Jeg våkna frisk og opplagt på Comfort Runway hotell ved Gardermoen torsdag 14. juli, etter noen uker på Gran Canaria. Satte meg i bilen med kurs Elverum og videre mot Koppang og Rendalen. Etter å ha bunkret mat, drikke og drivstoff, kunne jeg starte jakten på de 161 cachene.
Jeg kjørte som anbefalt inn ved cache nr 17, og kjørte tilbake til ”start”; cache nummer 1. Midt inne i den nydelige skogen, med furutrær og reinlav, kunne jeg logge den første cachen kl 16:00. Så gikk det slag i slag med bokser og logginger med +/- 200 meters mellomrom. Før jeg hadde nådd tilbake til cache nr 17, skjønte jeg hvorfor hansker var anbefalt… og de eneste hanskene jeg hadde var selvsagt fingerløse sykkelhansker…. Grrr… Jeg hadde også logget en cache i en stubbe, hvor cachen lå i ett hull, og en bitte-liten fugl hadde lagt 2 bitte-små egg i et annet! Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt når jeg runda stubben, men fuglen fløy og jeg fikk så vidt sett eggene før jeg trakk meg unna og logget cachen.
Ferden gikk videre langs veien, og ved cache nr 30 traff jeg til min store skrekk på en cache som var borte!!! OMG!!! Jeg fant stedet hvor cachen skulle henge, men en bonde holdt på å lufte høy, så han hadde nok lufta cachen også… Jeg fortsatte logginga frem til nr 39, men da var jeg kommet til den konklusjonen at det var for ille å ikke få logga nr 30, så jeg sendte en sms til eieren av trailen. Svaret kom før cache 40… erstattningscache skulle dukke opp i løpet av kvelden! Snakk og serviceinnstilt kar!
Mye god trim ut og inn av bilen, frem til cache nr 50. Her var det ingen cache å oppdrive. Det skal sies at etter å ha sett den ulidelig stygge hoggormen, fristet det ikke veldig å stappe hendene inn i hull i trestammer m.m., men det fikk briste eller bære; å dra på cachejakt her og være skrekkslagen med tanke på hoggorm ville være en umulig utfordring.
Jeg fortsatte loggingen videre, jeg sendte ny sms til traileieren, om den cachen jeg ikke fant. Noen cacher senere ringte eieren til meg mens jeg var nede i skogen og leta; han skulle komme å møte meg. Imponerende service! Ved cache nr 72 dukket han opp. Etter en lang prat ble han med meg tilbake til cache 50, og han var ikke mye redd for å stikke fingrene inn noen steder; VIPS! Så hadde han funnet frem cachen… Jeg var veldig takknemmelig! At hele trailen skulle stå og falle på en cache, ville vært fullstendig tragedie!!! Jeg fikk også lov å logge cache nr 30 her, siden den helt opplagt var borte. Jeg takket så mye for hjelpen, og vi fortsatte hver vår vei. På dette tidspunktet hadde klokka gått så fort at jeg måtte finne et sted å overnatte.
Campingplasser er min store skrekk, ”hotellet” var fullt (noe festival-greier i bygda). Så jeg fant ut at jeg fikk få meg noen timer søvn i bilen… Telt var 100% utelukket på grunn av; ja, nettopp; stygg hoggorm!
Dagen etter våkna jeg friske og uthvilte kl 08:30 og starta på ny frisk. Først logga jeg en annen cache, så dro jeg for å finne nr 72, som jeg hadde vært rett ved siden av kvelden før. Videre logga jeg slag i slag frem til nr 116, her tok jeg en avstikker for å finne en annen cache litt oppe i skogen, jeg trengte rett og slett å gå litt! Og så fantastisk å finne en helt vanlig skogscache… det kan ikke beskrives. Smerten i tommelen var virkelig begynt å gjøre seg gjeldende etter alle boksene som skulle åpnes.
Videre var det ”smokk-smokk” frem til nr 127, hvor jeg til min store skrekk oppdager at vi mangler koordinater fra cache nr 137-161… Er det sånn sagaen skal ende? Jeg tenkte at, ja, ja, det var helt greit… sorg og fortvilelse… men nei, trailen skulle logges om det så skulle ta hele natta. Jeg var dermed nødt til å kjøre tilbake til mer siviliserte strøk; hvorpå jeg igjen traff traileieren nede i veien… hmmmm… jo, det hadde seg sånn at bestemora hans hadde observert noen mulige cacheloggere… he, he… siden alle jeg traff på min vei i bygda både smilte og hilste, så hadde jeg regna med at de fleste skjønte ærendet vårt. Og tro meg; dette må være noe med det blideste folkeslaget vi noensinne har møtt. ALLE jeg traff var smilende!!! Unikt!
Etter hvert fant jeg et sted med 3G nett, og stoppa i innkjørsla til en mann. Jeg fikk overført noen cacher, før nettet ble borte igjen. Jeg fikk en lang og hyggelig prat med denne mannen også, veldig koselig. Så beveget jeg meg en km til, fikk på nytt kontakt med 3G nettet og fikk overført de resterende cachene. Så bar det oppover dalen igjen hvor alle cachene var greie å logge. Men ved cache nr 141 var det noe som skurret; Skrekk og gru! Jeg hadde hoppet over nr 140. Tilbake igjen, finne, logge.
Videre gikk alt som smurt frem til cache nr 159. OMG! Som jeg leta. Etter hvert måtte jeg bare innse at her var det ”Hultgren-metoden” som måtte brukes. (”Hultgren-metoden” er et kjent begrep blant goecachere her i Rana; man går systematisk til verks og leter seg fremover og utover i terrenget/området.) Da ble det funn etter ytterligere 5 minutters leting! Phu!!!
Og om noen av mine lesere en gang skal ta denne trailen, vil jeg komme med en oppfordring; betal bompengene! Vi får lov å kjøre på private veier for å utøve sporten vår.
Og ikke minst; vis eieren av powertrailen den respekten at dere ikke bare legger små papirlapper i cacheboksene. Han har lagt ned en enorm jobb for at vi skal ha det gøy; respekter det med å i det minste gi dere tid til å signere loggarket! Som dere sikkert leser mellom linjene; vi anbefaler trailen på det aller sterkeste. Den var litt av en utfordring, men også en opplevelse vi vil huske lenge!
P.S! Vi brukte 2 dager; totalt ca 15 timer minus 2 timer for matpauser og ”klodrik” på grunn av manglende koordinater. Da hadde vi i snitt 5 minutter mellom hver logging…
Tusen takk for strålende sammendrag av powertrailen! Jeg er litt sånn både og når det gjelder denne. Har veldig lyst til å ta den for å komme opp i antall funn, men så føler jeg litt at den ikke gir så mye opplevelser, annet enn å faktisk ha gjennomført en trail. Har fremdeles noen uker på meg på å bestemme meg for hva min kjære og jeg gjør i den neste ferieuka mi, men at det skal logges cacher da er det ingen tvil om.
SvarSlettStor mandagsklem!
Kjersti, du kommer ikke til å angre om dere legger turen dit! Antall funn er en ting, men bare det å ha gjennomført trailen er en bragd. Nå står Powertrailen i Trollheimen ennå høyere på lista, selv om den har LANGT færre cacher og er til fots. Hører rykter om at det finnes en i broderlandet også; så det skal søkes opp ned og i mente etter den! Jeg krysser fingre og tær for at dere tar turen, vi kjørte forbi veldig mange andre cacher på veien, fordi tiden bare ikke strakk til! Sukk... Bobilcaching i en måneds tid hadde vært tingen!!! :)
SvarSlettKLEM
Har bedt min kjære om å titte litt etter potensielle områder siden vi ikke har mulighet til å overnatte mer enn én natt på turen i august. Så får vi se om det blir Rendalen nå, eller om vi tar den ved en senere anledning :)
SvarSlettJeg har fryktelig mange drømmer, og vet at de fleste av de ikke blir oppfylt. Men en av de er å pensjonere meg tidlig (eller på en eller annen måte slutte å jobbe uten å gå konkurs), kjøpe bobil og tilbringe timesvis på cachetur. Bli med? ;)
JAAAA!!! Jeg blir med!!! :)
SvarSlett*ler* Da må jeg bare på ukjent vis sørge for at jeg vinner i Extra-trekningen i morgen ;)
SvarSlettTusen takk for at dere tok dere tid til å besøke Rendalen Powertrail på bryllupsreisen deres og for at jeg fikk muligheten til å hilse på dere. Alltid hyggelig å treffe andre geocachere
SvarSlettHei Kassimaja! Veldig hyggelig å hilse på deg!
SvarSlettRoffen; kjekt å høre livstegn fra deg igjen! Og du burde komme deg i gang nå, med geocachinga altså, nå har du lovet, og lovet på månedsvis... Du må komme deg inn i "The secret Society" og en verden av tuppevare!!! :)