Helgelands-kyst-fjell-og-skog fra sin beste side!

Før helga var det ingenting hos meg som følte at snøen frista nevneverdig. Jeg er klar for våren. Selv om det begynner å bli mindre snø her i Rana, så ligger det enda mer enn nok i skog og fjell.

Da tenkte jeg at det beste kanskje var å dra til snøfattige områder og finne noen geocacher. Lenge siden jeg virkelig har gjort en innsats på det området.

Derfor la vi turen til Sandnessjøen på fredag formiddag. Det var blitt tidlig ettermiddag når vi startet vandringen. Først leting etter 2 cacher, en FTF og en DNF, så gikk vi over myr, myr og mer myr før vi startet stigningen opp til Vettfjellet.

Utsikten fra toppen er upåklagelig, til tross for at det ikke er ett veldig høyt fjell med sine 240 moh. Cachen som har ligget der siden 2003 ble raskt funnet. Fornøyd var vi. Så bar det ned derfra og inn i skogen, ja, bedre i skogen enn ny tur over myrområdet.

Sola lyste kraftig opp og snart var vi tilbake på stien som skulle lede oss til Einangsfjellet, 300 moh. Det som kalles Stor-runden. Cachene ble funnet, en etter en, dvs. 2 til ble DNF, 6 til ble FTF.

Det er ingenting å si på utsikten fra Einangsfjellet heller. Rett og slett vakkert! Snøen smelter og kryper stadig oppover fjellsidene. Det er håp om en ny vår.

Til tross for at det var snøfritt her oppe for ei uke siden, hadde det kommet en del snø den siste tiden, noe som medførte at vi tuslet det meste av fjellet søkk våte på beina, både jeg og Mira.

Noen fjellblomster var blitt overasket av snøfallet, men de kloret seg fast i fjellveggen likevel.

Cachene var av samme slaget hele runden. Det gjør ikke noe, cache-trailer er gjerne sånn. Når man attpåtil er først, da spiller det i alle fall ingen rolle.

Her hvor vi fant denne var vil kliss bløte og veldig kalde, mildt sagt. Temperaturen hadde sunket til 2 grader og vinden blåste godt. Kvikk Lunsj på meg og kjeks til Mira. Så måtte vi bare løpe videre for å holde på den lille varmen vi hadde igjen...

Nå ja... vi kunne spart oss den løpinga... den medførte at vi gikk gjennom isen, begge to. Jeg stod med søle og vann til midt på leggene, Mira stakkars hadde det langt verre. Nå var det virkelig bare å løpe varmen i seg igjen, men først; sjarm-troll-bilde.

På turen traff vi først ett par med en hund. Han var ikke veldig interessert i Mira, så hun virret bare frem og tilbake mens vi slo av en prat. Så traff vi en annen kar, han snakket ikke mange ordene... virket kanskje som om han var opptatt av sine egne tanker, noe som er kjekt på fjelltur. Den siste vi traff var dama som fortalte at her var snøfritt for ei uke siden. Hun hadde også joggesko på seg og var om mulig mer våt på beina enn det jeg var.

Nydelig, eller hva? På vei ned går man siste delen av Breitinden, den sørligste av De Syv Søstre. Totalt ble turen min på 1,3 mil. Jeg antar Mira gikk ett par km ekstra, siden hun løp litt frem og tilbake. Når vi kom til bilen hoppet hun som vanlig rett inn og krøllet seg sammen på ullpleddet sitt. Av med den våte, gjørmete selen og på med bilbeltet. Hun orket ikke være misfornøyd med å få på bilbeltet heller... så sliten var hun.

Klokka var blitt halv ti når jeg tok det siste bildet. Her er vi startet på turen ned fra fjellet, Søvik under oss og Helgelandskysten som bader i sola. Tenk; nå nærmer vi oss de lyse sommernettene igjen. Som jeg gleder meg til nattlige fjellvandringer.

Årets turdag nr. 21