Den norske skolen og dobbeltmoral......

Overalt i den norske (og utenlandske) forskningen slås det fast at skikkelig frokost og lunsj gjør at barn og ungdom har lettere for å konsentrere seg og få bedre resultater i skolen. Jeg undres; hvordan oppnår vi dette i vårt samfunn?

I vårt naboland, Sverige, serveres et varmt måltid til lunsj i skolen. Skikkelig mat. Barn og ungdom får i seg næring til å fortsette skoledagen.

I Norge har skolematordningen vært forsøkt. Svindyrt for foreldrene, og hvordan maten har vært - ja, det kan diskuteres. Det har vært opp til hver enkelt skole hvordan dette skal organiseres og hva som skal serveres. Personlig mener jeg at å servere "First-Price"- produkter til barna, slett ikke øker matlysten, snarere tvert imot. Ferdigoppskåret brød, stappfulle av konserveringsmidler (for å vare veldig lenge på benken), anser jeg heller ikke å være god og næringsriktig mat.

Men det er klart;
I verdens rikeste land kan man ikke ta seg råd til å servere skikkelig skolemat til barna, for tenk på kostnadene!!!
Det sier seg vel selv....

Selvsagt er det opp til foreldrene å innføre rutiner for frokostspising før skolestart, og en god matpakke til lunsj. Men hvor mange håpefulle små dukker opp på skolen uten matpakke og drikke?

Disse barna og ungdommen, de som kommer på skolen uten å ha spist frokost og uten matpakke, hva skjer med dem utover skoledagen? Klarer de sitte i ro og holde seg konsentrert om skolearbeidet? Personlig tviler jeg sterkt. Jeg har tro på at det er disse små personlighetene som skaper mest uro i klasserommet. Til både medelevers og læreres store fortvilelse.

Jeg antar videre at Norge, som forskere og politikere roper over seg om, må se på hva som skal til for at barna skal ha mest mulig utbytte av skolegangen. Jeg undres om noen er uenig i at varm skolelunsj vil gi mer fokuserte og rolige barn? Eller i det minste en skikkelig skolelunsj, servert på skolen? Og ja, jeg mener den skal være 100% gratis, sponset av den norske stat. Frukt-ordningen er veldig bra, men langt fra nok.

Jeg er en streng frokost- og matpakke-mamma. Det SKAL spises frokost før man forlater hjemmet om morgenen, det finnes INGEN unskyldninger for å ikke gjøre det. Det SKAL vær matpakke og drikke i sekken. Jeg er bevist at jeg i det minste skal gjøre mitt for at skolehverdagen til mine små personligheter kan være så fokusert som mulig. På den annen side har jeg ingen kontroll med hva som skjer på skolen, men jeg håper jeg har lært dem at det er lurt å spise og drikke for å fungere best mulig.

Blir det ikke litt dobbeltmoral å sitte på den ene siden å klage over at norske barn og ungdom ikke oppnår like bra resultater som de landene vi sammenligner oss med, samtidig som det ikke blir lagt til rette for å hjelpe til for å skape mest mulig konsentrasjon og ro?

Og jeg velger, i denne omgang, ikke å gå inn på hva jeg mener om skolebygg fulle av muggsopp og elendig lærerdekning! Norge er så snever at de sparer penger på å ikke vedlikeholde våre skoler, i tillegg til å kutte kraftig i lærerstillinger. Jeg blir kvalm!

P.S! Nå er det valgtider, det blir lovet og løyet på alle fronter, og vi går på så det synger etter...

Dette ble dagens filosofering fra nord...

En vandring på livets landevei!

Livet er snodig dere. Man legger i vei ut av barndomshjemmets dør og ut i den store verden med noen få, men sentimentalt viktige eiendeler. I tillegg har man den ballasten man har ervervet fra oppveksten, både på godt og vondt. De erfaringer man har gjort seg og lært av. Så starter en ny epoke. Voksenlivet. Klare seg selv. Det ligger en sti foran deg, men du går ikke mange meter før den deler seg i hundrevis av retninger. Hvilken vei velger du?
På grunn av facebook sin, mer eller mindre, fantastiske verden, har jeg klart å finne mange av mine klassekammerater fra ungdomsskolen. Det har mange ganger slått meg hvor forskjellige retninger livene våre har tatt. Nå vet jeg ikke helt hva jeg hadde forventet, men jeg ser at mange jeg ikke trodde at det ville bli noe med, faktisk har både god utdanning og familie. Jeg ser også den andre gruppen, de jeg trodde det ville bli noe med, som faktisk bare hadde hoppet av og ikke studert videre. Og så den tredje gruppen; de som endte opp som forventet.

Jeg tror vi 80-90 ungdommene fra mitt trinn representerer et gjennomsnittlig utvalg. Nå, 20 år etter at vi gikk ut av ungdomsskolen, finnes vi i alle slags yrkesgrupper. Vi er blitt butikkmedarbeidere, bankfolk, advokater, journalister, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, lærere, ambulansesjåfører, jordmødre, elektrikere, bønder, gullsmeder, professorer, mekanikere, selvstendig næringsdrivende, oppdrettsanleggeiere, snekkere, kokker, uføretrygdede og noen evige studenter på jakt etter ett eller annet der ute i fremtiden.

Vi er også spredt for alle vinder. Ikke bare i innland, men også i utland. Vi er representert i flere land, flere byer og tettsteder i Norges langstrakte land. Vel, når sant skal sies har jeg ikke lykkes å finne noen nord for Bodø. På den annen side; så gal at man flytter til Troms eller Finnmark trodde jeg nok ikke engang da at noen var. Ikke for det, det er vakre landsdeler, men fy for noen vintre. I tillegg finnes det mange av dem som aldri forlot øya der ute i havgapet.

Fritidsinteressene våre har også vist seg å bli ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. De 80-90 ungdommene som var sløve og tiltaksløse, uten ønske om nye annet enn å henge med venner, har funnet glede i de mest aktive fritidssysler. I tillegg til oss ordinære som liker friluftsliv ser jeg at det finnes både fjellklatrere, rafting-entusiaster, syklister og maratonløpere. Det finnes også båtfolk, hyttefolk, campingvognfolk, bilfolk og helt sikkert mange husfolk (de som pusler med å få huset til å bli et smykkeskrin).

De fleste har nok vært gjennom mange både små og store vanskeligheter i livet. Måttet ta utfordringer, nederlag og store gleder i massevis. Vi har kommet en vei i livet, alle sammen, på en eller annen måte. Kanskje ikke helt som foreldrene våre ønsket, den gang de tok sitt farvel med oss. For mange av oss heller ikke den veien vi trodde den gang da, men likevel har vi funnet vår vei.

Vi lever våre liv, som vi har valgt. Noen av oss sitter nok smått og tenker på hva som kunne skjedd om vi hadde valgt en annen sti. Selvsagt er det ikke for sent ennå. Vi har masse liv igjen, både for å ta utdanning, flytte, skaffe bolig, båt, hytte, bil, barn, ektefelle (samboer/kjæreste) og spennende fritidsinteresser. Eller kanskje mest passe på at ikke sofaen stikker av?

Har noen av dere andre funnet ut hvilke veier deres klassekammerater har tatt? Reflektert over hva dere trodde den gang da, kontra slik som livet er blitt? Har dere angret på valg dere gjorde, eller gledet dere stort over dem?

Jeg kjenner at det for min del er ”Ja!” til alle spørsmålene. Jeg har funnet ut hva de fleste av mine klassekammerater pusler med, reflektert over om livet tok den vendingen jeg trodde og hvordan livet er blitt. Jeg har også angret på valg og gledet meg stort over andre valg. Jeg har funnet min vei i livet, selv om mye kan forandre seg ennå!!!

(Bilder fra google)

Tur til Virvatnet!

I går morres satte jeg meg i bilen med kurs for Virvassdalen. Etter nesten 1,5 times kjøring kunne jeg parkere bilen og legge i vei. Jeg går med en 40-45 liters Bergans-alpin-sekk, full av alt mulig, for å øve meg på å bære tung sekk. Greit å ha trening med til vi skal ut på overnattingstur. Sekken er god og jeg pleier ikke ha problemer med å bære den.

Turen innover mot Turistforeningens hytte; Virvasshytta, går i lett fjellterreng langs en velgått sti. Å vandre innover her, i stillheten, med bare surret fra en lydbok på ørene, er sjelero. Etter 1 time og 20 minutter ankom jeg hytta. Bare et par hundre meter før hytta treffer man på et skilt som peker på stiene som går videre til andre turmål. Jeg har ikke besøkt noen av disse, men kanskje en gang i fremtiden? Brua måtte jeg over, ja!

Jeg klippet Ranatraskenkortet mitt, låste meg inn og spiste matpakken min inne. Hytta er stor og tydeligvis velbesøkt. Hytteboka var full av hilsener. Alltid koselig å lese hyttebøker.

Det er kaldt i fjellet på denne årstiden, men fint likevel. Det var et par i sikringshytta, men jeg fikk ikke snakket med dem siden de var ute på vannet og rodde i en båt. Jeg går ut fra at de fisket. Virvassdalen og Virvatnet er et av mine favorittsteder. Det er et vakkert område, rett og slett, men etter et raskt opphold gikk jeg tilbake. Ranatraskenkortet var klippet for 8. gang i år, og jeg var veldig fornøyd med å ha kommet meg en tur hit også i år!

En fin høsttur, denne gangen også!!!

Hva slags hytte drømmer du om?

Jeg undres meg ofte over hyttelivet. Som dere vet trives jeg ekstremt godt på vår hytte. Klippen Resort er 42 kvadrat, har 3 små soverom, kjøkken, gang, bad og stue - og nå også en stor fin veranda og stamp!!! Der er strøm, men ikke innlagt vann. Stua på knappe 14 kvadrat tar 5 minutter å vaske, ikke klarer man å bli svett av det heller. Men så til det jeg undres over;

Noen skal på død-og-liv ha hytter med alle fasiliteter som de har hjemme. Bad med varmekabler og steam-dusj. Vaskerom med varmekabler, vaskemaskin, tørketrommel og god lagringsplass. Stort kjøkken med varmekabler, oppvaskmaskin, microbølgeovn, kjølehjørne og gjerne en integrert komfyr i en hypermoderne kjøkkeninnredning. Stua må være 50-60 kvadrat, ha varmekabler, en pynte-peis som ikke trenger ved, 50" flatskjerm-tv, nye moderne møbler, minemalistisk pynt, helst strippet for personlige eiendeler av sentimental verdi. Gangen må være stor, med varmekabler, rikelig plass for klær og sko. Store soverom, med varmekabler, flatskjerm-tv med de samme kanalene som på stua, gjerne x'box og andre sånne tekniske duppedingser. I tillegg må hytta ha en stor hems, med de samme fasilitetene som finnes på stua, og klart det går en skikkelig solid trapp opp dit, og det er selvsagt ståhøyde der oppe.

Jeg kjenner ikke jeg misunner dem det grann. Ei hytte med ei grunnflate på 120 kvadrat + gir meg assosiasjoner om lange vaskedager, skyhøye strømregninger og mye rydding. Jeg blir sliten ved tanken. Da er det faktisk ikke bare utseendemessig den er stor som et hus, da blir den fysisk og mentalt også som et hus med alt som hører til!

Det finnes mange forskjellige slags hytter blandt folk jeg kjenner. Både små og store, gamle og nye, tomter klare for bygging av palass og falleferdige klare for restaurering. Det som har puslet meg litt er hvor forskjellige vi er. Noen har behov for å "ha det lettvint", og mener med det at de vil ha det som hjemme. Noen har behov for å komme seg ut av hjemmets plikter og til det enkle, personlige og nære.

For meg er hyttelivet enkelt. Jeg kan ikke begripe hvorfor hytter må være så store. I min verden er husene så store at vi omtrent ikke får øye på hverandre. Når vi kommer på hytta blir arealet mindre og vi kommer nærmere hverandre. Er ikke det en del av poenget?

Men vi er forskjellige.
Har du hytte eller drømmer om en?
Hva slags hytte er det du har eller drømmer om, og hvilke tanker ligger bak?

(google-bilder denne gang, bortsett fra det første som er av Klippen Resort!)

Lever du det livet du ønsket/ønsker?

Et snodig spørsmål, kanskje? Men hvis du tenker deg om, lever du det livet du drømte om den gang du stod på terskelen til voksenlivet? Lever du det livet du drømmer om i dag?

Det er selvsagt mange drømmer som endrer seg underveis, mange drømmer som blir virkelige, nye drømmer som skapes og en del skuffelser underveis.

Nå er ikke jeg av dem som drømmer om å bli oppringt av Norsk Tipping, for jeg tror ikke på at penger skaper lykke. Til tross for dette skjønner jeg også at man med mye penger kan oppfylle en del av sine drømmer, hvis man drømmer om ting som krever kapital.

Jeg drømmer om det enkle liv. Jeg kunne bodd i et lite hus, med bare det aller mest nødvendige. Eller i en helt ordinær leilighet. Kanskje det siste passer best? Da ville jeg ikke hatt noen hage å kjempe med. Jeg ville dratt på tur hele tiden, sett alt som jeg drømmer om å se i Norge og resten av verden. Tja, kanskje det hadde vært best å bo i en bobil?

Jeg lever et godt liv i dag. Jeg mangler ingenting, har godt med fritid, jeg har egentlig ingenting å klage på. Men dragningen mot naturen og alt jeg skulle gjort, den er stor. Noen ganger alt for stor. I naturen lever man, resten av tiden er man bare på vent!

Det er så mange rundt meg som bare eksisterer. I allefall som jeg ser det. De jobber 9-4 jobber, lager middag, vasker hus, ser på tv, og når helga kommer er de utslitte og bruker tiden på sofaen. Eventuelt tar seg en fest. Det er selvsagt et godt liv for mange, men hva opplever man da, bortsett fra en hverdag?

Drømmen om et stort og flott hus, fabelaktig bil, stor og flott hytte ved sjøen og kanskje ei til på fjellet, det er lykken for mange. Man streber for å oppnå mange materielle mål. Kanskje er det lykken i livet? Hverdager i hjemmet, kjøreturer i bilen og helgeturer til hytta?

Ok, så har jeg et stort hus, om ikke så flott - egentlig langt derfra, på den annen side bryr det meg akkurat null. Ny, flott bil har jeg også... og hytte på fjellet - i de svenske skoger, liten, lettstelt og akkurat passe flott - for meg. Jeg finner stor glede i å dra på hytta, mest for å dra på tur, lage bål og leve det enkle liv.

Klart vi er forskjellige, finner gleder i forskjellige ting, men er ikke hverdagslivet litt kjedelig i lengden? Tiden går og man gjør de samme tingene hele tiden. Dag ut og dag inn. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Plutselig er livet oppspist, du er blitt for gammel til å endre på det levesettet du har lagt deg til gjennom livet. Eller tar jeg feil?

Hva skal livet fylles med? Hverdager må man ha, men realiserer du drømmene du har? Gjør du de tingene du ønsker og drømmer om, i allefall noen ganger?

For meg er turer i skog og fjell viktig. Det gjør jeg så mye jeg kan av. Et år uten minst en tur til varmere strøk, er faktisk ikke et år - bare et vakum av ingenting.

Å skulle gjøre alt man drømmer om først når man blir pensjonist, det tror jeg er en dårlig filosofi. Ingen vet hvordan helse og liv blir da. Ikke alle blir pensjonister. Ikke alle ser morgendagen. I min verden skal livet leves nå, i dag, og som en bonus kan jeg nyte flere drømmer og opplevelser når jeg en dag blir pensjonist!


Lev livet godt og mye!
Ikke sannt?

Høsten, den vakreste tiden på året!

Høsten må være den vakreste tiden på året. Alle de flotte fargene i naturen. Alle innsektene er borte. En fargerik og solfylt høst er noe av det flotteste som finnes! Enig?

Fargene endrer seg fra grønn til gul, orange og røtt. De siste blomstrene nyter høstsolen og vi kan glede oss over alle fargenyansene rundt oss.

Den vakreste tiden på året å dra på tur i fjellet, som her, innover Glomdalen med elva som lyser turkis av smeltevannet fra Svartisen. En tur vi tar hvert år i august eller september. Blåbærlynget er en halvmeter høyt, man trenger nesten ikke bøye seg for å plukke av de store fine blåbærene. De årene det er blåbær da!

Mofjellet er også flott i høstens farger. Litt utpå ettermiddagen, som her, når månen vises så tydelig, er det nesten en trollsk stemning i fjellet. Utsikten er formidabel over byen, fjellene og havet langt der ute i horisonten.



Noen år har jeg klart å få plantet i den hjemmelagde trillebåra på hytta, og når den står i all sin høstprakt, da er den bare vakker. Nå skal det sies at denne har ”tatt kvelden”, så til våren må jeg se å få laget en ny!

I høst er det så mange turer jeg har lyst til å ta. Både Virvatnet, Saltfjellstua, Sauvass-stua, Risfjellet, Falkflåget, Stangfjellet, Mofjellet, Glomdalsvatnet og ikke minst Blakkådalen klør jeg etter å besøke. Det er bare så dumt at tiden går så fort.

Om tre måneder forsvinner sola helt og vi går to måneder i totalt mørke i møte. Mellom midt i november og midt i januar finnes det intet sollys her hos oss. Vi merker allerede at vi nærmer oss. Fra å ha det lyst hele døgnet, har vi nå høstmørket truende om kvelden og natta.

Klart det er koselig med levende lys inne, bålkos ute og fyr i ovnen. Men jeg liker nå den lyse årstiden best. Ingen tvil om det. Selv om temperaturene synker, er det varmt og godt ved bålet.

Det blir interessant å se hvilke turer jeg kommer meg på utover høsten. Og dere vil selvsagt bli oppdatert! ;)

Årets tur til Fisklausvatnet!

Søndag tok jeg med meg utstyr for blåbærplukking, cachejakt, Ranatrasken-klipp og store-Nikon, og la i vei mot Fisklausvatnet. Turen er ikke lang, kanskje bare en halvtimes tid fra parkeringsplassen.

Stien og skogen var knusk-tørr, fjellblåbæra var ennå liten og for det meste grønn og multekartene virket helt inntørket. Det har vært mye vind her i nord i sommer, så jeg antar at det er årsaken til tørken.

Solen skinte, og til tross for at det blåste en del var det fint å gå innover mot vatnet. Jeg fant 2 kantarell ved stien... Men all annen sopp var inntørket, vel, for så vidt var de to kantarellene også det...

Fisklausvatnet, som forøvrig slett ikke er fritt for fisk (holder med statskort for å fiske her), åpenbarer seg vakkert på toppen av bakken. Ved naustet til Statskog finnes en fin bålplass. Her klippet jeg årets 7. Ranatrasken-klipp.

Så tuslet jeg tilbake (var mye vind her), og et par hundre meter derfra fant jeg cachen. Midt mellom veien og Fisklausvatnet ligger et lite tjern. Her finnes det også fin fisk, sies det. Herfra er det flott utsikt mot Okstindene og Okstindbreen. Skulle vært der oppe også...

Rundt tjernet fant jeg 2-3 liter fine blåbær, sånn at en ny dose blåbærmuffins kunne lages. Jeg kjenner jeg gleder meg masse til mandag i neste uke, for da skal jeg legge kursen innover mot Virvatnet. Ranatrasken-klipp der også, fin og god sti å følge. Jeg krysser fingrene for at været ikke blir alt for ille, men på den andre siden spiller det ingen rolle, siden jeg har gode klær.

Er det ikke både vakkert og fristende med slike stier i skogen?

Nydelige blåbærmuffins! (How to make!)

Nå er det sesong for nydelige blåbærmuffins med skogsferske blåbær. Tradisjon tro blir det laget en god del av disse her i huset, og i år skal jeg dele oppskriften med dere.

Først må du ut i skogen og plukke litt blåbær, alternativt dra på butikken og kjøpe et beger eller to! ;)


Til 16 store muffins trenger du;

3 gode ts med bakepulver.
7,5 dl hvetemel
6 egg
3 dl melk
4 ss vaniljesukker (blir aldri for mye)
150 g margarin (smeltes)
6 dl sukker
16 ss blåbær

Sett ovnen på 225 grader og let frem bolle og vispeutstyr, disse muffinsene kan godt lages uten maskin.

Ha mel, bakepulver, sukker, vaniljesukker i bakebollen. Rør dette sammen. Smelt smør, la det avkjøle ved å ha melken oppi, og hell hele greia oppi bollen med melblandingen. Rør godt. Tilsett eggene ett og ett. Rør godt. Nå er røra ferdig.

Fordel røra i 16 store muffinsformer, du kan selvsagt lage flere små - men i min verden skal muffins være store!!! Jeg liker ikke de formene som ser ut som krepp-papir i kanten, for de flyter bare utover, gode former er et must!


Ha ei spiseskje blåbær oppå hver muffins, ikke rør, de synker ned i røra av seg selv.

Så stekes de på 225 grader i 15 - 20 minutter. Avhenger av hvordn din ovn steker.

VIPS; blåbærmuffins!

PS! Ikke snu ryggen til de ferdige muffinsene, for da er de borte vekk!!!

Lykke til!

Den nye familiestrukturen!

Vi lever i et samfunn hvor overvekten av familier består av mine og dine (og gjerne våre) barn. Det medfører x'er som man har fått barn med, og ergo må samarbeide med. Vi er en sånn familie, og ingen kan komme å fortelle meg at dette er et enkelt liv.

Samarbeide er nøkkelen til at dette skal fungere. Godt samarbeide. Desverre er dette ofte vanskelig. For å kunne ha et godt samarbeide må man både kunne lytte, tenke over den andre parts meninger, fortelle om sine egene meninger, og til slutt kunne diskutere seg fram til en løsning. Både når det gjelder små og store saker.

Ofte blir barna brukt som våpen mellom foreldrene. Noen hevder seg selv ved å snakke ufordelaktig om den andre part (mor/far/stemor/stefar), i påhør av barna. Dette forteller selvsagt barna videre. Loyaliteten ligger, for barnet, hos den av foreldrene barnet da oppholder seg hos. Man blir mange ganger fristet til å slå tilbake med samme mynt. Men man vet at dette ikke fører noe godt med seg.

"Det får bare moren/faren din ordne/kjøpe!" er et utsagn som ofte blir slengt ut for å vise barnet at den andre part ikke stiller nok opp. Men stemmer nå det? Kan det ikke være sånn at en hver familie prioriterer forskjellig? Det den ene part synes er greit å kjøpe/ordne, synes den andre part er helt unødvendig. Med å slenge ut en sånn kommentar, blir den andre part den upopulære ved å si nei. Ingen tvil om hvem som har vunnet barnets gunst da.

En annen sak som kan dukke opp er i ferietiden. Hvordan skal dette planlegges? Når skal man ta ferie og gjøre noe sammen med barna? Her kommer også samarbeide inn. Det er jo helt håpløst at begge foreldrene planlegger sine ferier med barna på samme tid. Og så har man de tilfellene hvor de nye familiene har felles barn. For stemor/stefar er det kanskje viktig å ha ferie bare sammen med sitt barn og sin partner alene. Utsagn som; "Vi skal reise bort en uke, bare jeg og stefar/stemor og babyen." er kanskje ikke av de mest intelligente å komme med til barna! Da er det vel fort gjort at tanken på at mor/far/stemor/stefar ikke bryr seg om dem lengre, ikke vil være sammen med dem, en tanke som naturlig gjør seg gjeldende.

Noen ganger har jeg tenkt på om den andre part føler at det foreligger et slags utroskap når den nye familien dannes. På sett og vis mister man makt og innflytelse i den andre parts liv, og i barnas liv. Man kan ikke lengre bestemme alt som skal skje, når det skal skje, og hvor mye det skal skje. Det å godta en ny livsførsel, nye kostvaner og nye prioriteringer. Godta den nye partneren. Noe som ikke alltid er enkelt. Enkelte x'er oppfører seg som om de eier den de har barn sammen med - og ikke minst eier barna.

Mine og dine barn må nesten også gå overens. Ikke alle opplever dette, mange sliter med barn som ikke liker hverandre og kanskje også konkurerer med hverandre. I startfasen medfører dette en del utfordringer. Barna må bli likestilt i det nye hjemmet, behandles helt likt. Selvsagt er ikke dette en helt enkel sak, det er ikke til å komme unna at blod er tykkere enn vann.

Hvordan skal barna deles? Nok et minefelt. Noen barn blir avspist med å være hos far bare annen hver helg. Far kan nemlig ikke gi barna et stabilt hjem. For å være ærlig er dette rett og slett "bullshit"! I veldig mange tilfeller kan far stille med et langt mer stabilt hjem enn mor kan. Noen deler barna mellom seg slik at de reiser frem og tilbake annen hver uke. Ofte med en bag med sine eiendeler. Barn som alltid er på flyttefot. Aldri slår røtter. Dette kan selvsagt løses med at barna har klær/sko/sykler/ski/personlige eiendeler (altså dobbelt sett) hos både mor og far. På denne måten er det bare barna som forflytter seg. Ikke et helt flyttelass.

Frustrasjon og fortvilelse kan ta knekken på de mest kjærlighetsfulle forhold. Når x'en overhode ikke er innstilt på å kunne tollerere den innflytelse som stemor/stefar bringer inn i barnets liv. Når det er helt umulig for x'en å se noe som helst positivt i denne personens eksistens. Jeg forstår godt at mange gir opp. Uten samarbeide mellom barnas foreldre, blir det umulig å være stemor/stefar. Man blir spist opp, finner ikke veien for et nytt liv i den nye familiestrukturen. Noen holder ut i noen måneder før de gir seg, noen holder ut i noen år. Bare de aller sterkeste får disse forholdene til å fungere, ofte med hjelp av et godt utviklet "bullshit-filter".

Det er liten tvil om at familien med mor, far og barn er de som har det enklest, så lenge foreldrene har det bra sammen. I den nye familiestrukturen krever det så mye mer enn at partnerne har det bra sammen; der er det veldig mange som må fungere sammen.

Nå er dagens tekst en generell beskrivelse, slett ikke alt gjelder oss, men er likevel utfordringer jeg ser hos mange av våre venner og bekjente. Jeg har ofte fundert over den nye familiestrukturen og hva som skal til for at den skal være best mulig. Svarene er ofte vanskelig å finne, om de i det hele tatt finnes...

Dagens fortvilte refleksjon fra ei som lever i "Den nye familiestrukturen!"

Refleksjon over hyttelivet!

Hyttelivet har mange snodigheter...

La meg starte med utedoen.
Ennå finnes det mange hytter rundt om i landskapet som har denne lille instalasjonen et stykke fra hytta. Et majestetisk avtrede. Jo, de ordene passer bra. For av en eller annen merkelig grunn plasserer vi bilder og utklipp av diverse royaliteter på veggene der inne. Kongen, dronningen, begge sammen eller hele kongefamilien samlet. Ikke bare noske kongelige, vi pryder gjerne veggene med svenske eller engelske royaliteter også. Hvorfor det er sånn, kan jeg undre meg rosa på, uten å finne noen logisk forklaring. Kan tenkes en treg mage får det bedre av at man fester blikket på Dronning Sonjas smilende ansikt, mens hun er inntullet i masse lyseblå tryll? Kanskje fungerer det bedre enn både fiber og sviskesaft? Hva vet jeg?

Videre kan vi pensle inn på hytteboka.
Joda, den er et synlig bevis på at vi har vært på hytta ofte over mange år. Sirlig nedfelt er alle de hyggelige turene, all peiskosen, all roen og alle de smilende gjestene våre. Alle de fantastiske morgenstundene ved frokostbordet. Men forteller nå hytteboka hele sannheten? Når du sitter en kald vinterkveld og blar tilbake, mimrer og leser om multebærturen for et par år siden. Joda, en flott tur med masse gode gule bær. Så sannt, så sannt, men når du tenker tilbake så husker du også at ungene var leie og grinete fra første stund. Det var millioner av mygg, knott og annen fanskap. Du erindrer også at skoene var så søkk våte at det surklet og smattet for hvert skritt. Du leser om den hyggelige fisketuren. Joda, den var hyggelig nok, men du vet også at du var tilbake på hytta uten fisk, og søkk våt på grunn av det uventete regnet. Du blar videre og finner påsken, da var onkel Jens på besøk med kone og 2 barn. Hygge, hygge, hygge. Vel, det hytteboka ikke forteller er at onkel Jens ble uanstendig beruset og var ufyselig mot kona. Hytteboka sier heller ingenting om de to ufyselige ungene som raserte og ødela alt de kom over. Helt uten at det hadde en eneste konsekvens, siden foreldrene anså det meste raserte som "gammalt skrot". Joda, hyggelig med besøk. Men hvorfor forteller ikke hytteboka hele sannheten?

Avslapping og hyttelivets ro.
Helg etter helg, ferie etter ferie, narrer vi oss selv og våre omgivelser at vi drar på hytta for å slappe av, senke skuldrene og finne roen. Men er det nå helt sånn? Når vi tenker etter, kan vi da skryte av denne virkeligheten? Er det ikke sånn at vi til hver hyttetur har med oss ett eller annet som skal installeres eller monteres? Er det ikke alltid noe som skulle vært reparert eller bygget på? For ikke snakke om alt som skulle vært malt? Ja, og da er vi ikke kommet inn på alt som skulle vært gjort. Hele sommeren gnager vi på veden som skulle vært kappet og klyvd før vinteren. Stablet i lett tilgjengelige stabler i vedskjulet. Hele høsten må brukes til å sanke av skogens frukter; multer, blåbær og sopp. Så kommer vinteren og vi innser at vi må planlegge alle tingene som bare må ordnes til våren. I tillegg er dette tiden for småreperasjonene innvendig i hytta. Ja, for som det er nå kan det jo bare ikke være til evig tid! Men dette anser vi for å være avslapping og ro.

Tid for avreise.
Hytta skal klargjøres for avreise. Avreisedagen kan man ikke fyre opp i ovnen, da denne skal tømmes for aske, slik at den er ren og pen til neste gang man kommer. Aller helst skal det stables inn ny ved også, slik at det bare er å tenne en fyrstikk når man ankommer. I tillegg skal alle matter bankes, gulv skal vaskes, senger skal res, det skal pyntes og dekoreres, det skal gjøres hyggelig å komme neste gang. Hytta skal forlates som et utstillingslokale, den skal kunne passere en militær inspeksjon. Dette til tross for at det er vår hytte, ergo også oss som kommer neste gang. Hvorfor vi mener at det er livsviktig at noen som eventuelt skal titte gjennom vinduet må se en plettfri hytte, vet jeg ikke, det bare er sånn. En uskreven lov. Vi er lovlydige mennesker.

Hyttelivet er forundelige greier, og tross alt; det mest hyggelige og avslappende som finnes!
Vi nyter det, ikke sannt?  ;)

(bilder fra googlesøk...)