Ranatrasken sesongen 2015 er avsluttet!

30. november var Ranatrasken sesongen 2015 over. Min 8 sesong - og ei heller denne gangen fikk jeg klippet alle klippene... Bare 19 av årets 26 poster ble besøkt, dumt, men i år strakk bare ikke tiden til.

Siden snøen lå så fryktelig lenge i år var flere av klippepunktene "utilgjengelige" til langt utpå sommeren.

Sesongens vinterturer (desember-mars) ble; Skistua, Stortjønna, Skjålia (Skravelhaugen), Granneset, Røssvollia og Raudfjellet.

I april og mai begynte snøen å bli borte i de nære strøk og jeg tok sjansen på noen turer uten ski. Tortenkøta, Bjynnlisletta, Mastutofta, Lapplia og Mofjellet ble besøkt. Snøen lå ennå i landskapet, men turene gikk nå greit likevel.

Sommeren kom, men snøen lå igjen i fjellet både i juli og august. Virvasshytta, Kubben, Fesklausvatnet, Glomdalsvatnet, Blerekan, Hammertjønna, Stangfjelet og Heramsvarden ble besøkt.

Det er ingen tvil om at årets fineste Ranatraskentur var til Blerekan. Nydelig sommervær, telt, fiske og vakre omgivelser. Slike turer håper jeg at det blir mange av i 2016.

Totalt har sesongens 19 gjennomførte Ranatraskenturer resultert i ca 15 mil på tur. Mange fine opplevelser, utfordringer og mye glede.

Jeg kan innrømme at "nederlaget" over å ikke rekke de 7 siste klippene har gjort at jeg ikke har levert inn klippekortet til å være med i trekningen om en masse fine premier hos Rana Turistforening...

Men som ved avslutning av alle tidligere sesonger; NESTE sesong SKAL jeg klare ALLE klippene! (thi-hi)

Tusen takk for turfølget til alle som har vært med meg på tur i år, både fysisk og her via bloggen!

Tur over Mofjellet og Stangfjellet!

Nydelig landskap å gå i.
Men hvorfor bærer folk sekker med stein til fjells?

I går ettermiddag var temperaturene såpass at vi bestemte oss for å gjøre ett forsøk på en tur vi har snakka om lenge; gå fra masta på Mofjellet, via Hammerfjønna, over Mofjellet, Stangfjellet, i retur via Heramsvarden og tilbake til masta på Mofjellet. Ranatraskentur med mulighet for 3. klipp på kortet.

Verken jeg eller turfølget hadde gått denne turen før, i juli i fjor gikk vi ca halve løypa Hammertjønna (link) og Heramsvarden (link), allerede den gang snakket vi om at det måtte være mulig å gå til Stangfjellet videre fra Heramsvarden.

Vakkert landskap.
Men snøen smelter ikke her, spørs om vi ikke får en ny isbre?
Turfølget foreslo at den burde hete
Mofjellbreen.
Det synes jeg er ett passende navn.

Vi startet ved 18 tiden søndag kveld, når alle vi møtte var på vei ned fra fjellet etter en flott dag i sola. For Mira var det enda litt for varmt, så jeg var spent på hvordan dette ville gå. Fra startsted på masta på Mofjellet er det ca. 1,2 km til første klipp; Hammertjønna. Etter klipp her fikk Mira en svømmetur i vannet før vi fortsatte.

Neste mål var Stangfjellet. I luftlinje 7,66 km unna. Vi fulgte en god sti til ett fiskevann som heter Sløykvolltjønna. Derfra var det navigering i terrenget. Jeg gjorde en ørliten feilvurdering av hvor vi burde gå. Dermed gikk vi opp til sørvest siden av Stangfjellet, til toppen, 860 moh, og ned igjen til klippepunktet. Nå var det ikke helt dumt å gå opp dit. Vi har vært på "topptur"! Utsikten var formidabel. Okstindan, Akersvatnet, Fesklausvatnet, Rauvatnet, Høgtuva, ja, jeg kunne fortsatt å remse opp. Her så vi solnedgangen. Klokka var blitt ca 22 og vi hadde brukt totalt 4 timer hit fra startpunktet, inkl pauser. 8,5 km vandring fra Hammertjønna. (Obs! Feil koordinater i Ranatraskenheftet, de riktige er; N66 14.411 E014 24.628)

Vi har nådd Stangfjellet, sola går ned, halvmånen lyser.

Etter litt mat, drikke og fotografering her, fortsatte vi turen. Nå gikk vi ned på den andre siden av fjellet. Mørket kom sigende og etter ett par km måtte vi ta i bruk lommelykt. Derfor ble navigeringen videre etter GPS, mest mulig rett luftlinje mot Heramsvarden. Over myrer og myrhull... vi var søkk våte til midt på leggen. For å få nytte av lyset begge to, gikk vi ganske tett ved siden av hverandre med Mira mellom oss. Hun gikk rett og slett "fot" for å se hvor hun skulle gå.

Terrenget var egentlig greit, en del opp og ned, utsikten var bare lys fra himmelen i horrisonten og hyttene ved Rauvatnet, ellers var mørket nesten totalt. Med ett er vi rett nedenfor Heramsvarden og stolpen stod som ett monument mot himmelen.

Heramsvarden ved midnatt
6 km og 2,5 times vandring gjenstår.

Klokka er blitt akkurat midnatt når vi er fremme, ca 5 km i mørket er tilbakelagt fra Stangfjellet. Vi hadde brukt ca 1,5 timer. Her satte vi oss ned og nyt utsikten. Lysene fra byen og langs E6 opp til Røssvoll vises foran den rød-gul-lilla horrisonten. Ranatraskenkortene ble klippet og turen fortsatte. Herfra skulle vi prøve å treffe rett på stien der den slutta ved Sløykvolltjønna.

Stien traff vi litt nord om der den sluttet, etter ett par km. Fortsatt gikk vi i lyset fra lommelykta. Å følge stien er selvsagt veldig greit. Her har vi gått før og vet at terrenget er rimelig flatt.

Etter å ha tilbakelagt 21,4 km og vært 9 timer på tur var vi tilbake ved bilen ved 03 tiden. Vi var oppspist av mygg, millioner av mygg hadde svermet omkring oss hele turen fra start til slutt. Det hadde ikke vært ett vindpust, så myggen hadde gode forhold for å forsyne seg av oss. Mira var lykkelig når jeg åpnet bildøren. Å gå om natten er ikke noe for henne. Da vil hun sove.

Vandringen var utrolig flott og skal helt klart gjentas til neste år, men da i dagslys og litt tidligere i sesongen, det var vi helt enige om. Jeg antar at vi vil velge en dag med bittelitt vind i fjellet også, for å slippe å være så omsvermet!

Mitt Ranatraskenklipp nr. 17, 18 og 19 er klippet!
Turfølget klippet sitt nr. 12 på Heramsvarden!
Kommer vi i mål med 26 klipp i år?!?!

Årets turdag nr. 66 - jeg storkoser meg med livet!

3 dagers fisketur til Blerekan!

Dama på bildet ER glad, men ble tatt i ett alvorlig sekund ;)

Omsider kom sommeren til Helgeland. Skikkelig sommer med temperaturer på over 20 grader. Noe vi slett ikke er vant til, men så veldig glade for å få lov til å oppleve.

Uansett vær hadde vi planlagt en fisketur til Blerekan. Ett område som ligger i Virvassdalen like sør for Saltfjellet. Jeg har vært her noen ganger før, da bare for å klippe Ranatraskenkortet og gå i retur, men denne gangen skulle vi ligge i telt i to dager.



Med ett lå det ett barkehjerte i haugen som skulle bli opptenningsved!

Ørreten blir skåret beinfri!

I det nydelige sommerværet, med 22 grader, la vi i vei opp på fjellet. Ikke mye trekk i luften, så myggen hadde ett festmåltid!

Vi hadde ikke helt bestemt hvor i dette store området vi skulle slå leir, men vi bestemte oss for å gå i retning Litj Blerekan, etter at jeg hadde klippet Ranatraskenkortet for 16. gang i år, selvsagt.

Etter å ha gått en km eller så til, fant vi ett fint leirsted. Jeg pusla litt rundt campen og nøt stillheten, mens Lasse gikk ett stykke videre for å prøve fiskelykken. Det gikk ikke mange minuttene før han kom smilende i retur... med en ørret på ca 2,5 kg! Han fortalte at det var den største ørreten han noensinne hadde fått i fjellvatn. Klart han måtte til Rana for å få til det! ;)

Stor, tykk og rød fisk! Den ble raskt skåret opp, noe kokt til Mira og Una, det meste stekt til oss. Egentlig mye mer enn nok mat til oss, men alt ble borte på rekordtid. Knasende god og spist med fingrene. Det viste seg at Mira ikke likte kokt fisk, så Una fikk den og Mira fikk av den stekte....

Ørreten blir stekt i nydelige omgivelser ved Blerekan.

Dagen etter bestemte vi oss for at vi skulle tusle videre innover, litt forbi det stedet der Lasse fikk ørreten. Vi prøvde å fiske litt, men stekende sol og blankstille vann er ikke ideelt fiskevær. Hele tiden vaka fisken her. Vannet var levende. Derfor vi bestemte oss for å flytte campen hit.

Vi kosa oss med bål og innimellom noen kast med fiskestanga. Utpå kvelden, når temperaturen ble litt mer levelig, gikk vi ett stykke videre innover landskapet for å se. Det er vakkert. Rett og slett vakkert. Ett enormt område med ett utrolig nettverk av små fiskevann som henger sammen med elver og bekker.

Og for de som lurer på om det blir mye multer her, slik som det vanligvis gjør, ja, til dere kan jeg avsløre at hvis sommeren varer en måned til, da er det en mulighet for at multeblomstene får knytt seg og at det blir noen bær... men jeg tviler...

Vi gikk over en stor snøflekk ett sted på stien og det lå snø helt ned i vannkanten ved campstedet vårt. Ingen tvil om at våren kommer sent i år!

Vakre Blerekan i sommersol og uten ett vindpust.

Turen har båret preg av en total ro. Bare avslapping, bare lyden av elvene, fuglene, bålet og samtaler om alt og ingenting. Jeg virkelig storkoser meg med livet.

Bildet er tatt ved midnatt. Himmelen glødet bak fjellene.

Enda er det ikke veldig kaldt om natten, det er heller ikke helt mørkt. Teltet fungerte utmerket som bolig for oss fire. Heldigvis klarte vi å holde myggen ute slik at vi ikke ble myggmat. For jeg kan love dere en ting; det er MYE mygg i dette området!

Nok en gang er det bare å si; jeg lever ett fantastisk liv!
Årets turdag nr. 65

Tur til Glomdalsvatnet!

Glomdalsvatnet i Rana.

Tirsdag og sommer på Helgeland. En slik dag er det bare å nyte med å dra på en kort tur i vakkert landskap. Sove etter nattevakt? Nei, sove skal jeg tydeligvis ikke gjøre før jeg blir urgammel....

Allerede mandag avtalte jeg med en kompis å gå til Glomdalsvatnet, slik at vi kunne få klippet Ranatrasken kortet. Vi hadde begge sett værmeldingen og funnet ut at hvis vi skulle gå turen i sommersol, så måtte det bli akkurat denne dagen. Turen er blitt en årlig tradisjon for oss. Koselig med slike "skravleturer" i lettgått terreng.

Etter en times kjøretur fra Mo, parkerte vi bilen og tuslet inn i den grønne og frodige Glomdalen som badet i sollys.

T.v.: langs elva oppover mot Glomdalsvatnet, dit vi skulle.
T.h.: nedover elva, mot Fisktjørna, der vi kom fra.

I strid med tradisjonen gikk vi ikke ned til Marmorslottet denne gangen. Jeg orker ikke utsette meg selv for redselen for at Mira skal havne i denne elva... da hadde vi nok aldri sett henne igjen, så marmorformasjonene får vente til en senere anledning.

Stien er god og tydelig å følge, dalføret er ett spektakulært skue, som alltid. Ekstremt frodig i år, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på all nedbøren som har vært. Etter en liten times vandring var vi fremme. Jeg tryllet (som vanlig) i meg alt for mange gode kjeks... og Mira fikk alt for mange godbiter...

Jeg fatter og begriper ikke hvorfor jeg ikke kan lære å spise 2-3-4 kjeks i stedet for 12-13-14 stykker?!?! Men er de gode, så er de gode... og da er det ikke noe poeng i at de blir ødelagte i sekken, eller hva?!?!

Ranatrasken kortene ble klippet og etter en ørliten fotoseanse startet vi på returen. Litt dumt å ikke ha mulighet til å bli værende eller følge stien videre, men siden jeg skulle på jobb hadde vi ikke noe valg.

Årets Ranatraskenklipp nr. 15 er i boks! Bare 11 igjen :)

Verdens vakreste lille hårball stilte opp som fotomodell. Hun er blitt ekstra snusk nå som pelsen på ørene har fått krøller :)

Tur til Fisklausvatnet!

Søndag er en fin dag å dra på tur. Det er sommer og skikkelig nordnorsk sommervær; overskya, regn og 10 grader. Bare å kle på seg ull og Goretex-klær og komme seg ut.

Ranatraskenklipp nr 14; Fisklausvatnet var målet. Kort tur på rundt 5 km i enkelt terreng. Så vi kjørte opp til Umbukta og innover mot Akersvatnet for å starte turen.

2. august. Endelig kommer våren i fjellet. Fjellbjørka har fått noen knopper... Ja, du leste riktig; KNOPPER!!!

Noen andre buskaser hadde også fått knopper, men heldigvis var det bedre for den vanlige bjørka, for den var blitt grønn, til tross for at snøen enda lå flere steder i terrenget.

Det var mye vann i Fisklausvatnet, mer enn jeg har sett noen gang. Det medførte at det ikke var mulig å ta noen snarveier i år, vi måtte følge stien.

Manglende snøsmelting er ingen hindring for at soppen vokser her oppe, for det var mye fin rødskrubb langs stien. Jeg plukket den ikke. Jeg synes faktisk det er litt tidlig å starte soppsesongen, til tross for at jeg har sett mye fin sopp i skogen de siste ukene.

Utover odden mot naustet til Statskog, der klippepunktet henger på veggen, var det frodig. Gule blomster og blåbærlyngen var blitt grønn.

Selv om Una syntes det var moro å rulle seg i snøen, kjenner jeg at 2. august er en dato jeg kan styre min begeistring for snø. Mira ble bare stående å se på at Una rullet seg i den kalde hvite snøen. Jeg tror hun også kan styre sin begeistring for dette.

Til tross for gråvær, regn og snø på stien var det veldig godt å komme seg ut på en liten tur i skog og mark etter noen late dager med bare små tusleturer rundt om i sentrumsnære strøk.

Jeg krysser fingrene for at sommeren snart kommer. Det hadde vært fint å kunne ha på seg shorts en gang eller to i år....

Kveldstur til Kubben!

Steinhjerte, ett ekte Villmarkshjerte!

Lørdag kveld, etter en lang dag med rydding hjemme, var jeg så sliten (man blir sliten av å rydde hjemme) at jeg bestemte meg for at det kunne være greit med en liten fjelltur.

Selv om tåka ennå lå ned i fjellene kjørte jeg mot grensen til Sverige for å gå fra Umskartjønna og opp på Kubben, 1019 moh. Når vi startet lå tåka ned til 800 moh, antar jeg, men terrenget er kjent og jeg håpet den ville lette etter hvert.

Varder på vei opp, Mira koser seg på fjelltur.

Denne gangen startet jeg ikke med å gå over myrene og rett opp fjellsia. Denne gangen gjorde jeg som jeg har tenkt så mange ganger før, jeg gikk stien langs fjellryggen. Jeg kan love dere en ting; turen er litt lengre, 4 km, mot 2,7 km om man går rett opp, men utrolig mye lettere å gå. Jeg brukte bare ett kvarter lengre tid, men så gikk jeg å sendte meldinger på telefonen nesten hele tiden, da må man gå litt saktere. Antar jeg hadde brukt en time om jeg hadde droppet å sende bilder og meldinger hele veien....

Vel, vel... Det var mange steinhjerter langs stien, veldig mange, så jeg tok bare bilde av to av dem. Fantastisk hva naturen kan skape.

Mira er i storform. Både turen i Virvassdalen og denne turen har hun løpt, hoppet, svirret rundt og logret masse. Godt å se at hun er blitt så bra igjen.

Snø, tåke og Ranatraskenklipp.

På turen opp kjente jeg at denne sommeren er som en evigvarende vår. Snøen smelter ikke. Flere steder måtte vi gå over partier med hard og kompakt snø. Det var glatt med goretex-sko og flåg rett ned på høyre side når vi gikk opp. Guffent.

Tåka hadde lettet litt, men når vi kom til toppen lå den tykk og dermed var det sørgelig lite utsikt. Likevel; hva gjør vel det? Vi var fremme, Mira fikk noen godbiter og årets Ranatrasken-klipp nr 13 er en realitet.

Fornøyd tuslet vi nedover igjen. Det var for kaldt til å bli værende på toppen. Ingen utsikt å nyte her oppe, så vi gikk ned ett par hundre høydemeter og satte oss ned i 10 minutter for å nyte utsikten. Mira fikk selvsagt flere godbiter, hvis ikke hadde hun nok krøpet helt inn i tursekken....

Etter 2,5 timer på tur, dro vi hjem igjen. Bare en snartur innom butikken for å handle litt nødvendigheter, så kunne vi dumpe ned i sofaen. Jeg besluttet at det absolutt ikke ble mer rydding i dag.... Jeg får fortsette i morgen... eller noe sånn....

Håper alle har en fortryllende søndag!

Og noen trøstens ord til alle som bor i nord;
det sies at når vi har en sommer som dette, da får vi en nydelig høst!
La oss håpe det stemmer :)

Årets turdag nr. 59 - ett fantastisk liv -

Bildet øverst; Mira poserer i 1 sek. på toppen.
Bilde nederst til venstre; utsikt mot Sverige og snødekte fjell.
Bildet nederst til høyre; toppen skimtes på vei opp, bare drøye 250 høydemeter igjen.

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Tur til Mofjellet!

I går kveld la jeg og en kompis ut på tur til Mofjellet. En ferd på 5 km lå foran oss til målet, samt en stigning på drøye 400 høydemeter. I sekkene var det hvitvin, kjeks og smågodt. Lommene fulle av godbiter til Mira.

To cacher og ett Ranatraskenklipp fristet såpass mye at motet var på topp. Vi starta kl 21:00, sola skinte og landskapet som er i ferd med å bli grønt er helt nydelig. Nå er vi kommet til den tiden på året her i nord hvor turene blir i nattens-mulm-og-dagslys-hele-døgnet. Nord Norge på sitt aller beste.

Første stopp var etter 50 meter, Klementinhaugen, her skulle en logg i en cache byttes ut.

Så ble det ett glass vin på Mandarinhaugen, før vi fortsatte mot første cache som skulle letes etter. Den fant vi ikke, leta nok ikke godt nok....

På bildet er vi kommet til gapahauken på Appelsinhaugen. Her er utsikten formidabel. Ny runde med hvitvin, smågodt og kjeks ved bordet som var pynta med både blomster og stearinlys. Vi fikk med oss solnedgangen mens vi satt her, antar klokka var rundt 23-23:30. Også her ble en logg i en cache byttet ut og etter en lang pause tok vi fatt på dødsbakkene opp mot Grotneshytta.

Ved ankomst Grotneshytta ble det ny pause med nødvendig tilbehør. Landskapet var helt nydelig i alle retninger. Månen lyste på blå himmel. Over fjellene ble skyene farget rosa, røde og lilla.

Nydelig himmel. Bildet lyver selvsagt litt, for det var mye lysere. Mens vi satt her diskuterte vi litt om vi skulle fortsette, men vi besluttet å prøve, selv om vi så at det var en del snø langs stien videre. Den verste stigningen var tross alt unnagjort og det så ut til å bare være litt over 2 km igjen.

Målet som var vindskjermen på Mofjellet, ca 450 moh, ble nådd. Ranatraskenkort ble klippet og cachen signert. Siden vi ble tom for vin allerede på Grotneshytta, ble det bare en kort stopp her før vi startet på returen. Jeg vet ikke om det gikk så mye raskere ned enn opp, for vi skravler og ler hele tia. Og så må det stoppes for å ha "Samsung-moment" og "Sony-moment" til stadighet.

Når vi kom ned til Appelsinhaugen var sola på vei opp over fjellene igjen. Ingenting er vel så flott som å være på tur og få med seg både solnedgang og soloppgang - i den rekkefølgen.

Så bar det ned for nok ett søk etter den cachen vi ikke fant på vei opp. Denne gangen gikk det bare ett par minutter før den var fremme og kunne logges. Mira var trøtt og sliten, klokka var blitt 03:00, så hun begynte å grave seg ett rede i mosen for å legge seg ned å sove mens vi leta etter cachen. Akkurat det var nok årsaken til at vi fant den så raskt som vi gjorde. Hun er blitt flink til å finne cacher!

Vi fortsatte nedover, Mira løp i forveien og kom til bilen lenge før oss. Vi skaffa oss skyss hjem, noe som gikk fort, så jeg var hjemme litt før kl 05. En fantastisk fin tur i godt selskap! Ranatraskenklipp nr. 11 er i boks!

Tur til Lapplia!

Etter å ha gjort ett forsøk på å gå over Mofjellet tidligere på dagen, uten særlig suksess... En historie for seg selv; Vi la i vei med friskt mot. Fra Anleggshammeren mot vindskjermen via Tjønna. Første bekken kom vi oss fint over, men 300 meter fra Tjønna skulle vi over ei lita elv. Mens jeg stod og så om det var mulig å komme over noen steder tok Mira sats og hoppa. PLASK! og så svømte hun for livet mens hun ble tatt av straumen nedover. Jeg løp nedover, hoppa utti og fikk fiska henne opp igjen. Phu! Det ble enden på den turen. Hjem for å tørke igjen :)

Utpå kvelden fant jeg ut at vi måtte da få tatt ett Ranatraskenklipp i dag om ikke annet. Hørte rykter om at det var greie forhold opp til Lapplia, det klippet jeg gruer mest til hvert år.

Det er sånn at når man parkerer bilen sier GPS'en at det er 645 meter i luftlinje til målet. Ikke så langt med andre ord. Men så skal man opp 260 høydemeter i løpet av de 645 metrene... (blir vel mer 40% stigning, ikke 38% slik det står på bildet) Ergo er det en ørliten smule bratt.

Vanligvis har jeg brukt 45-50 minutter opp, men i går var det få pauser oppover. En fot foran den andre, jevnt tempo, holdt meg fast i tauene og kom meg opp på rekordtid; 35 minutter. Jeg kjente at jeg levde, for å si det sånn, blodpumpa i kroppen fungerer i alle fall optimalt...

Lettelsen er enorm når jeg ser den lille smia oppå der. Ikke en eneste meter med flat mark, selv ikke der smia står. Så når jeg vet at bare jeg når veggen og får klippa Ranatraskenkortet, da er det ikke en eneste meter med oppoverbakke på vei til bilen igjen. Det er en god tanke.

Fornøyd med å ha overlevd årets tur til Lapplia og fått strøket den av lista var vi ved bilen igjen 1 time og 10 minutter etter start. Enda en del snø her oppe, men det var veldig greit å gå. Sola skinte over Mofjellet i det fjerne og selv om klokka var blitt 21, så er det fantastiske dagslyset på plass. Lyset som er en av de fantastiske tingene med Nord Norge.

Årets 10. Ranatraskenklipp er en realitet!

Tur til Mastutofta!

Endelig fremme, Mira fikk sitteunderlaget og godbit.

2. mai og solskinn. Ingen dag å sitte inne på. Tursekken ble pakket med lett innhold og jeg bestemte at dagens turmål skulle være Mastutofta.

Så vi la i vei. Jeg antok at det var litt snø innimellom de siste hundre høydemetrene, men det var ikke bare litt og ikke bare de siste hundre høydemetrene...

Første delen av turen går langs en skogsbilvei som leder til en kraftstasjon. Her var det fint å gå, til tross for at det lå snø i enkelte partier. Gamle scooterspor hadde gjort snøen hard, selv om det utenfor scootersporet var "sukkersnø" som jeg bare sakk gjennom.

Litt snø å vandre i... uten ski, selvsagt...

Av en eller annen mindre lur årsak fant jeg ut at jeg skulle ta av fra veien og følge stien, dette til tross for at jeg så at det var mye snø den veien. Det resulterte i at godt over halvparten av de 3 km til målet ble en stor fysisk påkjenning; dyp "sukkersnø", jeg sakk ned i snøen til knærne for nesten hvert eneste steg.

Stien var selvsagt borte... så da gikk jeg i høvelig rett luftlinje mot målet. Det gikk høvelig greit og vi kom fram etter en times tid.

Mastutofta ble mitt Ranatraskenklipp nr. 9 i år. Ergo er jeg godt i gang. Klippepunktet er flyttet ut av den tette skogen dere ser i bakgrunnen på bildet.

Det er nå plassert på veggen til den lille hytta som står der hvor det en gang stod en fjellgård. Denne lille detaljen har jeg kritisert flere ganger. Hvorfor ha klippepunktet inne i mørke granskogen, når restene etter den gamle gården ligger 50-60 meter unna? Nå er jeg fornøyd med plasseringen.

Hytta er knøttlita, inneholder bare bord og stoler, en liten kjøkkenbenk, noen hyller og en vedovn. Den er selvsagt låst. Jeg vet ikke hvem som eier den, men dette er ei sånn lita stue som hadde vært fin å finne ulåst. Likevel, siden den sikkert er i privat eie er det veldig forståelig at den er låst.

Vi gikk ikke i retur samme veien som vi kom opp. Jeg valgte å gå i rett luftlinje mot skogsbilveien. Fra Mastutofta er det rundt 300 meter ned til veien. Dette i stedet for å ta av ved kraftlinja og gå 1,5 km gjennom skog og over myrer.

Gjennom granskogen var det snøfritt. Over myra var det dyp "sukkersnø". Over elva var det fine steiner å gå på, trodde jeg... det viste seg at den første var veldig løs... dermed fikk jeg testa temperaturen på vannet i elva... den er kald, kan man si. Søkk våt på beina, opp til knærne, kom vi oss omsider opp på veien. Kompakt snø å gå på, før det omsider ble snøfritt.

Det var rein i området, jeg så en og annen innimellom, men lot Mira fortsette å være løs. Hun virket ikke til å legge merke til dem eller bry seg om dem. Bare en halv km eller så, fra bilen, dukket det opp en flokk på 10-11 rein ute på myra rett ved siden av veien. De vises ikke så godt på bildet, men 3 av dem er på bildet.

Jeg var litt spent på om Mira kom til å løpe mot dem, men nei. Hun så på reinen, snudde seg og så på meg, så på reinen igjen og så tuslet hun bare videre nedover veien. Når flokken begynte å løpe vekk fra oss var jeg sikker på at hun kom til å løpe etter, men nei, hun stod bare helt i ro og så på dem. Så fortsatte vi mot bilen. Utrolig hund. Jeg er spent på om hun kommer til å fortsette slik, eller om jaktinstinktet vil komme til syne etter hvert. Pr. i dag tviler jeg sterkt.

Alt i alt en fin, men litt slitsom tur (på grunn av snøen). Totalt 6 km og 2,5 timer på tur inkl. en halv times pause. Nå vet jeg for all fremtid at jeg kommer til å følge skogsbilveien helt til jeg ser kraftstasjonen og gå opp gjennom granskogen det siste stykket. Mye enklere.

Årets turdag nr. 22

Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.