Den første sauen er kommet til Solbakken!

Fredag kom den første sauen hit til småbruket. En kjempefin kar på ca ett halvt år. Han var vettskremt de første dagene, men det endra seg fort. Han fikk raskt navnet Kompis, av en eller annen grunn. Han er av rasen gammelnorsk spælsau. De har så utrolig god ull.

I løpet av uka som har gått er han blitt ganske så fortrolig med Buffy og Alaska. Han kommer gående mot oss når vi går til sauehuset, og han kommer løpende når vi rasler med kraftfòr bøtta. Siden han ikke er så flink til å finne igjen kraftfòrbiter som faller i bakken, så er Buffy raskt på plass for å spise dem.

Det virker som om han liker å bli klådd, da bare står han der og skakker på hodet. Han synes tydeligvis det er godt å bli vasket også. Buffy er nøye med renholdet og det virker som om Kompis synes det er helt greit.

Til og med når han la seg ned for å slappe av var det greit at Buffy fortsatte den omhyggelige vaskingen. Alaska kan ikke komme seg gjennom stengslene slik som Buffy kan, så det er ikke like enkelt for henne å komme inn til Kompis, men de står ofte på hver sin side av gjerdet og lukter på hverandre.  Når vi er innenfor gjerdet sammen med han alle tre, så går det helt fint.

Jeg synes nå litt synd på han. Han er bare ett lam. Nettopp tatt fra mora og søsken. Kjørt i bil til ett helt fremmed sted. Nye lyder, nye mennesker, hunder, høner, haner og ukjente omgivelser. Helt alene i den store verden. Da er det kanskje ekstra godt at det er en liten firbeint venn som kommer og koser litt ekstra? Buffy viser stor omsorg, men har nok også litt respek for han.

Resten av sauene kommer i slutten av måneden, så vi går spennende tider i møte her på Solbakken!

Tåketur på Mofjellet!

De 3 hårballene må få seg en liten tur selv om jeg ikke er helt i form.

Det ble sent på ettermiddagen før jeg bet sammen tennene og kjørte opp på Mofjellet, for å la dem løpe rundt.

Tåka lå tykk over sentrum, men ved masta på Mofjellet var vi høyt over tåkedekket og så på at sola gikk ned. Et tynt islag lå på bakken, ingen tvil om at vinteren kommer snikende.

Klokka var vel bare halv sju når sola var forsvunnet og en halv time senere var det blitt ganske mørkt. Buffy fant en fin liten hule i en bergsprekk. Der måtte hun selvsagt grave. Om hun tror hun er gravemaskin eller arkeologspire, det vet jeg ikke, men ingen tvil om at hun synes graving er gøy.

Mira og Una løp omkring og kosa seg.

Jeg fant geocachen ved masta og sto og så på utsikten og 3 små bål som brant.

Når jeg kjørte ned fra fjellet oppdaget jeg at det stod ett telt ved det ene bålet og en urgammel "camper-suv" ved det øverste.

Jeg kjente at jeg hadde veldig lyst til å dra på telttur. De som skulle overnatte her på Mofjellet hadde det fint; høyt over tåka og fantastisk utsikt!

Ranatraskentur til Røssvollia!

Jeg fant ut at jeg skulle ta med hårballene og gå til Røssvollia. Turen er ikke så lang, bare 3 km t/r, men det er langt nok for Buffy.

Vi parkerte og la i vei. Til min store overaskelse hadde de laget en tunell som man kunne gå gjennom under den nye E6'en. Suverent! På den andre siden av den var det bare å fortsette å følge skogsbilveien, så stien.

Buffy gikk løs. Hun biter seg fast i båndet til Una og går med henne, så på sett og vis er hun i bånd likevel....

Mira forlater ikke meg under noen omstendigheter, så hun kan være løs.

Una gikk i bånd til vi var forbi sau-gjerdet. Ingen sau, men jeg tok ikke sjansen på grunn av veiarbeidet.

Etter at vi hadde funnet cachen nederst i bakken, fort satte vi oppover. Buffy viser seg å være prima geocacher. Hun hadde gravd frem cachen før jeg kom frem, satt tannmerke i den og fortsatt å grave større hull.... kunne jo være en større skatt lengre ned?!?

Oppover og oppover bar det. Til min forferdelse var en del av cachene jeg hadde planlagt å finne fjernet. Hmmm.... kiiiipt.... så, etter masse oppoverbakke var vi fremme. Super utsikt. Til tross for de mørke skyene hadde vi ikke regn på turen.

Alle hårballene fikk hver sin godbit. Una gravde som vanlig ned sin. Antar den kan være fin å finne en gang senere....

Jeg klippet Ranatraskenkortet for 7. gang i år, drakk en kopp kaffe og spiste en bit gulrotkake. Jeg ser på Facebook at mange har klippet alle de 28 klippene i år, det har ikke tiden strukket til for min del, men jeg håper på et par turer til før snøen kommer.

Vel hjemme igjen sovnet Buffy. Det var bra for meg, for hun er en håndfull, for å si det mildt.

Jeg var spent på om turen var blitt for lang for henne, men det virket ikke slik verken på turen eller etterpå.

Una og Mira virka også fornøyd.

Jeg var fornøyd; tur, cache og Ranatraskenklipp.

Godt å dra på noen småturer hele gjengen.

Et valpeliv!

Joda, vi har et valpeliv.

Det nytter ikke at vi fikk med "bruksanvisning" fra oppdretter, vi lurer faktisk på om den inneholder en og annen feil.... hmmmm....

Vi innså fort at vi måtte få satt opp mer gjerde ved inngangen. Buffy har veldig fine ører, men de er foreløpig bare til pynt, så for at hun ikke skal bli overkjørt måtte vi lage skikkelig veisperring.

Nå har vi en fin liten hundegård rett utenfor ytterdøra.

Mira og Una  er vant til å sitte bake i bilen. Da er det like greit å lære Buffy å være der sammen med dem. Det synes hun er storveis, men det tar bare ett minutt så har hun funnet ett smutthull og kommet seg i baksetet.... "Æda-bæda, gamlinger! Jeg kan sitte fremme hvis jeg vil..."  Vi håper hun snart er så stor at hun ikke kommer seg forbi sperringen.

Hver dag går vi en liten tur tilpasset liten hund og litt lengre tur tilpasset store hunder.

For noen dager siden var vi på en liten tur i Mofjellet. Sola skinte og Buffy prøvde iherdig å holde tritt med Una som løp frem og tilbake.

Det er ikke så enkelt når man er liten, så innimellom må man ta en pause og bare se på de andre.

Siden jeg ikke hadde fått plukket noe traktkantarell i år, tok jeg med meg Mira og Una for å finne noen slike.

Det tok ikke så veldig lang tid å få spannet fullt av både traktkantarell og vanlig kantarell.

Vi har hatt frostnetter allerede, men traktkantarellene tåler noen frostnetter.

Buffy og far hviler mens vi går tur. Så er det full fart en stund igjen.

Buffy har en utpreget ordenssans. Hun bærer alle lekene sine til matta utenfor buret. Det er tydeligvis der de skal være.

Det er også der man skal ligge å gnage på tyggebeina sine.

Ingenting ligger strødd utover gulvet.

Det er ingen stor hemmelighet at Una ikke var så veldig fornøyd med å komme hjem fra elgjakt og finne en valp i huset... men hun har etter hvert funnet seg i det og lar Buffy sove ved siden av seg... noen ganger....

I dag gikk vi tur på Hauknesstranda, hele gjengen, og hadde Buffy hadde sitt første møte med sjø, tang og rakved. Så det var ei sliten frøken som sovna i sofaen når vi kom hjem. Lasse tok med seg de gamle hundene og dro videre på en litt lengre tur i Reinfjellia. Buffy sover og mor skriver.

Buffy er kommet hjem!

Mandag ettermiddag la jeg og Mira kursen sørover.

Lasse og Una var på elgjakt og satt "værfast" på hytta i vinden.

Over Dovrefjell bar det. Landskapet var kledd i nydelige høstfarger.

Jeg og Mira skulle hente en "baby". Nå tror jeg ikke helt Mira forstod hva som var i vente, selv om jeg prøvde å forklare henne på vei sørover.

Etter litt over ett døgn kom vi dit vi skulle. Jeg parkerte på gårdstunet og nå tror jeg Mira fikk "bange anelser" om hva jeg hadde snakket om...

Her ble vi møtt av 3 viltre valper. Mira var skrekkslagen.

Hun så på meg og tenkte kanskje;

"WTF?!?! Mor, hva er dette, er du alvorlig, lizzom?!?!"

Hun knurra litt og prøvde å komme seg unna overfallsgjengen.

Jeg var stor i øya... de var jo så himla små. Bitte-bitte små...

Papirer ble signert, jeg fikk utlevert "bruksanvisning", ryggsekk med mat og litt greier - ja, og en bitte-bitte liten hund.

Slåttom's Hidden Figures, som heter Buffy hos oss, er en Jack Russel Terrier som ble født 04.08.2017.


Ferden nordover startet. Buffy lå i et bur jeg fikk låne, men det ga jeg opp etter nesten to timer gråting/hyling.

Hun fikk ligge i setet med varmen på fullt. Når vi kjørte måtte halsbåndet duge som bilbelte. Alt vel, hun sov når vi kjørte og leka med Mira når vi stoppet. Gjorde kun fra seg ute, spiste maten sin og alt var bare vel.

Godt var det å se at Mira fikk større og større toleranse for den lille valpen. De tuslet sammen og lukta på ting, drakk sølevann (det beste Mira vet) og rulla i lauvet.

Sent onsdag kveld var vi hjemme. De siste 7 timene av turen tilbragte vi i "grisefjøs". Mira hadde rulla seg i noe griseri, så hun lukta forferdelig. Kristian hadde badekaret klart når vi kom inn døra, Mira ble vaska mens Kristian tok seg av Buffy.

Ett par timer senere kom Lasse og Una. Una var helt uinterresert i valpen, hun så på meg med ett blikk som sa; "Særiøst, lizzom?!?! Her er jeg på jakt noen dager og så kommer jeg hjem til dette?!?! Hallo!!"

Den lille sjefen holder oss i aktivitet, hele gjengen. Leke, ut å gjøre fra seg, utforske hus, folk, teste Mira og Una...

Ja, det er tøft å være Mira og Una for tiden. Slokner Buffy eller at hun leker ved buret, da er det såpass fred at de gamle damene får litt søvn.

For at de gamle damene skal få litt alenetid, tok jeg dem med og gikk tur i går. Vi hadde kaffe, kjeks og godbiter i sekken. Vi kosa oss langs skogsbilveien. Stille og fredelig.

Vel hjemme igjen måtte pelsen til Mira klippes. Siden hun får så mange betente sår, kan den ikke være slik den var. En times tid, så var bare halve hunden igjen...

Buffy har funnet sin plass i sofaen. Det er vel egentlig Una sin plass, men hun får lov å låne den.

I dag har Lasse skåret opp elgkjøtt og laga kjøttdeig av den, da har han vært populær på kjøkkenet; Buffy lærer raskt. rått elgkjøtt er mye bedre enn babymaten fra matpakken....