Livet mitt som det var v.s. livet mitt i dag!

Gjennom bloggen har jeg en slags (ikke helt åpen) dagbok. Hva skjedde og når? Av og til klikker jeg meg tilbake. April 2010, hva gjorde jeg da? Når var det jeg var på tur på Raudfjellet i 2010? Enn i 2011? Dere som har fulgt bloggen min fra begynnelsen vet at jeg har gått fra å befinne meg i det totale mørket til å være tilbake i solen. Det har vist seg mulig.

6. januar 2011 skrev jeg innlegget; "Hei, jeg heter Siv Anita og jeg har det ikke bra!". Åpent og ærlig om livet mitt som det var da. For dere som ikke kjenner bakgrunnshistorien; i april 2010 ble jeg sykemeldt. Utbrendt, deprimert, sliten og oppgitt. Alt var blitt tungt og jeg gled inn i et totalt mørke. Jeg hadde ingen energi og livet føltes bare meningsløst. Før dette var jeg en aktiv og positiv person. Jeg så ingenting som umulig, alle umuligheter var bare en utfordring som ventet på å bli løst.

I august 2010 kom jeg omsider til psykolog. Og gjennom det neste halvåret fikk jeg hjelp til å sortere tanker og liv. Jeg fikk ny innsikt i meg selv og mitt liv. Mine reaksjoner og hvorfor livet gikk i de bølgedalene det gjorde. I stedet for å bare stemple på meg diagnosen "ME" og ikke gi meg mere hjelp, eller "Deprimert" og gi meg antidepresiva eller beroligende, fikk jeg hjelp til å lære meg å håndtere livet på en annen måte enn tidligere. Jeg fikk en "behandlingsbar" diagnose - som gjorde meg langvarig frisk. Jeg turte si "Ja!" til psykolog, selv om samfunnet ser på dette som en veldig negativ greie.... Psykologen hadde ikke noe "tryllepulver" som hjalp øyeblikkelig. Der ble jeg møtt med spørsmål som jeg måtte finne ut av selv. Jeg måtte løse koden "Siv Anita" selv, men med hjelp.

I april 2011 skrev jeg innlegget; "Min vandring fra totalt mørke til lys i tunellen." Nok en ærlig beskrivelse av det som var og det som hadde vært. Livet i stor endring. 11 måneder var jeg sykemeldt, det var helt nødvendig.

I dag sitter jeg her med en enorm innsikt i eget liv og egne tanker. Året jeg var sykemeldt har lært meg utrolig mye om meg selv, om andre i samme situasjon, om hvorfor vi gjør de valg vi gjør og ikke minst hvorfor man reagerer som man gjør.

Heldigvis slapp jeg å gå tilbake til en arbeidsplass som jeg vantrivdes på. Å begynne i ny jobb på et sted jeg viste at jeg trivdes (hadde jobbet der før) og ikke minst sammen med smilende, dyktige og trivelige kollegaer var noe jeg de siste månedene som sykemeldt, gledet meg mye til.

Jeg har storkost meg som nattsykepleier det siste året. Jeg kunne ikke hatt en bedre arbeidsplass og bedre partner på natt. (For de uinvidde; vi er en sykepleier og en hjelpepleier i avdelingen om natten.) Fra å komme på jobb i siste øyeblikk og dra så snart som mulig, kommer jeg nå så tidlig som mulig og drar i siste øyeblikk.... Jeg er så glad i jobben min at det kan ikke beskrives. Tusen takk, hjelpepleieren min!!! ;)

Jeg kan oppsummere mye av livet som går, gjennom bloggen. Til og med i alt det vanskelige som har vært, har vist seg å være positivt til slutt - når jeg ser tilbake! To år er gått siden "den gang da" og livet går selvsagt opp og ned nå også, men i sum er livet nesten en dans på tulipaner!

Til dere som har det vanskelig i dag; husk (og lær av min historie); 

DET BLIR BEDRE!

Til ALLE sammen; 

LEV LIVET SOM OM DET ER EN DANS PÅ TULIPANER, 

DA BLIR DET EN DANS PÅ TULIPANER!

(selv om det innimellom ser håpløst ut...)

God Påske!
:)