Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.