Å være ensom i et forhold...

Jeg har filosofert en del på begrepet; ensom. Hva betyr det egentlig å være ensom?

De fleste ser på enslige mennesker med et lite sosialt nettverk som ensomme. Gamle mennesker som sitter mye alene. Alle de som har flyttet til et nytt sted og ikke fått opprettet et nytt nettverk. De som savner å ha mennesker rundt seg. Jo, de er nok ensomme, negativt ensom.

Så har vi alle de som ønsker å være alene. De som ikke ønsker mye besøk eller store sosiale nettverk. Hvis de får være i fred, er de da ensomme eller bare alene?

Går det ann å være positivt ensom?
Jeg mener det. Hvis man ikke ønsker å ha andre mennesker i livet sitt, når man trives og har det bra i sitt eget selskap, da er man pr definisjon ensom, men positivt ensom.

Så til filosofiens kjærne; Å være ensom i et forhold. Noen tror ikke det er mulig, men det er helt klart mulig, etter min mening.

Selv om et menneske lever i et parforhold, i en familie, alene med barn eller i et stort sosialt nettverk, kan man være ensom.

Til og med på en fest med mange mennesker kan man føle seg ensom. Man er ikke alene, men ensom, fordi ensomhet er en følelse som utspiller seg når man føler at man ikke passer inn i situasjonen. Denne ensomheten brytes i det øyeblikket noen inkluderer deg i sin samtale og gir utrykk for at de ønsker at du skal være tilstede.

Å være alene er en tilstand vi alle befinner oss i innimellom. Det er godt å være alene innimellom. Alle trenger litt tid alene, til å gjøre egne ting, filosofere eller bare være i fred. Det gjør oss godt. Men er vi ensom da?

Men tenk deg et parforhold med eller uten barn. En familie. Tror du det er mulig å være ensom når du er en del av familie-enheten?

Jeg tror det er veldig lett å falle inn i følelsen av å være ensom i et forhold. Hvis man føler at man ikke blir sett og satt pris på, hvis man føler seg som en selvfølge - et stykke inventar som bare er der - uten å bli lagt merke til. I et parforhold eller familieforhold skal det være kjærlighet mellom partene, da blir det ekstra ille å føle seg ensom i dette forholdet.

Ensomhet dreier seg mye om å ikke ha noen å snakke med, når man har behov for det. Noen man kan dele små og store begivenheter med, samtidig som man får tilbakemeldinger på dette.

Å være sammen med andre mennesker, samtidig som man har ting man ønkser å snakke om eller dele med de andre - men som man av ulike årsaker ikke kan eller får til å dele - da er man ensom i dette forholdet.

Ensomhet er som nevnt en følelse, man trenger ikke være alene for å være ensom. Når man velger å være alene trenger man ikke å føle seg ensom. Av og til er det godt å være alene og å være ensom. Men når man velger å være sammen med andre mennesker, ønsker man vel ikke å være ensom? Da ønsker man sansynligvis å være en del av et sosialt fellesskap hvor man blir sett og hørt?

Jeg kan ikke tenke meg noe værre enn å være ensom i et forhold.