Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, første dag!

Siden jeg har ei uke fri er det ikke noe poeng i å sitte hjemme. Nok en gang ble sekken pakket. Jeg, Mira og Una skulle på nok en tur i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Til dels ikke i helt ukjent terreng. Deler av denne turen hadde jeg gått før.

I strålende sol og 21 grader, kjørte kjæresten oss til Stranbukta, der turen skulle starte. Både Mira og hans hund, Una, skulle være med på tur. Jeg tenkte å bruke 3-4 dager denne gangen.

Planen var å gå fra Stran, via fjellgården Auslia, Lomtjønnan, Langvatnet og ned til Storfjorden i Velfjorden.

Derfra skulle vi videre opp Klausmarkdalen til den gamle fjellgården Klausmarka (Klavesmarka på kartet). Så skulle vi gå opp til Nedre Svanvatn og videre til Tasslivatnet.

Planen videre var å gå over fjellene til Forvik, men den endret seg og vi gikk ned til Stranbukta igjen, via fjellgården Åsen. Kommer tilbake til det etter hvert.

Etter en times tid hadde vi tilbakelagt 3,6 km og var kommet til fjellgården Auslia, min 4. tur hit i år. Vi valgte å ha en rast utenfor for å vente på mer levelige temperaturer å gå i. Ved 19-tiden var det blitt 16 grader og vi beveget oss videre opp mot Gråfjellet.

Målet for kvelden var Lomtjønnan, to små vatn på Gråfjellet. Avstanden dit var i underkant av 3 km og tok en times tid.

Når vi kom opp på fjellet snudde jeg meg og la merke til at herfra kunne jeg se alle de 3 gamle fjellgårdene i området; Åsen Punnåsen (Åsheim på kartet) og Auslia. Moro å se alle 3 samtidig,

Det vises ikke så godt på kartet, men opp dalføret via den midterste av dem (hvit prikk midt på bildet) hadde vi gått, for så å stikke innom Auslia (hvit prikk til høyre) og så tøflet opp på fjellet.

Landskapet er utrolig vakkert i alle retninger. Ubeskrivelig vakkert.

At jeg valgte å gå til Lomtjønnan allerede denne kvelden, det var ett veldig godt valg. Enda mer ubeskrivelig vakkert landskap. Sola som glittret i vatnet. Una og Mira stoppet ofte opp og så utover landskapet.

Her ved Lomtjønnan satte jeg opp gapahauken (lånt fra min yngste sønn) og vi kosa oss i solnedgangen.

Ser det ikke ut som de to hårballene har det fint på tur? Una er forresten en snart 10 år gammel sort elghund. De er helt fabelaktig å ha med på tur. Gode venninner, lydige, sterke å gå og veldig rolige.

Vi krøp i soveposen ved 22-tiden, åpningen på gapahauken var nesten ikke glidet igjen. Vi hadde det varmt og godt i soveposer og fleecepledd, til tross for at temperaturen sank til rundt 10 grader om natta.

Utsikten på bildet til høyre, med De Syv Søstre i bakgrunnen, morgensol og blankstille vatn, det var slik det var når vi begynte å tusle videre ved 07-tiden fredag morgen.

Fortsettelse følger!