De første eggene var veldig små, men nå er det kommet ett par som har helt vanlig størrelse også.
Hønene er snodige, de kommer løpende så snart vi er i nærheten og vil bli klådd under vingene og oppå ryggen. De venter pent på sin tur.
Alaska bryr seg ikke om verken kyllinger eller høner, bare ser på dem og loggrer. Buffy derimot har vært litt mer upålitelig, men tilvenninga er i gang og det har gått bedre de siste dagene. Her er hun på besøk hos hønene.
De bor ennå i det midlertidige hønsehuset i vedskjulet, men det nye hjemmet deres blir nok ferdig i løpet av helga vil jeg tro.
Lasse har isolert taket og fått det tett. Innvendig er det bare "småpjusk" igjen. Jeg malte tak og vegger før jeg dro på jobb, nå har det stått og tørket ett par dager, så jeg kan gå i gang med innredningen og få laget uteplass til dem.
Vi har revet bordkledninga av litt av huset. Jeg kan fortelle dere at overaskelsen var stor når vi så hva som var under kledninga;
Bunnsolid 7-8 tommer tykk tømmer!
Når vi overtok huset var det flere av lokalbefolkningen som ikke kunne fatte hvorfor vi ikke bare satte fyr på huset og bygget nytt.
Hadde vi gjort det, da hadde vi grått når vi så hva som gikk opp i flammer. Noe mer bunnsolid enn slik tømmer finnes vel knapt.
Bordkledninga kjørte vi ned til Sankthansbålet i Snekkervika. Den ene turen kjørte jeg og Buffy. Hun har funnet seg godt til rette i vinduet i traktoren og vil slett ikke gå sammen med Lasse og Alaska.
Jeg går ofte tur på eiendommen og rundt om i "nabolaget". Ofte flere ganger om dagen. På en av disse turene holdt jeg på å tråkke på en rådyrkalv som lå i gresset like ved fjøsen. Med to jakthunder, som heldigvis var utslitte etter harejakt og hadde mest fokus på å komme seg hjem, fikk jeg tatt ett bilde og løp fra stedet. Rådyrmor var nok like i nærheten og passet på.
Fortvilelse på Solbakken! (link)
Ja, som dere kan lese i teksten på bildet, eller ved å trykke på linken, så har det vært en del fortvilelse her hos oss. I begynnelsen var det komisk, så ble det bare kjempe ekkelt og fortvilelsen tok overhånd. Jeg skrev om det på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.
Det som skjedde videre er at ett par dager etter innlegget på FB, så sluttet bilene å stoppe og folkene sitte der å glo på oss. Det føles bra. Det nye er at folk kjører sakte forbi, gjerne flere ganger, og pådrar seg snart nakkeskade på grunn av at de vrir sånn på hodet for å studere oss. Jeg håper at vi klarer å se det komiske i det så lenge folk fortsetter å oppføre seg sånn. Lasse truer med å sette opp ett 2 meter høyt gjerde for å skjerme innsynet. Jeg håper det ikke går riktig så langt før folk innser galskapen i det de gjør. Jeg må nå le også....
God helg, folkens!
Kos dere masse med bål og rømmegrøt på lørdag.
Hm, nå ble jeg litt betenkt. Vi var gjennom det samme en gang, men det er nå fremdeles slik da, at på små steder der kjenner alle alle. Lokalbefolkningen vil vel bare hilse på dere? Ønske dere velkommen til bygda? Syns du burde by dem på en kaffekopp, jeg. Jeg husker utmerket godt hvor slitsom den byggetiden var. Men anbefaler dere å tid dere tid til å vise dem omkring, vis hva dere har fått til, og vis dem hvor stolte dere er av plassen.
SvarSlettHvis dere ikke vil være for dere sjøl resten av tida der har på Solbakken, da.
Bare en tanke, jeg har ikke fulgt med her så lenge 😉 Lykke til videre!