Turhelg, men ikke som planlagt!

Turhelga ble ikke helt som planlagt. Værmeldinga endra seg brått på torsdag, det skulle bli litt vind i Saltfjellet. Plan B ble sjekket opp med kjentfolk i forhold til skredfare. Skredfare var det, men ikke verre enn at det var forsvarlig å gå. Jeg sjekket også opp en plan C, for å være sikker på at det ble tur.

Turfølget mitt er ikke vant til å bære tung sekk, ikke vant i fjellet, verken på ski eller på føttene. Ei heller kjent med DNT-systemet og hyttene. Likevel ville hun prøve.

Når vi kjørte over Saltfjellet skjønte jeg at hun var mer skeptisk til snøskred og vinden som var meldt enn det jeg er. Plan B, som var innover ett dalføre fra Junkerdalen, ble derfor raskt skrinlagt. Det er ikke noe gøy å være på tur i ett område hvor man er redd for å gå.

Vi kjørte til Storjordstua og overnatta der. Rødvin, latter og skravling. Mira fant seg godt til rette med hyttelivet og løp rundt hele området og undersøkte. Dagen etter besluttet vi å kjøre mot Beiarn og Tollådal og gå opp til Bjellåvasstua selv om vinden fremdeles var på værvarslet.

Ved ankomst startpunktet kom tvilen snikende igjen, sekken var tung, høydemetrene mange og det ble mange telefoner hjem. Jeg viste hva jeg gikk til og at turen var gjennomførbar, men jeg viste også at denne avgjørelsen kunne ikke jeg ta. Skulle vi gå, måtte det føles rett for turfølget også. Det dreide seg tross alt om Saltfjellet, for ei som var ukjent med dette livet.

Det endte med at vi valgte å snu, kjøre opp til Beiarfjellet og gå til Tverrbrennstua. Denne turen er ikke lang, bare ett par km, men i vakkert vinterkledd snølandskap. Egentlig en greit tur for å få prøvd hvordan det er å gå med litt tung sekk på ski. Mira kosa seg og løp i snøen.

Tverrbrennstua, som er to hytter og uthus, var ganske så nedsnødd. Dører og vinduer var gravd frem, men utsikten var rett inn i snøveggen utenfor hyttene. Siden vi hadde med hund, måtte vi bo i gammelhytta. Den var mindre enn nyhytta, men absolutt like fin.

Vi spiste litt mat, før vi gikk ut og gikk en tur rundt i området. Oppe i en fjellskråning hadde noen ungdommer laget flere snøhuler på rekke og rad. Jeg og Mira gikk opp dit for å se. Flotte snøhuler og fabelaktig utsikt over landskapet.

Det var noen andre hytter i området. Jakt-og jeger-foreningen hadde en og i tillegg var det 2 privateide. Vi måtte selvsagt se på disse.

Det er litt godt å bare gå en liten tur ut fra ei hytte også.

Vi laga god mat og skravla. Ei gruppe på 12 personer fra Bodø turistforening kom og la seg inn på den andre hytta, de skulle fortsette til Bjellåvasshytta dagen etter og gå ned til Lønsdal på søndag. Vi ble invitert til å slå følge, men 24 km på ski (en vei) ble helt klart urealistisk å gjennomføre.

Derfor besluttet vi å gjøre helga kortere enn planlagt og la kursen hjem på lørdag. Til tross for dette, må jeg si at jeg er veldig fornøyd med helga. Det er trivelig å dra på hyttetur og kose seg.

Jeg fikk sett hvordan Mira taklet å være på tur i snøen, noe som gikk veldig fint, selv om jeg antar at den totale lengden på skituren bare var 8 km. Til tross for at det ikke var nødvendig, prøvde jeg å ha på henne vesten en stund. Hun syntes ikke det var plagsomt, løp like godt med den på.

Turfølget ble medlem av DNT før vi dro og fikk ett godt innblikk i hvordan DNT-hyttesystemet fungerer. Vi besøkte 4 hytter, siden vi stakk innom Lønsstua og Bolnastua på vei hjem, i tillegg til de to vi overnattet på. Hun virket ivrig til å få med seg familien på tur, for mange av hyttene er absolutt familievennlige turmål.

Jeg anser det heller ikke å være noen krise at jeg ikke kom meg opp på Saltfjellet denne gang, det kommer flere helger og jeg kan dra alene sammen med Mira. En ny hytte ble krysset av på lista over besøkte DNT-hytter (noen har jeg jo vært på flere ganger). Tverrbrennstua ble min hytte nr. 17.

Årets turdag nr. 18, 19 og 20.