig festlige. Det har vært mye latter i disse ukene.

Siden prosjektet kostet mer enn nok, for å si det mildt, så måtte jeg spare penger med å kjøpe veldig billig baderom-innredning, dusj og vaskemaskin. Likevel ble alt veldig fint til slutt.

Jeg vet ikke om jeg tørr å si det, men renoveringa av den bittelille leiligheta i sokkelen har kosta meg drøye 250 tusen nå. Ennå gjenstår det fliselegging av gulvet i gangen, maling av tak og vegger i stua og 3 sett dørlister.

I tillegg skal jeg gjøre noe med trappoppgangen fra sokkelen og opp til "min" del av huset. Men det orker jeg ikke før til høsten, noe som er uproblematisk siden jeg bare skal leie ut til eldstemann og kjæresten hans.

Jeg må jo minne dere på om hvor jævli det var der nede før, som en elendig bunkers... (se bildet nederst på sia)

Ble ikke badet flott til slutt?!?!
Jeg er i alle fall strålende fornøyd!

Jeg minner dere om hvor jævli det var....

Geocachingtur på Nesna!

Mandag var det egentlig planlagt tur til Granneset/Bredek, men... det ble endring i planene og vi havnet på Nesna i stedet. Noen geocacher som ikke var logget, lokket ørlite mer enn risikoen for bomtur til fjellgårdene (på grunn av snø).

Det var langt ut på ettermiddagen før vi startet. Nydelig vårvær, ja, hele 10 plussgrader ;)

Første stoppen ble i Utskarpen. Her skulle vi prøve å finne en cache på ett gammelt kystfort fra krigens dager.

Etter å ha forsert en ny-gjødsla åker (ja, gjødsla med kumøkk...), en masse buskas, ei myr og klatret over ett gjerde, da kom vi frem til restene av dette fortet. Helt igjengrodd, så det var ikke så mye å se av det, men utsikten over fjorden var upåklagelig.

Her ble det bare en rask stopp for å signere loggboka og så tusla vi ned igjen og fortsatte ferden mot Nesna.

Ved ankomst på Nesna fikk vi turfølge og la i vei innover skogen. En geocaching-trail på 8 cacher og i underkant av 6 km.

Noen steder var det skogs-arbeider-vei å følge, av og til dukket det opp noen meter med sti... men stort sett var det myrområder og buskas.

På bildet til venstre er vi på turens høyeste punkt. Flott utsikt over kysten og grønne åser. Det er snart sommer!!! Ser dere det?!?!?

Vel tilbake ved bilene igjen var alle cachene, bortsett fra en, funnet. Skoene var våte og fulle av gjørme. Men gleden var stor over at vi atter en gang kan gå på snøfrie turer :)

Mira var sliten, skitten, våt, men fornøyd. Hopping og spretting i lyng og myr, trasking på gjørmete skogsveier, det setter sine spor hos en liten hårball.

Hun klarte å tigge til seg ett eple under rasten på toppen, ja, det ble spist og jeg var rimelig spent på om magen hennes tålte det. Noe som ser ut til å ha gått veldig bra. Festlig sjarmtroll.

På vei tilbake til Mo stoppet jeg på Sjonfjellet for å ta bilde av den nydelige utsikten. Klokka var blitt rundt 22:00 om kvelden og lyset var så vakkert som det bare kan være her i nord på denne årstiden.



Utsikt fra Sjonfjellet mot Træna.

Siden det ser ut til at det blir endringer i turplanene resten av uka også, så får jeg heller holde dere oppdatert med turene som blir en realitet. Ha en super dag videre!

Liten tur i Mofjellet!

Mo i Rana sett fra halvveis oppi Mofjellet.

Det begynner å bli fritt for snø rundt om i terrenget nå. Noe som er veldig godt for meg som ikke er så veldig glad i snø, selv om akkurat det har endret seg ørlite i vinter.

Elvene renner i små fosser nedover fjellsidene. På trærne begynner det å komme små knopper. Gresset gror og sola skinner. Det kan bare ikke bli bedre.

Den siste uka har jeg og Mira gått på tur i skogen hver dag. Stier og skogsveier er smeltet frem. En og annen geocache har vi funnet, men for min del begynner det å bli sørgelig få av dem igjen å logge her i Rana.

Heldigvis er det ikke lenge før flere av Ranatrasken-klippe-punktene er smeltet frem. Jeg er jo veldig glad i å ha turmål når jeg går.

De helt store og lange turene er det ikke blitt til i helga siden jeg er på jobb om natta. Men jeg tror det er lurt å ha noen dager innimellom med små turer som bare blir 5-6 km. De to neste ukene er det planlagt flere lange turer.

Tjønna ved Skistua i Mofjellet

Hvis det er mulig skal jeg og to kompiser gå til Bredek og Granneset på mandag. Jeg vet ikke hvor mye snø det er oppi der, så vi får se hvor langt vi kommer oss og om det er mulig å gå hele runden.

I helga håper jeg å komme meg opp på Dønnamannen sammen med ei venninne. Dønnamannen ligger på Helgelandskysten og er en rimelig luftig fornøyelse, sies det, men når andre folk kommer seg opp der, da skal nok jeg også klare det!

Helga etterpå blir det noen dager i Lomsdals-Visten sammen med en kompis. Det er vel over 25 år siden sist jeg var i det området vi skal gå i. Jeg er spent på om terrenget kommer til å virke kjent eller ikke...

Vår er en fantastisk ting og jeg storgleder meg til tiden fremover.
Jeg håper at dere alle har en super pinsehelg! :)

Myyyyyye geocachingaktivitet!

Den siste uka har det bare vært jobb, tur med Mira og mye geocaching.

Jeg hørte rykter om at en av de nypubliserte cachene i distriktet hadde vanskelighetsgrad 5 og hadde ligget urørt i 11 dager. Jeg samla sammen en gjeng til letedugnad ved midnatt på Kristihimmelfartsdag, men nyskjerrigheten tok overhånd, så jeg stakk innom området for å få ett overblikk.

Noen minutter etter at jeg kom, dukka det opp to biler, ei av dugnadsgjengen kunne heller ikke få ro i seg til å vente, samt to andre ute i samme ærende. Det ble ett hyggelig mini-event, hvor jeg plutselig fikk øye noe som absolutt ikke hørte hjemme i naturen der vi var; cachen selvsagt! Fornøyd kunne jeg logge som FTF, 11 dager etter publisering, utrolig til å være i Rana, hvor de fleste nypubliseringer blir logget innen det er gått 11 minutter etter publisering!

Utrolig nok min 14. FTF (First To Find) i år!
(Bildet til høyre er selvsagt av en annen logg og bildet over fra ett helt annet sted...)

Nei! AAA

Går det denne gangen?

I går var jeg og en annen geocacher ute på leting igjen. Cache høyt oppe i en fuglekasse. Gode råd er dyre når man ikke har med stige og treet ikke har en eneste gren å stå på... En pinne gjorde det mulig å fiske den ut og få den ned. Loggen ble signert - og da måtte selvsagt cachen opp og inn i fuglekassa igjen.

Etter masse, masse prøving og feiling som bestod i at jeg prøvde alene først. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk boksen i hodet når den ramla ut av kassa... like overaska hver gang, like vondt i hodet hver gang. Men så fikk vi, ved iherdig samarbeide cachen på plass ved hjelp av å kile boksen fast i en pinne og dytte den inn i fuglekassa med en annen. Fornøyd lukka vi luka mens vi lo noe fryktelig...

Pr. i dag har jeg logget 3228 cacher, men det begynner å bli tomt for grønne bokser på kartet her i Rana. Skrekk og gru! Egentlig begynner det å bli glissent overalt i 40-50 mils omkrets. Blir lange turer etter hvert nå.

Helt siden jeg startet med geocaching 25. mai 2010 har jeg notert cachefunnene i små notatbøker. Bok nr. 7 er halvskrevet nå. Cachens funn-nr., navn, dato for logging, hvilken type, hvordan den var gjemt, om det var noe spesielt med den, eventuelt også sluttkoordinater hvis det er en mystery eller multi.

I dag er det 17. mai feiring over hele landet. Heldigvis slipper jeg barnetog og masse styr. Russetiden er over for eldstemann i huset, han er rødruss i år. Det har vært moro for meg å ha huset fullt av feststemt ungdom. Likevel; gratulerer med 17. mai, alle sammen!

Geocachingtur til Saltdalen!

Bilde som viser starten av turen og elva vi gikk langs.

Det har vært fine dager i nord den siste tiden. Likevel er det sånn at snøen enda ligger tykt i de fleste turområdene her i Rana. Jeg er mildt sagt lei av snø!

Derfor lastet jeg inn cacher i Saltdalsområdet og så la jeg og Mira i vei dit. Jeg hadde sett meg ut en fin trail på 10 cacher over en strekning på 8,5 km. Det måtte da bli en fin tur i sola, tenkte jeg, og det stemte så absolutt.

Farlig norsk hengebro...

I dette området er snøen borte, så det var fint å tusle innover langs stien som går på begge sider av elva, noe som gjør at man går langs den ene siden først, krysser elva og på den andre siden tilbake.

Jeg var spent på hvordan Mira ville takle hengebroen, men som dere ser er hun på vei over den lenge før jeg kom frem til den. Supert! Siden jeg ikke er glad i disse hengekøyene over frådende elver er det greit å slippe å bære en firbeint hårball over dem.

Utsikt fra Kjemåfossen.

Det ble en nydelig tur i vakkert landskap. Noen avstikkere fra elva, selvsagt, slik er det å være geocacher. Oppe ved Kjemåfossen er utsikten vakker både mot fossen, Saltdalen og Solvågtinden. Den fjelltoppen er det enda en del snø på, så det blir nok ennå en stund før det blir aktuelt å gå opp dit.

Alle de 10 cachene langs ruta ble funnet. En mystery (løst for lenge siden), en multi (en til ble løst, men den skal logges neste gang) og så 8 vanlige cacher.

Saltdalen kl. 21:10. Nordland på sitt beste. Snart blir det midnattsol og dagslys hele døgnet. 

Ved den ene ble det ganske mye leting. Koordinatene ledet til den siden av stien som er mot elva, så mens jeg leta der hørte jeg ett "plask"! Mira falt i elva! Hun svømte som bare det, jeg hev fra meg mobil og GPS og gjorde meg klar til å hoppe utti. Da var hun heldigvis kommet så nært elvebredden at jeg kunne holde meg fast i ett tre med en hånd og gripe tak i sela hennes og løfte henne opp på land. Phu! Fy f... så redd jeg ble... Heldigvis gikk det bra. Svømme kan hun helt klart. Det kan nevnes at cachen var 10 meter fra stien på den andre siden, så hadde jeg lest hintet først kunne vi spart oss skrekkopplevelsen...

Dette bildet er også tatt ved 21-tiden, men siden sola skinte lyver bildet og skaper trollsk stemning.

Det ble en flott tur. Jeg valgte å ikke overnatte, kvelden var enda ung og det var god til å kjøre hjem igjen. Jeg gleder meg masse til resten av den kommende geocachingsesongen. Det blir garantert mange flotte turopplevelser i vakker natur.

Årets turdag nr. 23

Omplassering av hund!

Mira er ett sjarmtroll.

Det er nå gått en måned siden jeg adopterte Mira. En 8 år gammel Amerikansk Cocker Spaniel. For oss har denne prosessen vært helt uproblematisk. Mira fant seg godt til rette fra dag en. Har vært glad, tillitsfull, trygg, lydig og enkel å ha med å gjøre hele tiden, selv om hun finner på noen rampestreker innimellom.

I tiden som har gått siden Mira kom hit, har jeg tenkt en del på dette med omplassering av hund.

Selv brukte jeg mye tid til å tenke over om jeg egentlig ville ha hund, det er helt klart mye arbeide med dem og de krever en god del omsorg og oppmerksomhet.

Noen måneder før Mira ble adoptert begynte jeg å følge med på annonsene på finn.no. Jeg leste veldig mange annonser, men ingen føltes helt rett for meg.

Jeg viste at jeg helt klart ikke hadde lyst til å oppdra en valp.

I tillegg hadde jeg følgende kriterier;

• En voksen hund. Ferdig fysisk utviklet og oppdratt.
• Mellomstor. Ikke så liten at den ikke ville klare fjellturer (siden jeg lever ett aktivt liv), ikke så stor at jeg ville slite med å finne "barnevakt" om det skulle bli behov for det.
• Ikke utrygg i møte med andre hunder. Siden jeg bor i byen vil det være naturlig å møte mange andre hunder når man går tur i nabolaget.
• God helse.
• Ikke utrygg i møte med barn. Selv om jeg ikke har små barn, så møter man barn overalt.
• Ikke en jakthund. Jeg går ikke på jakt og kan ingenting om hvordan disse hundene opptrer.
• God dialog med tidligere eier.
• Årsaken til omplasseringen. Det kan være mange årsaker til at noen vil omplassere hunden sin. Men jeg ville ikke ha en hund som ble omplassert på grunn av allergi eller at noen bare var lei av å ha hund. Dette fordi at hunden da kanskje ikke hadde fått nok omsorg og oppmerksomhet i tiden før avgjørelsen ble tatt. Jeg ville ha en hund som hadde det bra der den var.
• At tidligere eier følte seg trygg på at hunden ville få det godt hos meg.

Det som ikke var viktig for meg var;

• Rase og stamtavle. Jeg kunne like gjerne ha en blandingshund. Ønsket meg en turvenn, ikke en utstillingshund.
• Pelsstell. Jeg har god tid til å stelle pelsen til en hund.
• Alder, bare den var voksen.

Jeg ga meg god tid. Å overta ansvaret for en hund er noe man må være helt sikker på. Den er ett levende vesen som man ikke bare kan gå lei av. Man må tenke mange år frem i tid.

Mira med langhåra pels, en stund før hun ble adoptert.

Før påske kom jeg over en annonse jeg leste flere ganger. Denne var om Mira. Det som stod i annonsen følte jeg passet for meg. Jeg brukte påsken til å tenke over om jeg skulle ta kontakt. Noe jeg bestemte meg for å gjøre.

For oss har denne prosessen gått utrolig bra. I forkant var jeg forberedt på noen dager med at hun ville savne sitt gamle liv, ikke spise noe særlig og kanskje "sture" litt. Dette skjedde ikke. Det har vært mye spennende som har skjedd her, mye aktivitet og mange å få all oppmerksomhet fra. Og mange å stjele mat fra... festlig frøken...

Mira løper i Talvikparken.

Man må heller ikke tro at det er gratis å ha hund, for det er det ikke. Selv om hunden eventuelt blir omplassert vederlagsfritt, så er det andre ting som koster en del. De bør ha bur og seng. Matskåler, mat, bånd og dra-seler. De trenger veterinær-tilsyn og medisiner når de blir syke.

Jeg har brukt mye penger på utstyr, veterinær og medisiner siden hun fikk dobbeltsidig ørebetennelse. Det vil også koste en del å få "pass" slik at hun kan bli med over grensen til Sverige. Alt dette i tillegg til fòr og godbiter. Hun har heldigvis ID-chip, men må bare omregistreres til meg, noe som er viktig i tilfelle hun kommer bort ett sted.

Jeg har en oppfordring til alle som ønsker seg hund, om det er en omplasseringshund eller en valp;

• Sjekk hele familien for allergi før du får hunden.
• Finn en hund som passer inn i ditt liv. Det er du som får hund, ikke ungene eller naboen.
• Forstå at den må få gå/løpe tur hver dag, uansett vær.
• Forstå at den lever lenge i ca 15 år, du skal ha tid til den så lenge.
• Innse at alle hunder krever pelsstell. Børsting og vasking.
• Hele huset blir fullt av hundehår og sølete poteavtrykk. Det kommer man ikke unna.
• Ha for alt i verden økonomien i orden. Det koster en del å ha hund og uforutsette utgifter kan dukke opp.

På skitur i fjellet.

Alt dette er kanskje helt opplagt, men ekstremt viktig å tenke over. Vær sikker før du skaffer deg hund. Hvis du ikke har hatt hund før kan det være greit å prøve å få låne en hund en måneds tid, være hundepasser mens eieren er på ferie eller noe.

Jeg er utrolig glad for det valget jeg har gjort. Føler meg kjempeheldig som har fått overta Mira og er veldig takknemlig for at tidligere eier viste meg tilliten verdig. Tusen hjertelig takk, Stina.

Nå gleder jeg meg enda mer til sommeren. Det kjennes veldig fint å ha fått en turvenninne.

Må man på "ekstremtur" for å ha en fin tur?

Moloen på Mjølanodden

Jeg fant i dag frem tre bilder fra hverdags turene som jeg har vært på den siste tiden. Er det ikke flott? Bare ett par km fra ytterdøra mi i sentrum av Mo?

På Facebook og Instagram møter jeg daglig på bilder fra storslåtte "ekstremturer". Jeg bruker ordet "ekstremtur" om turer som går til toppen av høye fjell, over flere dager på vidda og under værforhold som ikke alltid er like trygge. Turer som er blitt allemannseie, men som jeg likevel betrakter som "ekstreme". Egentlig er de bare litt lengre og fysisk krevende enn andre turer, men likevel bruker jeg ordet "ekstremtur".

Mange av bildene viser glade mennesker som står på toppen av ett fjell, med sola glittrene rundt seg. Noen viser så vidt ansiktene, omgitt av tåke og snø. Jeg vet absolutt hvilken fantastisk følelse det er å stå på toppen, for det er det. Likevel har jeg, under mine tusle-turer i sentrumsnære strøk, tenkt på at det er en fin tur å bare gå en slik dagligdags tur også. Det er mye fint å se på.

Jeg hører oftere og oftere ting som f.eks.; "Jeg trenger ikke nå de høyeste toppene for å ha en fin tur!" og "Toppturer er ikke min greie, jeg går heller i skogen og på fjellet uten å nødvendigvis måtte komme meg øverst." Da har jeg begynt å undre på hvorfor folk er begynt å si slike ting. Kan det være alle bildene fra "ekstremturene"?

Fjæra på Mjølanodden

Det er så mange måter å ha en fin tur på. Alt etter dagsform, hvor mye tid man har til rådighet og ikke minst hva man selv ønsker. Ikke alle har behov for at enhver tur skal være en topptur eller en ekspedisjon over flere dager.

Da undres jeg også; blir terskelen for å dra på en vanlig tur høyere av alle bildene og beretningene fra "ekstremeturene" som er gjennomført av "mannen-i-gata"? Blir gleden over den vanlige fjellturen, skogsturen eller rusleturen mindre av dette?

"Stairway to heaven"

Mange har stor glede av å legge ut bilder fra turer på Facebook og Instagram. Jeg også. I tillegg til her på bloggen. Det jeg selv ser er at bilder fra lange turer og toppturer skaper mer oppmerksomhet enn de kortere hverdagsturene. Til tross for at bildene fra hverdagsturene mange ganger er mye finere enn dem fra toppturene. Det forundrer meg litt.

Jeg koser meg på alle turer, uansett hvor jeg går og helt uavhengig av været. Jeg koser meg mye med å se på bildene fra andres turer. Så begynte jeg å legge merke til at jeg syntes bildene fra små bålturer i fjæra, rusleturer i skogen og bilder fra oppkjørte skiløyper virket vel så flott som bildene fra "ekstremturer". Dette selv om mange av disse "ekstremturene" er turer jeg selv har ett ønske om å dra på og som jeg ganske sikkert kommer til å gjennomføre en gang.

Gjennom de 5 årene Villmarkshjerte har eksistert har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg har inspirert folk til å dra på tur. Det er jeg faktisk ganske stolt av. Tross alt er de aller fleste av mine turer dagsturer som alle kan gjennomføre. Overalt finnes slike turmuligheter.

Så mitt svar på spørsmålet jeg stilte i overskriften er;
Nei, man må slett ikke dra på en "ekstremtur" for å ha en fin tur!

God tur, folkens! Kos dere masse og nyt omgivelsene :)

Tur til Mastutofta!

Endelig fremme, Mira fikk sitteunderlaget og godbit.

2. mai og solskinn. Ingen dag å sitte inne på. Tursekken ble pakket med lett innhold og jeg bestemte at dagens turmål skulle være Mastutofta.

Så vi la i vei. Jeg antok at det var litt snø innimellom de siste hundre høydemetrene, men det var ikke bare litt og ikke bare de siste hundre høydemetrene...

Første delen av turen går langs en skogsbilvei som leder til en kraftstasjon. Her var det fint å gå, til tross for at det lå snø i enkelte partier. Gamle scooterspor hadde gjort snøen hard, selv om det utenfor scootersporet var "sukkersnø" som jeg bare sakk gjennom.

Litt snø å vandre i... uten ski, selvsagt...

Av en eller annen mindre lur årsak fant jeg ut at jeg skulle ta av fra veien og følge stien, dette til tross for at jeg så at det var mye snø den veien. Det resulterte i at godt over halvparten av de 3 km til målet ble en stor fysisk påkjenning; dyp "sukkersnø", jeg sakk ned i snøen til knærne for nesten hvert eneste steg.

Stien var selvsagt borte... så da gikk jeg i høvelig rett luftlinje mot målet. Det gikk høvelig greit og vi kom fram etter en times tid.

Mastutofta ble mitt Ranatraskenklipp nr. 9 i år. Ergo er jeg godt i gang. Klippepunktet er flyttet ut av den tette skogen dere ser i bakgrunnen på bildet.

Det er nå plassert på veggen til den lille hytta som står der hvor det en gang stod en fjellgård. Denne lille detaljen har jeg kritisert flere ganger. Hvorfor ha klippepunktet inne i mørke granskogen, når restene etter den gamle gården ligger 50-60 meter unna? Nå er jeg fornøyd med plasseringen.

Hytta er knøttlita, inneholder bare bord og stoler, en liten kjøkkenbenk, noen hyller og en vedovn. Den er selvsagt låst. Jeg vet ikke hvem som eier den, men dette er ei sånn lita stue som hadde vært fin å finne ulåst. Likevel, siden den sikkert er i privat eie er det veldig forståelig at den er låst.

Vi gikk ikke i retur samme veien som vi kom opp. Jeg valgte å gå i rett luftlinje mot skogsbilveien. Fra Mastutofta er det rundt 300 meter ned til veien. Dette i stedet for å ta av ved kraftlinja og gå 1,5 km gjennom skog og over myrer.

Gjennom granskogen var det snøfritt. Over myra var det dyp "sukkersnø". Over elva var det fine steiner å gå på, trodde jeg... det viste seg at den første var veldig løs... dermed fikk jeg testa temperaturen på vannet i elva... den er kald, kan man si. Søkk våt på beina, opp til knærne, kom vi oss omsider opp på veien. Kompakt snø å gå på, før det omsider ble snøfritt.

Det var rein i området, jeg så en og annen innimellom, men lot Mira fortsette å være løs. Hun virket ikke til å legge merke til dem eller bry seg om dem. Bare en halv km eller så, fra bilen, dukket det opp en flokk på 10-11 rein ute på myra rett ved siden av veien. De vises ikke så godt på bildet, men 3 av dem er på bildet.

Jeg var litt spent på om Mira kom til å løpe mot dem, men nei. Hun så på reinen, snudde seg og så på meg, så på reinen igjen og så tuslet hun bare videre nedover veien. Når flokken begynte å løpe vekk fra oss var jeg sikker på at hun kom til å løpe etter, men nei, hun stod bare helt i ro og så på dem. Så fortsatte vi mot bilen. Utrolig hund. Jeg er spent på om hun kommer til å fortsette slik, eller om jaktinstinktet vil komme til syne etter hvert. Pr. i dag tviler jeg sterkt.

Alt i alt en fin, men litt slitsom tur (på grunn av snøen). Totalt 6 km og 2,5 timer på tur inkl. en halv times pause. Nå vet jeg for all fremtid at jeg kommer til å følge skogsbilveien helt til jeg ser kraftstasjonen og gå opp gjennom granskogen det siste stykket. Mye enklere.

Årets turdag nr. 22