Tur til Lapplia!

Etter å ha gjort ett forsøk på å gå over Mofjellet tidligere på dagen, uten særlig suksess... En historie for seg selv; Vi la i vei med friskt mot. Fra Anleggshammeren mot vindskjermen via Tjønna. Første bekken kom vi oss fint over, men 300 meter fra Tjønna skulle vi over ei lita elv. Mens jeg stod og så om det var mulig å komme over noen steder tok Mira sats og hoppa. PLASK! og så svømte hun for livet mens hun ble tatt av straumen nedover. Jeg løp nedover, hoppa utti og fikk fiska henne opp igjen. Phu! Det ble enden på den turen. Hjem for å tørke igjen :)

Utpå kvelden fant jeg ut at vi måtte da få tatt ett Ranatraskenklipp i dag om ikke annet. Hørte rykter om at det var greie forhold opp til Lapplia, det klippet jeg gruer mest til hvert år.

Det er sånn at når man parkerer bilen sier GPS'en at det er 645 meter i luftlinje til målet. Ikke så langt med andre ord. Men så skal man opp 260 høydemeter i løpet av de 645 metrene... (blir vel mer 40% stigning, ikke 38% slik det står på bildet) Ergo er det en ørliten smule bratt.

Vanligvis har jeg brukt 45-50 minutter opp, men i går var det få pauser oppover. En fot foran den andre, jevnt tempo, holdt meg fast i tauene og kom meg opp på rekordtid; 35 minutter. Jeg kjente at jeg levde, for å si det sånn, blodpumpa i kroppen fungerer i alle fall optimalt...

Lettelsen er enorm når jeg ser den lille smia oppå der. Ikke en eneste meter med flat mark, selv ikke der smia står. Så når jeg vet at bare jeg når veggen og får klippa Ranatraskenkortet, da er det ikke en eneste meter med oppoverbakke på vei til bilen igjen. Det er en god tanke.

Fornøyd med å ha overlevd årets tur til Lapplia og fått strøket den av lista var vi ved bilen igjen 1 time og 10 minutter etter start. Enda en del snø her oppe, men det var veldig greit å gå. Sola skinte over Mofjellet i det fjerne og selv om klokka var blitt 21, så er det fantastiske dagslyset på plass. Lyset som er en av de fantastiske tingene med Nord Norge.

Årets 10. Ranatraskenklipp er en realitet!