Tur i Lomsdal Visten nasjonalpark!

Endelig ble det fjelltur igjen. Det har jeg savnet i alt kaoset med flytting og prosessen med å sette i stand småbruket vårt.

Jeg og en kompis møttes i Mosjøen og kjørte opp til Eiterådalen, hvor turen startet. Store tunge sekker med mat, drikke og overnattingsutstyr ble lempet på ryggen og så la vi i vei.

3 ivrige hårballer var med og det virket som om de storkosa seg i skogen.

Det er ei hengebro mellom startpunktet for turen og målet; Fjellgården. Vi var spente på hvordan det ville gå med hårballene over den, men det var ikke noe problem. De ivret etter å komme over og fortsette vandringen.

Gråvær med litt regn innimellom la ingen demper på turgleden. Terrenget er lett å gå i og vi skravla hele tia, hadde små drikkepauser.... og bare nøt roen.

Det er ikke så langt å gå, bare ca 3 km. Så dukker Fjellgården opp. En av disse gamle fjellgårdene som Statskog holder i stand og som står åpen for fjellfolket.

Vel inne fikk vi fyr i ovnen, grillet masse grillskiver og drakk hvitvin inn i de små timer. Upåklagelig stemning her i denne mobilfrie verdenen. Slitne hårballer krøllet seg etter hvert sammen i soveposene, noe som ble litt trøblematisk når jeg skulle legge meg. Alaska er blitt så stor at hun tar all plassen i min sovepose, så hun måtte ut av den.

Fjellgården er kjempekoselig. Jeg og Lasse var her på dagstur i fjor en gang. Jeg ble veldig glad når jeg fikk turfølge og kunne dra opp en tur denne helga.

Dagen etter hadde vi det ikke travelt. Været var bedre og vi var utenfor gården og nøt stillheten. Høsten gjør sitt inntog og landskapet begynner å få glødende farger.

Utpå ettermiddagen gikk vi tilbake, men først måtte jeg ha det obligatoriske "ved døra" bildet. Som dere ser ligger Fjellgården høyt i terrenget med utsikt over dalene og fjellene.

Ved hengebroen gikk Ruben over alene først, slik at han kunne ta bilde av meg og de tre hårballene når vi gikk over. Da måtte selvsagt jeg og ta bilde, før han gikk.

Både Tuva, Buffy og Alaska var mer enn ivrige med å gå over med meg på slep. Elva frådet under oss og jeg var kjemperedd for at Buffy, virrete som hun er, skulle ramle ned. Det gikk supert. Alle kom seg over i god behold.

Resten av turen fikk de godt med mulighet til å løpe mens vi plukket en og annen sopp. Jeg tror de storkosa seg. De var i alle fall slitne når vi var ved bilen igjen.

Jeg kan betro dere tre ting; det var vanvittig godt å dra på tur igjen, fantastisk å være uten kontakt med verden og ikke minst var det kjempekoselig å endelig få en skikkelig tur sammen med Ruben igjen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til neste gang.

Det blir ikke hjemmelaga surkål i år!

Jeg satt og kosa meg utenfor teltet mitt ett sted i sør når jeg fikk bilder hjemmefra.

Hønene hadde sneket seg inn i grønnsakshagen... Der hadde de fått seg ett realt festmåltid før de ble tatt på fersken.

Det var ett tragisk syn. Dette er kålen vår. Eller, det var kålen vår. De store fine bladene var oppspist, bare små lurvete rester stod igjen. De hønene er skadedyr. Ingen hjemmelaga surkål i år. Lasse mente de burde kompensere med å legge 20 egg dagen etter, men det kom bare 5. Ett giga-egg på 87 gram, vanligvis er de normalstørrelse, altså rundt 55 gram.

Men når jeg så fikk bilder av hvem som var i hønsegården... Feil dyr på feil sted. Hårballene, høner og kyllinger tusler sammen på tunet. At ikke de hårballene kan passe bedre på grønnsakshagen i stedet for å dra på besøk hos hønene når de ikke er hjemme....

Etter en stund fikk jeg neste bilde. Hønene var ute av grønnsakshagen. Men nå hadde ungdomskyllingene havna der. Heldigvis har ikke de vett til å spise av godsakene. Så vi kan puste letta ut, for det ser ut som om vi får godt med rødkål i alle fall.

Nå er yngstemann flytta hjemmefra!

Det ble rimelig hektisk med flytting. Yngstemann skal begynne sine studier ved universitetet i Oslo (Blindern) på mandag. Boligmangelen for studenter i Oslo er stor, så vi venta og venta på svar på mange søknader om studentbolig.

Onsdag ettermiddag i forrige uke fikk han omsider tilbud om ei ettroms leilighet på Anker Studentbolig. Det ble sørgelig kostbart, men jeg får bidra litt ekstra til husleien.

Torsdag var kaoset i gang. Han tok med kjæresten, kjørte til Sandnessjøen for å levere bilen til faren, videre til Dønna for å hente min bil, ei natt der, så til Mosjøen for å bytte bilen min i en flyttebil. Så hjem for å pakke. Lørdag morgen kjørte Lasse meg til Mo, han ble rask, for her hersket det hektisk aktivitet.

Bilen ble fylt til randen med møbler og flytteesker. Jeg startet kjøreturen til Oslo utpå ettermiddagen. Jeg rakk til Steinkjer før kveldsmørket senket seg og sovna tvert i teltet.

Søndag fortsatte ferden. Jeg måtte smått stoppe, logget en cache i ny og ne for å strekke litt på beina og lufte bilen.

Jeg rakk til jeg hadde ett par timer igjen til Oslo før mørket senket seg. Teltet kom opp i naturskjønne omgivelser.

Mandag morgen kjørte jeg videre. Halv tolv entret jeg Ikea. Etter 5 og en halv time var jeg utslitt, sulten og 12.000,- fattigere. Bilen var så full at jeg ikke engang hadde klart å skvise inn ett eneste bilde.

Jeg kjørte inn i Oslo sentrum og tuslet en times tid i Vigelandsparken før gutta landet på Gardermoen og kom inn til sentrum. En vekter åpnet døra slik at vi kom inn i leiligheta og i løpet av 45 minutter var hele flyttelasset kommet opp i 9. etg. Halv to om natten var møbler skrudd sammen og kommet på plass. Vi slokna rimelig raskt.

Tirsdag morgen fiksa vi resten og fikk søppel og skrot ut. Da var leiligheta blitt knallkoselig! Han kommer garantert til å trives her. Fantastisk utsikt har han også.

Som dere ser fikk han med seg både seng, sofa, bord og gulvteppe fra Mo. Siden jeg også flytter, så var det bare å velge og vrake i møblene hjemmefra.

Hver sin flaske av "Mammas hjemmelaga granskuddhostesaft" ble delt ut. Spørs om det ikke blir mye hoste, for den er god....

Etter middag begynte jeg på ferden nordover. Jeg kjørte til Otta, før jeg tok kveld ved ett utrolig naturfenomen; Kvistkriuprestein.

Onsdag formiddag fortsatte kjøringen. Jeg var så sliten at det ble veldig mange stopp underveis. I Namskogan kommune ett sted måtte jeg bare gi meg med kjøringa. Jeg var utslitt.

Kjøringa på torsdag gikk tregt og jeg ankom ikke Mo før ved 17 tiden.

Der ble jeg møtt av mer flyttekaos. Kompisen til yngstemann, som har bodd hos oss ett par måneder, holdt på å pakke. Jeg hjalp til og han fikk også plukke ut det han trengte av restene i huset. Fredag forlot også han, for å starte sine studier i Trondheim.

En ny epoke i livet starter for oss alle sammen!