En vandring på livets landevei!

Livet er snodig dere. Man legger i vei ut av barndomshjemmets dør og ut i den store verden med noen få, men sentimentalt viktige eiendeler. I tillegg har man den ballasten man har ervervet fra oppveksten, både på godt og vondt. De erfaringer man har gjort seg og lært av. Så starter en ny epoke. Voksenlivet. Klare seg selv. Det ligger en sti foran deg, men du går ikke mange meter før den deler seg i hundrevis av retninger. Hvilken vei velger du?
På grunn av facebook sin, mer eller mindre, fantastiske verden, har jeg klart å finne mange av mine klassekammerater fra ungdomsskolen. Det har mange ganger slått meg hvor forskjellige retninger livene våre har tatt. Nå vet jeg ikke helt hva jeg hadde forventet, men jeg ser at mange jeg ikke trodde at det ville bli noe med, faktisk har både god utdanning og familie. Jeg ser også den andre gruppen, de jeg trodde det ville bli noe med, som faktisk bare hadde hoppet av og ikke studert videre. Og så den tredje gruppen; de som endte opp som forventet.

Jeg tror vi 80-90 ungdommene fra mitt trinn representerer et gjennomsnittlig utvalg. Nå, 20 år etter at vi gikk ut av ungdomsskolen, finnes vi i alle slags yrkesgrupper. Vi er blitt butikkmedarbeidere, bankfolk, advokater, journalister, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, lærere, ambulansesjåfører, jordmødre, elektrikere, bønder, gullsmeder, professorer, mekanikere, selvstendig næringsdrivende, oppdrettsanleggeiere, snekkere, kokker, uføretrygdede og noen evige studenter på jakt etter ett eller annet der ute i fremtiden.

Vi er også spredt for alle vinder. Ikke bare i innland, men også i utland. Vi er representert i flere land, flere byer og tettsteder i Norges langstrakte land. Vel, når sant skal sies har jeg ikke lykkes å finne noen nord for Bodø. På den annen side; så gal at man flytter til Troms eller Finnmark trodde jeg nok ikke engang da at noen var. Ikke for det, det er vakre landsdeler, men fy for noen vintre. I tillegg finnes det mange av dem som aldri forlot øya der ute i havgapet.

Fritidsinteressene våre har også vist seg å bli ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. De 80-90 ungdommene som var sløve og tiltaksløse, uten ønske om nye annet enn å henge med venner, har funnet glede i de mest aktive fritidssysler. I tillegg til oss ordinære som liker friluftsliv ser jeg at det finnes både fjellklatrere, rafting-entusiaster, syklister og maratonløpere. Det finnes også båtfolk, hyttefolk, campingvognfolk, bilfolk og helt sikkert mange husfolk (de som pusler med å få huset til å bli et smykkeskrin).

De fleste har nok vært gjennom mange både små og store vanskeligheter i livet. Måttet ta utfordringer, nederlag og store gleder i massevis. Vi har kommet en vei i livet, alle sammen, på en eller annen måte. Kanskje ikke helt som foreldrene våre ønsket, den gang de tok sitt farvel med oss. For mange av oss heller ikke den veien vi trodde den gang da, men likevel har vi funnet vår vei.

Vi lever våre liv, som vi har valgt. Noen av oss sitter nok smått og tenker på hva som kunne skjedd om vi hadde valgt en annen sti. Selvsagt er det ikke for sent ennå. Vi har masse liv igjen, både for å ta utdanning, flytte, skaffe bolig, båt, hytte, bil, barn, ektefelle (samboer/kjæreste) og spennende fritidsinteresser. Eller kanskje mest passe på at ikke sofaen stikker av?

Har noen av dere andre funnet ut hvilke veier deres klassekammerater har tatt? Reflektert over hva dere trodde den gang da, kontra slik som livet er blitt? Har dere angret på valg dere gjorde, eller gledet dere stort over dem?

Jeg kjenner at det for min del er ”Ja!” til alle spørsmålene. Jeg har funnet ut hva de fleste av mine klassekammerater pusler med, reflektert over om livet tok den vendingen jeg trodde og hvordan livet er blitt. Jeg har også angret på valg og gledet meg stort over andre valg. Jeg har funnet min vei i livet, selv om mye kan forandre seg ennå!!!

(Bilder fra google)